Regjeringens satsing på vei, strukturreformer og skattelettelser forklarer valgresultatet 2019.
Valgforum, som er et medlemsforum for valgadministrasjonen i kommuner og fylker, ba meg legge fram noen refleksjoner rundt resultatet av lokalvalget 2019 på en evalueringskonferanse nylig. Forberedelsene til foredraget ga meg anledning til å gruble over hvorfor valget gikk som det gjorde.
Først og fremst gjorde valget 2019 meg glad! :-) Glad over den økte
deltakelsen fra rundt 60 til nærmere 65 prosent. Med en nasjonal valgkamp med krisetilstander innad i regjeringen og partiledere som kappes om å snakke mest mulig
i munnen på hverandre i TV-debattene, så var det grunn til å frykte til det motsatte. Men lokaldemokratiet slo tilbake, og jeg vil peke på fire mulige årsaker til det:
1. Mer stod på spill. Flere velgere opplevde at 2019-valget var viktig.
2. Flere velgere følte at de hadde et parti å stemme på.
3. Den lokale valgkampen ute i kommunene var bra.
4. Kommuner og fylker jobbet bedre med valgkommunikasjon slik at flere velgere ble informert på en bedre måte enn i 2015.
Fragmentering, regjeringsmisnøye og protest
Når det gjelder selve valgresultatet, så er det noen endringstrekk som er særlig slående når 2019-resultatet sammenlignes med 2015:
- Alle regjeringspartiene (H, Frp, KrF og V) går markant tilbake.
- Aps sterke tilbakegang.
- Alle opposisjonspartiene på Stortinget (Sp, MDG, SV, R), minus Ap, går sterkt fram.
- "Andre" går fram. Særlig FNB, men også en del by og bygdelister, og andre partier som f eks Demokratene i Kristiansand.
Ut av disse endringstrekkene er det mulig å peke på tre tendenser:
a) Fragmentering. De store partiene går tilbake. Mange av de små går fram.
b) Regjeringsmisnøye.
c) Protest. Mot det etablerte, systemet og politikken som føres.
Flere valgkamper
Fragmenteringen kan speile at valgkampen og kommunikasjonen blir stadig mer mangfoldig der den foregår på en rekke arenaer samtidig. Det er egentlig ikke grunnlag for å snakke om en valgkamp lenger, men mange: En valgkamp på TV og øvrige riksmedier. En annen valgkamp i lokale medier som, naturlig nok, spiller en langt viktigere rolle under lokalvalg enn riksag. En tredje valgkamp ansikt til ansikt på stands, gjennom dørbankaksjoner og i lokale debattarrangment. En fjerde valgkamp i sosiale medier, som i sin tur kan splittes opp i en valgkamp på Face, en annen på Twitter, en tredje på Instagram osv.
Denne fragmenteringen av den politiske kommunikasjonen medfører at budskapene i økende grad må målrettes mot små grupper av velgere, på så lavt nivå som mulig, gjerne helt ned på mikroplanet, for at den skal treffe. Det gjør det mer krevende å være politiker fordi en bør beherske flere areaner samtidig og være dyktig både en-til-en, visuelt, muntlig og skriftlig. Samtidig kan det bli mer givende fordi det blir lettere å nå fram til de velgersegmentene en ønsker å nå fram til. Man kan tenke seg at mer krevende politisk kommunikasjon gavner de største partiene med størst ressurser, men man bør huske at utiklingen også gir de små en mulighet til å komme ut med sine budskap, til tross for at man ikke når fram i tradisjonelle medier.
Hva med den åpenbare misnøyen med regjeringen og protestelementet i stemmegivningen? Dette er ikke noen ny velgeratferd, regjeringspartier taper langt oftere valg enn de vinner dem. Og velgere har protestert før via stemmeseddelen, og vil garantert gjøre det igjen. Men kraften i begge tendensene var kraftigere enn på lenge. For å forstå denne sammenhengen, er det nødvendig å skru klokken tilbake til 2013. De borgerlige hadde vunnet valget med soleklar margin, Stoltenberg-regjeringen var feid ut av regjeringskontorene og særlig tre satsingsområder ble blinket ut på
Sundvolden: Samferdsel, strukturreformer og skatt.
Finansiering av veiutbygging skaper bomopprør
Solberg-regjeringen har levert på disse tre områdene gjennom de seks årene som er gått etterpå. Veiutbyggingen har vært formiddabel. Men veier har sin pris, de må finansieres. Mange har åpenbart opplevd at det har kommet til et punkt der de synes bomavgiftene blir for drøye, at man betaler i overkant mye for å kjøre til jobben og levere og hente barn i barnehage eller fritidsaktiviteter. I dette perspektivet kan
bomopprøret leses. Misnøye med bom er ikke av ny dato, men det nye er styrken i motstanden og ikke minst at de har klart å organisere motstanden så bra at bommotstanderne hadde et parti å stemme på i 13 storkommuner og fire fylker i år. Hvordan denne saken preget den politiske agendaen i år, er svært interessant, og valgresultatet var intet annet enn imponerende for et
"ensaksparti".
Samtidig har sterk oppmerksomhet om bomsaken skapt et rom for motmobilisering og stemmer som taler for prinsippet om at "forurenser skal betale". De som har fylt dette rommet best, er uten tvil MDG, satt på spissen av Lan "
Vi elsker bomringen" Marie Berg. "Bomopprøret" har hjulpet MDG med å få fram sin politikk. Men MDGs frammarsj handler ikke bare om det, det er i stor grad også drevet fram av det dypere miljøengasjement vi ser i deler av befolkningen. Klimaspørsmål har stått langt høyere på agendaen i år enn i 2015, ikke minst blant unge.
Miljø
Selv fikk jeg en aldri så liten a-ha-opplevelse i valg-timen (bildet) jeg hadde med femte trinn på Jessheim skole rett før valget. Der laget vi en lokalpolitisk debatt i samarbeid med elever og lærere.
Fire lokalpolitikere ble med meg inn i klassen, elevene laget debattregler og fikk stille spørsmål til politikerne underveis. Svært mange spørsmål handlet om miljø: Hva synes dere om klimaendringene? Hva kan vi gjøre med plasten i havet? Hvorfor er det så mye søppel i kommunen?
I sak etter sak ble politikerne konfrontert med sentrale miljøspørsmål fra 10-åringene. Og jeg tenkte; jøss er interessen for politikk allerede så sterk hos så mange?
Ved "
Barnas valg" (barneskole og ungdomskoleelever) og ved
skolevalget (videregående) fikk miljøpartiene SV, V og MDG langt høyere oppslutning enn i "voksenvalget".
Strukturreformene er velgergull for Sp
Å gjøre politistrikter, fylker og kommuner mer "robuste" ved å slå dem sammen til større enheter, har vært et annet viktig begrep som denne regjeringen har brukt mye ressurser og politisk kapital på å få til. Strukturreformene har skapt et stort rom for en tydelig motstemme som står opp mot endringene.
Dette rommet har Sp tatt til gangs.
Partiet framstår som det desiderte klareste opposisjonspartiet på dette feltet. Det er, etter min vurdering, hovedårsaken til Sps enorme framgang. I tillegg er partiet samlet og man plukker opp proteststemmene fra mange som opplever at de ikke blir hørt. Sp flyter også på en internasjonal velgertrend der økende vektlegging av "nasjonale verdier" vinner terreng. Partiet har meget sterk lojalitet blant sine velgere, koblet med at de får masse velgere fra omtrent alle andre partier, særlig Ap, men også regjeringspartiene.
Lavere skatt skaper rom for SV og Rødt
Lavere skatt er alltid ett mål for en blå regjering. Løfter om skattelettelser bidro til valgseieren i 2013, gjennomføring av løftene
bidro til gjenvalget i 2017. Men politikken har åpnet et velgerrom for angrep fra venstresiden. Et rom som både SV og Rødt har kunnet utnytte.
SV via velkjent retorikk om at de rike blir rikere, Rødt tar i sin tur kampen opp mot forskjells-Norge og velferdsprofitører. Det kunne tenkes at det bare ble rom for ett venstresideparti å vokse på dette, men Rødt og SV har funnet fram til en slags fordeling seg i mellom som gjør at de angriper fra litt ulike vinkler. Begge partiene har dermed utnyttet det rommet som blå skattepolitikk har skapt.
Ap i skvis
Men først og fremst kapitaliserer (!) begge partiene på Aps problemer. For en skulle jo tro at betydelige skattelettelser var noe som Ap kunne brukt til sin retoriske fordel, men Ap får dette slett ikke til og havner i en form for mellomposisjon både på skatt, på miljø, på strukturreformer, på innvandring, ja i grunn i de aller fleste saker som er viktige i dag. Tidligere har små partier som SP, MDG, SV og Rødt operert i skyggen av Ap. Nå er det snarere slik at Ap er stilt i skyggen av de andre opposisjonspartiene. Her ligger også hovedforklaringen på Aps valgnederlag. I tillegg til betydelig indre strid og Giske-sak.
Et spørsmål som det er naturlig å stille seg i Ap, er om valgnederlaget primært handler om kommunikasjon, eller om politikkutviklingen også har vært for svak. Med et så massivt valgnederlag i sekken, så kan trolig en erkjennelse internt av at velgerne ga uttrykk for at politikken ikke holder mål, være konstruktiv. Selv om dette er en erkjennelse som sitter betydelig lengre inne enn å peke på sviktende kommunikasjon som nøkkelen.
Polarisering
Den markante politiske diskusjonen rundt de tre hovedtemaene bom/miljø, struktur/senter-perifer og skatt/økonomi har skapt et fjerde utviklingstrekk som kjennetegner årets valg; polarisering. Polariseringen kretser rundt enkeltsaker der velgerklimaet for tiden er slik at velgerne belønner de politikerne og partiene med de klareste standpunktene. Polarisering, fragmentering, regjeringsmisnøye og protest er i sum en ulempe for regjeringspartiene og Ap, og desto bedre for valgvinnerne Sp, SV, MDG, R og FNB.
Blokkorientert samarbeidsmønster
Valgtaperen Ap ble imidlertid en
maktvinner. De aller fleste storkommuner og
fylker ledes nå av en Ap-politiker. Mens Sp har ledelsen i mange av de (innbyggermessig) små kommunene. Ap profitterer maktmessig på at samarbeidsmønstrene i norske kommuner og fylker i hovedsak er blokkpreget der framgangen for de andre rødgrønne samarbeidspartiene mer enn oppveier Aps kraftige nedgang.
Sp og MDG har stort sett valgt samarbeid med Ap der de er i vippeposisjoner, selv om unntak finnes. Høyresiden står omtrent ribbet tibake hva gjelder maktposisjoner. Først og fremst fordi de gjorde et dårlig valg, men også fordi Ap er bedre til å bygge samarbeid med MDG og sentrum. Skal bildet snu ved neste korsvei, så er de blå avhengig av en langt høyere oppslutning, koblet med bedre samarbeidsevner.
Lokaldemokratiet vant
Kort oppsummert kan vi si at valgresultatet 2019 bærer preg av at opposisjonen, minus Ap, har utnyttet velgerrom som regjeringens politikk har skapt. Valgtaper Ap og valgvinner Sp ble begge maktvinnere.
Men den største vinneren er lokaldemokratiet som slo tilbake i år.
Ønsker du en foredragsholder om valget 2019, så kontakt meg gjerne.
Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt frie analysearbeid.
Nedenfor finner du slidene jeg brukte på konferansen:
