Abort kan sende KrF over sperren

KrF sliter. Familie og abort kan kanskje løfte partiet.

Neste parti ut i rekken av landsmøter denne våren er KrF. De har valgt 1. mai-helgen som tidspunkt. Det kan tolkes som et pek til Ap, men er neppe ment slik. 3,4 prosent viser gjennomsnittet for KrF på de nasjonale april-målingene nå. Dermed er det seks tideler opp til den forjettede sperregrensen på fire prosent.

Oppslutningen om KrF har vist en svakt synkende tendens gjennom stortingsperioden, men kanskje bunnet det ut rundt 3 prosent i mars. Det begynner å bli lenge siden glansdagene rundt tusenårsskiftet da tosifret oppslutning var en selvfølge. Årsakene til nedgangen er sammensatt, men manglende mobiliseringssaker, ugunstige velgerkonjunkturer, rotete strategi, indre uenighet og for dårlig politikkutvikling er nok noen av hovedstikkordene.     

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 18 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

 

Fire faktorer som kan løfte KrF

Fire faktorer kan trekke i KrFs retning i de fire månedene som gjenstår fram til valget:
1. Familiepolitikken
2. Abort-saken
3. Taktisk stemmegivning
4. Avklart regjeringsstandpunkt

De ferske landsmøtevedtakene i SV, R, Ap og V om utvidelse av fri abort til uke 22/18, har satt full fyr på abort-debatten. Det gjenstår å se hva Sp, H og Frp faller ned på, men vi kan allerede nå slå fast at SV/R og KrF vil utgjøre ytterpunktene i diskusjonen. Ofte er det lettere å mobilisere velgere på de klareste standpunktene. Dette kan gi KrF en mobiliserings-mulighet, særlig i egne rekker, som kan løfte lojaliteten. Det er ei heller utenkelig at velgere med sympati for det restriktive synspunktet i Ap, Sp, H, Frp og PDK, kan verdsette KrFs posisjon her. Dessuten kan det finne en viss klangbunn hos noen gjerdesittere.  

Hvis sterk borgerlig mobilisering gjør at det etter hvert framstår som sannsynlig at en mulig valgseier kan henge på om KrF kommer over eller under sperren, kan det gi partiet et taktisk løft, særlig fra H-velgere. Her vil partiets tydeligere plassering på borgerlig side enn i 2017 kunne hjelpe KrF. Det vil også være langt enklere for partiledelsen å håndtere spørsmål om regjeringsalternativer i årets valgkamp enn i den forrige der dette ble fryktelig trøblete for daværende partileder Hareide.       

Motargumentene
Det finnes også gode argumenter for at KrF må nøye seg med en flat utvikling inn mot valget eller endog falle. For tendensen har vært nedadgående over flere år og blir tøff å snu. Partiets beste saker; familie og eldreomsorg, ligger nå et stykke bak i sjiktet av viktige saker for velgerne. Det spørs om disse blir viktige nok. Partiet befinner seg i skyggen av H i regjeringen og sliter med å komme ut av den.

Abort-saken kan også være en påminnelse til velgerne om at KrF er et smalt parti. Det som noen foraktfullt omtaler som «mørkemenn». Dette kan avskrekke mer enn tiltrekke. Og det sitter nok lenger inne for mange H-velgere å stemme taktisk på KrF enn på V. Effekten kan derfor bli ytterst begrenset, særlig hvis man ser at KrF ligger for langt bak sperren få uker før valget.      

Abort-saken gjør sperresjansen større
KrF har aldri ligget så lavt som det man gjør nå før et valg. Skulle de mislykkes med å klare sperregrensen, så vil det være en historisk ny situasjon for partiet.

Boomakerne gir drøyt tre ganger innsatsen på at KrF kommer over fire prosent. Estimate.com har beregnet sjansen til kun 17 prosent. Min vurdering er noe mer «optimistisk» på KrFs vegne, jeg tror partiet har i sjiktet 30-40 prosent sjanse på å klare det.

Min vurdering er at abort-saken gjør KrFs muligheter større. 

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 18 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

KrFs sentrumsvei

KrF gikk på en valgsmell. Det var bare så vidt båten bar over sperregrensen. Partiet lyktes ikke med å få mandat i Akershus, og man mistet representasjon både i Oslo, Østfold og Vestfold. På Romerike er det, med unntak av små lyspunkt i Hurdal og Gjerdrum, bortimot bekmørkt for partiet. KrF er nesten redusert til et parti for folk på Sør-og Vestlandet. KrF appellerer i forsvinnende liten grad til andre velgere enn sine egne, og man mistet også en del velgere til Sp og Høyre.

KrF greide i for liten grad å løfte sin beste velgersak; familiepolitikken, i årets valgkamp. Man klarte ei heller, i motsetning til Sp og Frp, å utnytte rommet for verdidebatt som ble skapt i kjølvannet av oppmerksomheten rundt norske verdier. KrF slet også tungt med sin regjeringsstrategi. Det var høyst uklart hvordan man hadde tenkt å skvise Frp ut av regjeringskontorene og sette seg selv og Venstre inn. Etter valget måtte man, for syns skyld, ha samtaler med de blå, før KrF konkluderte med at de ikke vil i regjering med Frp og at man avslutter samarbeidsavtalen som har utgjort en viktig del av Solberg-regjeringens parlamentariske grunnlag.

Dermed er KrF nå et mer fristilt sentrumsparti, selv om partiet fortsatt lener seg i retning Høyre og dermed, i alle fall på kort sikt, sikrer den blå regjeringenes videre eksistens. KrF kan nå i større grad stemme for det man er for og mot det man er mot på Stortinget og påføre regjeringen flere nederlag. For eksempel ved å stemme for reversering av tvangssammenslåingen av Skedsmo, Fet og Sørum. Selv om KrF tapte valget, så er maktposisjonen sterkere fordi H+Frp+V mistet sitt flertall. KrFs frigjøring gir imidlertid også regjeringen noen muligheter til å søke andre allianser i enkeltsaker. Her blir dog spørsmålet hvor konstruktiv opposisjonen ønsker å være med tanke på posisjoneringen inn mot valgene i 2019 og 2021.

KrF sin sentrumsvei er ikke overraskende med tanke på at partiet har oppnådd klart høyest tilslutning de gangene partiet har stått i spissen for et sentrumsalternativ (1973, 1977, 1997 og 2001). Men partiet bør også huske at sentrumsalternativet på 70- og 90-tallet oppstod som et produkt av at Ap frivillig abdiserte. Åtte år med rødgrønt flertallsstyre (2005-13), etterfulgt av fire blå år (2013-17), har gjort norsk politikk mer blokkorientert. Det har vært en ulempe for KrF. I øyeblikket er det ikke så mye som tyder på at sentrum kan gjenreises som selvstendig kraft. Sp virker komfortable i allianse med Ap, mens Venstre definerer seg stadig klarere på borgerlig side.

Når KrF har gjort det bra, har de også hatt politiske saker med bred appell som løft for minstepensjonister og kontantstøtte. Dette mangler nå. Partiet må derfor finne sin vei, både strategisk og politisk. Den sentrumsveien man har valgt, innebærer at KrF satser på at blokkene løsner og tidsånden snur i mer verdiorientert retning slik at etterspørselen etter mer anti-sekulære løsninger vokser. Det kan lykkes, men det er like sannsynlig at partiets aversjon mot Frp også i 2021 vil hindre dem i å inngå i et realistisk, borgerlig regjeringsalternativ.  Årets valg kan da bare være et forvarsel om hva som kommer.

Det er likevel for tidlig å avskrive KrF. Valgvinder kan løye og snu. Etablerte partier er svært seiglivede organismer.    


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 9. oktober 2017 

Partienes posisjoner. Muligheter og utfordringer

Det er under fire måneder igjen til stortingsvalget. Hvordan er ståa for partiene? Og hvilke muligheter og utfordringer har de på veien mot 9. september?

Arbeiderpartiet:  Viser en svakt stigende tendens i mai, men sliter med å nå 30-tallet og har langt igjen til de 35,4 partiet oppnådde sist. Velgerlojaliteten er for lav, og for mange velgere har gått rett til Høyre. Partiet må mao. mobilisere både gjerdesitterne og "flytvelgerne". Trygghet, stø kurs og advarsler mot farene ved en blåblå regjering ser ut til å bli valgkampmelodien. Må lykkes med å trekke Høyres nyvunne velferdstroverdighet i tvil, parallelt med at "styringstillegget" som de fikk både i 2009 (i kjølvannet av finanskrisen) og i 2011 (etter 22. juli) slår inn på nytt. Har Norges beste valgkampapparat, og Norges beste TV-debattant i Jens Stoltenberg. Men det holder ikke for Jens å gå jevne runder med Erna Solberg i TV-debattene, han må vinne klart omtrent hver gang. En tilleggsutfordring er å gi regjeringskameratene SV og Sp såpass med spillerom at de også kan nærme seg sine 09-nivåer. Mye skal gå Aps vei om alle disse faktorene skal falle på plass.

Høyre: Har ekstremt høy lojalitet og sterk appell blant både tidligere hjemmesittere og blant velgere som stemte Frp og Ap sist. Partiet er fremdeles Norges største på målingene og ser fullmobilisert ut, men man kan ikke se bort i fra at partiet kan lykkes med å støvsuge det borgerlige velgermarkedet ytterligere hvis KrF, Venstre og/eller Frp skulle rakne ala Venstre i 2009 og Frp i 2011. Hovedutfordringene blir likevel å forsvare de velgerskansene man har erobret. Partiet må forberede seg på angrep fra flere kanter. Ap og de rødgrønne vil klistre partiet så mye som mulig opp til Frp. Frp vil markere avstand og egen politikk sterkere og sterkere jo mer vi nærmer oss valget, særlig hvis målingene viser at partiet sliter ytterligere. Mediene vil drive mer kritisk journalistikk jo nærmere vi kommer. Det blir interessant å se hvordan Høyre vil takle dette. Partiet beste kort ligger i at mange velgere er sugne på noe annet og nytt etter åtte år med de rødgrønne. Jeg tror det vil holde hele veien inn for partiet, men Høyres valgkamphistorikk ved stortingsvalg de senere årene er ikke særlig god - med et unntak for 2009-valget.

Fremskrittspartiet: Alt fra 10 til 20 prosent på målingene gjør at usikkerheten rundt partiets reelle nivå er stor. Selv tror jeg mest på målinger som befinner seg i nedre del av intervallet. I så fall ligger partiet an til å bortimot halvere oppslutningen sammenlignet med 09-valget. Utfordringen er den samme som for Aps del; partiet må få ned gjerdesitterne og parallelt få tilbake mange av de som har gått til Høyre hvis de skal gjøre et bra valg. Hvordan Frp på den ene side skal gjennomføre en valgkamp der man viser samarbeidsvilje med Høyre og sentrumspartiene, og på den annen side skal markere avstand og at partiet fortsatt står for noe unikt på områder som økonomi og innvandring blir en nøkkelutfordring å løse. Faren er at partiet "går på en SV" med en storebror som avlyser politikken på område etter område.

Sosialistisk Venstreparti:  Har (sett med egne, og folk som er glade i SV sine, øyne) kommet seg på riktig side av sperregrensen på fire prosent. Men avstanden ned er ikke større enn at de kommende månedene fort kan bli en kamp for å holde grensen fra livet. Skulle partiet ryke under, så risikerer man å bli stående igjen med kun Heikki Holmås som eneste representant 2013-17. Signalene fra leder Audun Lysbakken har gått i retning av at man ønsker å bredde ut partiet. Altså bli et parti som framstår som noe mer enn et miljø- og skoleparti. Konkret innebærer det at partiet vil bygge mer troverdighet på helse og eldreomsorg. Jeg har vondt for å se hvordan partiet, i den pressede opinionssituasjonen og i den regjeringskoalisjonen man nå befinner seg i, skal lykkes med dette på kort sikt. Snarere bør det ligge bedre muligheter til å befeste sin posisjon som miljøparti etter Aps Ja til konsevkensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Venstre brukte med hell "stem taktisk på oss"-kortet ifm. valget i 2005. SV kan appellere tilsvarende til taktiske rødgrønne velgere. Men et eventuelt tilsig av Ap-velgere kan få den rødgrønne vinningen til å gå opp i spinningen. Min vurdering er at SV er det partiet som ligger farligst an av de fire "sperregrensepartiene". Grunnfjellet er for lite hvis det skulle gå filleveien i valgkampen.

Senterpartiet: Mange i partiet pustet nok lettet ut etter at det kom til en løsning i landbruksoppgjøret som bøndene sa seg bra fornøyd. Men Sps hovedutfordring ligger fast: Appellen til andre velgergrupper enn bønder og disktriktsromantikere er for lav. Velgerkonjunkturene jobber i mot Sp år for år: Det blir stadig flere velgere med høyere utdanning i sentrale strøk, velgere som partiet appellerer dårligst til. I likhet med SV ønsker Sp å framstå med mer bredde, og ikke bare være bondepartiet i norsk politikk. Bl.a. har man ambisjoner om å være Samferdselspartiet. 17 prosent av velgerne mente partiet hadde den beste samferdselspolitikken, i følge valgundersøkelsen til Bernt Aardal og co i 2009, bare knepent slått av Ap (19 prosent). Men høy troverdighet på distrikt og samferdsel var ikke nok for at velgerne gikk mann av huse for å stemme Sp i 2009, og det kommer ikke til å være nok i 2013 heller. I motsetning til SV, så bør imidlertid Sp ha et grunnfjell som er stort nok til at partiet holder sperregrensen greit fra livet. I en tid der EU-motstanden er historisk høy, så skulle man tro at potensialet for Norges klareste Nei til EU-parti burde være langt høyere enn 5-6 prosent. Partiet vil nok forsøke å dra opp EU-saken i valgkampen, trolig pakket inn i sin motstand mot EØS, men forsøkene vil neppe lykkes all den tid alle andre partier ser seg mest tjent med å la være å snakke om dette.

Kristelig Folkeparti: Oppslutningen synes å ha stabilisert seg rundt 5 prosent. Den velgermessige utfordringen ligner Senterpartiets: KrF holder ganske godt på tidligere velgere, men appellerer i forsvinnende liten grad til nye velgere. I likhet med Sp så tror jeg partiet har et grunnfjell som er stort nok til å holde partiet over sperregrensen også ved dette valget. Selv om både det nystartede De kristne og det noe eldre Kristent Samlingsparti håper å ta noen velgere fra KrFs "base", så tror jeg de ikke utgjør noen særlig trussel. Etter en noe turbulent tid, framstår nå KrF samlet utad bak sin ubestridte leder Knut Arild Hareide. Partiet risikerer å drukne i mediedramaturgien mellom Ap og Høyre og er avhengig av å komme seg ut av denne skyggen for å gjøre det bra. Familiepolitikken er og blir KrFs hovedsak når det gjelder velgertroverdighet, men også eldreomsorg er en god KrF-sak når partiet er på sitt beste.

Venstre: Har trolig lært mye av valgkampen i 2009 da det ble mye spill og garantier og lite politikk. I likhet med KrF ligger også Venstre på rundt 5 prosent på målingene. I motsetning til gamle dager, så gjør partiet nå det best i urbane strøk. Partiets beste valgkretser er Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Det er de samme valgkretsene som øker antallet mandater pga. positiv befolkningsutvikling. Og det er de samme valgkretsene som også er Høyres beste. Slik sett bør Venstre ha en lys framtid foran seg. Mange velgere har også Venstre som sitt nr. 2 parti. Men det hjelper lite hvis det er for få som har det som nr. 1. Høyres suksess kan bli Venstres bane, en god del velgere står mellom disse to partiene. Et annet vedvarende problem for partiet er at man ikke har eierskap til noen saker. Nærmest er man på miljø, og med et SV i regjering så burde Venstre kunne styrke seg mer her. Problemet er imidlertid at man er i den samme situasjonen som SV; Venstre har (potensielle) regjeringspartnere som er lunkne til en grønnere politikk.

Rødt: Burde ha tidenes mulighet til å ta opposisjonsrommet til venstre i norsk politikk med et SV som har sittet i regjering i åtte år. Men Rødt har slett ikke klart å ta dette rommet. Så hva kan tale for at Rødt kan klare det om snaue fire måneder? Den nye lederen Bjørnar Moxnes er et positivt tilskudd. Han holder en annen klasse enn den foregående lederen. Rødts primære mulighet ligger i Oslo. Får man samme oppslutning som sist her, ca fire prosent, så tyder alt på at det vil sende Moxnes inn på Tinget siden Oslo har to mandater mer til fordeling enn sist - innslagspunktet flyttes dermed ned. Partiet sliter imidlertid med å komme seg på banen, man havner ofte på utsiden av valgkampene. Og partiet oppfattes nok for ekstremt og outrert til å bli et reelt alternativ for mange venstreorienterte velgere, det blir i stedet som regel et valg mellom Ap, SV eller sofaen for dem. Rødt kan få inn sin Moxnes, men sjansen er minst like stor for at de ikke klarer det denne gangen heller.

Miljøpartiet De Grønne: Partiet fikk et lite gjennombrudd ved valget i 2011 og kan få det store gjennombruddet i år. Den grønne bølgen ute i Europa kan skvulpe litt inn også over vårt land. Noe av årsaken til at det aldri har lyktes for et grønt parti med å etablere seg og bli en maktfaktor, skyldes at vi har manglet de virkelig store miljødebattene her i landet, slik man f.eks har hatt med kjernekraft i Sverige og Tyskland. En annen årsak har vært at de etablerte partiene, med SV og Venstre i front, har lyktes med å ta opp i seg den grønne konfliktlinjen i - noe som har gjort rommet for nykommere mindre. I likhet med Rødt, så ligger partiets primære mulighet i Oslo. Foreløpig har de hatt noen oppløftende nasjonale målinger, mens de lokale Oslo-målingene ikke har vist det samme løftet. Man er avhengig av at det kommer målinger i sluttfasen som viser at partiets muligheter er reelle, hvis ikke så kan en del potensielle MDG-velgere tenke at å stemme på partiet er bortkastet. Jeg tror vi gjør lurt i å se opp for De Grønne i år - de kan komme til å skrive historie.      

      

Partier i sosiale medier: KrF

Etter en sterk periode rundt årtusenskiftet, har KrF slitt tungt med velgertilslutningen. Partiet noterte kun 5,5 prosent ved stortingsvalget i 2009, og 5,6 prosent ved høstens lokalvalg. Det var hhv. det svakeste riksvalg og lokalvalg etter at partiet ble landsomfattende i 1945.

Kan god bruk av sosiale medier bidra til å snu trenden for KrF? Ikke isolert. Men i samspill med mange andre faktorer kan det være en viss bidragsyter. For et lite opposisjonsparti som KrF, som tidvis sliter med å få gjennomslag og oppmerksomhet for sin politikk og sine synspunkter, er sosiale medier en mulighet for å nå ut og fram til folk, selv i perioder der de tradisjonelle mediekanalene prioriterer andre partier.

Hvordan står det til på den sosiale mediefronten hos KrF? Jeg begynner med Twitter. (Les gjerne også Cecilie Staudes analyse av partileder Knut Arild Hareide).

Laber Twitter-aktivitet

About @KrFNorge

• 445Tweets
• 900Following
• 2,756Followers
• 126Listed

@KrFNorge opprettet en twitterkonto 26. mars 2009. På de to et halvt årene som deretter har gått, har partiet sendt ut beskjedne 445 tweets, fått 2756 følgere og havnet på 126 lister hos andre kvitrere. Det er færrest tweets og nest lavest antall følgere av alle partiene.

Det kan være grunn til å tro at KrF, med sin overvekt av eldre, kvinnelige velgere og folk med lav/middels utdanning, generelt er noe underrepresentert på et forum med klar overrepresentasjon av menn og folk med høyere utdanning. I et slikt perspektiv er det i noen grad forståelig at Twitter åpenbart ikke er det som prioriteres høyest fra partiet sentralt. Likevel er det med en viss undring jeg registrerer at man velger å ha et så labert aktivitetsnivå på kontoen. Oppdateringene er hyppige i forkant av valgene, men ellers virker de mer eller mindre tilfeldige og det kan gå måneder mellom hver. Denne typen "valgstunt" på Twitter som KrF bedriver, har jeg heller liten tro. Relasjoner i sosiale medier bør bygges over tid for å ha effekt.

@KrFNorge gjør altså ikke så mye på Twitter. Men noe av det lille de gjør, er bra. Eller rettere sagt det som informasjonsrådgiver Hildegunn Bernsen, som etter hva jeg kunne bringe på det rene er den som stort sett oppdaterer Twitter for KrF, foretar seg her er bra (men hvorfor er ikke den Twitter-ansvarlige i partiet på Twitter med egen konto..?). For et samlet inntrykk av tweetene bærer bud om at både muligheten for dialog er forstått og tidvis realisert. Retweet-funksjonen av ytringer man synes er gode, er også tatt i bruk på en bra måte, selv om ytringer fra andre enn KrF-ere gjerne kunne vært brukt flittigere. For KrF, som andre partier, bør huske på at også folk utenfor partiet kan si bra saker og ting.

Jammen, vi har jo @KrFDagrun vil sikkert noen i KrF si. Joda, KrF har noen dyktigere kvitrere bl.a. i sin stortingsgruppe. Men det vil føre for langt å vurdere de mange enkeltpersonene i de ulike partiene - derfor må jeg nøye meg med partikontoene i disse analysene. Uansett er dette ingen god unnskyldning for ikke å ha en velfungerende KrF-konto på Twitter. For husk at selv om sosiale medier er "personlige", så stemmer velgerne primært på parti - ikke på person.
        

Gode tilløp på Facebook
KrF har 2010 "Likere" på Facebook. Det er færrest av stortingspartiene. Partiet har like fullt en side de absolutt kan være bekjent av. Etter at jeg skrev Venstre-analysen i forrige uke, la jeg den ut på partiets Fb-side fordi jeg trodde dette var svært relevant og interessant for mange som er innom der, å lese. Den ble kjapt fjernet, fordi dette åpenbart bryter med partiets policy om at all info på Veggen skal initieres av administratorene. KrF har, i motsetning til Venstre, "alle nylige" innlegg som standard ved første veggvisning. Det er fortjenestefullt i mine øyne fordi det gjør at informasjon og synspunkt som andre enn administratorene framfører på Veggen, blir mer synlig. Dette skaper også et førsteinntrykk av mer dynamikk og mindre forutsigbarhet i kommunikasjonen. Ikke minst når KrF selv deltar i diskusjoner og kommer med saklig informasjon om partiets standpunkt som i eksemplet nedenfor hvor en person er dypt uenig i partiets standpunkt om skjenketider. KrF kunne gjerne deltatt slik enda oftere.
  

Tilfører KrFs Facebook-side de som er innom den, verdi på andre måter? Ja, både muligheten for å dele bilder og stille spørsmål blir brukt, om enn ikke flittig. Og selv om utfallet av spørsmål av typen "Hvem synes du klarte seg best i partilederdebatten" gir seg selv på en KrF-side, så er det positivt at man søker å skape aktivitet som er unikt for denne siden.

Når det gjelder den øvrige informasjonen som partiet deler på Veggen, så handler det mye om å fortelle hva forskjellige KrF-politikere gjør og hva partiets politikk er på ulike felt. Naturlig nok. Partiet er nå inne i en meget spennende fase der man skal legge strategi og meisle ut politikk mot neste stortingsperiode 2013-2017. Sperregrensen er ikke langt unna, og de valgene KrF tar i den perioden som kommer nå, kan bli helt avgjørende for hvilken rolle partiet vil ha i det politiske landskapet i framtiden og for hvilken regjering vi får. Mange folk som er inne på KrFs side har sikkert synspunkter på dette, og jeg undrer meg noe over at ikke partiet bruker Facebook-siden i større grad til å invitere folk til å komme med synspunkter på denne viktige prosessen. Jeg tror at god bruk av sosiale medier generelt handler om at man i større grad ser på sine følgere/venner/lesere som likeverdige samtalepartnere.    

Kjedelige blogger
Gul er KrFs farge, og gult er hva som møter oss når vi kikker innom partiets nettside krf.no. Det første som slår meg er imidlertid at her er det veldig mange ansikter! I hovedstrømmen er bildene av de forskjellige politikerne godt synlige, mens de gule overskriftene under bildene gjør det verre å se hva sakene faktisk handler om ved et første øyekast. Nettsiden, slik den nå er utformet, skaper dermed et inntrykk av at politikertrynene er vel så viktig som selve sakene. Bør det ikke være omvendt?

Sakene i hovedstrømmen har et bra frekvensnivå, og det er et pluss at det går an å kommentere under sakene. Det viser at man ønsker å legge til rette for toveiskommunikasjon med sine lesere. Antallet kommentarer er dog beskjedent og indikerer trolig både at lesertallet ikke er veldig høyt, og at sakene som legges ut ikke klarer å engasjere leserne nok til at de skriver ned sine synspunkt.

Øverst på siden har KrF plassert et bilde av to barn og et annet bilde av to eldre mennesker. Dette skal illustrere at barn og eldre er partiets to hovedsatsingsområder. Under bildene heter det at «Et samfunn som er godt for barna, er godt for alle» og «Det skal være godt å bli gammel i Norge». Adjektivvariasjonen her er ikke veldig..eh..god. Men partiet viser i alle fall fram sine prioriteringer, selv om onde tunger hevder at KrF prioriterer mye til det meste hele tiden.

KrF har et system der hver stortingsrepresentant har fått tildelt sin partiblogg, her illustrert ved Møre og Romsdals Rigmor Andersen Eide.

Det viser at partiet mener at det er et poeng at alle deres fremste politikere ytrer seg på slike plattformer. Honnør for det. Bloggoppsettet virker imidlertid noe gammeldags. Frekvensen på bloggingen er ujevn, men generelt lav. Aktivitetsnivået hos leserne synes også å være beskjedent. Blogginnleggene bærer et visst preg av å være på en relativt kjedelig leserbrevform, selv om det finnes noen fine unntak. Dette tror jeg virker ekskluderende på mange av de som klikker seg inn der. Her er det ingen lenking, ingen illustrasjonsbilder, ingen dialog med leserne, lite personlighet og i grunn lite som spriter opp.

Dette tyder på at det store flertallet av KrFs politikere ikke synes å ha forstått noe særlig av bloggingens egenart. Partiets beste stortingsblogger, Kjell Ingolf Ropstad, er åpenbart ikke komfortabel med dette systemet og bruker konsekvent sin egen blogg til å ytre seg i stedet. Han har mye å lære bort til sine kolleger hva gjelder blogging.

Stort forbedringspotensial
KrF har et stort forbedringspotensial i sosiale medier. Partiet er pr i dag noe bakpå på dette feltet, men situasjonen er ikke håpløs. Både Facebook-siden, nettsiden og twitterkontoen har elementer i seg som tyder på at det finnes bra sosial mediekompetanse internt i partiet. Sett utenfra synes det å være slik at denne kompetansen er veldig ujevnt besatt og at slett ikke alle sentrale KrF-folk er enige om at de nye kanalene bør være et kommunikasjonsmessig satsingsområde for partiet. Her ligger en hovedutfordring.

La meg føye til at slike analyser som jeg for tiden gjennomfører, i samarbeid med Cecilie Staude, slett ikke er noen uttømmende totalvurdering av alt partier og partiledere gjør i sosiale medier. Vi kan bare ta for oss enkelte sider. Likevel tror jeg analysene gir en brukbar pekepinn på hvor partiene i dag står på området.

I så måte bør KrF innse at partiet har en vei å gå for å være bra posisjonert i sosiale medier inn mot valget i 2013.