Benkesliteren Ap

Ap ligger an til sitt svakeste valg på nærmere 100 år.

 
De fem målingene som til nå er publisert i oktober, viser at Aps dype problemer er forsterket. Gjennomsnittet er kun 21 prosent. Skulle dette bli valgresultatet neste år, så vil det være det dårligste Ap-valget siden 1924 da partiet oppnådde 18 prosent.

Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 29/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg oversikt over hvor Aps tidligere velgere har funnet veien samt hvor Ap ligger an til å miste mandater. 


Jan Bøhlers avgang til Sp, og Geir Lippestads vei ut av Ap og inn som leder av det nye partiet Sentrum, er to symboler på at Ap lekker i alle ender. Partiet sliter støtt og stadig med å få oppmerksomhet rundt egen politikk, velgerne får jevnlige påminnelser om et parti i indre strid – så også i høst via Giske, Bøhler og Lippestad.  

Statsminister Vedum?
Kjernen i Aps problemer handler likevel om politikk. Partiet havner stadig i skvis mellom partier som går lenger. Sp er den klare motstemmen til strukturreformer og sentralisering. Det er Sp som framstår «nær folk» og som distriktets talerør. Ikke Ap. Fortsetter utviklingen, så kan det bli Trygve Salgsvold Vedum som framstår som opposisjonslederen og neste statsministeren. Ikke Jonas Gahr Støre. 

Ap ønsker å sette klima og miljø høyt. Men det er MDG, og til dels SV og V, som er «miljøpartiene» i velgernes øyne. Ikke Ap.

Ap vil være restriktive og «tøffe» i innvandringsspørsmål, men klarer ikke konkurrere med Frp. Det er Frp som «eier» innvandringssaken. Ikke Ap.        
 
Ap ønsker å være Solberg-regjeringens fremste kritiker når det gjelder sosial profil, økende ulikhet og lavere skatt til rikinger. Men partiet settes i skyggen av Rødt og SV som går vesentlig lenger. Det er Rødt og SV som framstår som partiene for sosial utjevning. Ikke Ap.

På benken
Ap ønsker å ta tilbake sin gamle paradegren sysselsetting. I en tid der ledigheten er svært høy, så bør det være marked for partiets løsninger på feltet. Men det er Høyre som er i førersetet i regjeringsposisjon, det er Høyre (og KrF og V) som iverksatte kraftfull motkonjunkturpolitikk som har bidratt til at pilene går i rett retning etter den dramatiske økningen i vår. Ikke Ap.      

Helse er for tiden satt uvanlig høyt oppe på agendaen. Ap vil være partiet som velgere vender seg til for å søke trygghet i løsninger som vekker tillit i en utrygg tid. Men også her er det Høyre som er i front. Det er Bent Høie som helseagendaen. Han er i Høyre. Ikke i Ap.   

Det virker som det er andre som utkjemper den politiske kampen.

Ap er plassert på benken.

   


Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 29/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg også oversikt over hvor Aps tidligere velgere har funnet veien samt hvor Ap ligger an til å miste mandater. 

Hadia Tajiks kultursvar - elegant eller nedlatende?

Frps Christian Tybring-Gjedde stilte kulturminister Hadia Tajik et spørsmål om norsk kultur. Et spørsmål som han i dag fikk svar på. Tajik roses av mange opp i skyene for svarformuleringene. Selv har jeg en annen oppfatning. For jeg opplever snarere at svaret hennes bærer preg av belæring og nedlatenhet - noe som ødelegger for budskapet hennes. Jeg la derfor ut en tweet om dette (se over), noe som som førte til at politisk rådgiver ved SMK, Sindre Fossum Beyer, ga meg en utfordring: Lag det samme svaret uten "belæringen og nedlatenheten".

Nedenfor finner du mitt svar på denne utfordringen. 





Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til kulturministeren

Dokument nr. 15:381 (2012-2013)
Innlevert: 03.12.2012
Sendt: 04.12.2012
Besvart: 10.12.2012 av kulturminister Hadia Tajik


Spørsmål Christian Tybring-Gjedde (FrP): I de senere årene er det vært diskutert flittig i ulike medier om hva norsk kultur inneholder og innebærer. Kulturministeren er landets øverste ansvarlig for kultur, og jeg ønsker derfor å vite hvordan statsråden definerer norsk kultur og hvilken grad hun mener det er viktig for landet å verne om og beskytte vårt lands kultur og tradisjoner?


Svar Hadia Tajik: Eg legg til grunn at representanten Tybring-Gjedde eigenleg meiner at kulturministeren er ansvarleg for kulturpolitikken i regjeringa. Så vidt eg veit, har ingen kulturminister nokon gong vore ansvarleg for alt som kan kallast kultur i dette landet. Ulike delar av kulturfeltet som politikkområde høyrer dessutan inn under andre departement; som døme nemner eg kulturminneforvaltninga som er eit ansvar for miljøvernministeren og kulturskulane som kunnskapsministeren har ansvar for. Båe dei nemnde områda høyrer inn under kulturomgrepet, sjølv om dei ikkje ligg inn under Kulturdepartementet.

Med den presiseringa som er nemnd ovanfor, kan eg seia noko om kva som ligg i kulturomgrepet slik det vert brukt i kulturpolitisk samanheng. I kulturlova er det kulturpolitiske feltet omtalt som «kulturverksemd». Dette omgrepet er i sin tur definert på følgjande måte:

«Med kulturverksemd meiner ein i denne lova å

a) skapa, produsera, utøva, formidla og distribuera kunst- og andre kulturuttrykk, b) verna om, fremja innsikt i og vidareføra kulturarv,

c) delta i kulturaktivitet,

d) utvikla kulturfagleg kunnskap og kompetanse.»

Eit sentralt punkt i denne samanhengen er å finna i føremålsparagrafen i kulturlova som seier at målet med kulturpolitikken er å leggja til rette for at «alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk».

Det er dette mangfaldet av kulturuttrykk som eksisterer til kvar tid, som kan seiast å utgjera norsk kultur i kulturpolitisk meining.

Norsk kultur har alltid vore i endring. Til dømes er språket representanten har forfatta spørsmålet sitt på, påverka av mellom anna latin, gresk og tysk. I ei nyleg utkomen bok har Helge Sandøy og Jan-Ola Östman rekna ut at heile 44 % av ordstammane i Nynorskordboka er importerte. Som ein kuriositet kan eg nemna at det vanlege norske ordet ”alkohol” kjem frå arabisk.

Men norsk kultur har òg endra seg på måtar som har meir å seia for den praktiske kvardagen for nordmenn. Camilla Collett fanga essensen av si tid i boka ”Amtmannens døtre” på midten av 1800-talet, der ei kvinne anten var sin fars dotter eller sin manns kone. I dag er Noreg meir likestilt, kvinner har fleire moglegheiter no enn på noko anna tidspunkt i vår historie; av di norsk kultur har endra seg; av di norske damer sjølv og med støtte frå ein grenseoverskridande likestillingskamp har endra samfunnet. Hadde me gjort slik representanten skriv, ”vernet om” og ”beskyttet” denne delen av ”vårt lands kultur”, hadde me aldri oppnådd slike framsteg.

Boka til Collett er like fullt ein del av vår kulturarv, det er eit skjønnlitterært avtrykk av si tid. Ei viktig oppgåve for ein kulturminister er å sikra at slike avtrykk kjem til sin rett òg i vår samtid. Då treng me institusjonar som mellom anna Nasjonalbiblioteket og folkebiblioteka, eller arkiva og musea som kan ta vare på, men òg formidla og gjera arven vår tilgjengeleg. Slik hugsar me kvar me kom frå. Slike avtrykk må me verna og ta vare på.

Somme tradisjonar og kulturuttrykk som i tidlegare tider har vore å finna innanfor eit større kulturområde, kan no framstå som eineståande for landet vårt, med di dei i større eller mindre grad har vorte borte andre stader, eller dei har fått ei særnorsk form som skil dei frå liknande uttrykk andre stader. I slike tilfelle vert det særleg viktig for Noreg å halda i hevd og vidareføra desse kulturelementa. Å ta godt vare på stavkyrkjene våre, eller å vidareføra dei handverksdugleikane som skal til for å byggja hardingfeler, klinkbygde båtar eller grindbygde hus, vil i denne samanhengen vera viktige døme.

Arven vår er pluralistisk, men tufta på erfaring opplever me ein del uttrykk, fenomen eller ytringar som meir rotfesta og norske enn andre. For kulturpolitikken er dette eit viktig omsyn og utgangspunkt.

Ein offentleg politikk for å ta vare på og vidareutvikla kulturen vår krev – som på alle andre politikkområde – ressursar, noko den raudgrøne regjeringa har vist vilje til å prioritera kvart einaste budsjettår. Dette står i motsetnad til Framstegspartiet, som til dømes i sitt alternative budsjettframlegg for 2013 har gjort framlegg om å redusera dei statlege løyvingane til kulturføremål med 1,5 mrd. kroner; av denne nedskjeringa knyter meir enn ¼ mrd. seg til kulturverntiltak innanfor områda museum, arkiv, bibliotek og språk.

Norsk kulturpolitikk har gjennom alle år vore prega av tiltak som dels tek verneomsyn overfor det samla kulturfeltet, og dels fremjar det nyskapande og eksperimenterande, spesielt innanfor kunstområdet. Dette er ei balansert tilnærming som har vore eit kjennemerke for norsk kulturpolitikk uavhengig av politisk farge på regjeringane.

Representanten viser sjølv til den offentlege debatten om kva ’norsk kultur’ er i spørsmålet sitt. Eg har lese innspela hans i den debatten med interesse. Representanten har mellom anna sagt at ”Norsk kultur vil bli stadig mer marginalisert” (Aftenposten, 25.08.10). Det er eg ikkje samd i. I det heile har eg vesentleg større tru på det norske si evne til å møta framtida enn representanten Tybring-Gjedde gjev uttrykk for. Men Eg takkar for spørsmålet, av di eg meiner det er eit viktig tema å drøfta.



Hva synes du - er svaret fra Tajik elegant eller belærende og nedlatende i formen?

Innvandrere på Stortinget

Den gode bloggeren Are Slettan (bare en dag igjen å stemme på ham på min bloggavstemning i juli..) ba meg gi mine vurderinger av mulighetene for innvandrerrepresentasjon på Stortinget. Vurderingene av de tre med visse sjanser, kan du nå lese her.

Er det betenkelig at Stortinget kan bli helt blendahvitt eller er det et fett?

Situasjonen i de ni vippefylkene

I de to bloggpostene nedenfor har jeg gått igjennom de valgkretsene som jeg pt. mener har de beste forutsetningene for å helle i hhv. borgerlig (seks kretser) og rødgrønn (fire kretser) retning sammenlignet med valget i 2005. Nå skal jeg se litt nærmere på de resterende ni krestene. Dette er valgkretser som i utgangspunktet lukter status quo. Det betyr at skulle kretsene begynne å bikke i en retning, så vil det være et meget godt tegn for den ene siden og et tilsvarende meget illevarslende tegn for motparten.

Oslo: Her synes jeg at 15 av 17 mandater ser rimelig sikre ut. Ap har fem greit inne, Høyre og Frp har tre hver, SV har to, Venstre har ett og KrF er stor favoritt til utjevningsmandatet. Hovedspørsmålet er hvor de to siste faste mandatene havner. I øyeblikket har jeg Sylvi Listhaug (Frp) og Hadia Tajik (Ap) hårfint inne. Mens Nikolai Astrup (H), Ola Elvestuen (V) og Erling Folkvord følger hakk i hæl, tett utenfor.

Konklusjon: Status quo på 9-8 i borgerlig favør. Men forsvarer Ap sine seks, parallelt med at Folkvord plukker Venstres andre mandat, så kan denne bikke over til 9-8 i rødgrønn retning (i den grad Folkvord kan regnes inn som en del av den rødgrønne blokken...). Kan også gå over til borgerlig 10-7 hvis Tajik ryker ut og f.eks. Astrup rykker inn.

Akershus: Følger denne kretsen tett for fylkets største lokalavis, Romerikes Blad. Har laget prognoser for dem siden desember i fjor, og på alle mine prognoser har 14 av de i alt 16 mandatene sett greie ut. Ap ligger godt inne med fem, Frp bør ha fire sikre, Høyre tre, Venstre og SV ett hver. Men hvor går det siste mandatet pluss utjevningsmandatet? De siste månedene har Frps Tone Iren Liljeroth ligget inne med sistemandatet i Akershus. I så fall skyver hun ut Høyres Andre Dahl. Men også Ap har en viss sjanse på et sjette mandat. Jeg vil ei heller regne ut Venstres Abid Raja, men han er avhengig av et stort løft i valgkampen for at det skal gå. I kampen om utjevningen, så tror jeg at det står mellom KrF og Sp. Jeg holder KrFs Knut Arild Hareide som favoritt her.

Konklusjon: Hvis KrF drar med seg utjevningen, så heller kretsen fra 9-7 til 10-6 i borgelig favør. Men skulle Ap klare seks, parallelt med at Sp forsvarer sitt utjevningsmandat, så kan de rødgrønne utligne til 8-8.

Hedmark: Frps framgang gjør at partiet ligger inne med to mandater. Dermed skyves SVs Karin Andersen bort fra sitt faste mandat. Men jeg synes det ser lyst ut for hennes og partiets del når det gjelder å kapre utjevningen. Tar hun dette, så er det Høyres Gunnar Gundersen som ender opp med svarteper og en tilværelse utenfor Tinget. Ap ligger greit inne med fire i sitt aller beste fylke, mens Sp har ett. Trygve Slagsvold Vedum skal dog slett ikke følge seg for sikker på dette. Faller Sp litt, samtidig som Høyre øker noe, så er han borte fra den faste fordelingen.

Konklusjon: Status quo på 5-2 til de rødgrønne.

Telemark: Ap og Frp har to bankers hver. Hvem tar siste, faste mandat? I øyeblikket ligger Aps Sigvald Oppebøen Hansen best an. Men Høyres Torbjørn Røe Isaksen er en sterk utfordrer. Skulle TRI mislykkes, så har han etter mitt skjønn en meget god mulighet til utjevning - som hans parti også kapret i 05. Hvis TRI tar et fast mandat i Telemark, så holder jeg KrFs Geir Bekkevold som favoritt til utjevningen.
Konklusjon: Status quo på 3-3. Men kan helle til 4-2 i borgerlig retning.

Hordaland: Ap bør ha fire sikkert inne, Frp har tre bankers, Høyre har to, Venstre, KrF og SV har ett hver. Da står vi igjen med de to siste faste, pluss utjevningen. Høyre tok siste mandatet i Hordaland i 2005. Foreløpig ser det ikke så bra ut for Henning Warloe ift. å forsvare dette. Frp og Laila Reiersten ser derimot ut til å kunne ta hjem et fjerde mandat. Jeg synes også pt at det ser ganske lyst for Aps Magne Rommetveit som en mulig femtemann på Hordaland-benken for Ap. I så fall ryker det faste mandatet som Sp dro med seg her sist. Skulle det skje, så blir Kjersti Toppe klar favoritt til å ta utjevningsmandatet. Dermed ryker KrF andre mandat i Hordaland, som nettopp er utjevningsmandatet, ut.
Men det blir et rotterace om de to siste faste plassene i Hordaland. Og både KrFs Fillip Rygg, Høyres Warloe, Frps Torkild Åmland, Sps Kjersti Toppe har reeelle muligheter. Jeg vil ei heller helt utelukke Venstres Lars Michelsen selv om det pr. i dag ser ut til å være litt vel langt opp for ham.

Konklusjon: Meget viktig om Ap kan klare fem. Gjør de det, så vil kretsen kunne gå fra 9-6 i borgelig favør til 8-7.

Sogn og Fjordane: Synes at fordelingen av de faste mandatene ser nokså låst ut. Ap har to og Sp og Frp har ett hver. Akkurat som sist. Men utjevningen er det meget vrient å si noe om, det står mellom Venstre, KrF og SV. Venstre tok dette sist og har nok den beste muligheten av de tre.
Konklusjon: Status quo på 3-2 til de rødgrønne. Men tar SV utjevningen, så kan den bikke til hele 4-1.

Sør-Trøndelag: De åtte første ser greie ut. Ap ligger inne med fire, Frp har to og Høyre og SV ett hver. I øyeblikket ligger Sps "kronprins" Ola Borten Moe inne med sistemandatet. Mens KrFs Øyvind Håbrekke holder utjevningsmandatet. Frp og Venstre ligger nærmest til å ta det siste mandatet i fylket. Et usikkerhetsmoment er dog hvorvidt "Trondheims-modellens" fallit kan få noen innvirkning på valgresultatet i fylket. Jeg tviler, men vil ikke utelukke at det kan gjøre plassen til Aps nr fire, Eva Kristin Hansen noe mer utrygg enn hva den ellers ville ha vært.

Konklusjon: Status quo på 6-4 til de rødgrønne. Men mister Sp eller Ap et fast, så kan denne bikke til 5-5.

Nordland: Ap har tre sikre, Frp har to, mens Høyre, Sp og SV har ett hver. Frps framgang gjør at de ligger inne med sistemandatet og skyver dermed Ap nr fire (Lillan Hansen) ut. Det er typisk et dårlig tegn for de rødgrønne, de må greie å forsvare en krets som Nordland skal mandatflertallet gjenskapes. KrFs Jan
Sahl er klar favoritt til å ta utjevningsmandatet. Et stort utsikkerhetsmoment i Nordland er Kystpartiet. Jeg tror de er på vei ned - hvor vil i så fall deres velgere ta veien? Både Høyre og Sp burde i utgangspunktet kunne forsyne seg her, men jeg tror faktisk at mange vil gå til Frp.

Konklusjon: Heller fra 6-4 i rødgrønn favør til 5-5.

Troms: Følger kretsen tett for Harstad Tidende. Fylket ser nokså oversiktelig ut med tre sikre til Ap og to til Frp. Sistemandatet står mellom de tre damene Elisabeth Aspaker (H), Lena Jensen (SV) og Hanne Iversen (Frp). Akkurat nå har jeg Aspaker så tynt inne som det er mulig, med Jensen halsende rett bak. Også Iversen har ligget inne på noen av mine tidligere Troms-prognoser, men er ute pt. Skulle Aspaker ta siste faste, så er Jensen klar favoritt til utjevningen. Skulle derimot Jensen ta et fast mandat, så bør Aspaker ha en bra mulighet på utjevning. Men Venstres Roar Sollied er en liten joker i utjevningsspillet. Også i Troms er Kystpartiet et stort usikkerhetsmoment.

Konklusjon: Status quo på 4-3 til de rødgrønne.


Totalt sett er det stort sett status quo mellom blokkene i disse ni vippefylkene. Jeg har mulige mandatendringer i Akershus og Nordland i borgelig favør, mens Hordaland synes å kunne helle litt andre veien.

I sum har de borgerlige et forsprang, men forspranget er ikke større enn at det er fullt mulig å hente inn for de rødgrønne. Neppe i stemmer, men i mandater siden de rødgrønnes velgerprofil trekker fordeler av valgsystemet. De rødgrønne må dog ha et løft på to-tre prosentpoeng skal det gå. Enten ved at Ap tar hele løftet alene (og dermed maksimeres "styringstillegget"), eller at SV og Sp drar seg opp i mot de nivåene de fikk sist.

Stortinget - en sosial elite

Fredag skal jeg holde foredrag for likestillingsombudet om temaet sosial representasjon. Jeg sitter og forbereder meg litt nå. Mine tall viser at vår nasjonalforsamling etter høstens valg vil være en samling av mennesker som utgjør en sosial elite. En stortingsrepresentant vil tjene 700 000 i året, mens en velger i fulltidsarbeid tjener 400 000 i snitt. Tre av fire stortingsrepresentanter har avlagt eksamen på høyskole eller universitet, men kun en av fire velgere har gjort det samme. Kvinneandelen vil ligge på 37-38 prosent.

Hadia Tajik har en 50-50-mulighet til å komme inn i Oslo, Afshan Rafiq og Abid Raja har små muligheter i hhv Oslo og Akershus - Stortinget kan altså bli helt blendahvitt 2009-2013, mens innvandrere utgjør om lag ti prosent av befolkningen.

Middelaldrende (40+ og 50+) vil bli meget dominerende. Stortinget vil stort sett bli skrelt for folk over 60 år, mens 60+ utgjør en stor velgergruppe.

Over en tredel av representantene mangler en ordinær yrkesbakgrunn, de har i stedet sin hovedbakgrunn fra partiarbeid - denne broilifiseringen er tiltagende i styrke.

Er disse sosiale skjevhetene uproblematiske? Eller utgjør de et demokratisk problem?

Valget i Oslo

Jeg har laget to Oslo-analyser og prognoser. En for det utmerkede tidsskriftet Minerva. Og en for nettstedet www.kommentar.no. På begge prgnosene ser 15 av de i alt 17 Oslo-mandatene relativt trygge ut. Valgkampen i Oslo vil derfor særlig stå om de to siste plassene. Om disse slåss først og fremst Hadia Tajik (Ap), Ola Elvestuen (Venstre), (min tidligere Minerva-redaktør) Nikolai Astrup (H), Erling Folkvord (Rødt) og Sylvi Listhaug (FrP). I skrivende stund ligger Tajik og Elvestuen best an, men marginene er meget små.
Hvilke to av disse fem vil du ha inn?

PS: Har skrevet en kronikk om Oslo-valget som Aftenpostens Aftenutgave snart vil publisere. Følg med!