lørdag 14. november 2009

Værekraft gir samfunnet bærekraft

Jeg har denne kronikken på trykk i Bergens Tidende i dag (takk for alle tilbakemeldinger og innspill om temaet - det har vært veldig konstruktivt!):

Værekraft gir samfunnet bærekraft

Det ligger et enormt frigjøringspotensial i å utvikle menneskers værekraft. Vi bør derfor snakke om at alle ER med i stedet for at ”Alle skal med”.

Vi hørte det om igjen og om igjen i valgkampen. Alle skal med. Så vidt jeg forstod så var det lønnsarbeidet man siktet til. Alle skal arbeide. Arbeid til alle er jobb nummer en, hører jeg også stadig fra samme parti. Fra et annet parti hører jeg at de som ikke arbeider, lever i et utenforskap. 700 000 mennesker dreier det seg visstnok om. Eller er det 800 000 nå? 800 000 mennesker som ikke er med. Hvor er de da? De er utenfor. Utenfor livet? I alle fall på sidelinjen av livet. For de er jo ikke med, og de bidrar ikke til det flotte (?) målet som vi har på den økonomiske verdiskapningen: Bruttonasjonalproduktet.

Mennesker blir dermed delt inn to: De som er innenfor vs. de som er utenfor. Bidragsytere vs. snyltere. Den politiske retorikken i den løpende debatten fyrer opp under denne inndelingen. Det nøres dermed opp under holdninger som gjør samfunnet vårt kaldt. Et samfunn jeg ikke vil leve i. Heldigvis er et annet samfunn mulig. Da fordres det at vi tør å slippe andre perspektiver til. For vi må våge å utvide arbeidsbegrepet vårt. Fordi det foregår så utrolig mye arbeid som ikke er lønnsarbeid. Bare tenk på all arbeidsaktivitet knyttet til idrettslag, korps, humanitært arbeid, ideelt arbeid og hjemmearbeid (omsorg for egne barn, gamle foreldre etc). Statistisk sentralbyrå har regnet på det og mener at ulønnet arbeid utgjør nesten halvparten av alt arbeid her i landet.

Dernest bør det tiltagende problemfokuset fases ut. For vi bør slutte å fokusere på mennesker utenfor lønnsarbeidslivet som problemer. Først og fremst fordi det er mennesker med liv som er nøyaktig like mye verdt som mennesker som befinner seg ”innenfor” lønnsarbeidet. Tiden er derfor nå overmoden for i stedet å bryte ned skammen og skyldfølelsen som den kalde ”utenfor vs innenfor-retorikken” skaper for alle som er ”utenfor”. Jo mer vi fokuserer på "utenforskapet" og problemene, jo større blir nettopp utenforskapet og problemene. For det kan bare ikke være slik at det å stå "utenfor" arbeidslivet i snever forstand er det samme som å stå utenfor selve livet. Reduserer vi livet til et spørsmål om lønnsarbeid eller ei, så reduserer vi også livet. For livet har langt flere dimensjoner enn arbeid å by på.

Helt konkret betyr det at vi må skape mye mer rom for livskraft for alle mennesker. Derfor tror jeg at den såkalte arbeidslinja er et unyansert feilspor. ”Stå opp om morran”-retorikken sender ut doble signaler. På den ene siden signaliseres det at det skal stilles krav. Og krav er jo fint. På den annen side signaliseres det at trygdemottakere i bunn og grunn og late. Det blir helt feil for det handler slett ikke om latskap for det store flertallet av de 500, 700, 800 000 eller hvor mange det er som er ”utenfor”. For mange av dem er det ei heller krav som er medisinen. Men forståelse og medmenneskelighet.

Jeg drømmer derfor om et samfunn der vi fokuserer mer på VÆREKRAFTEN hos det enkelte menneske. Værekraft er et begrep jeg har lånt av foredragsholderen og sangeren Anne Margrethe Lund. Hun definerte værekraft som ”grunntonen som alle har fått utdelt fra fødselen av, men som kun et fåtall av oss tar i bruk i løpet av livet”. Det har også blitt laget en fin film om henne. Lund ble rammet av kreft og døde, men dette flotte begrepet lever videre. Og jeg skal, via denne kronikken og i andre sammenhenger, sørge for at begrepet lever enda litt sterkere.

For tenk om noen flere mennesker kan klare å finne denne vakre grunntonen. Tenk om potensialet for værekraft hos mennesker kan hentes ut i langt større grad enn vi makter i dag. Hva da? Da tror jeg at vi kan få et værekraftig samfunn. Et samfunn som dermed også blir bærekraftig. Fordi det blir et samfunn som ikke bare snakker om et inkluderende arbeidsliv. Men et samfunn som gir oss inkluderende liv.

”Det handle om å leve”, synger Kine Hellbust. Den sangen satt jeg nylig og sang sammen med mange andre mennesker under festmiddagen på Fløyen folkerestaurant i Bergen ifb. med at arbeidslivsenteret ALF fylte 10 år. Jeg var invitert som foredragsholder for å spre mine litt frie tanker på dette feltet til mennesker som skaper livskraft hos andre mennesker hver eneste dag. Mange av dem med dype psykiske problemer. Det var da jeg tenkte: Ja, det er jo forsyne meg det som det handler om, og det har dere forstått her! Det handler om å LEVE. Det handler om å VÆRE. Det handler om å sette livet inn i en helhet. En helhet der lønnsarbeid bare er en liten bit av en rekke dimensjoner i livet som kan gi oss mening. Livsdimensjoner der kjæreste, familie, barn, venner, hobbyer og kjæledyr i grunn er like viktige. Eller snarere vel så viktige.

I etterkant av foredraget mitt kom det en fyr som jobbet i NAV bort til meg. Jeg er i grunn i utgangspunktet noe skeptisk til folk som jobber i NAV. For man leser jo så mye negativt om dem. Og man har hørt litt for mange historier om mennesker som faller mellom litt for mange stoler enten det nå heter NAV, trygdekontoret eller noe annet. Men min forutinntatthet fikk seg en dyp knekk da jeg lyttet til hva han hadde å si.
- Vet du, jeg har en leveregel, sa han.
- Hva går den ut på, repliserte jeg.
- At jeg, en gang hver dag, skal bryte ut av ”skjemaet og boksen” min i NAV og i stedet møte mennesker åpent.

Det er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Der og da tenkte jeg ”tenk om alle i NAV hadde en slik leveregel!”. Etterpå har jeg i stedet tenkt ”tenk om vi hadde et samfunn der skjemaene og boksene ikke var så trange at ansatte i NAV og andre steder må bryte seg ut av dem for å møte mennesker”. Kanskje kan borgerlønn (for eksempel 2 G = 150 000 kr) være en vei å gå for å heve folks hoder, i stedet for å trykke dem ned.

Å skape mer værekraft for alle mennesker fordrer at vi kommer ut av tilvante tanke- og begrepsbokser. Det fordrer at vi tør å slippe nye tanker til. Det er forbaska vanskelig. Jeg vet det. Og dette er en uhyggelig seig materie å snu. Jeg har likevel bestemt meg for å prøve. Fordi vi har så veldig mye å vinne på det.

Vil du prøve med meg?

3 kommentarer:

  1. Du skriver godt, men du kjemper på en måte to kamper her:
    1) Endre mentaliteten/tankegangen (stort nok i seg selv)

    som deretter skal lede til
    2) radikale endringer i praktisk politikk, i et land hvor politikerne er enige om nesten alt.

    Jeg ønsker deg lykke til, men den praktiske politikken blir nok kanskje vanskeligere enn mentalitetsendringen (selv om det i utgangspunktet skulle være motsatt). Du går med borgerlønnsforslaget til krig mot alle som har trygder på over 150 000 kr, og da har man tapt allerede. I tillegg går du rett i strupen på SV/APs grunntankegang (enten er du i jobb og gjør din plikt, ellers er du en klient for staten og skal føye deg deretter), samt H/FrPs motforestillinger om at staten skal gi deg penger for å gjøre ingenting selvom du helsemessig har mulighet til å ta en betalt jobb, og at staten her vil subsidiere bevisst lediggang.

    Du får med deg KrF på mentalitetsdelen, og Venstre på den praktiske (KrF er også i mot at NOEN skal få trygdekutt i forhold til dagens system, så de er også i mot borgerlønn), men ellers kjemper du mot særdeles sterke krefter her.

    Etter å ha vært så ekkel mot deg gjennom hele innlegget får jeg vel gi deg litt støtte til slutt. Du legger frem modig og nytenkende ideer, og jeg støtter absolutt borgerlønnsforslaget.

    SvarSlett
  2. Yosh: La oss ta tak i det vi er enige om. Nemlig at borgerlønn er en interessant tanke. Her tror jeg det er det enorme frigjøringsgevinster for det enkelte menneske og effektiviseringsgevinster for samfunnet å hente.
    Jeg må tilstå at jeg slett ikke er ferdigtenkt (det blir man vel aldri forhåpentligvis) rundt dette. Og 150 000 er ikke noe eksakt og gitt beløp - kanskje er det fornuftig å sette den lavere eller høyere. Men poenget bør være at den erstatter mange av dagens, til dels uvoersiktlige, ordninger. Parallelt med at det bør være såpass lavt at folk ikke får økonomisk incentiv til å gå over på borgerlønn. Kanskje bør det også være slik at borgerlønn skal tildeles flatt til alle borgere over 18 år. Eller kanskje bare til de uten lønnet arbeid. Kanskje bør ikke borgerlønn erstatte alle trygdeordninger, men bare noen slik at noen trygdeordninger også kommer på toppen av borgerlønnen.
    Vi har bl.a. diskutert dette på Minerva tidligere: http://www.minerva.as/?p=1539

    Hva synes du?

    SvarSlett
  3. Vel, jeg er helt enig med deg, jeg tror tankegangen bak en universalordning som nettopp "erstatter mange av dagens, til dels uvoersiktlige, ordninger".

    Men i og med at en del folk vil få bedre råd (f.eks studenter går fra 80.000 i potensielt lån, til 150 000 i garantert støtte, antall evighetsstudenter kan øke drastisk) så er man vel redd for det økonomiske her. staten som sliter med fremtidige pensjoner og trygder allerede kan brekke ryggen hvis dette kommer i tillegg.

    Beløpet kan av incentivårsaker ikke settes for høyt, men jo lavere det er, jo mer uspiselig er jo forslaget om universalordning for store grupper. man ønsker høye trygder for enkelte grupper. for 3 av 4 uføretrygdede (som tross alt er der "alle" langtidsledige ender opp til slutt) med mer enn 2 barn lønner det seg ikke å gå tilbake i jobb, dette er det ingen av partiene som tør å gjøre noe med. barnefamilier er helligere enn arbeidsincentiver; ingen får økt lønn fordi de har mange barn, men økt trygd skal de få.

    inntil man tør å si at trygdeutbetalingene alltid skal være lavere enn arbeidsinntekt, så er det på en måte nyttesløst å diskutere forslaget om borgerlønn. skulle borgerlønna faktisk bli høyere enn normal lønnsinntekt vil jo samfunnet rase sammen, da vil man jo tape penger på å jobbe.

    Ideen med å dele ut til alle over 18 uavhengig av jobb eller ikke, er kanskje den gøyeste ideen. her kan man jo nesten touche innpå Milton Friedmans ide om at staten bare skal ha forsvar og rettsvesen, og resten styres av markedet og må betales for, og at alle innbyggerne får penger å kjøpe de tjenestene de vil ha fremfor at staten har bestemt det for oss på forhånd. hvor realistisk dette er, kan jo selvsagt diskuteres...

    SvarSlett