Værekraft gir samfunnet bærekraft

Jeg har denne kronikken på trykk i Bergens Tidende i dag (takk for alle tilbakemeldinger og innspill om temaet - det har vært veldig konstruktivt!):

Værekraft gir samfunnet bærekraft

Det ligger et enormt frigjøringspotensial i å utvikle menneskers værekraft. Vi bør derfor snakke om at alle ER med i stedet for at ”Alle skal med”.

Vi hørte det om igjen og om igjen i valgkampen. Alle skal med. Så vidt jeg forstod så var det lønnsarbeidet man siktet til. Alle skal arbeide. Arbeid til alle er jobb nummer en, hører jeg også stadig fra samme parti. Fra et annet parti hører jeg at de som ikke arbeider, lever i et utenforskap. 700 000 mennesker dreier det seg visstnok om. Eller er det 800 000 nå? 800 000 mennesker som ikke er med. Hvor er de da? De er utenfor. Utenfor livet? I alle fall på sidelinjen av livet. For de er jo ikke med, og de bidrar ikke til det flotte (?) målet som vi har på den økonomiske verdiskapningen: Bruttonasjonalproduktet.

Mennesker blir dermed delt inn to: De som er innenfor vs. de som er utenfor. Bidragsytere vs. snyltere. Den politiske retorikken i den løpende debatten fyrer opp under denne inndelingen. Det nøres dermed opp under holdninger som gjør samfunnet vårt kaldt. Et samfunn jeg ikke vil leve i. Heldigvis er et annet samfunn mulig. Da fordres det at vi tør å slippe andre perspektiver til. For vi må våge å utvide arbeidsbegrepet vårt. Fordi det foregår så utrolig mye arbeid som ikke er lønnsarbeid. Bare tenk på all arbeidsaktivitet knyttet til idrettslag, korps, humanitært arbeid, ideelt arbeid og hjemmearbeid (omsorg for egne barn, gamle foreldre etc). Statistisk sentralbyrå har regnet på det og mener at ulønnet arbeid utgjør nesten halvparten av alt arbeid her i landet.

Dernest bør det tiltagende problemfokuset fases ut. For vi bør slutte å fokusere på mennesker utenfor lønnsarbeidslivet som problemer. Først og fremst fordi det er mennesker med liv som er nøyaktig like mye verdt som mennesker som befinner seg ”innenfor” lønnsarbeidet. Tiden er derfor nå overmoden for i stedet å bryte ned skammen og skyldfølelsen som den kalde ”utenfor vs innenfor-retorikken” skaper for alle som er ”utenfor”. Jo mer vi fokuserer på "utenforskapet" og problemene, jo større blir nettopp utenforskapet og problemene. For det kan bare ikke være slik at det å stå "utenfor" arbeidslivet i snever forstand er det samme som å stå utenfor selve livet. Reduserer vi livet til et spørsmål om lønnsarbeid eller ei, så reduserer vi også livet. For livet har langt flere dimensjoner enn arbeid å by på.

Helt konkret betyr det at vi må skape mye mer rom for livskraft for alle mennesker. Derfor tror jeg at den såkalte arbeidslinja er et unyansert feilspor. ”Stå opp om morran”-retorikken sender ut doble signaler. På den ene siden signaliseres det at det skal stilles krav. Og krav er jo fint. På den annen side signaliseres det at trygdemottakere i bunn og grunn og late. Det blir helt feil for det handler slett ikke om latskap for det store flertallet av de 500, 700, 800 000 eller hvor mange det er som er ”utenfor”. For mange av dem er det ei heller krav som er medisinen. Men forståelse og medmenneskelighet.

Jeg drømmer derfor om et samfunn der vi fokuserer mer på VÆREKRAFTEN hos det enkelte menneske. Værekraft er et begrep jeg har lånt av foredragsholderen og sangeren Anne Margrethe Lund. Hun definerte værekraft som ”grunntonen som alle har fått utdelt fra fødselen av, men som kun et fåtall av oss tar i bruk i løpet av livet”. Det har også blitt laget en fin film om henne. Lund ble rammet av kreft og døde, men dette flotte begrepet lever videre. Og jeg skal, via denne kronikken og i andre sammenhenger, sørge for at begrepet lever enda litt sterkere.

For tenk om noen flere mennesker kan klare å finne denne vakre grunntonen. Tenk om potensialet for værekraft hos mennesker kan hentes ut i langt større grad enn vi makter i dag. Hva da? Da tror jeg at vi kan få et værekraftig samfunn. Et samfunn som dermed også blir bærekraftig. Fordi det blir et samfunn som ikke bare snakker om et inkluderende arbeidsliv. Men et samfunn som gir oss inkluderende liv.

”Det handle om å leve”, synger Kine Hellbust. Den sangen satt jeg nylig og sang sammen med mange andre mennesker under festmiddagen på Fløyen folkerestaurant i Bergen ifb. med at arbeidslivsenteret ALF fylte 10 år. Jeg var invitert som foredragsholder for å spre mine litt frie tanker på dette feltet til mennesker som skaper livskraft hos andre mennesker hver eneste dag. Mange av dem med dype psykiske problemer. Det var da jeg tenkte: Ja, det er jo forsyne meg det som det handler om, og det har dere forstått her! Det handler om å LEVE. Det handler om å VÆRE. Det handler om å sette livet inn i en helhet. En helhet der lønnsarbeid bare er en liten bit av en rekke dimensjoner i livet som kan gi oss mening. Livsdimensjoner der kjæreste, familie, barn, venner, hobbyer og kjæledyr i grunn er like viktige. Eller snarere vel så viktige.

I etterkant av foredraget mitt kom det en fyr som jobbet i NAV bort til meg. Jeg er i grunn i utgangspunktet noe skeptisk til folk som jobber i NAV. For man leser jo så mye negativt om dem. Og man har hørt litt for mange historier om mennesker som faller mellom litt for mange stoler enten det nå heter NAV, trygdekontoret eller noe annet. Men min forutinntatthet fikk seg en dyp knekk da jeg lyttet til hva han hadde å si.
- Vet du, jeg har en leveregel, sa han.
- Hva går den ut på, repliserte jeg.
- At jeg, en gang hver dag, skal bryte ut av ”skjemaet og boksen” min i NAV og i stedet møte mennesker åpent.

Det er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Der og da tenkte jeg ”tenk om alle i NAV hadde en slik leveregel!”. Etterpå har jeg i stedet tenkt ”tenk om vi hadde et samfunn der skjemaene og boksene ikke var så trange at ansatte i NAV og andre steder må bryte seg ut av dem for å møte mennesker”. Kanskje kan borgerlønn (for eksempel 2 G = 150 000 kr) være en vei å gå for å heve folks hoder, i stedet for å trykke dem ned.

Å skape mer værekraft for alle mennesker fordrer at vi kommer ut av tilvante tanke- og begrepsbokser. Det fordrer at vi tør å slippe nye tanker til. Det er forbaska vanskelig. Jeg vet det. Og dette er en uhyggelig seig materie å snu. Jeg har likevel bestemt meg for å prøve. Fordi vi har så veldig mye å vinne på det.

Vil du prøve med meg?

Mitt foredrag: Arbeid og livet

Da har jeg vært i ilden. Og det gikk da slett ikke så verst. Tror jeg. Tilbakemeldingene etterpå var i alle fall overstrømmende. Noen hovedpunkter fra foredraget mtt:

Arbeid og livet
- hvordan skape meningsfylte liv

Den vanlige måten å definere arbeid på er lønnsarbeidet. Lønnsarbeidet inngår i den økonomiske verdiskapningen. Altså BNP.

Mitt premiss nr 1: Dette er en altfor snever måte å definere arbeid på. Fordi det foregår masse arbeid som ikke er lønnsarbeid. Bare tenk på all arbeidsaktivitet knyttet til idrettslag, korps, humanitært arbeid, ideelt arbeid og hjemmearbeid (egne barn, omsorg for gamle foreldre ets). Statistisk sentralbyrå har regnet på det og mener at det ulønnete arbeidet står for hele 40 prosent av BNP (hvis BNP hadde tatt med alt ulønnet arbeid). Et forskningsprosjekt er nå igang satt for nettopp å belyse hvorvidt lønnsarbeidet er en altfor snever måte å tenke på. Blir veldig spennende å se hva de kommer fram til.

Premiss nr 2: Vi har et altfor sterkt problemfokus på mennesker utenfor lønnsarbeidslivet. Om det er 500, 700 eller 900 00, så er dette mennesker med et liv som er nøyaktig like mye verdt som mennesker som befinner seg innenfor lønnsarbeidsbobla. Dessverre bidrar politisk retorikk (stå opp om morran, Alle skal med osv) til å skape en samfunnsholdning som gir mer skam og skyldfølelse for alle "utenfor". Jo mer vi fokuserer på "utenforskapet" og problemene, jo større blir utenforskapet og problemene. For å stå "utenfor" (det snevere arbeidslivet) er ikke å stå utenfor selve livet. Dessverre kan det nesten ganger noen virke slik.

Kan vi i noen grad enes om disse to premissene, bør vi diskutere hva vi eventuelt kan gjøre for å snu på dette. Mine forslag:
1) Vi må utvide arbeidsbegrepet. Vi må bryte ned noe av skillet mellom lønnsarbeid og ulønnet arbeid. Og vi bør se på verdiskapning i andre termer enn den økonomiske.

2) Mennesker utenfor lønnsarbeid er mennesker! Og må ses som nettopp det. Ikke som problemer og vandrende katastrofer.

3) Vi må skape et rom for livskraft for alle mennesker. Fokusere på VÆREKRAFTTEN hos det enkelte menneske. Da er det en ide å fokusere på andre dimensjoner i livet enn lønnsarbeidet. Som:
- Kjæreste
- Barn
- Familie
- Venner
- Hobbyer
- Kjæledyr
- Turer
Dimensjoner, viktige dimensjoner, som gir mennesker værekraft og livskraft.

Kan vi klare det, så vil vi bidra til å løfte menneskers hoder i stedet for å trykke dem ned. Kanskje kan borgerlønn være en vei å gå. Det ligger et utrolig frigjøringspotensial i form av å bytte begrep fra uføretrygdet (passiv mottaker), til LØNN.

Vi snakker om et inkluderende arbeidsliv. Men hva med å begynne å snakke om et inkluderende liv?

Vi snakker om en bærekraftig utvikling. Hva med å begynne å snakke om et værekraftig utvikling? Kanskje er det værekraften i det enkelte mennesket som skaper bærekraften.

Vi snakker om at alle SKAL med med. Hva med å snakke om at alle ER med?


Takk til alle dere som, både på blogg og twitter, har kommet med innspill. Foredraget mitt ble mye bedre ved deres hjelp enn hva det ellers ville ha blitt.

ALF 10 år

Da er denne valganalytiker, statsviter og skribent innstallert i (som vanlig) regnfylte Bergen for å delta på ALFs 10 års jubileum. Men i denne sammenhengen er jeg her først og fremst som fritenker og skribent og slett ikke som noen fagmann. I går var det festmiddag på Fløyen folkerstaurant hvor jeg lærte denne gjengen litt å kjenne. Å høre om hvordan man har bygget seg opp fra et bittelite apparat på tre mennesker, til i dag å bli et organ og et senter for arbeidslivsforberedelse med 50 mennesker og 13 enheter/avdelinger, er intet mindre enn imponerende. Til stor glede for alle de menneskene som ALF hjelper. Det kan være folk med rushistorier. Eller med psykiske problemer. Folk som sliter med å komme seg inn i ordinært lønnsarbeid. ALF tilrettelegger og motiverer både til alternativt arbeid, ordinært arbeid eller et godt liv utenfor arbeidsmarkedet. Til et liv som dermed blir et liv innenfor noe viktigere. Nemlig livet. ALF gir folk livskaft. Det er viktig det!

Det skal jeg si mer om i mitt foredrag. Jeg trodde at det var snakk om ca 30-40 tilhørere i et lite lokale. Men det viser seg å være ca 150 tilhørere i en svææær sal hvor jeg skal stå på en scene. Uæh! Men vi skal vel fikse det, vel...Mer om det senere. Nå er det frokost.