Demokratiets blodårer

«Det norske demokratiet er blant de mest velfungerende i verden. Stortinget kan virkelig påberope seg å være en av de viktigste institusjonene for å få dette til å fungere. Nå har jeg fått det ærefulle oppdraget å få dette hjertet til å slå så harmonisk som mulig.» Det skrev nyvalgt Stortingspresident Tone Trøen i denne spalten forrige mandag. Hun pekte på demokratiforståelse for barn og unge som satsingsområde og viste til at Stortinget i dag møter unge på Snapchat og Instagram.

Trøen har rett i at Stortinget er et sentralt demokratiorgan. Her sitter det 169 folkevalgte mennesker som tar viktige beslutninger på vegne av befolkningen. Stortingsrepresentantene vedtar lovene som gjelder i samfunnet, de bestemmer hvilke skatter og avgifter vi skal betale og hvordan inntektene brukes på velferd og andre tjenester som vi trenger. Og Stortinget driver kontroll av regjeringen. Stortinget har et ansvar for å formidle de viktige oppgavene man ivaretar i demokratiet vårt. Nye medier gir Stortinget muligheter for å kommunisere bedre med oss enn før om hva man gjør.

Høsten 2016 hadde jeg gleden av å lede en workshop om Sosial kommunikasjon for Stortingets kommunikasjonsavdeling på idylliske «Smakfulle rom» i Sørum. Da var Stortinget hverken på Facebook, Instagram eller Snapchat. Vi vurderte nyttepotensialet, diskuterte fordeler og utfordringer og kom fram til en klar erkjennelse av at Stortinget ikke bør la slike fine kommunikasjonsverktøy ligge ubrukt. Noen måneder senere var Stortinget sent, men godt, til stede på alle disse kanalene. I dag drives mye godt folkeopplysningsarbeid på nye måter der, sjekk gjerne ut.

Skal Trøen lykkes med sin demokratiambisjon, så holder det imidlertid ikke at Stortinget kommuniserer bedre. Stortinget bør også åpne sin virksomhet og gjøre diskusjonene mer interessante. I dag foregår mye av det viktigste arbeidet i lukkede komiteer og partigrupper. Debattene i stortingssalene er stort sett lange gjesp av noen seige sekvenser der representantene går opp på talerstolen, leser opp sitt ferdigskrevne manus og går ned i igjen. Til slutt stemmes det og man får et utfall som er avklart på forhånd. Denne formen virker avleggs fordi den appellerer til forsvinnende få.

Neste år avholdes det lokalvalg. 10 000 mennesker skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting i hele landet. Lokaldemokratiet er blodårene som får de øvrige organene i demokratikroppen til å fungere. I Trøens og Grunnlovens hjemkommune, Eidsvoll, deltok kun halvparten av velgerne ved valget i 2015. Eidsvoll er slett ikke alene om laber valgdeltakelse. Det vitner om at mange oppfatter lokalpolitikken som mindre viktig. Innsnevrede blodårer er farlig. Et storting som gir kommuner og lokalpolitikere mer frihet er et sted å starte for å utvide årene slik at hjertet slår mer harmonisk. Men lokalpolitikerne bør også bli bedre til å bruke den makten de faktisk har.  

Ytringsfrihet er kanskje vår aller viktigste demokratiske rettighet. Å snakke med andre på en bra måte er grunnleggende. Samtalene våre er nyrene som avgjør hvor godt demokratikroppens indre miljø fungerer.  Klarer vi å skape en bedre ytringskultur der flere mennesker, både unge og gamle, opplever å bli hørt, så unngås nyresvikt og det norske demokratiet vil leve i bedre velgående. Tre små tips:

1. Lytt til hva andre sier.
2. Legg velvilje framfor vrangvilje til.
3. Tenk deg om et par sekunder før du ytrer deg.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 16. april 2018    

Sosial stortingskommunikasjon from Svein Tore Marthinsen

Utvid debatten

"Interessert i å lede en lokalpolitisk debatt førstkommende lørdag på Jessheim torg? Ring meg.»

Facebook-meldingen kom 10. august. Avsenderen var Tom Staahle (Frp).

Lovlig sent, tenkte jeg først. Dernest: Hva bør jeg svare, jeg har jo ikke gjort det før. Men noen ganger her i livet bør en kline til og gjøre ting man ikke har prøvd. Så jeg sa ja.

Få dager etter stod jeg på torget under Jessheim-dagene og ledet ordskiftet mellom listetoppene i Ullensaker – ni stykker i alt. Temaet var samarbeidsalternativer og skole.  Det gikk fort opp for meg at det er mye lettere å mene og vite hva en god debattleder er, når man sitter i godstolen hjemme og lytter til Dagsnytt18 eller ser Debatten.

For det er krevende å finne den rette inngangen, sette seg inn i sakene, stille de gode spørsmålene og følge opp, la folk fullføre resonnement, men ikke for lenge, la alle slippe til, men ikke nødvendigvis like mye, skape flyt, ha en retning for debatten klar, men samtidig være impulsiv underveis. Det var mye jeg kunne og burde gjort bedre, men debatten ga mersmak og lyst til å bidra mer for å tilrettelegge for godt politisk ordskifte.

Få dager etter inviterte Skedsmo Venstre meg til å lede en debatt om Kjellers framtid - med fine Scene 5 i Lillestrøm kulturhus som arena. Deretter ønsket Skedsmo Frp, i kommunens bibliotek, å sette fokus på asylsøkere og prioritering.  Så kom Strømmen Storsenter på banen og ønsket debatt mellom fylkestoppene i Akershus om samferdsel, og mellom ungdomspolitikerne i Skedsmo om deres hjertesaker. Samt Eidsvoll bibliotek som ville ha alle de ni de partitoppene i kommunen i debattmøter både før og etter lokalvalget.  

Etter å ha ledet sju lokalpolitiske debatter på Romerike denne høsten, sitter jeg igjen med mange nye inntrykk. Det har vært en udelt glede å oppleve det lokalpolitiske engasjementet som finnes i distriktet vårt. Oppleve folk som vier sin fritid til å drive med politikk og saker de tror på. Det er herlig å se hvordan både kulturhus og kjøpesentre kan brukes til debatter. Og det er spennende hvordan bibliotekene våre nå vokser fram som nye, nøytrale ytringsarenaer. 

Ett inntrykk står fram som det aller tydeligste: De politiske debattene heves når andre enn politikere tar del i dem. Det var da ungdomsskolelæreren reiste seg og fortalte om sine erfaringer at politikerne i Ullensaker ble skikkelig utfordret. Det var da engasjerte folk, med greie på både byutvikling, småfly og forsvar, spilte inn sine synspunkt, at Kjeller-debatten ble god. Det var da den nyvalgte FAU-lederen ved Stensby barnehage fortalte om usikkerheten blant foreldrene i forbindelse med asylmottaket rett i nærheten, at Eidsvoll-debatten fikk et løft.                             

En tilhører i samme debatt undret seg over om politikerne vil sette den labre valgdeltakelsen høyere på agendaen. Det ville politikerne. Men ingen hadde noen gode svar på hva som egentlig bør gjøres. Jeg tror det lureste vi kan gjøre, er å utvide samtalene og debattene våre. Både på Facebook-veggene, i kommentarfeltene, på skolene, på arbeidsplassene og i familie og venneflokk. Samtalene blir bedre når flere med ulike erfaringer og syn deltar. Åpner vi for at flere stemmer høres i ordskiftet, så kan nysgjerrighet på hverandres argumenter trenge forutsigbare skyttergraver til side.

Å få flere til å snakke mer og bedre med hverandre om det som opptar oss, det er mitt jule- og nyttårsønske.

God jul!


Kommentaren stod i Romerikes Blad 21. desember

Redaksjonell omtale eller reklame?

Den gode, men tidvis i overkant sære avisen Morgenbladet, har i siste nummer en interessant artikkel om vinjournalistikk. Eller rettere skrevet "journalistikk".

Vi har et alkoholreklameforbud her til lands. Et forbud som vi kan mene mangt og meget om, men som i mine øyne virker fornuftig fordi det føyer seg inn i restriktiv linje i alkoholpolitikken. På de fleste områder er jeg tilhenger av noenlunde fri konkurranse, men alkohol er et rusmiddel som ikke bør behandles på linje med andre varer.

Vi har også noe som heter ytringsfrihet. Grunnlovens §100 står sterkt. Noen ganger møtes forbudet og loven i noe som kan anses som gråsoner og vel så det. Et slikt møte finner sted når medier anmelder vin. Mediene kaller dette redaksjonell omtale, og vips er de beskyttet av §100.

Geir Salvesen er en av de mest kjente vinanmelderne. Han har anmeldt viner i Aftenposten i en årrekke, gitt ut bøker, holdt vinsmakekurs og vært guide på vinturer. I siste utgave av Aftenpostens helgebilag A-magasinet, har han sin faste spalte. Det er ikke så ofte jeg leser slike anmeldelser, men pga. Morgenbladet-artikkelen, tok jeg en nysgjerrig titt på den siste. Her sitter jammen sekserne løst! Av ti omtalte viner, får hele sju av dem seks. En får fem og to får fire. Og uttrykk som "fint balansert, behagelig, delikat, elegant og innsmigrende" sitter om mulig enda løsere.

Jeg har ikke grunnlag for å hevde at Geir Salvesen er verre eller bedre enn andre i denne "bransjen". Det er selve fenomenet jeg synes er mest interessant å diskutere. I mine øyne er dette en form for alkoholreklame som ikke burde beskyttes av §100. Fordi artiklene ikke er et produkt av vanlige redaksjonelle vurderinger der kritisk sans er et hovedelement.

Hva synes du?