Aps dilemma

Arbeiderpartiet har lenge ligget an til å bli vinneren av høstens stortingvalg. 2016 ble avsluttet med nasjonale gjennomsnittstall i sjiktet 36-37 prosent. Starten på valgåret 2017 har vært svakere, snittet er nå nede i rundt 33 og pilene peker ytterligere ned.

Hva har skjedd? Svaret er Senterpartiet. Sps framvekst skaper rystelser inn i Ap. Jeg har studert bakgrunnstallene fra ulike målinger den siste måneden, og alle peker i retning av at Sp appellerer sterkt til stadig flere av Aps tidligere velgere, det er snakk om velgeroverganger på flere titusener. Sp vokser på distriktmisnøyen og framstår som en stadig tydeligere velgerkonkurrent for Ap. Dermed har Jonas Gahr Støre og co fått et dilemma å hanskes med i tiden som kommer: Skal Ap gjøre alt man kan for å demme opp for lekkasjene til Sp? Eller skal Ap «spille Sp gode» fordi de vet at Sp også appellerer til tidligere Høyre- og Frp-velgere, noe som øker sjansen for et nytt rødgrønt flertall.

Det er full fyr på sentrum-periferi-aksen i norsk politikk. Forslaget til ny region- og kommunestruktur som H, Frp, V og til dels KrF la fram i forrige uke, bidrar ikke akkurat til å dempe motsetningene. Tvert i mot serveres Sp en valgkampgavepakke av de helt sjeldne. Sps politikere kan gni seg i hendene over å kunne drive en valgkamp for å reversere tvangssammenslåingene av fylker og kommuner. Men hvor skal Ap plassere seg? Ap er jo egentlig for. Man har også vært for bruk av tvang, men har snudd og er nå i mot. Antagelig vingles det av velgertaktiske hensyn: Bruk av tvang er så upopulært at det kan ødelegge valget. Ap kan ikke være en så ivrig reformtilhenger som Høyre, men ei heller så avvisende som Sp. Dermed havner Ap i en slags mellomposisjon, en posisjon som ikke er særlig gunstig velgermessig sett. Partiet er derfor, i tiden som kommer, avhengig av å få vridd agendaen mer over på sine beste velgersaker: Helse og eldre, arbeid og trygg styring.

«By og land – hand i hand» var Aps slagord allerede i 1933. Brobygging over sentrum-periferi-motsetningen i norsk politikk har vært en grunnpilar for partiets suksess. Til forskjell fra mange andre partier, har Ap en jevnere oppslutning i både by og land. Ap tåler at det er liv i sentrum-periferi-aksen, men saker knyttet til denne aksen kan ikke bli altfor dominerende i valgkampen - da vil Sp vokse ytterligere på Aps bekostning og senke partiet ned mot det svake valgresultatet i 2013. I tillegg kan Ap få økende problemer med å tiltrekke seg velgerne som står mellom Høyre og Ap. Klistrer Ap seg for mye opp til Sp, og strukturdebatten fortsetter å dominere, så kan Høyre-retorikken om behovet for "reverseringsminister" i en evt. regjering Støre vinne klangbunn blant urbane lillavelgere. Bakgrunnstallene viser at Høyre har stoppet lekkasjene til Ap de siste månedene, og også vunnet tilbake en del av dem man har mistet etter 2013-valget. 

Fremdeles ligger Ap an til å gjøre et godt valg til høsten. Og fortsatt kan man sette sin lit til sitt velsmurte valgkampmaskineri. Men utviklingen de siste to månedene har skapt større usikkerhet om valget vil bli den store Ap-seieren som det lenge har ligget an til.

Hvordan Ap håndterer den økte konkurransen fra Sp, kan avgjøre partiets valgresultat.


Kommentaren er en omarbeidet versjon av min artikkel i Romerikes Blad 27. februar             

Servert for Senterpartiet

I 1959 byttet Bondepartiet navn til Senterpartiet for å gjøre partiet bredere. Det skulle appelleres til andre enn bøndene.

Men velgerstrukturene spiller ikke på lag med partiet. Senterpartiet har snarere blitt smalere enn bredere. Det blir bare færre og færre bønder. Urbaniseringen av Norge går sin gang. Flere kommer til å bosette seg i byer og tettsteder. Flere får høyere utdanning og inntekt. Velgergruppene Senterpartiet appellerer best til, blir mindre.

Valgresultatet på 5,5 prosent i 2013 var det svakeste i partiets historie. Åtte år i rødgrønn regjering tæret mest på SV, men også Sp ble rammet. I kjølvannet av valgnederlaget ble det satt i gang intern granskning som konkluderte med at partiet slet tungt med indre splid, manglende spissing av saker med velgerappell og lite gjennomslag i riksmediene. Partileder Liv Signe Navarsete gikk av, Ola Borten Moe berget sitt nestlederskap så vidt.

Noe har skjedd med Senterpartiet nå. Til det bedre. Halvannet år i opposisjon har gjort partiet godt. Man har samlet seg bak Trygve Slagsvold Vedum som leder. Det har blitt mer indre ro. Målingene ser bedre ut. Og partiet har fått servert en gavepakke av H+Frp-regjeringen. Gavepakken, sånn velgermessig sett, heter kommunereform. Eller sammenslåing som det like gjerne kan kalles.

Vabo og Chaffey i passiar før møtestart

Like før jul la Ekspertutvalget, ledet av professor Signy Irene Vabo ved Høyskolen i Oslo og Akershus, fram en rapport som konkluderte med at hver kommune bør ha minst 15 000 innbyggere. I praksis vil det innebære at dagens 428 kommuner blir redusert til om lag 100.

På Romerike kjemper de ivrigste tilhengerne for å slå sammen dagens 14 kommuner til 2: Øvre og Nedre. Vabo og statssekretær Paul Chaffey, reiser for tiden land og strand rundt for å fortelle om sammenslåingenes fortreffelighet. Nylig gjestet de Jessheim i et åpent folkemøte. De brakte i hovedsak to hovedargumenter for større enheter, til torgs:

1. Effektivt. Store kan drive bedre enn små. Fagmiljøene blir større og leverer bedre.
2. Demokrati. Staten kan overføre flere oppgaver til sterke kommuner. Dette styrker lokaldemokratiet og sprer makten.

- Dette er en demokrati- og desentraliseringsreform, sa Chaffey.

Motstanderne ser motsatt på det. Små kommuner er mest effektive fordi de best kjenner innbyggernes behov. Nærheten gir velgerne rikere anledning til å påvirke pga. kortere vei til politiske og administrative prosesser. Dessuten har vi ofte viktige deler av identiteten vår knyttet til den lille hjemkommunen vår. Innbyggerne har et forhold til Hurdal og Gjerdrum, ikke til Romerike. Derfor rører sammenslåing ved noe følelsesmessig.

Kommunesammenslåing vil trolig bli en viktig valgkampsak. Senterpartiet bør gjøre alt de kan for å løfte saken så høyt på agendaen som mulig. Fordi dette er en god sak for dem, med et velgerpotensial som de må tilbake til EU-saken for å finne større.

- Dette er det sterkeste angrepet på lokaldemokratiet som jeg har sett i mine 70 år, utbrøt en kar fra Senterpartiet på Jessheim-møtet etter at sammenslåingsentusiastene Vabo, Chaffey og Espelund hadde sagt sitt. Vi har reddet landet før (fra EU), og vi vil gjøre det igjen, fortsatte han.

Senterpartiet kan i alle fall redde seg selv ved å gripe den muligheten de har fått. Derfor bør vi se opp for partiet ved årets valg. De kan gjøre det bra.

På lengre sikt er jeg noe mer skeptisk.


En bearbeidet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 13. april

Kommunereformen - hva skjer?

Kommunereformen er deilig mat for alle oss som liker politisk debatt. Men vil det skje noe konkret denne gang eller blir det med debatten?


Formannskapsloven av 1837 ga Norge en inndeling i 392 kommuner (37 bykommuner og 355 landkommuner). I nærmere 100 år etterpå var det en sterk vekst i antallet; i 1930 var vi oppe i 747 kommuner. Rett etter krigen ble Schei-komiteen nedsatt for å se på kommunestrukturen. Komiteen jobbet i intet mindre i 16 år, produserte 3 innstillinger og 18 bind. Hovedkonklusjonen pekte i retning av færre kommuner. I kjølvannet av komiteens arbeid ble det gjennomført en rekke sammenslåinger på 60-tallet, og i 1967 var antallet nede i 454.

Deretter har det blitt snakket mye om behovet for ytterligere reduksjoner, men det har skjedd relativt lite. Antallet er redusert med om lag en halv kommune i året, til dagens 428 kommuner. Fortsetter den samme takten framover, så vil vi ha 100 kommuner i omlag år 2700..

Velferdsprodusentene
I dag er det imidlertid sterke krefter i sving for å få fortgang i reduksjonene for å gjøre kommunene større og sterkere. Bakgrunnen for dette er at kommunene har blitt stadig viktigere velferdsprodusenter. Kommunene skal sørge for gode barnehager, skikkelige skoler, en helse og eldreomsorg vi kan være bekjent av og en teknisk drift (vann, kloakk, vei osv) som fungerer.

I de senere årene har vi også sett en tendens til overføring av oppgaver fra stat til kommune der staten bruker kommunene mer til samordning. Et eksempel er samhandlingsreformen der bedre samarbeid mellom sykehus og kommunal helsetjeneste er det sentrale.

Under den rødgrønne regjeringen 2005-2013 var det også flere politikere, primært fra Ap, som ønsket å gjøre noe med kommunestrukturen. Men det var klare i motkrefter i SV og Sp, særlig var Sps politikere lite interessert i en slik reform. Derfor ble lite gjort i denne perioden. Valget 2013 ga et maktskifte, og vi fikk en regjering av Høyre og Frp der begge partier er tilhengere av store strukturgrep.

Jan Tore Sanner - pinlig eller suksess?
Jan Tore Sanner ble kommunalminister, han er nå på toppen sin politiske karriere og mye av hans ettermæle vil avhenge av i hvilken grad han lykkes med å få til en gjennomgripende kommunereform. Sanner har en "Bærum Høyre-framtoning" som sikkert kan virke som en ekstra rød (blå?) klut særlig der disktriksmotstanden er sterkest.

Per Valebrokk (E24) har i en annen sammenheng tidligere kalt ham en av "de pinligste figurene i norsk politikk". Må Valebrokk og flere spise i seg litt av hvert om Jan Tore Sanners karaktertrekk eller blir reformen en fiasko? Det vil avhenge av om det vokser fram nok vilje lokalt til å gå sammen med andre.

Sanners preferanser er klare: Han vil ha langt større kommuner enn i dag. Til Dagbladet 29. november 2013 sa han følgende:

Noen steder, som på Nedre Romerike, kan man kaste ball mellom rådhusene. Kommunene vokser, og når hver kommune planlegger innenfor sine grenser, blir det ikke alltid god arealutnyttelse.

Sanner virker å være bedre på ballkasting enn de fleste av oss. Foreløpig har Sanner satt ned et ekspertutvalg, ledet av professor Signy Vabo, som konkluderte med at vi bør ha ca 100 kommuner her i landet og minst 15 000 innbyggere i hver kommune.

Alle kommunene ble i fjor høst invitert til å snakke sammen og finne ut av om de vil slå seg sammen med nabokommunene, og det foregår i disse dager både uformelle samtaler, kommunale utredninger og diverse for å klargjøre hvor stor sammenslåingsviljen egentlig er. De kommunene som i løpet av året vedtar å slå seg sammen med omliggende kommuner, kan få dette godkjent nasjonalt neste år, og sammenslåingen vil da formelt trå kraft 1. januar 2018.

Frivillighet først, så tvang?
I utgangspunktet er kommunereformen basert på frivillighet. Og det er også satt fram noen gulrøtter i form av penger for å smøre reformen. Men hva med alle de kommunene som ikke vil? Må de? Dette blir et avgjørende punkt for hvor gjennomgripende denne reformen blir. I kommuneproposisjonen heter det at

Enkeltkommuner kan ikke stanse endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut i fra regionale og nasjonale hensyn.
Det springende punktet her hva som er "ønsket og hensiktssmessig" og om dette vil innebære en storstilt tvangssammenslåing. I så fall vil de politiske frontene tydeliggjøres og regjeringen vil møte en storm av (utkant)protester.

Regjeringen trekker opp fire målsettinger med kommunereformen:

1) Gode og likeverdige tjenester. Større kommuner gir bredere fagmiljøer som leverer bedre.
2) Helhetlig samfunnsutvikling. Store kommuner er bedre stand til å løse nasjonale utfordringer mht. arealbruk, samfunnssikkerhet, transport, næring og miljø.
3) Økonomisk robuste kommuner. Stort gir mer effektiv ressursbruk.
4) Styrke lokaldemokrati. Overføring av makt fra stat til kommune gir maktspredning og mer lokal frihet. Store kommuner reduserer behov for interkommunalt samarbeid.

To verdier
Etter mitt skjønn koker argumentasjonen for reformen ned til to verdier:

Effektivitet - stordriftsfordeler.
Demokrati  - frihet og maktspredning.

Det interessante er at disse to verdiene brukes også av motstandere av sammenslåing: Små kommuner kan være mest effektive fordi de er best i stand til å kjenne innbyggernes behov og dermed bedre kan tilpasse tjenester til behovene. Denne nærheten har også en demokratisk gevinst: velgerne gis rikere anledning til å påvirke når de er nærmere politikerne og har kortere vei til administrasjonen. Det hevdes  også at sammenslåing slett ikke fører til maktpsredning, tvert i mot innebærer det konsentrasjon av makt.

Motstandere av kommunereform har også et tilleggsmoment som er viktig. Nemlig identitet. Vi har ofte viktige deler av identiteten vår knyttet til hjemplassen, bygda eller den lille hjemkommunen vår. Storkommer og regioner har vi i mindre grad et forhold til. Derfor rører sammenslåing ved noe som er sterkt følelsesmessig for mange.

Konsekvensene
Hva kan være konsekvensene av sammenslåinger? De regionale sentrene styrkes. Noen vil hevde på bekostning av utkant. Politikken vil bli mer profesjonalisert med flere hel- og halvtidspolitikere. Det kan gi dyktigere politikere som fatter bedre beslutninger. Men også fjernere "broiler"politikere med liten annen yrkeserfaring.

Flere storkommuner vil føre til at flere snuser på å bytte styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Byråkratene får større fagmiljøer å jobbe i. Og så vil nok fortsatt mange være rykende uenige om tjenestetilbudet blir bedre eller dårligere.

Dette blir en interessant debatt å følge framover. Men tvang må til for å gjøre radikale grep. Tror jeg.

Oppdatert: Kommunene Sandefjord, Andebu og Stokke har levert den første søknaden om sammenslåing etter reformen. Den nye kommunen får ca 62 000 innbyggere.


Deler av denne bloggposten ble brukt som grunnlag for en innledning som jeg holdt på Ullensaker bibliotek 29. januar med påfølgende politisk sammenslåingsdebatt mellom ledende politikere på Øvre Romerike . Ta gjerne kontakt hvis du trenger en innleder/debattleder o.l. til et tilsvarende arrangement.