Status juli: MDG og Ap vinner, Høyre taper. Men også kontinuitet..

Tre nasjonale kommunemålinger i juli viser at Ap ligger over 36 %, mens Høyre har falt ned til 23-tallet.   

Jeg skal gå igjennom opinionsstatusen, parti for parti, og sammenligne det nasjonale nivået med lokal tendens - samt peke på noen strategiske muligheter fram mot valgdagen.

Ap: To målinger viser 36 % og en 37. Snittet er 36,5 hvilket er ca 5 prosentpoeng over resultatet fra 2011. Ap har dermed slått tilbake, etter at pilene har pekt noe ned etter skyhøye nivåer tidligere i år. Pollofpolls sin beregning, som omregner lokale målingene til nasjonalt nivå, viser 35,5.

For Aps del er det strategisk sett en fordel hvis valgkampen blir så nasjonal som mulig, slik at flest mulig velgere legger antipati mot den blå regjeringen til grunn for sin stemmegivning på valgdagen.

Høyre: Partiet har en måling på 22-tallet, en på 23 og en på 24. Snittet er 23,4 prosent. Dette er nesten 5 prosentpoeng under 2011-resultatet. Høyres tilbakegang i poeng er altså om lag lik Aps framgang. Pollofpolls tall ligger litt høyere og viser nå 24,2.

Det gjelder for Høyre særlig å øke lojaliteten noe blant tidligere velgere, det vil begrense tilbakegangen og føre til at man nærmer seg partiets strålende 2011-nivå noe mer. Partiet nyter stor lokal styringstillit mange steder, og har en rekke gode frontkandidater og bør, i motsetning til Ap, forsøke gjøre valgkampen så lokal som mulig.

Frp: Partiet har to målinger på rundt 10, mens Infact-målingen viser derimot "hele" 12,5. Det er forøvrig en klar tendens til at partiet måles høyest hos Infact. Snittet blir 10,9, mens Pollofpolls ligger på 10,7. Dvs. noen tideler under partiets 2011-resultat på 11,4.

Skulle Frp holde sitt 2011-nivå, vil det bli tolket som en seier i partikretser. Partiet vil, i likhet med Ap, ha mest å tjene på å gjøre valgkampen nasjonal. Særlig bra vil det være hvis de klarer holde Syria-debatten varm - det kan redde hele valget for Frp.

Sp: 6,7, 6,8 og 6,9 på de tre målingene. Det gir 6,8 i snitt. Altså rundt forrige valgresultat på 6,7. Pollofpolls ligger litt lavere med 6,4.

Sp har alt å tjene på et sterkest mulig lokalt fokus, parret med både nasjonal og lokal strukturdebatt, ikke minst om kommunereformen.

Venstre: 5,2, 5,3 og 5,4 på de nasjonale målingene. Det gir 5,3 i snitt. PollofPolls har 5,5. Venstre gjorde et bra lokalvalg sist med 6,3, så nivået pr. i dag er noe under.

Strategisk sett omtrent ett fett for partiet om velgeroppmerksomheten er lokal eller nasjonal. Økt miljøoppmerksomhet kan være vinn-vinn for både V og MDG fordi Venstre bør kunne plukke en del grønne, borgerlige velgere som synes MDG er for venstreorienterte.

KrF: To målinger på rundt 5,5, mens den siste viste 4,7. Snittet er 5,2, og Pollofpolls ligger på nøyaktig det samme. I så fall noen få tideler ned fra 2011 da partiet fikk 5,6.

KrF har tradisjonelt gjort det litt sterkere nasjonalt enn lokalt. I motsetning til Venstre, så har partiet en ganske stor og lojal kjerne, men partiet appellerer i forsvinnende liten grad til nye velgere. KrF må forsøke løfte familie- og verdispørsmål i denne valgkampen, men alt tyder på at det blir nok en kamp for å karre seg et stykke opp på 5-tallet.  

MDG: 4,4, 4,1 og 3,8 på de tre nasjonale målingene. Det gir 4,1 i snitt. Pollofpolls ligger noe lavere på 3,2. Uansett en stor framgang fra 2011 da partiet fikk under 1 prosent av stemmene.

Det gjelder for MDG å utnytte det miljømomentum som er skapt i opinionen. Å framstå som det nye, grønne, friske og blokkuavhengige alternativet har velgerappell, ikke minst i storbyene. Skulle målingene fortsette å vise at partiet kan komme i vippeposisjon i en rekke fylker og storkommuner, så kommer partiet dog til å kjøres hardere på hvem de vil støtte etter valget.    

SV: Ligger på rundt 4 på de nasjonale målingene. Pollofpolls har 3,9. Partiet står normalt sett noe svakere lokalt enn nasjonalt, så et lokalvalg på linje med sist; 4,1, vil nok bli sett som helt ok internt, på bakgrunn av den negative utviklingen partiet har vært inne i lenge.

SV har fått nye utfordrere på sitt velgermarked både i MDG og Feministisk Initiativ. I tillegg til hovedkonkurrenten Ap, samt Rødt. "Vi er de eneste som er både røde og grønne", har vært et strategisk svar på hva som egentlig er unikt med SV lenger. Partileder Lysbakken ønsker å bredde ut partiet, det kan være for ambisiøst i den situasjonen man er i nå, på kort sikt ville det trolig vært bedre å gå tilbake til "basic" og vinne tilbake troverdighet på skole og miljø.  

Rødt: Ligger på rundt 1,5 på målingene. Pollofpolls har 1,4. Altså omtrent som forrige valg på 1,5.

Trolig blir det mest realistiske for partiet å gripe de lokale mulighetene og satse på noen gode enkeltresultat, som f.eks i Tromsø.

Andre: I et nasjonalt perspektiv synes særlig to partier å være av en viss interesse: Piratpartiet og De kristne.

Piratpartiet gjorde et meget godt skolevalg i 2013 med 4,3 % og fikk også rundt 10 000 stemmer ved stortingsvalget. De stiller nå liste i mange fylker og kommuner. Underslag har ødelagt noe for dette unge partiet, men sakene de fronter: frihet, personvern, mer borgerinvolvering og spørsmål knyttet til mobil og nettbruk, sier meg noe om at de er på parti med tidsånden.

De kristne har blitt en utfordrer for KrF, særlig på Sør- og Vestlandet. De stiller liste i 69 kommuner og det blir interessant å se om konservative kristne i enda større grad vil finne veien til partiet. De fikk 18 000 stemmer ved stortingsvalget i 2013, det var noe mer enn jeg trodde.

Av de øvrige listene, så knytter det seg spenning til lokale lister flere steder. Oppslutningen om disse er det ofte vanskelig å fange opp i forkant, men Hamar og Porsgrunn er eksempler på kommuner der disse kan gjøre suksess og komme til å få en sentral maktrolle også etter valget.

I tabellen nedenfor har jeg samlet partienes snittnivåer fra juli, og sammenlignet dem med Pollofpolls sin beregning, samt valget i 2011.




Endring og kontinutiet
Kort oppsummert så ligger årets valg an til å bli en seier for Ap og MDG. Og tap for Høyre. Høyre har dog et bra mobiliseringspotensial og kan, gjennom en god, lokal valgkamp, forbedre stillingen noe. Graden i MDGs frammarsj er kanskje det aller mest interessant å følge med på.

Samtidig vil jeg avslutningsvis bemerke hvor lite velgerpreferansene egentlig har endret seg på fire år. Ser vi på andre enn de de tre nevnte partiene, så er nivåene så godt som uendret. Alle valg har visse endrings- og kontinuitetstrekk ved seg. Også årets valg vil ha det. Kontinuitet er imidlertid ikke så sexy som endring, så ofte fokuseres det mest på endringen.

Kanskje bør vi vie noe mer oppmerksomhet til kontinuiteten?        

MDG, og antagelig Ap, ligger an til å vinne valget. Men er Høyres nivå 24 eller 30?

Miljøpartiet De Grønne ser ut til å bli den største valgvinneren ved høstens valg. Også Ap ligger fortsatt an til å gjøre det bra. Men det hefter stor usikkerhet rundt både Aps og Høyres nivå.

Essensen i høstens lokalvalg er de 428 kommunevalgene og 18 fylkestingsvalgene. Jeg skal komme grundig tilbake til dem her på bloggen min framover, men i dag skal oppmerksomheten rettes mot det nasjonale perspektivet.

Foreløpig er det fire byråer som utfører nasjonale kommunemålinger for sine fire respektive oppdragsgivere: Infact for VG, TNS Gallup for TV2, Norstat for NRK og Respons for Aftenposten.
Gallup og Norstat har utført slike målinger noenlunde jevnlig, Infact og Respons mer sporadisk. Jeg regner med at disse nasjonale lokalmålingene kommer tettere etterhvert som vi nærmer oss valgdagen. Normalt kommer de særlig tett i uka før St.Hans og de fire siste ukene før valget.

Nedenfor har jeg grafisk sammenstilt gjennomsnittet av de nasjonale kommunemålingene for våre to desidert største partier for tiden: Ap og Høyre. Som vi ser, viser Ap en fallende tendens. Høyre ser ut til å nærme seg Aps nivå.  

Men når jeg sammenligner disse tallene for det nasjonale nivået, med de mange lokale målingene som finnes - og regner om dem til antatt nasjonalt nivå, så får jeg dette ikke helt til å henge sammen. For lokalmålingene indikerer at Ap ligger klart høyere enn de ovennevnte nasjonale tallene viser; rundt 37-38 prosent. Og Høyre ligger lavere; rundt 24-25 prosent.

Det er to mulige forklaringer på dette store gapet, slik jeg ser det:

1. De lokale målingene henger etter i tid.
2. Høyre kan være målt litt høyt og Ap litt lavt på de siste målingene, men begge innenfor feilmarginene.

Hvis disse forklaringene har noe for seg, så virker en tilnærming mellom de lokale og de nasjonale målingene framover mest sannsynlig. Kanskje ligger "sannheten" for øyeblikket derfor et sted i mellom. Mer om det straks. Men først; la oss gå over til småpartiene. Disse partienes snittutvikling på de nasjonale kommunemålingene har vært som følger:









 
Både Frp, Sp, SV og MDG viser en svakt positiv tendens i år, mens KrF og Venstre beveger seg sidelengs. Gjør jeg samme regneøvelse her og sammenholder disse nasjonale tallene opp mot de omregnede lokale tallene, så viser tallmaterialet langt mer harmoni mellom nivåene enn for de to store partiene.

Hvordan ser opinionsbildet ut sammenlignet med valgresultatet i 2011? Siden usikkerheten rundt særlig Høyre og Ap nivå pt er så stor, har jeg i sammenligningen valgt å legge både snittet av dagens nasjonale mai-tall og de omregnede lokale tallene til grunn. Rett og slett fordi jeg tror dette gir det beste bilde nå. Da kommer jeg ut med følgende nivåer:







Stemmer dette noenlunde, så er det kun MDG og Ap som nå går inn i sommeren og fram mot sluttspurten til valget, med realistisk tro på å gjøre det markert bedre enn ved forrige lokalvalg. For resten av de etablerte partiene så vil månedene, ukene og dagene framover, sånn rent velgermessig sett, trolig handle mest om hvordan de kan komme opp på omtrent samme nivå som sist.

Erfaringsmessig vil andelen velgere som svarer "Andre partier" også øke noe mot valget, enten det dreier seg om lokale lister, Pensjonistpartiet, De Kristine, Piratpartiet eller andre minipartier. Særlig de to siste blir det interessant å følge. Kan Piratpartiet følge opp det gode skolevalget i 2013? Og kan De Kristne gjøre ytterligere innhugg i KrFs velgermasse i Bibelbeltet på Sør- og Vestlandet? Det er to spennende spørsmål i så måte.

Summa summarum: Kraften i MDGs frammarsj blir, etter mitt skjønn, det aller mest interessante ved årets valg. Det er sjelden at et nytt parti klarer å etablere seg i vårt politiske landskap og endog bli en maktfaktor, vi må tilbake til Frps gjennombrudd i 1973 og oppturen mot slutten av 80-tallet, for å finne en god parallell. For øvrig ligger det ikke an de helt store bevegelsene, selv om graden av Aps antatte vekst er et interessant trekk.

Det rikspolitiske hovedtrekker er at regjeringspartiene Høyre og Frp, og de to "støttepartiene" KrF og Venstre, ligger an til å tape noe oppslutning, mens opposisjonspartiene totalt sett synes å få framgang. Men det forventede borgerlige tapet trenger ikke bli så stort som det kunne se ut for et par måneder siden. Og kan de nærme seg status quo, så vil det være en seier for det blå regjeringsprosjektet.

Mobiliseringsevnen i valgkampen vil avgjøre.