Kåre Willoch

En æra er over.

Finansminister Vedum synes å ha feilinformert Stortinget om lønnsstøtteordningen. Kanskje har han fått dyrekjøpt lærdom om at omtrentlighet fungerer dårligere i posisjon enn i opposisjon.  Justisminister Mehl føyes inn i rekken av politikere med pendlerbolig-saker. Det straffeskattes hun nå for. Venstre passerer i disse dager fem prosent på snittet av målingene for første gang siden 2015. Nei, den siste uken før jul har langt i fra vært stille på politikk-fronten. Her er det mye å analysere og skrive om. Likevel er det noe annet som sitter sterkere igjen hos meg fra de siste dagene: Bisettelsen av Kåre Willoch. Fordi en æra i norsk politikk er over med ham.

Gerhardsens fall
En æra som strekker seg helt tilbake til 1957 da han ble valgt inn på Stortinget for første gang. Fire år senere mistet Ap sitt rene stortingsflertall som de hadde hatt siden 1945. Gerhardsen-regjeringen falt i 1963 på Kings Bay-saken som et produkt av dette og et SF på vippen. En borgerlig regjering tok over. Med John Lyng som statsminister. Willoch var med på disse historiske hendelsene. Han ble handelsminister i Lyng-regjeringen. Bare for noen få dager, men likevel viktige dager fordi det viste at det faktisk var mulig at noen andre enn Ap kunne styre landet. Det var et faktum som mange en gang trodde nesten ikke gikk an. Lyng-dagene pekte fram mot den borgerlige valgseieren i 1965. Og Borten-regjeringen som H og Willoch ble en del av. Igjen som handelsminister. En borgerlig regjering som satt i over fem år fram til den gikk i indre oppløsning i 1971 på EF-saken.

Høyre-bølge og liberalisering
Bortens fall ga Høyre muligheter til å bygge seg opp igjen i opposisjon. Med Willoch i opposisjonsfront. Som partiformann på starten av 1970-tallet og som parlamentarisk leder gjennom hele 70-tallet. Høyre og Willoch fikk hjelp av internasjonale velgerstrømninger. Høyre-bølgen var på nippet til å sende Ap ut av maktposisjonen allerede etter valget i 1977. Et valg som er det mest dramatiske i moderne tid der det vippet fram og tilbake mellom blokkene gjennom kvelden. Det hele kulminerte med at det ble funnet en gjenglemt konvolutt i Nordland med SV-stemmer blant Ap-stemmene. Det ga SV og Hanna Kvanmo det mandatet som venstresiden trengte for å berge flertallet.
– Jeg liker Kåre Willoch dårligere enn deg, skal Hanna Kvanmo ha sagt til statsminister Oddvar Nordli. På det grunnlaget regjerte Nordli-regjeringen videre.  

Dette var ergerlig for H, Willoch og de borgerlige, men sett i ettertid var utfallet snarere gunstig for dem. De kunne da bruke tiden fram til neste stortingsvalg til å bygge ytterligere styrke inn mot en knusende valgseier i 1981 som ga Høyre hele 31,8 prosent. Partiets beste valg siden 1924. Framgangen kom på bred front over hele landet. Valgseieren ga Høyre et enormt momentum for å gjennomføre egen politikk. Et momentum som H-regjeringen, ledet av Willoch, og i 1983 supplert med KrF og Sp, brukte til å iverksette reformer som økt åpningstid i butikkene, fjerning av kringkastingsmonopolet og liberalisering av boligpolitikken for å nevne tre. Politisk er det nok dette som først og fremst står igjen etter hans statsministertid. Reformer som har blitt stående.


Dette er mitt analysebrev nr 55 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Kabinettspørsmålet
Ved 1985-valget gikk de borgerlige litt tilbake og nok til at H+KrF+Sp-regjeringen mistet flertallet og ble avhengige av et Frp på vippen. Willoch mindretallsregjering forsøkte å stramme inn i en tid der oljeprisen falt dramatisk. De la fram en pakke som bl.a. inneholdt en økning i bensinavgiften. En økning som Carl I. Hagen og Frp ikke ville være med på. «Jeg innvilget Willochs avskjedsansøkning», er Hagens favorittformulering etter den historiske dagen da Willoch-regjeringen falt etter kabinettspørsmålet på denne pakken. Mens Willoch på sin side elsket å vise til at Hagen stemte for å felle en borgerlig regjering, noe de i valgkampen få måneder før hadde lovet at de aldri skulle gjøre. Han pekte også på at Ap og SV stemte i mot noe de egentlig var for, kun for å felle regjeringen og få makt.
«Det er bedre å ha vært statsminister enn å være det» er et velkjent Willoch-sitat som nok oppsummerer denne tiden som statsminister godt. 

Klimaforkjemperen
Willoch tok farvel med den aktive politikken etter at han ikke tok gjenvalg til Stortinget i 1989, men videreførte sitt samfunnsengasjement som fylkesmann i Oslo og Akershus fram til 1998. Deretter ble han kanskje mest kjent som en betydelig samfunnsdebattant som særlig utmerket seg i Palestina-spørsmålet, miljø- og familiepolitikk. Områder der han viste evne til å innta nye standpunkter.  

I en samtale under Arendalsuka 2018 resonnerte han slik:
«Tror du at huset ditt kommer til å brenne? Svaret er nei. Men du tegner jo brannforsikring? Ja, selvfølgelig. Sånn er det også med klimapolitikk. Er det risiko for at mennesket påvirker klimaet, så er den risikoen så fatal at vi er nødt til å gjøre hva vi kan. Og så vil vi oppdage at en effektiv klimapolitikk koster en bagatell i forhold til den gigaskade som vi risikerer å skape hvis vi ikke fører en effektiv og litt kostbar klimapolitikk».

Gro og Kåre   
Det som sitter aller sterkest igjen hos meg etter Willoch er imidlertid «Gro og Kåre»-duellene på 80-tallet. Duellene ble et begrep som fortsatt står som en påle i både vår politiske historie og vår mediehistorie. De bidro til å fange min politiske interesse, og mobiliserte, ikke bare en gryende tenåring som meg – men store deler av det norske folk - til politisk oppvåkning av svært verdifull karakter. Uavhengig av hvem man eventuelt var mest enig med.

Willoch var skarp i disse duellene. Ekstremt opptatt av fakta, spiss i formen, tidvis arrogant og antagelig en fryktelig motstander å møte. Brundtland var yngre, viste mer følelser og temperament – noe nok Willoch også spilte på ved å gjøre stadige små forsøk på å fyre henne opp. Men duellene handlet i første rekke om politikk der de trakk opp viktige skiller mellom deres to partier. Det var et fascinerende skue. Tross den tydelige politiske konflikten mellom dem og den ulike væremåten, så tror jeg det lå en underliggende og gjensidig respekt i bunn fra dem begge.

Privat
Da jeg så bisettelsen, kom minner om alt dette opp igjen. Samtidig kom det også inn en annen dimensjon som trolig mange av oss ikke har reflektert like mye over. For hans tre barn tegnet i sine taler et bilde av familiemannen, den private Willoch. Som bl.a. var opptatt av at de alltid skulle spise middag sammen klokken 16.45. Som hadde stor omsorg for sine nære omgivelser. Og som hadde store sykdomsutfordringer de siste årene. Denne private delen var Willoch opptatt av å hegne om.

I en tid der det stadig blir vanligere for mange politikere å vise fram mer av dette, var det fint å bli minnet på at også politikere som ikke liker å dele disse sidene, er hele mennesker med private gleder og problemer – ikke helt ulikt alle oss andre. Kanskje er det lett å glemme dette når man hører og ser politikere i det offentlige rom – enten det nå er på riksplan eller lokalplan. Politikere med sterke meninger og tidvis flotte retoriske talegaver. Som virker så tøffe, selvsikre og bestemte - slik som Willoch. Da bør vi huske at det kun er en side vi ser, en side som nødvendigvis ikke gir et godt bilde av hele mennesket. Antagelig har vi godt av ikke å vite alt. Det bør fortsatt gå an å ha en privat side – selv for politikere på aller øverste nivå.    

«Min far var en vanlig mann», sa datter Cecilie.

En uvanlig, vanlig mann, kan vel tillegges.


Dette er mitt analysebrev nr 55 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere