Sveriges valg

Det er en stor og en liten vinner ved valget: Sverigedemokratarna (SD) og Feministisk Initiativ (FI). Begge er nye partier i den svenske partifloraen, og valget er en bekreftelse på at det svenske, politiske landskapet har blitt langt mer fragmentert enn før.

Nå lyktes ikke FI å bryte sperren på fire prosent, men de kan ha lagt et godt grunnlag for gjennombrudd ved neste valg. Det er imponerende hvordan partiet, med meget små ressurser, har lykkes med grasrotmobilisering der en allianse mellom unge og eldre kvinner, samt menn som ønsker et sterkere feministperspektiv i politikken, har sprunget fram. Særlig gjør partiet det bra i storbyene. I Stockholm fikk man for eksempel over sju prosent av stemmene.

Sverigedemokraterna mer enn doblet sin oppslutning. Ingen målinger fanget opp partiets reelle nivå, noe som kan henge sammen med at en del velgere lot vær å uttrykke sin reelle SD-sympati til meningsmålerne. SDs framvekst tror jeg henger særlig sammen med to forhold:

1. Velgere som er kritiske til den liberale innvandringslinjen som Sverige fører, har endelig fått et parti å stemme på. Det har lenge vært et lokk på innvandringsdebatten i Sverige, nå er lokket av kjelen, og det synes mange velgere er utrolig befriende.
2. De etablerte partiene gjør det de kan for å isolere SD. Dette bare styrker partiet og bygger både intern lojalitet og velgerlojalitet. I tillegg til at nye velgere blir nysgjerrige på det eneste partiet som er systemkritisk.

På Vs valgvake fikk SD fingeren..

Den borgerlige Alliansen av M, KD, C og Mp, som har styrt Sverige i åtte år, mistet ca. 10 prosentpoeng av sin oppslutning. Den største partiet, M, stod for 7 prosentpoeng av tapet alene. Dette er en klar beskjed fra velgerne om at mange ønsket seg noe annet enn mer Allianse-regjering. Samtidig må også valgresultatet ses i et "normaliseringslys", de borgerlige gjorde et oppsiktsvekkende godt valg sist.

Futten var ute av Reinfeldt og co. Nye saker og visjoner som peker framover, manglet. Det ble mest "stø kurs"-argumentasjon, og det holdt ikke. Det er vanskelig å bli gjenvalgt, og det er nesten umulig å lykkes med et andre gjenvalg fra regjeringsposisjon. Men skal man ha fnugg av mulighet for å få det til, så fordres det at ny energi tilføres regjeringsprosjektet i form av noe nytt som det går an å tro på. Denne energien manglet.

Den rødgrønne opposisjonen klarte, i en situasjon der mange velgere var lei av Allianse-regjeringen, utrolig nok ikke å øke sin oppslutning, men ble liggende på stedet hvil. Socialdemokraterna feiret 31 % som om det var en stor seier. Sett i lys av at partiet nå får tilbake regjeringsmakt, fordi den rødgrønne blokken ble litt større enn Alliansen, og den sittende regjering velger å gå av, så kan gleden kanskje forstås. Men partiet har altså oppnådd et resultat på nivå med det elendige 2010-valget, og man må helt tilbake til 1920 for å finne et valg med et lavere nivå for "Sossarna". Målsettingen var 35 prosent ved dette valget, det var man ikke ikke i nærheten av.

I sum gir dette et svensk politisk landskap som er fragmentert. Det er åtte partier representert i Riksdagen, og et niende parti kan være på vei inn ved neste korsvei. Ingen av blokkene har flertall og behovet for koalisjoner og samarbeid også på tvers, trenger seg nå på. Mønsteret speiler at velgerne er mer mangfoldige, og konfliktlinjene er flerdimensjonale. Fortsatt er økonomi og høyre-venstre-akse viktig, men det har kommet til flere nye dimensjoner av typen Miljø, Innvandring og Feminisme.

Partisystemet skal speile velgerstrømningene. I 2014 gikk noen av strømningene i retning feminisme og innvandringsskepsis. Dette er Sveriges valg.

Det bør respekteres og anerkjennes.