Åslaug Haga kommer ut med sin selvbiografi i dag. Som ikke er formulert som en selvbiografi, men som en krimbok. Hun er veldig opptatt av å understreke at handlingen er fra en fiktiv koalisjonsregjering. Og at figurene i boken selvsagt er fiktive. Men at det likevel "er en bok som er inspirert av virkeligheten".
Hm....skal vi se:
Statsministeren er "en maktsyk, arrogant silkedott".
"Landets politiske lederskap var overveldet av en beslutningsudyktighet som drev dem til vanvidd".
- Nei, dette kan da umulig være Jens Stoltenberg?
Hovedpersonen i boka er Senterpartileder og energiminister Ane Smedby. Hun har et svært anstrengt forhold til statsministeren.
- Nei, dette kan da umulig være Åslaug Haga?
"Finansministeren er litt beruset av seg selv".
- Nei, dette er da ikke Kristin Halvorsen?
"I sak etter sak greide de ikke å fatte vedtak"
- Nei, dette kan da umulig være den rødgrønne regjeringen?
Tror jeg trekker tilbake det med selvbiografi. Dette er jo fri fantasi!
Oppdatert: Partikollega Marit Arnstad kom med dette twittersparket til Haga i kveld:
Forstår ikke behovet for å skrive bøker om sine politiske liv. Men skjønner at jeg er på feil klode.
fredag 13. november 2009
Kynisk kidnappingsbransje
Dagsavisen melder på sin førsteside i dag at frilansjournalisten Pål Refsdal ble "offer for kynisk kidnappingsbransje".
Finnes det snille og oppbyggelige kidnappingsbransjer....?
Finnes det snille og oppbyggelige kidnappingsbransjer....?
torsdag 12. november 2009
Pingle-Høyre
Høyre la fram sitt alternative budsjett i dag. Og bruker jammen omtrent nøyaktig like mye penger som regjeringen. Hvor ble det av bekymringene vedrørende handlingsregelen? Det synes som om det er betydelig grad av forskjell på ord og Handling også i Høyre...
Jan Arild Snoen summerer opp dette pinlige spriket på en utmerket måte i sin blogg i dag.
Jan Arild Snoen summerer opp dette pinlige spriket på en utmerket måte i sin blogg i dag.
Ap-byråkratene
Aslak Bonde skrev en interessant artikkel i siste utgave av Morgenbladet om de forbausende raske sidebyttene fra byråkrat til politiker. Jeg limer den inn under. Samtidig som jeg stiller meg spørsmålet - burde det ikke innføres karantebestemmelser også for byråkrater...?
De nye Ap-byråkratene
Tre av Aps nye statssekretærer er hentet direkte fra embetsverket. Stoltenberg virker lite opptatt av skillet mellom politikk og administrasjon.
Av: Aslak Bonde
Bjarne Håkon Hanssens overgang fra politikk til rådgivning er gjennomlyst. La oss heller sette søkelyset på Kjetil Lund, Gina Lund, Inger-Anne Ravlum og Elisabeth Walaas! De fire er statssekretærer i henholdsvis finans-, arbeids-, fornyings- og utenriksdepartementet. De har det til felles at de skal være politiske sjefer for byråkrater som for kort tid siden var deres kolleger. Kjetil Lund var riktignok byråkrat på Statsministerens kontor, men som økonomisk rådgiver fungerte han som en slags liaisonoffiser for det Finansdepartementet han nå skal være med på å bestyre.
Lund erstatter en statssekretær som gjorde akkurat det samme rolleskiftet for fire år siden, og Elisabeth Walaas gjorde sitt skifte allerede for to år siden. Det er derfor ikke noe prinsipielt nytt vi ser denne høsten. Omfanget er imidlertid større enn før. Det finnes ikke statistikk for slikt, men sannsynligvis setter Stoltenberg III-regjeringen rekord når partiet henter 4 av 28 statssekretærer direkte fra embetsverket.
Utenriksdepartementet er det eneste stedet hvor det har vært tradisjon for at ulike regjeringer har hentet inn yrkesdiplomater i den politiske ledelsen. Det har vært godtatt fordi det har vært så stor enighet om norsk utenrikspolitikk – både mellom partiene og mellom politikere og embetsverk. I tillegg har de fleste statsministre sett det som en fordel å ha en «proff» med i UDs politiske ledelse – en som behersket diplomatiets regler og som kjente departementet fra innsiden, slik at han eller hun sto bedre rustet til å styre alle de selvstendige diplomatene.
Det kan virke som om denne tenkningen har spredd seg til andre politikkfelt. Jens Stoltenberg ser ganske sikkert på budsjettstyring og makroøkonomi som ganske så upolitisk – alle politikerøkonomer vet at nå gjelder det å stramme inn budsjettene. Om Kjetil Lund gjør det fra et politisk eller byråkratisk ståsted, ser Stoltenberg neppe særlig stor forskjell på.
Gina Lunds oppgave er visstnok ikke klart definert ennå, men hun blir antagelig politisk nestsjef for Nav – en formidabel oppgave, men likevel en jobb der statsministeren nok mener at partiene og byråkratene ser ganske likt på utfordringene. Forvaltningspolitikken, som Inger-Anne Ravlum skal bestyre, oppfattes også som upolitisk, selv om det kom kraftige protester fra minoriteter i SV, Sp og Ap da Heidi Grande Røys la frem forvaltningsmeldingen i vår. Den var visstnok ført i pennen av byråkraten Ravlum.
Et interessant trekk ved sideskiftene er at de antageligvis også er begrunnet i et ønske om å få en mest mulig effektiv styring av departementene. Idealet om at den politiske ledelse skal komme fra utsiden har av og til ført til at man har fått statsråder og statssekretærer som har latt seg lede – både av embetsverk, interessegrupper og mediene. Erfarne byråkrater har en fordel, både fordi de kjenner til presset en politisk ledelse utsettes for, og fordi de vet til fingerspissene hvordan departementet fungerer – og hvorfor det av og til ikke fungerer.
Begrunnelsene for å gjøre byråkrater til politikere er såpass gode at det er dumt å si absolutt nei til slike sideskifter. Dessuten er det praktisk vanskelig å forby byråkrater å drive med partipolitikk.
Hyppige overganger kan imidlertid føre til at skillene mellom politikk og administrasjon blir visket ut. Den muligheten skulle jeg gjerne ha hørt Stoltenberg reflektere rundt.
De nye Ap-byråkratene
Tre av Aps nye statssekretærer er hentet direkte fra embetsverket. Stoltenberg virker lite opptatt av skillet mellom politikk og administrasjon.
Av: Aslak Bonde
Bjarne Håkon Hanssens overgang fra politikk til rådgivning er gjennomlyst. La oss heller sette søkelyset på Kjetil Lund, Gina Lund, Inger-Anne Ravlum og Elisabeth Walaas! De fire er statssekretærer i henholdsvis finans-, arbeids-, fornyings- og utenriksdepartementet. De har det til felles at de skal være politiske sjefer for byråkrater som for kort tid siden var deres kolleger. Kjetil Lund var riktignok byråkrat på Statsministerens kontor, men som økonomisk rådgiver fungerte han som en slags liaisonoffiser for det Finansdepartementet han nå skal være med på å bestyre.
Lund erstatter en statssekretær som gjorde akkurat det samme rolleskiftet for fire år siden, og Elisabeth Walaas gjorde sitt skifte allerede for to år siden. Det er derfor ikke noe prinsipielt nytt vi ser denne høsten. Omfanget er imidlertid større enn før. Det finnes ikke statistikk for slikt, men sannsynligvis setter Stoltenberg III-regjeringen rekord når partiet henter 4 av 28 statssekretærer direkte fra embetsverket.
Utenriksdepartementet er det eneste stedet hvor det har vært tradisjon for at ulike regjeringer har hentet inn yrkesdiplomater i den politiske ledelsen. Det har vært godtatt fordi det har vært så stor enighet om norsk utenrikspolitikk – både mellom partiene og mellom politikere og embetsverk. I tillegg har de fleste statsministre sett det som en fordel å ha en «proff» med i UDs politiske ledelse – en som behersket diplomatiets regler og som kjente departementet fra innsiden, slik at han eller hun sto bedre rustet til å styre alle de selvstendige diplomatene.
Det kan virke som om denne tenkningen har spredd seg til andre politikkfelt. Jens Stoltenberg ser ganske sikkert på budsjettstyring og makroøkonomi som ganske så upolitisk – alle politikerøkonomer vet at nå gjelder det å stramme inn budsjettene. Om Kjetil Lund gjør det fra et politisk eller byråkratisk ståsted, ser Stoltenberg neppe særlig stor forskjell på.
Gina Lunds oppgave er visstnok ikke klart definert ennå, men hun blir antagelig politisk nestsjef for Nav – en formidabel oppgave, men likevel en jobb der statsministeren nok mener at partiene og byråkratene ser ganske likt på utfordringene. Forvaltningspolitikken, som Inger-Anne Ravlum skal bestyre, oppfattes også som upolitisk, selv om det kom kraftige protester fra minoriteter i SV, Sp og Ap da Heidi Grande Røys la frem forvaltningsmeldingen i vår. Den var visstnok ført i pennen av byråkraten Ravlum.
Et interessant trekk ved sideskiftene er at de antageligvis også er begrunnet i et ønske om å få en mest mulig effektiv styring av departementene. Idealet om at den politiske ledelse skal komme fra utsiden har av og til ført til at man har fått statsråder og statssekretærer som har latt seg lede – både av embetsverk, interessegrupper og mediene. Erfarne byråkrater har en fordel, både fordi de kjenner til presset en politisk ledelse utsettes for, og fordi de vet til fingerspissene hvordan departementet fungerer – og hvorfor det av og til ikke fungerer.
Begrunnelsene for å gjøre byråkrater til politikere er såpass gode at det er dumt å si absolutt nei til slike sideskifter. Dessuten er det praktisk vanskelig å forby byråkrater å drive med partipolitikk.
Hyppige overganger kan imidlertid føre til at skillene mellom politikk og administrasjon blir visket ut. Den muligheten skulle jeg gjerne ha hørt Stoltenberg reflektere rundt.
onsdag 11. november 2009
Den stoltenbergske parlamentarisme
I en pinlig seanse i dagens spørretime måtte statsminister Jens Stoltenberg forklare hva samordningsstatsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen egentlig skal drive med. Venstre ba om at Schjøtt-Pedersen selv kom for å klargjøre sin, mildest talt, noe spesielle statsrådsrolle. Men han kunne ikke, fordi han visstnok ikke skal være ansvarlig overfor Stortinget. Dermed foretar Stoltenberg et soleklart brudd på de parlamentariske spillereglene.
Dette grepet føyer seg dessverre inn i rekken av diverse utenomparlamentariske krumspirng under denne regjeringen. Krumspring som i sum peker i retning av at vi er i ferd med å få en Stoltenbergsk parlamentarimse her i landet. Eller vi bør vel snarere kalle det "parlamentarisme".
For særlig parlamentarisk er ikke den maktarrogansen som nå utvikler seg og bare blir tydeligere og tydeligere. Det utgjør i stedet et stort demokratisk problem. Byråkratiroller og politikerroller blandes og blandes i en smørje som smaker alt annet enn godt. En statsråd kan ikke forklare seg for Stortinget. En annen statsråd vikarierer, på ubestemt tid, for en annen som er opptatt med klimaforhandlinger. Og den samme statsråden må forsyne meg også ta ansvaret for kirkesaker siden den statsråden som normalt skulle hatt det ansvaret, ikke er medlem av statskirken.
Det eneste som mangler for å gjøre farsen komplett, er at flertallsregjeringen ikke har noe flertall av velgerne bak seg. Eller nei, forresten - det mangler heller ikke...
Dette grepet føyer seg dessverre inn i rekken av diverse utenomparlamentariske krumspirng under denne regjeringen. Krumspring som i sum peker i retning av at vi er i ferd med å få en Stoltenbergsk parlamentarimse her i landet. Eller vi bør vel snarere kalle det "parlamentarisme".
For særlig parlamentarisk er ikke den maktarrogansen som nå utvikler seg og bare blir tydeligere og tydeligere. Det utgjør i stedet et stort demokratisk problem. Byråkratiroller og politikerroller blandes og blandes i en smørje som smaker alt annet enn godt. En statsråd kan ikke forklare seg for Stortinget. En annen statsråd vikarierer, på ubestemt tid, for en annen som er opptatt med klimaforhandlinger. Og den samme statsråden må forsyne meg også ta ansvaret for kirkesaker siden den statsråden som normalt skulle hatt det ansvaret, ikke er medlem av statskirken.
Det eneste som mangler for å gjøre farsen komplett, er at flertallsregjeringen ikke har noe flertall av velgerne bak seg. Eller nei, forresten - det mangler heller ikke...
mandag 9. november 2009
Debatt på Litteraturhuset kl 19
Aftenposten, i samarbeid med NRK, arrangerer en interessant debatt på Litteraturhuset kl 19 i kveld om vi er i ferd med å bygge opp nye murer i Europa - på dagen 20 år etter Berlinmurens fall.
Jeg er bedt om å twitre fra debatten, sammen med bl.a. dyktige Heidi Helene Sveen og Oda Rygh . Det skal nok noe til å twittertoppe de damene der, men forhåpentligvis klarer jeg å lire av meg en og annen brukbar kommentar innimellom all deres kvalitet.
Hvis du ikke kan være til stede (blir vel stinn brakke), kan du følge debatten enten på twitter, på NRK P2 eller på nett-tv hos Aftenposten.
I panelet sitter påtroppende leder av Europbevegelsen, Trygve Nordby, Høyre-leder Erna Solberg (som kom inn i stedet for Siv Jensen som trakk seg) og NUPI-direktør Jan Egeland. Kanskje jeg kan få huket tak i noen av disse i pausen, så har du spørsmål eller innspill er det bare å slenge dem i kommentarfeltet her så skal jeg evt gjøre et forsøk på å viderebringe dem.
Jeg er bedt om å twitre fra debatten, sammen med bl.a. dyktige Heidi Helene Sveen og Oda Rygh . Det skal nok noe til å twittertoppe de damene der, men forhåpentligvis klarer jeg å lire av meg en og annen brukbar kommentar innimellom all deres kvalitet.
Hvis du ikke kan være til stede (blir vel stinn brakke), kan du følge debatten enten på twitter, på NRK P2 eller på nett-tv hos Aftenposten.
I panelet sitter påtroppende leder av Europbevegelsen, Trygve Nordby, Høyre-leder Erna Solberg (som kom inn i stedet for Siv Jensen som trakk seg) og NUPI-direktør Jan Egeland. Kanskje jeg kan få huket tak i noen av disse i pausen, så har du spørsmål eller innspill er det bare å slenge dem i kommentarfeltet her så skal jeg evt gjøre et forsøk på å viderebringe dem.
"Nye" KrF
Jeg summerer opp mine inntrykk fra helgens landsstyremøte i KrF og partileder Dagfinn Høybårtens tale i et blogginnlegg på Minerva i dag.
søndag 8. november 2009
lørdag 7. november 2009
Hva nå, lille KrF?
KrF avholder landsstyremøte denne helgen. Et meget viktig møte. For situasjonen er nå dramatisk for partiet. Partileder Dagfinn Høybråten skal holde en meget interessant tale om den politiske situasjonen. Og nestleder Dagrun Eriksen skal lede et utvalg som skal meisle ut en strategi for hvordan skal partiet skal reise seg mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013.
I denne anledning har jeg analysert KrF-situasjonen for Drammens Tidende - med en aldri så liten innbakt Buskerudvri innbakt:
Hva nå, lille KrF?
KrF gikk på sitt livs valgsmell og har fortsatt nedturen etter valget. Sperregrensen truer. Er partiet dødsdømt eller kan det reise seg igjen?
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. I Buskerud greide ikke partiet mer enn stusselige 3,2 prosent. Og toppkandidaten Eva Høili måtte tåle å se elendige 2,8 prosent i sin egen hjemkrets; Røyken. Etter valget har nedturen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger av de aller siste opinionsbevegelsene viser at partiet nå er langt nede på 4-tallet nasjonalt. Dette betyr at KrF er så godt som radert ut av Buskerud-kartet – partiets oppslutning her er nå er helt ned i mot 2 blank!
Det er meget dramatisk for partiet. Dette mørke bakteppet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. Hva skal KrF gjøre for å reise seg inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013? Slik jeg vurderer det så har partiet tre muligheter:
1. Åpne partiet mot nye og urbane velgergrupper ved å liberalisere politikken og ta bort ”mørkemannsstempelet”. Dvs. bl.a. tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven, fjerne bekjennelsesparagrafen og liberalisere alkoholpolitikken.
2. Dyrke kristenkonservative kjernevelgere ved å stå enda klarere opp for verdisakene. Øke trykket for å reversere ekteskapsloven og videreføre den positive særbehandlingen av heterofile ekteskap, bli mer restriktive i alkoholpolitikken, åpne opp for Frp-samarbeid og beholde bekjennelsesparagrafen.
3. Kombinere 1 og 2 ved å fokusere på de sakene som forener og dempe de sakene som splitter. Bl.a. maksimere frontingen av familiepolitikken ved å øke kontantstøtten og trykke på for mer u-hjelp og mer restriktivitet i bioteknologilovgivningen.
Uansett hva KrF velger, så er det fallgruver å gå i. Går partiet inn for alternativ nr 1, som er Eva Høilis linje, så er faren at partiet dermed støter fra seg en del av sine kjernevelgere som da ikke vil kjenne seg igjen i partiet. Det er meget farlig for disse velgerne utgjør fortsatt en kjerne som er såpass stor at de redder partiet over sperregrensen. Går KrF for nr. 2 og kjører en ”back to basic”-linje, så er faren at man satser på en utdøende kristenkonservativ velgerase. Hvilket bokstavelig talt kan bety en dødslinje etter hvert som disse velgerne faller fra. Og går man inn for nr.3, så er faren at partiet blir vassent og at KrF detter mellom to stoler ved at partiet støter fra seg litt av grunnfjellet uten å klare å tiltrekke seg nye velgere.
Dette betyr at mange i partiet fort kan få følelsen av at uansett hva man velger, så kan det bli feil. I tillegg rives partiet av et par sterke, indre konfliktlinjer som gjør veivalget alt annet enn opplagt. Høyresiden står mot venstresiden. Dette kommer særlig til syne i regjeringsspørsmålet der flere på høyresiden gjerne ser for seg samarbeid med både Høyre og Frp, mens venstresiden i KrF heller foretrekker Ap. Dernest går det en konflikt mellom de som sogner til den (lav)kirkelige bevegelsen versus de mer ”moderne” kristendemokratene. Denne konfliktlinjen overlapper i en viss grad motsetningen mellom de kristenkonservative og de mer liberale. Her er det samtidig også en generasjonsmotsetning ute og går - unge står mot eldre. Slike konfliktlinjer dempes gjerne når det går bra, mens de trer fram med full kraft når det ikke går bra – som nå.
Noen vil rope etter en ny leder som kan dra partiet ut av uføret. Og når sant skal sies så har ikke Dagfinn Høybråten lyktes særlig godt med å realisere det som var hans hovedmål da han tiltrådte. Nemlig å gjøre partiet tydeligere uten å gjøre det smalere. KrF har snarere blitt det motsatte – mer utydelig og smalere. Det finnes kun en kronprins, og han heter Knut Arild Hareide. Han greide hårfint å kare til seg en plass på Stortinget fra Akershus og kan nå bygge seg opp fra sin base der. Går KrF på nok en smell i 2011, så tror jeg at Dagfinn Høybråtens dager er talte som leder. Men et lederskifte er ingen vidunderløsning. Fordi velgere i liten grad stemmer på personer, men på politikk og saker. Selv om dette selvsagt ofte også henger sammen.
Mange kommentatorer og forståsegpåere har gått til det skritt å mer eller mindre avskrive både KrF og sentrum. Det tror jeg er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør derfor fortsatt være rom for både gule og grønne i vårt politiske landskap. Men noen garanti for at KrF vil reise seg igjen, finnes ikke.
Partiet har nå derfor noen uhyre viktige og vanskelige valg å ta.
I denne anledning har jeg analysert KrF-situasjonen for Drammens Tidende - med en aldri så liten innbakt Buskerudvri innbakt:
Hva nå, lille KrF?
KrF gikk på sitt livs valgsmell og har fortsatt nedturen etter valget. Sperregrensen truer. Er partiet dødsdømt eller kan det reise seg igjen?
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. I Buskerud greide ikke partiet mer enn stusselige 3,2 prosent. Og toppkandidaten Eva Høili måtte tåle å se elendige 2,8 prosent i sin egen hjemkrets; Røyken. Etter valget har nedturen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger av de aller siste opinionsbevegelsene viser at partiet nå er langt nede på 4-tallet nasjonalt. Dette betyr at KrF er så godt som radert ut av Buskerud-kartet – partiets oppslutning her er nå er helt ned i mot 2 blank!
Det er meget dramatisk for partiet. Dette mørke bakteppet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. Hva skal KrF gjøre for å reise seg inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013? Slik jeg vurderer det så har partiet tre muligheter:
1. Åpne partiet mot nye og urbane velgergrupper ved å liberalisere politikken og ta bort ”mørkemannsstempelet”. Dvs. bl.a. tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven, fjerne bekjennelsesparagrafen og liberalisere alkoholpolitikken.
2. Dyrke kristenkonservative kjernevelgere ved å stå enda klarere opp for verdisakene. Øke trykket for å reversere ekteskapsloven og videreføre den positive særbehandlingen av heterofile ekteskap, bli mer restriktive i alkoholpolitikken, åpne opp for Frp-samarbeid og beholde bekjennelsesparagrafen.
3. Kombinere 1 og 2 ved å fokusere på de sakene som forener og dempe de sakene som splitter. Bl.a. maksimere frontingen av familiepolitikken ved å øke kontantstøtten og trykke på for mer u-hjelp og mer restriktivitet i bioteknologilovgivningen.
Uansett hva KrF velger, så er det fallgruver å gå i. Går partiet inn for alternativ nr 1, som er Eva Høilis linje, så er faren at partiet dermed støter fra seg en del av sine kjernevelgere som da ikke vil kjenne seg igjen i partiet. Det er meget farlig for disse velgerne utgjør fortsatt en kjerne som er såpass stor at de redder partiet over sperregrensen. Går KrF for nr. 2 og kjører en ”back to basic”-linje, så er faren at man satser på en utdøende kristenkonservativ velgerase. Hvilket bokstavelig talt kan bety en dødslinje etter hvert som disse velgerne faller fra. Og går man inn for nr.3, så er faren at partiet blir vassent og at KrF detter mellom to stoler ved at partiet støter fra seg litt av grunnfjellet uten å klare å tiltrekke seg nye velgere.
Dette betyr at mange i partiet fort kan få følelsen av at uansett hva man velger, så kan det bli feil. I tillegg rives partiet av et par sterke, indre konfliktlinjer som gjør veivalget alt annet enn opplagt. Høyresiden står mot venstresiden. Dette kommer særlig til syne i regjeringsspørsmålet der flere på høyresiden gjerne ser for seg samarbeid med både Høyre og Frp, mens venstresiden i KrF heller foretrekker Ap. Dernest går det en konflikt mellom de som sogner til den (lav)kirkelige bevegelsen versus de mer ”moderne” kristendemokratene. Denne konfliktlinjen overlapper i en viss grad motsetningen mellom de kristenkonservative og de mer liberale. Her er det samtidig også en generasjonsmotsetning ute og går - unge står mot eldre. Slike konfliktlinjer dempes gjerne når det går bra, mens de trer fram med full kraft når det ikke går bra – som nå.
Noen vil rope etter en ny leder som kan dra partiet ut av uføret. Og når sant skal sies så har ikke Dagfinn Høybråten lyktes særlig godt med å realisere det som var hans hovedmål da han tiltrådte. Nemlig å gjøre partiet tydeligere uten å gjøre det smalere. KrF har snarere blitt det motsatte – mer utydelig og smalere. Det finnes kun en kronprins, og han heter Knut Arild Hareide. Han greide hårfint å kare til seg en plass på Stortinget fra Akershus og kan nå bygge seg opp fra sin base der. Går KrF på nok en smell i 2011, så tror jeg at Dagfinn Høybråtens dager er talte som leder. Men et lederskifte er ingen vidunderløsning. Fordi velgere i liten grad stemmer på personer, men på politikk og saker. Selv om dette selvsagt ofte også henger sammen.
Mange kommentatorer og forståsegpåere har gått til det skritt å mer eller mindre avskrive både KrF og sentrum. Det tror jeg er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør derfor fortsatt være rom for både gule og grønne i vårt politiske landskap. Men noen garanti for at KrF vil reise seg igjen, finnes ikke.
Partiet har nå derfor noen uhyre viktige og vanskelige valg å ta.
torsdag 5. november 2009
Obamas glorie borte?
Obama gikk på en kraftig valgsmell i går.
Er det bare et midlertidig tilbakeslag, eller er glorien borte for godt?
Er det bare et midlertidig tilbakeslag, eller er glorien borte for godt?
onsdag 4. november 2009
Trenger Europa nye murer?
Til mandag arrangerer Aftenposten og NRK en interessant innvandringsdebatt på Litteraturhuset. De har bedt meg om å twitre fra denne debatten. En aldri så liten intro følger:
Nøyaktig 20 år etter Berlinmurens fall har nye murer reist seg i Europa. Noen kaller Europa en ”festning”. Bare de siste årene har EU brukt flere hundre millioner kroner på å hindre illegal innvandring. Strømmen av mennesker som søker lykken i Europa øker.
Er det naivt å tro på et Europa uten murer?
Kan klimakrise og politisk turbulens skape nye folkevandringer som utfordrer Europas grenser?
Skal landene i verdensdelens ytterkanter være grensevakter for hele Europa?
Litteraturhuset i Oslo, mandag 9. november kl. 19. Fri entré
Debattledere: Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten og
Ellen Wesche Guttormsen, programleder i NRK.
Innledere: Erna Solberg, leder i Høyre.
Jan Egeland, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt
Trygve G. Nordby, påtroppende generalsekretær i Europabevegelsen.
Har du kommentarer og innspill til noe av dette? Fyr løs!
Nøyaktig 20 år etter Berlinmurens fall har nye murer reist seg i Europa. Noen kaller Europa en ”festning”. Bare de siste årene har EU brukt flere hundre millioner kroner på å hindre illegal innvandring. Strømmen av mennesker som søker lykken i Europa øker.
Er det naivt å tro på et Europa uten murer?
Kan klimakrise og politisk turbulens skape nye folkevandringer som utfordrer Europas grenser?
Skal landene i verdensdelens ytterkanter være grensevakter for hele Europa?
Litteraturhuset i Oslo, mandag 9. november kl. 19. Fri entré
Debattledere: Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten og
Ellen Wesche Guttormsen, programleder i NRK.
Innledere: Erna Solberg, leder i Høyre.
Jan Egeland, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt
Trygve G. Nordby, påtroppende generalsekretær i Europabevegelsen.
Har du kommentarer og innspill til noe av dette? Fyr løs!
Bør vi slå sammen valgene?
Valgdeltakelsen ble 76,4 prosent ved høstens stortingsvalg. Det er ikke så dårlig som de første prognosene tydet på. Og deltakelsen var (marginalt) bedre enn i 2001 og 1993. 76 prosent er også bra i verdensmålestokk. Men 76 er ikke godt nok, etter mitt skjønn. Vi bør satse på å komme oss over 80.
Ved lokalvalgene er deltakelsesprosenten langt lavere. Kun 61,7 prosent møtte opp i 2007 - riktignok en svak framgang fra 2003. Ved fylkestingsvalget deltok bare 57,5 prosent. Dette er skremmende lavt. For frie valg er selve hovedkjennetegnet på et moderne og representativt demokrati. Valgene skal gi folkevalgte representanter den nødvendige legitimitet til å styre på vegne av folket. Når så få velgere deltar, svekkes den legitimiteten som bør ligge i bunn for all politisk styring. Det er selve grunnplanken i vårt demokratiske og politiske system det handler om. Hva bør gjøres?
Det mest opplagte og beste vil være å slå sammen valgene, slik at vi oppgraderer viktigheten av valget. Gevinsten vil være en markert høyere deltakelse, noe som særlig vil gi lokalpolitikerne langt høyere legitimitet. Dessuten vil det bli et bedre samsvar mellom rikspolitisk og lokalpolitisk styring. I tillegg vil vi redusere administrasjonskostnadene kraftig, og partiene får noe færre valgkamper å konsentrere sin innstas om.
Samtidig er det også noen motforestillinger her. For faren er at lokale saker i enda større grad vil drukne. Dette er dog noe som skjer allerede i dag, for riksmedier kommer aldri til å følge lokalpolitikken. Ansvaret hviler uansett på de lokale mediene, og jeg kan ikke se at de kommer til å svikte selv om valgdagen blir felles. Tvert i mot, deres ansvar vil kanskje kunne bli tydeliggjort i enda større grad.
Et annet faremoment vil være at fire år mellom hvert valg er noe lang tid å vente for velgerne. Enkelte vil da være over 21 år før de får mulighet til å avgi sin første stemme. På den annen side vil dette bidra til mer langsiktighet i politikken –en dyd som slett ikke er noe ueffent element å ha med seg i en tid som er preget av mer og mer kortsiktighet. En nedkorting til 3 års valgperioder er muligens også en tanke verdt å tenke.
Hva tror du - er felles valgdag veien å gå? Ser du andre positive eller negative effekter av en slik reform?
(PS: Jeg har i grunn en egeninteresse av at valgene holdes atskilt slik at det blir flere valg å analysere - men la nå min egeninteresse fare!)
Ved lokalvalgene er deltakelsesprosenten langt lavere. Kun 61,7 prosent møtte opp i 2007 - riktignok en svak framgang fra 2003. Ved fylkestingsvalget deltok bare 57,5 prosent. Dette er skremmende lavt. For frie valg er selve hovedkjennetegnet på et moderne og representativt demokrati. Valgene skal gi folkevalgte representanter den nødvendige legitimitet til å styre på vegne av folket. Når så få velgere deltar, svekkes den legitimiteten som bør ligge i bunn for all politisk styring. Det er selve grunnplanken i vårt demokratiske og politiske system det handler om. Hva bør gjøres?
Det mest opplagte og beste vil være å slå sammen valgene, slik at vi oppgraderer viktigheten av valget. Gevinsten vil være en markert høyere deltakelse, noe som særlig vil gi lokalpolitikerne langt høyere legitimitet. Dessuten vil det bli et bedre samsvar mellom rikspolitisk og lokalpolitisk styring. I tillegg vil vi redusere administrasjonskostnadene kraftig, og partiene får noe færre valgkamper å konsentrere sin innstas om.
Samtidig er det også noen motforestillinger her. For faren er at lokale saker i enda større grad vil drukne. Dette er dog noe som skjer allerede i dag, for riksmedier kommer aldri til å følge lokalpolitikken. Ansvaret hviler uansett på de lokale mediene, og jeg kan ikke se at de kommer til å svikte selv om valgdagen blir felles. Tvert i mot, deres ansvar vil kanskje kunne bli tydeliggjort i enda større grad.
Et annet faremoment vil være at fire år mellom hvert valg er noe lang tid å vente for velgerne. Enkelte vil da være over 21 år før de får mulighet til å avgi sin første stemme. På den annen side vil dette bidra til mer langsiktighet i politikken –en dyd som slett ikke er noe ueffent element å ha med seg i en tid som er preget av mer og mer kortsiktighet. En nedkorting til 3 års valgperioder er muligens også en tanke verdt å tenke.
Hva tror du - er felles valgdag veien å gå? Ser du andre positive eller negative effekter av en slik reform?
(PS: Jeg har i grunn en egeninteresse av at valgene holdes atskilt slik at det blir flere valg å analysere - men la nå min egeninteresse fare!)
mandag 2. november 2009
Vi som velger feil
Jeg har en kronikk om valgfrihet i familielivet på trykk i Stavanger Aftenblad i dag. Det er et viktig tema! Et tema som jeg brenner for.
Vi som velger feil
Tiden er inne for å skape et samfunn der vi legger til rette for at vi foreldre tar ulike valg av omsorgsløsinger for våre barn.
- Vi kan ikke premiere de som har valgt feil, sa Jens Stoltenberg under presentasjonen av sitt partis program for perioden 2005-2009. ”De” han siktet til er de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna våre. Altså vi som ikke sender barna i barnehagen fra de er ett år. Denne oppsiktsvekkende uttalelsen ble, tross fulltallig pressekorps, kun sitert av Vårt Lands samfunnsredaktør Erling Rimehaug (5. februar 2005). Antagelig fordi de mange journalistene og kommentatorene som var til stede under seansen, er helt enige med Stoltenberg. SV-leder Kristin Halvorsen er også helt på linje med sin regjeringssjef. Til Dagbladet 11. august 2008 uttalte hun om den vesle kontantstøtten at ”det er meningsløst at vi har en ordning som belønner det motsatte av hva vi som samfunn og enkeltpersoner er tjent med”. Vi/samfunnet er altså tjent med at alle ”velger” barnehage.
Barnehage er best, i følge politikerne som nå styrer landet vårt. Det gjennomsyrer den politikken som føres. Den massive barnehageutbyggingen de senere årene er vår tids største reform. Barndommen blir dermed i økende grad institusjonalisert. Flere og flere barn tilbringer mer og mer av tiden i barnehage. I følge Statistisk sentralbyrå er nå 217 000 av de i alt 260 000 barnehagebarna i barnehagen i 40 timer eller mer i uka. Og barnehageansatte blir det flere og flere av. Det er nå over 80 000 barnehageansatte her i landet - kun en snau tredel av dem har godkjent førskoleutdanning.
Flere går og jobber i barnehager fordi barnehagene definitivt har kommet for å bli. Foreldre får tid til å realisere seg selv utenfor hjemmet. Barnehagene hjelper til med å få satt i gang den sosialiseringsprosessen som ethvert menneske skal igjennom. Å lære seg og leve i samkvem med andre mennesker er nesten en nødvendig betingelse for et godt liv i dagens samfunn. Egenskaper som samarbeid, toleranse og forståelse er noe som gode barnehager bidrar til å utvikle. Dessuten kan barnehager bidra positivt til språkopplæring og integrering for minoritetsbarn. En god barnehage kan også være en fin motvekt til hjem som fungerer dårlig og er ustabile. Barn fra slike hjem får dermed en bedre ballast enn de ellers ville fått. Dette er noen av hovedargumentene for mer tid i barnehager.
Disse argumentene er da også mye fokusert. Kanskje overfokusert? For faren kan være at vi glemmer de betenkelige sidene av denne utviklingen. De finnes, men man snakker gjerne ikke så mye om dem. Det er jo ikke politisk korrekt å si slike ting. Men barnehager er ikke bare bra. Den velkjente danske familieterapeuten Jesper Juul, sa det slik i et intervju med Simen Tveitereid, forfatteren av boka ”Hva skal vi med barn”:
- Jeg tviler på at åtte timer tvunget samvær med 40 barn man ikke kan velge, er godt for særlig mye. Det er naivt å tro at barnehager er til for barns skyld. Det har de aldri vært.
Gjennomtrekken av barnehageansatte er generelt altfor stor og bidrar neppe til å skape den kontinuiteten og tryggheten som små barn er helt avhengige av. Sykefraværet hos de ansatte er altfor høyt. Og barnehagebarn er oftere sykere enn andre barn. Fordi de smitter hverandre - for eksempel i disse svineinfluaensatider. En til en-kontakten mellom voksne og barn er kanskje ikke det den burde være. Støynivået er ofte for høyt. Barnehagearealene burde ha vært større. Frakting til og fra barnehage i bil er ikke bra for miljøet. Kvalitetstiden for barn og foreldre mellom kl 17 og leggetid kan nok sikkert bli så som så etter at alle kommer slitne hjem.
Er poenget dermed å gi alle som velger barnehage dårlig samvittighet for det valget? Nei. Like lite som det (forhåpentligvis) er et poeng for de som mener at barnehage er best, å gi andre som velger noe annet dårlig samvittighet. Men det må gå an å reise denne debatten og disse problemstillingene uten å trekke hverandres motiver i tvil. For det er nå en gang slik at mange foreldre velger barnehage rett og slett fordi de mener at det er det beste for dem selv og for barna. Og det er slik at mange foreldre velger å være hjemmearbeidende og ta den daglige omsorgen selv fordi de mener at det er det beste. De som velger det første, blir subsidiert av staten med flere hundre tusen kroner fram til skolestart. De som velger det andre blir avspist med tre tusenlapper i måneden i et par år, en støtte som endog sterke politiske krefter jobber for å ta bort. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal noens valg favoriseres så til de grader, mens andres valg skal diskrimineres? Bl.a. fordi det anses som arbeid når andre tar seg av barnet vårt om dagen, men når vi selv gjør det da er det ikke arbeid. For egenomsorgen kan jo ikke måles i kroner og dermed ikke i det ”flotte” Brutto nasjonalproduktet. Det er dumt. For verdiskapningen i samfunnet skjer vel så mye i hjemmene som utenfor. Derfor trenger vi et bedre mål enn BNP på verdiskapningen. Husk at ca 40 prosent av alt arbeid i dette landet ikke er lønnet.
Hva med heller å begynne å anerkjenne og endog applaudere at vi tar ulike valg som mennesker? Vi tar ulike valg fordi vi er ulike som mennesker, vi er i ulike livssituasjoner og vi har ulike oppfatninger av hva som er til det beste for oss. Jeg drømmer om et samfunn der ensrettingen trenges til side. Et samfunn der det er mulig å velge annerledes enn A4. Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som overstyrer og hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg vil ikke at politikerne skal blande seg inn i familielivet vårt. Jeg ønsker derfor et samfunn der dette valget virkelig er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien. Er et slikt samfunn mulig?
Tiden burde være moden, ja overmoden, for å svare et rungende ja. For først da kan vi virkelig begynne å snakke om likestilte samfunn. Kontantstøtten er vår tids desidert viktigste likestillingstiltak. Men håpet om et slikt samfunn, blir dessverre bare tynnere og tynnere for hver dag som går. Fordi de styrende undergraver de ørsmå incentivene til hjemmearbeidende; barnetrygd og kontantstøtte, år for år, dag for dag. Vi er på vei mot et samfunn der politikerne tar valget, et av de aller viktigste valgene i livet vårt, for oss.
Vil vi dit?
Vi som velger feil
Tiden er inne for å skape et samfunn der vi legger til rette for at vi foreldre tar ulike valg av omsorgsløsinger for våre barn.
- Vi kan ikke premiere de som har valgt feil, sa Jens Stoltenberg under presentasjonen av sitt partis program for perioden 2005-2009. ”De” han siktet til er de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna våre. Altså vi som ikke sender barna i barnehagen fra de er ett år. Denne oppsiktsvekkende uttalelsen ble, tross fulltallig pressekorps, kun sitert av Vårt Lands samfunnsredaktør Erling Rimehaug (5. februar 2005). Antagelig fordi de mange journalistene og kommentatorene som var til stede under seansen, er helt enige med Stoltenberg. SV-leder Kristin Halvorsen er også helt på linje med sin regjeringssjef. Til Dagbladet 11. august 2008 uttalte hun om den vesle kontantstøtten at ”det er meningsløst at vi har en ordning som belønner det motsatte av hva vi som samfunn og enkeltpersoner er tjent med”. Vi/samfunnet er altså tjent med at alle ”velger” barnehage.
Barnehage er best, i følge politikerne som nå styrer landet vårt. Det gjennomsyrer den politikken som føres. Den massive barnehageutbyggingen de senere årene er vår tids største reform. Barndommen blir dermed i økende grad institusjonalisert. Flere og flere barn tilbringer mer og mer av tiden i barnehage. I følge Statistisk sentralbyrå er nå 217 000 av de i alt 260 000 barnehagebarna i barnehagen i 40 timer eller mer i uka. Og barnehageansatte blir det flere og flere av. Det er nå over 80 000 barnehageansatte her i landet - kun en snau tredel av dem har godkjent førskoleutdanning.
Flere går og jobber i barnehager fordi barnehagene definitivt har kommet for å bli. Foreldre får tid til å realisere seg selv utenfor hjemmet. Barnehagene hjelper til med å få satt i gang den sosialiseringsprosessen som ethvert menneske skal igjennom. Å lære seg og leve i samkvem med andre mennesker er nesten en nødvendig betingelse for et godt liv i dagens samfunn. Egenskaper som samarbeid, toleranse og forståelse er noe som gode barnehager bidrar til å utvikle. Dessuten kan barnehager bidra positivt til språkopplæring og integrering for minoritetsbarn. En god barnehage kan også være en fin motvekt til hjem som fungerer dårlig og er ustabile. Barn fra slike hjem får dermed en bedre ballast enn de ellers ville fått. Dette er noen av hovedargumentene for mer tid i barnehager.
Disse argumentene er da også mye fokusert. Kanskje overfokusert? For faren kan være at vi glemmer de betenkelige sidene av denne utviklingen. De finnes, men man snakker gjerne ikke så mye om dem. Det er jo ikke politisk korrekt å si slike ting. Men barnehager er ikke bare bra. Den velkjente danske familieterapeuten Jesper Juul, sa det slik i et intervju med Simen Tveitereid, forfatteren av boka ”Hva skal vi med barn”:
- Jeg tviler på at åtte timer tvunget samvær med 40 barn man ikke kan velge, er godt for særlig mye. Det er naivt å tro at barnehager er til for barns skyld. Det har de aldri vært.
Gjennomtrekken av barnehageansatte er generelt altfor stor og bidrar neppe til å skape den kontinuiteten og tryggheten som små barn er helt avhengige av. Sykefraværet hos de ansatte er altfor høyt. Og barnehagebarn er oftere sykere enn andre barn. Fordi de smitter hverandre - for eksempel i disse svineinfluaensatider. En til en-kontakten mellom voksne og barn er kanskje ikke det den burde være. Støynivået er ofte for høyt. Barnehagearealene burde ha vært større. Frakting til og fra barnehage i bil er ikke bra for miljøet. Kvalitetstiden for barn og foreldre mellom kl 17 og leggetid kan nok sikkert bli så som så etter at alle kommer slitne hjem.
Er poenget dermed å gi alle som velger barnehage dårlig samvittighet for det valget? Nei. Like lite som det (forhåpentligvis) er et poeng for de som mener at barnehage er best, å gi andre som velger noe annet dårlig samvittighet. Men det må gå an å reise denne debatten og disse problemstillingene uten å trekke hverandres motiver i tvil. For det er nå en gang slik at mange foreldre velger barnehage rett og slett fordi de mener at det er det beste for dem selv og for barna. Og det er slik at mange foreldre velger å være hjemmearbeidende og ta den daglige omsorgen selv fordi de mener at det er det beste. De som velger det første, blir subsidiert av staten med flere hundre tusen kroner fram til skolestart. De som velger det andre blir avspist med tre tusenlapper i måneden i et par år, en støtte som endog sterke politiske krefter jobber for å ta bort. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal noens valg favoriseres så til de grader, mens andres valg skal diskrimineres? Bl.a. fordi det anses som arbeid når andre tar seg av barnet vårt om dagen, men når vi selv gjør det da er det ikke arbeid. For egenomsorgen kan jo ikke måles i kroner og dermed ikke i det ”flotte” Brutto nasjonalproduktet. Det er dumt. For verdiskapningen i samfunnet skjer vel så mye i hjemmene som utenfor. Derfor trenger vi et bedre mål enn BNP på verdiskapningen. Husk at ca 40 prosent av alt arbeid i dette landet ikke er lønnet.
Hva med heller å begynne å anerkjenne og endog applaudere at vi tar ulike valg som mennesker? Vi tar ulike valg fordi vi er ulike som mennesker, vi er i ulike livssituasjoner og vi har ulike oppfatninger av hva som er til det beste for oss. Jeg drømmer om et samfunn der ensrettingen trenges til side. Et samfunn der det er mulig å velge annerledes enn A4. Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som overstyrer og hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg vil ikke at politikerne skal blande seg inn i familielivet vårt. Jeg ønsker derfor et samfunn der dette valget virkelig er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien. Er et slikt samfunn mulig?
Tiden burde være moden, ja overmoden, for å svare et rungende ja. For først da kan vi virkelig begynne å snakke om likestilte samfunn. Kontantstøtten er vår tids desidert viktigste likestillingstiltak. Men håpet om et slikt samfunn, blir dessverre bare tynnere og tynnere for hver dag som går. Fordi de styrende undergraver de ørsmå incentivene til hjemmearbeidende; barnetrygd og kontantstøtte, år for år, dag for dag. Vi er på vei mot et samfunn der politikerne tar valget, et av de aller viktigste valgene i livet vårt, for oss.
Vil vi dit?
Mannen bak Karita-boken
Trodde du at Karita Bekkemellem skrev den mye omtalte boken sin selv? Tro om igjen! Mannen bak er Drammens Tidendenes samfunnsredaktør Odd Myklebust.
Analyse oktober
Min analyse av opinionsbevegelsene i oktober kan du nå lese her. Jeg valgte et hovedfokus på høyresiden. Takk for innspill!
søndag 1. november 2009
De nominerte i november
Oktober er forbi og vi har gått inn i den måneden i året som jeg synes er verst; november. For å motvirke de høstdepresjonene som pleier å sette inn på denne tiden, har jeg kost meg litt med politiske blogger.
Siden Jens Stoltenberg, Jan Simonsen, Tore O. Sandvik og Fredrik Mellem kom sist i nominasjonene i oktober. Og siden Andreas Halse og Knut Johannessen delte 16.plassen og jeg bestemmer meg for å la begge henge med videre, så trenger jeg fire friske, nye bloggfolk på novemberlisten. Minner om at fem av disse skal ut til neste nominasjon i desember.
Valget falt på disse fire:
Torbjørn Røe Isaksen: Minervas redaktør sikret seg en plass på Tinget fra Telemark og kommer nok til gi lyd fra seg i løpet av de kommende fire årene og sannsynligvis en god stund etter det og. Har en blogg som fortjener en sjanse i dette selskapet.
Kristin Clemet: Den beste lederen Høyre aldri fikk? Eller...det er kanskje ikke helt kjørt ennå. Civitas leder har i alle fall (omsider) kommet seg ut i bloggverdenen, og har allerede levert såpass av interesse der at en novembernominasjon med letthet kan forsvares.
Tone Sofie Aglen: Kommunalråd fra Sp i Trondheim. 32 år og frustrert...hm...hørt det før? (eller er det ved nærmere 40 at damer pleier å bli frustrerte..?) Vel, jeg synes ærlig talt at det kommer mye leseverdig ut av de frustrasjonene hennes!
George Gooding: En fyr som oppdaterer ofte og bra.
Sammen med de nevnte to og de 14 nedenfor så blir dette en meget sterk liste. Hvem faller ut?
Stig Ove Voll
Emil Andre Erstad:
Lars-Henrik Paarup Michelsen:
Bjørn Smestad
Sigrun Tømmerås
Heidi Nordby Lunde
Sondre Olsen
Paul Chaffey
Onar Åm
Hanne Blåfjelldal
Jan Arild Snoen
Per Aage Pleym Christensen
Audun Lysbakken
Ivar Johansen
Stemmer gjør du i høyrefeltet (scroll nedover) - kun en stemme pr pers!
Siden Jens Stoltenberg, Jan Simonsen, Tore O. Sandvik og Fredrik Mellem kom sist i nominasjonene i oktober. Og siden Andreas Halse og Knut Johannessen delte 16.plassen og jeg bestemmer meg for å la begge henge med videre, så trenger jeg fire friske, nye bloggfolk på novemberlisten. Minner om at fem av disse skal ut til neste nominasjon i desember.
Valget falt på disse fire:
Torbjørn Røe Isaksen: Minervas redaktør sikret seg en plass på Tinget fra Telemark og kommer nok til gi lyd fra seg i løpet av de kommende fire årene og sannsynligvis en god stund etter det og. Har en blogg som fortjener en sjanse i dette selskapet.
Kristin Clemet: Den beste lederen Høyre aldri fikk? Eller...det er kanskje ikke helt kjørt ennå. Civitas leder har i alle fall (omsider) kommet seg ut i bloggverdenen, og har allerede levert såpass av interesse der at en novembernominasjon med letthet kan forsvares.
Tone Sofie Aglen: Kommunalråd fra Sp i Trondheim. 32 år og frustrert...hm...hørt det før? (eller er det ved nærmere 40 at damer pleier å bli frustrerte..?) Vel, jeg synes ærlig talt at det kommer mye leseverdig ut av de frustrasjonene hennes!
George Gooding: En fyr som oppdaterer ofte og bra.
Sammen med de nevnte to og de 14 nedenfor så blir dette en meget sterk liste. Hvem faller ut?
Stig Ove Voll
Emil Andre Erstad:
Lars-Henrik Paarup Michelsen:
Bjørn Smestad
Sigrun Tømmerås
Heidi Nordby Lunde
Sondre Olsen
Paul Chaffey
Onar Åm
Hanne Blåfjelldal
Jan Arild Snoen
Per Aage Pleym Christensen
Audun Lysbakken
Ivar Johansen
Stemmer gjør du i høyrefeltet (scroll nedover) - kun en stemme pr pers!
lørdag 31. oktober 2009
Kronikk - en teaser
Solveig Grødem Sandelson, debattleder i Stavanger Aftenblad, gir avisens lesere en aldri så liten kronikkteaser i dag... Har klippet og limt den inn nedenfor:
DU HAR NOK fått det med deg nå. Akkurat som eg. At Karita Bekkemellem har skrive bok, at faren var alkoholikar, at ho sleit med spiseforstyrringar, har prøvd å ta livet sitt, og at ho syns statsministeren var ein feig og unnvikande sjef då ho trengde han som mest. Dessutan har me vel fått nyss om at tidlegare statsråd frå same parti, Bjarne Håkon Hanssen, nå skal sko seg på alt han fekk vita og dei han lærte å kjenna som statsråd, i det nye PRfirmaet sitt. Det er forresten bare å
bla to sider lenger fram i avisa du les nå, for å bli heilt oppdatert.
At Märtha trur på englar, er vel heller ikkje noko å skriva heim om lenger – ho har nettopp skrive bok om det sjølv. Og dessutan målt auraen til Fredrik Skavlan i beste sendetid, som det heiter, og fortalt at ho trur nok på spøkjelse også.
Det var vel veka her heime. I alle fall viss me legg til svineinfluensavaksinefokuset, som alle norske mediehus var skeptiske til for litt sidan. Denne veka har me alle vore skeptiske til at den ikkje kjem fort nok, skeptiske til for få vaksinar, vaksinar til feil folk, til toppleiing i staden for operativt helsepersonell, til friske som pressar seg forbi risikosjuke, til legekontor som ikkje heilt veit korleis dei skal handtera rushet, sjølv om
dei vel må ha ant at noko var i gjære, til sjølve viruset som kanskje har utvikla både horn og hale før det inntok akkurat vårt land.
Nå kan me vel begynna på neste veke? Over helga kan du her på debattsidene i Aftenbladet lesa statsvitar og far Svein Tore Marthinsen sine tankar om barnehage
eller ikkje. For sonen sin, som snart rundar eitt år. Han skriv om sosialisering, samarbeid og språkopplæring. Om støynivå og vaksenkontakt og sjukmeldingar og
mange barn på få kvadratmeter. Statistikaren veit også kor mange
av dei 270.000 barnehagebarna i Norge som er i barnehagen 40 timar i veka eller meir. Kan du gjetta kor mange det er? Men viktigare – kva meiner du? Statsministeren
meinte i 2005 at dei som ikkje valde barnehage, valde feil. Den nye kunnskapsministeren, Kristin Halvorsen, meiner kontantstøtte er å lønna det motsette av det som er best, både for samfunnet og for enkeltmenneska. Skal staten styra
kva som er best for barna våre? Eller skal staten subsidiera alle som
er saman med barn på dagtid, anten dei er offentleg tilsette i barnehagar
eller heimeverande foreldre? Og kan me ta den debatten utan å trekkja dei andre sine motiv i tvil, eller lesa alle argument som personangrep på oss som foreldre?
Kva Marthinsen vel, kan du lesa om på måndag.
DU HAR NOK fått det med deg nå. Akkurat som eg. At Karita Bekkemellem har skrive bok, at faren var alkoholikar, at ho sleit med spiseforstyrringar, har prøvd å ta livet sitt, og at ho syns statsministeren var ein feig og unnvikande sjef då ho trengde han som mest. Dessutan har me vel fått nyss om at tidlegare statsråd frå same parti, Bjarne Håkon Hanssen, nå skal sko seg på alt han fekk vita og dei han lærte å kjenna som statsråd, i det nye PRfirmaet sitt. Det er forresten bare å
bla to sider lenger fram i avisa du les nå, for å bli heilt oppdatert.
At Märtha trur på englar, er vel heller ikkje noko å skriva heim om lenger – ho har nettopp skrive bok om det sjølv. Og dessutan målt auraen til Fredrik Skavlan i beste sendetid, som det heiter, og fortalt at ho trur nok på spøkjelse også.
Det var vel veka her heime. I alle fall viss me legg til svineinfluensavaksinefokuset, som alle norske mediehus var skeptiske til for litt sidan. Denne veka har me alle vore skeptiske til at den ikkje kjem fort nok, skeptiske til for få vaksinar, vaksinar til feil folk, til toppleiing i staden for operativt helsepersonell, til friske som pressar seg forbi risikosjuke, til legekontor som ikkje heilt veit korleis dei skal handtera rushet, sjølv om
dei vel må ha ant at noko var i gjære, til sjølve viruset som kanskje har utvikla både horn og hale før det inntok akkurat vårt land.
Nå kan me vel begynna på neste veke? Over helga kan du her på debattsidene i Aftenbladet lesa statsvitar og far Svein Tore Marthinsen sine tankar om barnehage
eller ikkje. For sonen sin, som snart rundar eitt år. Han skriv om sosialisering, samarbeid og språkopplæring. Om støynivå og vaksenkontakt og sjukmeldingar og
mange barn på få kvadratmeter. Statistikaren veit også kor mange
av dei 270.000 barnehagebarna i Norge som er i barnehagen 40 timar i veka eller meir. Kan du gjetta kor mange det er? Men viktigare – kva meiner du? Statsministeren
meinte i 2005 at dei som ikkje valde barnehage, valde feil. Den nye kunnskapsministeren, Kristin Halvorsen, meiner kontantstøtte er å lønna det motsette av det som er best, både for samfunnet og for enkeltmenneska. Skal staten styra
kva som er best for barna våre? Eller skal staten subsidiera alle som
er saman med barn på dagtid, anten dei er offentleg tilsette i barnehagar
eller heimeverande foreldre? Og kan me ta den debatten utan å trekkja dei andre sine motiv i tvil, eller lesa alle argument som personangrep på oss som foreldre?
Kva Marthinsen vel, kan du lesa om på måndag.
Hvorfor går det nedover med Frp?
I juli lå Frp i snitt på 27,5 prosent på meningsmålingene. Nå viser snittallene mine at partiet har nok med å holde seg over 22. Det har m.a.o. gått jevnt utforbakke for partiet både under valgkampen og etterpå.
Hva tror du er hovedårsaken til det?
Hva tror du er hovedårsaken til det?
torsdag 29. oktober 2009
Meningsmålingsanalyse for oktober
Oktober er snart historie, og jeg skal ha min månedlige snittanalyse av meningsmålingene klar for publisering hos Minerva til mandag. Da trengs det et par knagger å henge analysen på. Oktobertallene gir rom for flere varianter:
1) Høyre har fortsatt framgangen parallelt med at Frp trender videre nedover. I sum skaper dette en økende grad av tilnærming mellom de to partienes nivåer. Hva er årsakene til det? Og kan Høyre vise seg å bli det ledende partiet på borgerlig side i denne stortingsperioden?
2) Sentrum gikk på en smell i valget. Sp og særlig KrF har falt mer etter valget, mens Venstre vipper rundt sperregrensen. Er sentrum dødt eller vil det reise seg?
3) Ap og SV har et styrkeforhold omtrent lik valgresultatet. Dvs. at Ap er milevidt foran. Hvor lenge kan Ap klare å holde koken midt på 30-tallet? Helt til innstramningene i 2011 setter inn?
Det i hovedsak de tre utgangspunktene jeg ser for meg. Hva er mest interessant?
1) Høyre har fortsatt framgangen parallelt med at Frp trender videre nedover. I sum skaper dette en økende grad av tilnærming mellom de to partienes nivåer. Hva er årsakene til det? Og kan Høyre vise seg å bli det ledende partiet på borgerlig side i denne stortingsperioden?
2) Sentrum gikk på en smell i valget. Sp og særlig KrF har falt mer etter valget, mens Venstre vipper rundt sperregrensen. Er sentrum dødt eller vil det reise seg?
3) Ap og SV har et styrkeforhold omtrent lik valgresultatet. Dvs. at Ap er milevidt foran. Hvor lenge kan Ap klare å holde koken midt på 30-tallet? Helt til innstramningene i 2011 setter inn?
Det i hovedsak de tre utgangspunktene jeg ser for meg. Hva er mest interessant?
onsdag 28. oktober 2009
Bør kommuner slås sammen?
I går ba jeg om innspill til nye temaer. "Tor" mente at jeg burde skrive om kommunesammenslåinger. Og det skal jeg jammen gjøre nå! Så her kommer det en liten snutt om hovedargumentene for og mot:
I hovedsak er det fire kjerneverdier som ligger til grunn for kommunenes eksistens:
Lokal selvbestemmelse: Makten skal ikke være samlet i statens hender, men være fordelt også til lokale nivåer. Slik maktspredning hindrer maktmisbruk. Samtidig gir det de lokale innbyggerne en form for frihet. En frihet til å bestemme selv i en viss grad, og dermed en frihet fra staten og den statlige styringen.
Demokrati: Avstanden mellom velger og representant skal være liten. I små kommuner er nærheten høyst reell. Alle kjenner en kommunestyrerepresentant i slike kommuner. Dessuten styrker hyppigheten av folkevalgte på lokalt nivå den beslutningslegitimiteten som vårt representative demokrati er helt avhengig av. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere.
Lokal tilpasning: På fint kalt allokeringseffektivitet. D.v.s. at de offentlige tjenestene skal være best mulig tilpasset innbyggerne og de lokale behovene. Kommunene kjenner disse behovene langt bedre enn det staten gjør.
Innovasjon: Kommunene fungerer ofte som små testlaboratorier der ulike ”forsøkskommuner” prøver ut nye løsninger. Eventuelle negative konsekvenser blir mest begrenset jo mindre kommunen er. Det som fungerer best, setter en slags standard.
Alle disse fire verdiene brukes for alt det som det er verdt, og vel så det, i kampen for å beholde den nåværende kommunestrukturen. Men forkjemperne for storkommunene har også gode argumenter på hånden. Disse hentes først og fremst fra tre andre hovedverdier:
Likhet: Kommunene er våre viktigste velferdsprodusenter, og kvaliteten og tjenestetilbudet for innbyggerne bør være noenlunde likt uavhengig av bosted i Norge. Dette kan best sikres i kommuner av en viss størrelse. Jo flere kommuner vi har, jo større blir trolig forskjellene.
Økonomisk effektivitet: Større kommuner gir lavere kostnader p.g.a. stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har for eksempel gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på tre mrd. kroner årlig hvis kommuneantallet i Norge ble halvert.
Nasjonale hensyn: Rettssikkerhet kan best ivaretas ved å sikre innbyggerne likebehandling ut i fra nasjonale og ikke kommunale regler. Såkalt makroøkonomisk styring, bl.a. kamp mot arbeidsledighet, inflasjon og for økt konkurranseevne, er også et moment som taler for mer statlig styring. Det er lettere å få til i et landskap der kommunene er færre og større enn i dag.
De tre sistnevnte verdiene står til dels steilt mot de fire førstnevnte. Det er langs disse linjene sammenslåingsdebatten utkjempes. Lokal selvbestemmelse, tilpasning og demokrati versus likhet og økonomisk effektivisering. For sammenslåingsentusiastene virker det forstemmende og bakstreversk at nærmest ethvert lokalsamfunn skal ha sitt eget rådhus med tilhørende herligheter. Det må da gå an å gjøre dette på en langt mer effektiv måte? Mens småkommunetilhengerne heiser den lokaldemokratiske fanen høyt, og fnyser av forakt over sentralisering, statlig overstyring og dirigering. Rikspolitikere står mot lokalpolitikere. By mot bygd. Grunnlaget for heftige ordvekslinger bør således være det aller beste.
Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge de siste 40 årene. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 25, fra 454 til 429. Skal sammenslåingstakten økes, kan man neppe legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. Det vil i så fall kunne utløse et spetakkel uten like.
Jeg synes argumentene for sammenslåing veier noe tyngre enn argumentene i mot? Hva med deg? Har du andre argumenter?
I hovedsak er det fire kjerneverdier som ligger til grunn for kommunenes eksistens:
Lokal selvbestemmelse: Makten skal ikke være samlet i statens hender, men være fordelt også til lokale nivåer. Slik maktspredning hindrer maktmisbruk. Samtidig gir det de lokale innbyggerne en form for frihet. En frihet til å bestemme selv i en viss grad, og dermed en frihet fra staten og den statlige styringen.
Demokrati: Avstanden mellom velger og representant skal være liten. I små kommuner er nærheten høyst reell. Alle kjenner en kommunestyrerepresentant i slike kommuner. Dessuten styrker hyppigheten av folkevalgte på lokalt nivå den beslutningslegitimiteten som vårt representative demokrati er helt avhengig av. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere.
Lokal tilpasning: På fint kalt allokeringseffektivitet. D.v.s. at de offentlige tjenestene skal være best mulig tilpasset innbyggerne og de lokale behovene. Kommunene kjenner disse behovene langt bedre enn det staten gjør.
Innovasjon: Kommunene fungerer ofte som små testlaboratorier der ulike ”forsøkskommuner” prøver ut nye løsninger. Eventuelle negative konsekvenser blir mest begrenset jo mindre kommunen er. Det som fungerer best, setter en slags standard.
Alle disse fire verdiene brukes for alt det som det er verdt, og vel så det, i kampen for å beholde den nåværende kommunestrukturen. Men forkjemperne for storkommunene har også gode argumenter på hånden. Disse hentes først og fremst fra tre andre hovedverdier:
Likhet: Kommunene er våre viktigste velferdsprodusenter, og kvaliteten og tjenestetilbudet for innbyggerne bør være noenlunde likt uavhengig av bosted i Norge. Dette kan best sikres i kommuner av en viss størrelse. Jo flere kommuner vi har, jo større blir trolig forskjellene.
Økonomisk effektivitet: Større kommuner gir lavere kostnader p.g.a. stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har for eksempel gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på tre mrd. kroner årlig hvis kommuneantallet i Norge ble halvert.
Nasjonale hensyn: Rettssikkerhet kan best ivaretas ved å sikre innbyggerne likebehandling ut i fra nasjonale og ikke kommunale regler. Såkalt makroøkonomisk styring, bl.a. kamp mot arbeidsledighet, inflasjon og for økt konkurranseevne, er også et moment som taler for mer statlig styring. Det er lettere å få til i et landskap der kommunene er færre og større enn i dag.
De tre sistnevnte verdiene står til dels steilt mot de fire førstnevnte. Det er langs disse linjene sammenslåingsdebatten utkjempes. Lokal selvbestemmelse, tilpasning og demokrati versus likhet og økonomisk effektivisering. For sammenslåingsentusiastene virker det forstemmende og bakstreversk at nærmest ethvert lokalsamfunn skal ha sitt eget rådhus med tilhørende herligheter. Det må da gå an å gjøre dette på en langt mer effektiv måte? Mens småkommunetilhengerne heiser den lokaldemokratiske fanen høyt, og fnyser av forakt over sentralisering, statlig overstyring og dirigering. Rikspolitikere står mot lokalpolitikere. By mot bygd. Grunnlaget for heftige ordvekslinger bør således være det aller beste.
Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge de siste 40 årene. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 25, fra 454 til 429. Skal sammenslåingstakten økes, kan man neppe legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. Det vil i så fall kunne utløse et spetakkel uten like.
Jeg synes argumentene for sammenslåing veier noe tyngre enn argumentene i mot? Hva med deg? Har du andre argumenter?
tirsdag 27. oktober 2009
Er det noe tema som du savner?
I valgkampen ba Aftenposten meg om å twitre fra debatten "De glemte temaene". Det var interessant. Og jeg kom til å tenke på dette i dag. For nå trenger jeg en aldri så liten utvidelse av idebanken min.
Idebank sier du? Ja, en slik som skribenter som meg putter alle ideene sine til nye temaer som man skal skrive om oppi (for det er vel ikke bare jeg som har en slik? hm..). Det er dog slett ikke alle ideer som blir til artikler, og det skal sikkert både du og jeg være glade for.
Men gode ideer kan man aldri få helt nok av. Og nå er i ferd med å gå litt tom.
Så derfor: Er det noe tema som du virkelig savner? Enten her på denne bloggen eller i mediene generelt?
Kanskje jeg kan få gjort noe med det...
Idebank sier du? Ja, en slik som skribenter som meg putter alle ideene sine til nye temaer som man skal skrive om oppi (for det er vel ikke bare jeg som har en slik? hm..). Det er dog slett ikke alle ideer som blir til artikler, og det skal sikkert både du og jeg være glade for.
Men gode ideer kan man aldri få helt nok av. Og nå er i ferd med å gå litt tom.
Så derfor: Er det noe tema som du virkelig savner? Enten her på denne bloggen eller i mediene generelt?
Kanskje jeg kan få gjort noe med det...
mandag 26. oktober 2009
Obama gir blaffen i Køben
Fredsprisvinner Obama gir blaffen i det viktige klimamøtet i København. Men han kommer til Oslo for å motta fredsprisen og lire av seg noen flere flotte ord om håp og forandring.
Jeg skulle ønske det var motsatt...
Jeg skulle ønske det var motsatt...
Deilig!
Det var bare så utrolig deilig å se Fugla knuse Brann og sikre ny eliteseriekontrakt i går.
Sånn. Måtte bare få sagt det.
Lillestrøm rykket forøvrig opp i eliteserien samme året som jeg ble født. Og har vært der siden. Tilfeldig? Neppe!
Vi rykker aldri ned...
Sånn. Måtte bare få sagt det.
Lillestrøm rykket forøvrig opp i eliteserien samme året som jeg ble født. Og har vært der siden. Tilfeldig? Neppe!
Vi rykker aldri ned...
søndag 25. oktober 2009
Buskerud-benken - en sosial elite!
Jeg hadde denne kronikken på trykk i Drammens Tidende i går:
Buskerud-benken – en sosial elite
Buskeruds velgere vil i denne stortingsperioden bli representert av en rekke middelaldrende menn med broilerbakgrunn. Gjør det noe?
Martin Kolberg: 60 år. Lier. Broiler. Ulf Erik Knudsen: 44 år. Drammen. Delvis broiler. Trond Helleland: 47 år. Drammen. Broiler. Lise Christoffersen: 54 år. Drammen. Delvis broiler. Jørund Rytman: 32 år. Drammen. Broiler. Torgeir Micaelsen: 30 år. Drammen. Broiler. Anders Werp: 47 år. Øvre Eiker. Rådgiver. Laila Gustavsen: 36 år. Kongsberg. Delvis broiler. Per Olaf Lundteigen. 56 år. Øvre Eiker. Bonde.
I denne rekkefølgen ble Buskeruds ni stortingsrepresentanter valgt inn. Finner du noen feil her? Vel, feil og feil – men her det i alle fall hele sju menn og kun to kvinner. Dermed drar Buskerud kvinneandelen på Tinget kraftig ned. Blant velgerne er som kjent drøyt halvparten kvinner. Torgeir Micaelsen ble, noe overraskende, valgt til leder av finanskomiteen. Han ser nok muligens like fullt på seg selv om ung og lovende fortsatt, og er med sine 30 år i alle fall den yngste på Buskerud-benken. Det betyr at velgergruppen mellom 18 og 30 år, som utgjør ca. 20 prosent av alle velgere, ikke har en eneste representant - når vi ser det i et aldersperspektiv. Martin Kolberg er med sine 60 år den eldste, hvilket betyr at velgere i 60+-kategorien, som utgjør opp i mot 30 prosent av alle velgere, slik sett er elendig representert.
Drammensdominansen er også tung. 24 prosent av Buskeruds befolkning er bosatt i Drammen, mens hele 56 prosent av stortingsrepresentantene er det samme. Med unntak av Øvre Eikers velgere, som må sies å ha fått meget god uttelling i form av to representanter, er distriktene svakt representert. Det er også grunn til å legge merke til at hele sju av representantene på benken har det jeg vil kalle broilerbakgrunn. Dvs. liten erfaring fra ordinært yrkesliv. En annet poeng er at benken er helt blendahvit. Ingen med minoritetsbakgrunn ble altså funnet verdig en plass på topp på partienes nominasjonslister.
Tendensen er dermed soleklar i retning av at Buskerud-representantene sosialt sett er skjevt sammensatt. De utgjør definitivt ikke noe sosialt speilbilde av velgerne. Kvinner, unge, eldre, distriktene og innvandrerne er alle betydelig underrepresentert. Er dette en svakhet ved demokratiet i Buskerud?
Noen vil svare et ubetinget ja. Fordi manglende sosial speiling skaper avstand i forholdet mellom velger og representant. Avstanden undergraver den folkelige legitimiteten som viktige beslutninger på Stortinget bør tuftes på. En annen betenkelig side er at hvis vi ønsker at stortingsrepresentantene skal speile folkemeningen, så må representantene også speile folkets sosiale sammensetning. Fordi sosial bakgrunn har betydning for de meninger og holdninger som alle mennesker har.
På den annen side så må også andre kvalifikasjoner enn sosial bakgrunn telle i nominasjonsprosessene. Kvalifikasjoner som for eksempel politisk kompetanse, medietekke, politisk erfaring og dyktighet. For en nominasjonsliste skal sørge for at partiet, og dermed partiets velgere, får de best kvalifiserte personene til å representere seg på Stortinget. Det betyr at noen ganger må man underordne sosiale bakgrunnshensyn til fordel for andre kvalifikasjoner. Det er rett og slett umulig å ivareta alle hensyn like godt siden de ofte kommer i strid med hverandre. Argumentasjon for sterkere vektlegging av sosiale bakgrunnsvariabler, reiser imidlertid også en del spørsmål som det kan være vel verdt å reflektere over. For hvor skal grensen, når det gjelder sosiale grupper, egentlig gå? Hvorfor er vi så opptatt av kvinneandeler, men lite opptatt av funksjonshemmede – bør ikke de også sikres rimelige ”kvoter”? Hva med mangelen på folk fra det private næringsliv? Ser man gruppevis på det, så er antallet grupper som er dårlig representert ut i fra befolkningssammensetningen, nærmest uendelig. Hva skal ligge til grunn når en skal bestemme hvilken gruppetilknyting som er viktig og hvilken som ikke er det?
De sosiale skjevhetene som Buskerud-benken representerer, er like fullt såpass store at det kan være vel verdt å ha dette langt fremme i hukommelsen når nominasjonslistene fram mot valget i 2013 skal settes opp.
Oppdatert: Drammens Tidende har lagt opp en link til denne bloggposten og bedt sine lesere debattere. En av leserne er "godt forsynt av denne Marthinsen og hans lite elegante analyser". Jaja..
Buskerud-benken – en sosial elite
Buskeruds velgere vil i denne stortingsperioden bli representert av en rekke middelaldrende menn med broilerbakgrunn. Gjør det noe?
Martin Kolberg: 60 år. Lier. Broiler. Ulf Erik Knudsen: 44 år. Drammen. Delvis broiler. Trond Helleland: 47 år. Drammen. Broiler. Lise Christoffersen: 54 år. Drammen. Delvis broiler. Jørund Rytman: 32 år. Drammen. Broiler. Torgeir Micaelsen: 30 år. Drammen. Broiler. Anders Werp: 47 år. Øvre Eiker. Rådgiver. Laila Gustavsen: 36 år. Kongsberg. Delvis broiler. Per Olaf Lundteigen. 56 år. Øvre Eiker. Bonde.
I denne rekkefølgen ble Buskeruds ni stortingsrepresentanter valgt inn. Finner du noen feil her? Vel, feil og feil – men her det i alle fall hele sju menn og kun to kvinner. Dermed drar Buskerud kvinneandelen på Tinget kraftig ned. Blant velgerne er som kjent drøyt halvparten kvinner. Torgeir Micaelsen ble, noe overraskende, valgt til leder av finanskomiteen. Han ser nok muligens like fullt på seg selv om ung og lovende fortsatt, og er med sine 30 år i alle fall den yngste på Buskerud-benken. Det betyr at velgergruppen mellom 18 og 30 år, som utgjør ca. 20 prosent av alle velgere, ikke har en eneste representant - når vi ser det i et aldersperspektiv. Martin Kolberg er med sine 60 år den eldste, hvilket betyr at velgere i 60+-kategorien, som utgjør opp i mot 30 prosent av alle velgere, slik sett er elendig representert.
Drammensdominansen er også tung. 24 prosent av Buskeruds befolkning er bosatt i Drammen, mens hele 56 prosent av stortingsrepresentantene er det samme. Med unntak av Øvre Eikers velgere, som må sies å ha fått meget god uttelling i form av to representanter, er distriktene svakt representert. Det er også grunn til å legge merke til at hele sju av representantene på benken har det jeg vil kalle broilerbakgrunn. Dvs. liten erfaring fra ordinært yrkesliv. En annet poeng er at benken er helt blendahvit. Ingen med minoritetsbakgrunn ble altså funnet verdig en plass på topp på partienes nominasjonslister.
Tendensen er dermed soleklar i retning av at Buskerud-representantene sosialt sett er skjevt sammensatt. De utgjør definitivt ikke noe sosialt speilbilde av velgerne. Kvinner, unge, eldre, distriktene og innvandrerne er alle betydelig underrepresentert. Er dette en svakhet ved demokratiet i Buskerud?
Noen vil svare et ubetinget ja. Fordi manglende sosial speiling skaper avstand i forholdet mellom velger og representant. Avstanden undergraver den folkelige legitimiteten som viktige beslutninger på Stortinget bør tuftes på. En annen betenkelig side er at hvis vi ønsker at stortingsrepresentantene skal speile folkemeningen, så må representantene også speile folkets sosiale sammensetning. Fordi sosial bakgrunn har betydning for de meninger og holdninger som alle mennesker har.
På den annen side så må også andre kvalifikasjoner enn sosial bakgrunn telle i nominasjonsprosessene. Kvalifikasjoner som for eksempel politisk kompetanse, medietekke, politisk erfaring og dyktighet. For en nominasjonsliste skal sørge for at partiet, og dermed partiets velgere, får de best kvalifiserte personene til å representere seg på Stortinget. Det betyr at noen ganger må man underordne sosiale bakgrunnshensyn til fordel for andre kvalifikasjoner. Det er rett og slett umulig å ivareta alle hensyn like godt siden de ofte kommer i strid med hverandre. Argumentasjon for sterkere vektlegging av sosiale bakgrunnsvariabler, reiser imidlertid også en del spørsmål som det kan være vel verdt å reflektere over. For hvor skal grensen, når det gjelder sosiale grupper, egentlig gå? Hvorfor er vi så opptatt av kvinneandeler, men lite opptatt av funksjonshemmede – bør ikke de også sikres rimelige ”kvoter”? Hva med mangelen på folk fra det private næringsliv? Ser man gruppevis på det, så er antallet grupper som er dårlig representert ut i fra befolkningssammensetningen, nærmest uendelig. Hva skal ligge til grunn når en skal bestemme hvilken gruppetilknyting som er viktig og hvilken som ikke er det?
De sosiale skjevhetene som Buskerud-benken representerer, er like fullt såpass store at det kan være vel verdt å ha dette langt fremme i hukommelsen når nominasjonslistene fram mot valget i 2013 skal settes opp.
Oppdatert: Drammens Tidende har lagt opp en link til denne bloggposten og bedt sine lesere debattere. En av leserne er "godt forsynt av denne Marthinsen og hans lite elegante analyser". Jaja..
fredag 23. oktober 2009
Vi som velger feil
- Vi kan ikke premiere de som har valgt feil, sa Jens Stoltenberg under en presentasjon av sitt partis program for perioden 2005-2009. ”De” han siktet til er de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna våre.
Jeg skal i gang med en kronikk om dette og trenger innspill!
Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg ønsker å gjøre valget uten innblanding fra politikere som vil legge seg oppi familielivet vårt. Jeg ønsker et samfunn der dette valget er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien.
Er et slikt samfunn mulig?
Jeg skal i gang med en kronikk om dette og trenger innspill!
Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg ønsker å gjøre valget uten innblanding fra politikere som vil legge seg oppi familielivet vårt. Jeg ønsker et samfunn der dette valget er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien.
Er et slikt samfunn mulig?
Abonner på:
Innlegg (Atom)