Erna Solberg på leirføtter

Leirraset i Gjerdrum preget inngangen til 2021 her til lands. Mange av oss som bor på Romerike, og i andre kvikkleireutsatte områder av landet, har nok vært klar over faren, men man tenker heldigvis ikke over den i hverdagen. Raset var en grusom påminnelse om at både hus og mennesker blir små i møtet med naturkreftene. 

Redningsmannskaper har gjort en formidabel innsats med å gjøre tapet av menneskeliv så få som mulig. Krisehåndteringen både lokalt og nasjonalt virker å være god. Gjerdrum-ordfører Anders Østensen (Ap) framstår preget, men utviser samtidig fin ro i sin kommunikasjon med omgivelsene. Statsminister Erna Solberg og justisminister Monica Mæland var raskt på pletten med forsikringer om at nasjonen stiller opp for et lokalsamfunn i en fortvilet situasjon.            


Dette er analysebrev nr 2 i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.


Gjerdrum-modellen
Den lille vekstkommunen Gjerdrum er for øvrig en av stedene i landet der valgresultatet ofte ligger ganske nær det nasjonale resultatet, et aldri så lite politisk Norge i miniatyr. Ved 2019-valget ble Ap, H og Sp jevnstore her. Ettervalgsforhandlingene munnet ut i posisjonssamarbeid mellom Ap og Sp. Også KrF og MDG er en del av samarbeidet. Tilliten til Østensen som ordfører ble fornyet, med en varaordfører fra Sp (Leif Haugland). «Gjerdrum-modellen» kan være et rikspolitisk frampek: Ap, H og Sp jevnstore, en statsminister fra Ap og en «visestatsminister» fra Sp – det er slett ikke noe utenkelig utfall etter valget den 13. september. MDG og KrF som støtte sitter nok lenger inne.              

Nytt kriseløft?
Korona-pandemien har ellers igjen vært i forgrunnen i januar-starten. I alle fall inntil USA-tristessen utartet til det uvirkelige onsdag. Økende smittetall, nye mutasjoner og hverdagen etter jul- og nyttårsfeiringen, har medført at regjeringen har sett seg nødt til å stramme inn – etter råd fra både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. I nyttårstalen holdt statsministeren optimistisk fram at «snart kommer vår dag». Et par dager senere oppfordrer hun folk til ikke å ha noen besøk hjemme. Det er inngripende og sterkt. Opposisjonskritikken mot håndteringen kommer raskere og er krassere enn før. Ap kritiserer at det går for tregt med vaksineringen. Frp kritiserer at studentene fikk beskjed om å utsette reise til studiestedene sent. Rødt kritiserer at arbeidere fra Polen og Litauen får lov til å reise inn i landet. For å nevne noe.

Summen av raset i Gjerdrum og økt oppmerksomhet rundt nye Korona-restriksjoner, kan tale til Høyres gunst i opinionen. I alle fall på kort sikt. Partiet nøt godt av samlingen bak de styrende i krisetid i fjor vår, men det var avmattingstendenser å se i velgermassen i høst. Det har vært publisert to målinger til nå i år. En av Norstat for NRK/Aftenposten og en av Respons for VG. Norstat-målingen, som i hovedsak ble tatt opp i dagene rundt Gjerdrum-skrevet, tyder ikke på noen «krise-effekt». Derimot antyder Respons-målingen, som er ferskere, at et nytt H-løft kan være på gang.

Høyres lojalitet
Særlig interessant blir det å følge med på Høyres lojalitetstall på målingene i dagene som kommer. Altså andelen H-velgere fra 2017 som sier de vil stemme H igjen. Øker andelen, så er det tegn på en ny mobiliseringseffekt. Ligger den på status quo eller dårligere, så er det tegn på at disse hendelsene ikke har gitt noen utslag. Jeg har fått opplyst at Hs lojalitet ligger på 66 prosent i Norstat-målingen for NRK/Aftenposten. Det er på linje med lojalitetssnittet for H i desember. Hos Respons er andelen derimot 72 prosent, hvilket er på linje med det partiet hadde i sine beste stunder i fjor vår. I grafen under ser du Høyres gjennomsnittlige lojalitetstall det siste året, samt nivået man i følge valgundersøkelsen lå på ved 2017-valget.     

          

Hvis 66 prosent av Høyres 730 000 velgere fra 2017 velger å stemme H igjen i år, så utgjør det ca 480 000 velgere. Er derimot lojalitetsandelen 72 prosent, så vil det innebære at det største regjeringspartiet holder på ca 530 000 av velgerne sine. Et pluss på 50 000 velgere vil gi partiet en helt annen inngang til årets valgkamp. Samtidig bør vi huske at dette kun er to enkeltmålinger. Vi må ha flere måletall i januar for å kunne si noe sikrere om hvor både Hs oppslutning og lojalitetsnivå nå ligger.      

Alle borgerlige sliter med Sp
Uansett om bortfallet av tidligere H-velgere er en av tre eller en av fire, så har man to hovedkilder for å kompensere bortfallet: Velgerne som ikke stemte sist, og de som stemte på andre partier. Problemet til Høyre i høst har vært både fallende lojalitet og at man ikke har klart å rekruttere nok nye velgere til å utligne frafallet. Partiet har ligget både i netto tap mot gjerdet og mot andre partier. Riktignok har H pene plusstall i sine velgeroverganger til både Frp og V, men de har ligget med stygt minus mot Sp. Ved starten av valgåret har derfor Høyre to hovedutfordringer:
1. Få flere av sine velgere ned fra gjerdet.
2. Hente velgere tilbake fra Sp.     
  
Et valgresultat i sjiktet 22-23 prosent, som Norstat-målingen indikerer, vil ikke være dårlig historisk sett. Men det vil være svakere enn valgene i både 2013 og 2017. Et resultat som neppe vil holde for å beholde makten. Med et slikt nivå vil partiet trolig slite med å holde på sitt femtemandat i Hordaland, tredjemandatet i både Vestfold og Møre og Romsdal og sitt ene distriktsmandat i Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag. Et resultat rundt 26-27 prosent som Respons-målingen antyder, vil derimot være en økning fra 2017 og gi partiet muligheter for å holde på alle sine utsatte mandater i de ovennevnte kretsene. I tillegg kan det da åpne seg angrepsmuligheter for nye H-mandater i kretser som Østfold, Oslo og Akershus.   

Stor rasfare
Høyres borgerlige partnere har omtrent de samme utfordringene: For lave lojalitetstall og netto minus mot Sp. Særlig Frp har enorme lekkasjer til Sp, men også KrF og V ligger i klart minus. V har også en tilleggsutfordring med MDG, samt H. H, Frp, KrF og V vant samlet sett 88 mandater i 2017. Nå ligger de samme fire partiene an til å kunne miste 15-20 av disse. De har åtte måneder på seg for å unngå et borgerlig ras.

Erna Solberg har gått inn i 2021 på leirføtter. Men hennes eget parti kan være i ferd med å finne fastere lojalitetsgrunn.   

Dette er analysebrev nr 2 i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved åVippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Norge på vårt beste

2020 har vist kvalitetene som vårt politiske system er i besittelse av.    

24. januar 2020 gikk Frp gikk ut av Solberg-regjeringen, men regjeringen fortsatte. Vi har ingen tilsvarende eksempler på at et regjeringsparti har trukket seg ut uten at det har medført regjeringsfall. Den utløsende årsaken var regjeringens beslutning om å hente hjem en terrorsiktet IS-kvinne og hennes sønn som var alvorlig syk. Men avgangen må ses i lys av Frps opplevelse av at Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp mente de ga mer enn de fikk. «Frexit» var også et strategisk valg der partiet så muligheten for å frigjøre seg fra makten og blankpusse partiprofilen mot Stortingsvalget 2021. Frp fikk raskt et stort opinionsløft; ti prosent i januar ble til 15 i februar.

Korona
«I dag kommer den norske regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Det er helt nødvendig», sa statsminister Erna Solberg den 12. mars. Regjeringen hadde besluttet, etter råd fra Helsedirektorat og Folkehelseinstituttet, å stenge ned Norge. Korona-viruset hadde spredt seg inn over våre landegrenser og all oppmerksomhet ble rettet mot å få kontroll over smittespredningen. Spriting av hender og avstand til andre mennesker ble den nye normalen for innbyggerne. Vi skulle holde oss mest mulig hjemme. Det meste ble stengt, inkludert skoler og barnehager. Oppslutningen om disse inngripende tiltakene var høy, folk gjorde i hovedsak som de fikk beskjed om. Myndighetene lyktes godt med å bekjempe viruset. Kun drøyt 400 er pr. desember 2020 døde av viruset til lands, de fleste andre land i verden har langt høyere tall. 

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Nedstengingen ga oss mange lærdommer av både positiv og negativ karakter. Økt verdsetting av de nære ting: hjemmet, familien, nærområdet og lokalsamfunnet. Vi fikk opp øynene for det verdifulle arbeidet som butikkansatte, helsearbeidere, lærere m.fl. utfører hver enste dag. Skole og arbeidsplasser fikk et digitalt løft i løpet av få uker som de ellers hadde brukt mange år på. Det viste seg at hjemmeundervisning og hjemmekontor kan fungere bra. Mindre stress for å rekke jobb eller skole, mindre reising og færre private og offentlige arrangementer ga mer tid til familien, til matlaging, hage, turer i nærområdet og spill.         

Virusbekjempelsen har også sin pris. Mindre moro. Mer ensomhet. Barn og voksne i hjem med rusproblemer eller andre utfordringer, får forsterket disse. Næringslivet blødde kraftig. Mange ble permittert eller sagt opp. I starten av året var det rundt 100 00 «helt eller delvis» ledige her til lands. I april var det over 400 000. Politikerne satte inn krisepakke etter krisepakke. På tvers av partiskiller og blokker, ble det raskt funnet fram til enighet om støtteordninger og løsninger som kunne avhjelpe situasjonen. Milliardene fikk ben å gå på.

Samarbeid og tillit
Året har vist det beste av det politiske Norge: Samspillet mellom faglige og politiske myndigheter. Evne til å lytte til faglige råd før det fattes politiske beslutninger. Respekt for hverandre ulike roller. Når dette toppes med vilje til å søke tverrpolitiske kompromisser, borgernes dugnadsånd og høy systemtillit, så gir det i sum et inntak til forståelse av hvorfor Norge har kommet godt ut av pandemien.

Våre politiske representanter har dette året stått i en rekke vanskelige prosesser og har måttet søke å fatte gode beslutninger mye raskere enn vanlig. Det har satt dem på prøve. En prøve de i hovedsak har bestått. Selv om flere beslutninger åpenbart er diskutable og noen helt sikkert
lite gode, så har dette året vist oss til fulle hvor viktig det er at vi har folkevalgte representanter som evner å peke ut en samlende kurs i kriser.   

Styringseffekten
Velgermessig sett ble det lettere å være i posisjon i vår, men vanskeligere å være opposisjon. For velgerne søkte trygghet i krisen og samlet seg bak de styrende. Høyre fikk en voldsom «styringseffekt» og økte fra 19 prosent i februar til 27 i mai. Frp hadde plutselig liten opinionsnytte av sin nyvunne frihet og falt tilbake. Det gjorde også opposisjonspartiene MDG, Rødt og Sp. «Styringspartiet» Ap klarte seg bedre, men den store oppturen uteble.  

Politisk analyse
Livet må gå videre, selv i en pandemi. Også forfatteren av dette brevet måtte tenke nytt i mars. Ideen til et analysebrev ble unnfanget. Fødselen skjedde 3. april. Med overskriften «Styringstillegg» gikk premierenummeret ut til et knippe abonnenter. Interessen har steget gjennom året. Antall utgivelser er nå oppe i 39 og antall abonnenter over 500. Dette har gitt muligheter for å utvide. Norges fremste karikaturtegner, Egil Nyhus, sa seg villig til å bruke sin genistrek for å gi oss strålende visuelle analyser. I august kom tilleggsutgivelsen Pluss som går mer i dybden. Målebyrået Sentio har fått i oppdrag jevnlig å innhente ferske velgerdata om interessante spørsmål for å skaffe oss mer kunnskap om velgerne.                
  

Ny valgordning
27. mai la Valglovutvalget fram sitt arbeid med en ny valgordning. Et flertall av utvalgsmedlemmene tok i (for) stor grad orde for å beholde status quo: Beholde 169 storingsrepresentanter, beholde 19 valgkretser, beholde første delingstall 1,4 og beholde papirvalgene. Men innstillingen inneholder også noen interessante endringsforslag: Senke sperregrensen til tre prosent, fjerne arealfaktoren, innføre stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg og øke innslaget av personvalg til Stortinget. Neste års stortingsbehandling bestemmer hva slags valgreform det blir, antagelig blir endringene redusert.           

Sp vokser
Smittesituasjonen ble brakt under kontroll. Barnehager, skoler og resten av samfunnet ble gradvis åpnet, og vi gikk inn i en sommer med utsikter til Norges-ferie og håp om en høst uten for sterkt pandemi-preg. Håpet brast etter sommeren, bølge to slo inn, flere restriktive tiltak ble atter innført – dog med lokale og regionale variasjoner. Det var Korona-trøtthet å spore i befolkningen. Tilslutningen til tiltakene var fortsatt høy, men kritiske røster fikk mer plass.

Høyre mistet noe av sitt styringsmomentum ut over høsten, Ap falt enda mer – mens Sp ristet av seg den smule motbøren på våren og vokste med fornyet kraft til nye høyder. Sp konkurrer ved inngangen til valgåret 2021 om å være landets største parti.

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Miljø viktigst
Helserelaterte spørsmål har stått i forgrunnen mye av året, men helse er ikke den viktigste saken for velgernes partivalg, i følge en velgerundersøkelse jeg fikk Sentio til å utføre i september. Miljø/klima er derimot viktigst, etterfulgt av skole. Helse er «bare» nummer tre og distrikt fire. At velgerne vektlegger miljøkrisen sterkere enn helsekrisen, er godt nytt for MDG. Men foreløpig har ikke MDG klart å hente ut potensialet her, selv om partiet har forsterket sitt sakseierskap på området. Derimot har Sp lyktes maksimalt med å bruke sitt store trumfkort; distriktspolitikken, inn i en større senter-periferi-ramme som også innbefatter en posisjon-opposisjon og elite-anti-elite-dimensjon der de både henter velgere som er misfornøyd med dagens regjering eller misfornøyd med Ap.    

  

         

Guri Melby overtar Venstre 
Landets eldste parti, Venstre, fikk ny partileder i september. Trine Skei Grande ledet partiet over sperregrensen to ganger på rad. Det blir stående igjen etter henne som en meget sterk prestasjon. Men hun hadde vært partileder lenge og kom til et punkt der det opplevdes for krevende å forene kreftene i partiet som trakk i ulike retninger. Personifisert ved Sveinung Rotevatn og Abid Raja. I tillegg var hun selv del i episoder som ikke var heldige, mildt sagt. 

Rotevatn var den store favoritten da Skei Grande signaliserte sin avgang i mars, med Raja som en outsider. Men Skei Grandes etterfølger som kunnskapsminister, Guri Melby, vokste på kort tid fram som en samlende lederskikkelse i kraft av sin synlige ministerposisjon, joviale væremåte og stoiske ro – egenskaper som partiet sårt trengte. I tillegg til at hun ble oppfattet å befinne seg et sted i mellom Rotevatns urban-liberale «by-Venstre» og Rajas «distrikts-Venstre». I sum medførte dette at hun til slutt ble valgt som leder uten motkandidat. 

     

            

KrF vs Frp
Framleggelsen av statsbudsjettet 2021, og de påfølgende forhandlingene med Frp, tydeliggjorde hvorfor Frp og KrF ikke klarte sitte mer enn ett år i regjering med hverandre før en måtte ut. KrFs største seiere (bistand, flyktninger) var Frps største tap. Og Frps største seiere (alkohol og andre «grensevarer») var KrFs største tap. Budsjettforhandlingene ble ikke det opinionsrommet for egenmarkering som Frp nok hadde håpet fordi smittesituasjonen var for alvorlig til at man med særlig troverdighet kunne true med regjeringskrise hvis man ikke fikk gjennomslag. 

Avslutningen på 2020 avdekket en intern maktkamp i Frp mellom to fløyer; liberalistisk vs. nasjonal. Situasjonen er særlig dramatisk i Oslo der den nasjonalkonservative fylkeslederen ble ekskludert, fylkeslaget satt under administrasjon og hele nominasjonsprosessen satt på vent. Ketil-Solvik Olsen (Rogaland) takket nei til stortingsnominasjon. Jon Helgheim (Buskerud) og Åshild Bruun Gundersen (Aust-Agder) gikk på overraskende tap i nominasjonene. Jan Bøhler gjorde en spektakulær overgang fra å være Aps store «ombudsmann fra Groruddalen» til å bli Sps frontfigur i hovedstaden. I de øvrige partiene har høstens nominasjonsprosess gått uten de store overraskelsene.

Trond Giske, som utrolig nok forsøkte å bli nominert for en ny periode på Stortinget trass i alle historier om maktmisbruk og seksuell trakassering, ble innhentet av enda flere historier fra sitt eget fylkeslag før punktum ble satt. Den tidligere AUF-lederens politiske sorti ble at Trøndelag AUF marsjerte ut av nominasjonsmøtet i protest mot ham under sin siste tale.


Har nominasjonskomiteene for mye makt?
I stor grad har nominasjonsmøtene valgt å følge nominasjonskomiteenes forslag i alle partier. Dette er intet nytt, men det har likevel fått meg til å undres over om disse komiteene har for mye makt. For det betyr at i realiteten at det sitter en håndfull mennesker i hver valgkrets og i hvert parti som i praksis bestemmer hvem som skal sitte på Stortinget. Det kan anføres som et argument at folk som kjenner partiet og kandidatene best, bør ha en slik posisjon. Men det er betenkelig at så mye avgjøres av komitemedlemmene. Demokratiet kunne hatt godt av åpnere nominasjonsprosesser med mer reell konkurranse mellom gode kandidater der flere avgjør.

Folkeaksjonen Nei til Bompenger, som var fjorårets store politiske nyhet», raknet stygt i år med en rekke utmeldelser og velgerfrafall. Nye partier, som Industri- og Næringspartiet og Sentrum, har kommet til. Foreløpig uten særlig målbar oppslutning, men Sentrum har lyktes bra med å få medieoppmerksomhet etter hvert som kjente folk som Geir Lippestad, Simen Bondevik og Dagrun Eriksen har meldt seg inn. Det gjenstår å se om tidligere Frp-ere som Ingebjørg Godskesen og Per Sandberg kan få mer fart på hhv. Pensjonistpartiet og Liberalistene, men det er nok heller tvilsomt.    


Best når det gjelder
Et valg i dag ville gitt de rødgrønne, i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R, over 100 mandater og soleklart flertall.  De borgerlige, i betydningen H, Frp, V og KrF, syntes å være på vei til hente inn forspranget i vår, først og fremst pga. Hs framgang. Men de har falt tilbake i høst og er nå på omtrent samme nivå som ved årets inngang. Om en uke holder Erna Solberg nyttårstalen. Det blir trolig hennes siste. Med mindre noe helt spesielt inntreffer i 2021.

Noe helt spesielt inntraff i 2020. Det endret opinionen. Men selv et så stort «sjokk» rokket ikke ved den grunnleggende tendensen til at det borgerlige flertallet er borte. Korona holdt ikke som «game changer». Så da kan en jo lure på hva som egentlig skal til for at Erna Solberg og co skal kunne forsvare sitt flertall ved valget den 13. september 2021.        

Uansett om det blir Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum som får i oppdrag å danne ny regjering, eller om Erna Solberg får en sensasjonell tredje periode, så har 2020 vist at landet vårt har et godt politisk system som er sitt aller beste når det gjelder som mest. Det er betryggende. Særlig når vi ser rundt oss i verden.

Den tryggheten er vel verdt å ta med oss inn i 2021.


Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Høyre viser svakhet

Høyre har en fallende kurve i høst. Problemene deres heter mindre sakstillit og Senterpartiet.

I skrivende stund er det publisert seks nasjonale målinger i november der gjennomsnittet viser en klart negativ tendens for H. Men målingene spriker en del. Tendensen er derimot klart positiv for Sp som nå ser 18-tallet. De øvrige partiene ligger omtrent på status quo sammenlignet med oktober.

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
November 20	4,1	7,2	21,5	18,3	4,3	3,5	3,3	23,3	12,3
Oktober 20	4,4	7,0	21,4	16,3	4,4	3,6	3,5	24,5	12,7
Differanse	-0,3	+0,2	+0,1	+2,0	-0,1	-0,1	-0,2	-1,2	-0,4

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 34/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

 Nedover siden mai

Høyre fikk et stort løft i kjølvannet av Korona og nedstengningen av Norge i mars. Partiet løftet seg fra nivåer i sjiktet 19-20 i januar/februar til hele 26-27 prosent i april/ mai. Deretter har pilen pekt nedover for partiet, slik snittgrafen nedenfor viser. 

Når jeg sammenholder tendensen i partimålingene med tallene for sakseierskap som jeg presenterte i mine analysebrev 13. og 17. november, så viser de et mønster som bør uroe H-folk. For materialet tyder på at H har mistet velgertillit i alle saker siden 2017-valget. Det er færre velgere som mener H har best politikk.


Det melder seg dermed et spørsmål om Korona-krisen, og håndteringen av denne som ga H et solid styringstillegg og løft, har dekket over mer grunnleggende problemer for partiet. Og at det er disse problemene vi nå ser gjenspeiles i målingene i høst etter hvert som Korona-effekten avtar. For normalt sett klarer ikke et parti å beholde oppslutningen sin når man mister tilslutning i politikkens innhold; sakene.          

Taper 40 000 velgere til Sp
H-fallet er relativt jevnt fordelt i samtlige saker. Fortsatt har partiet en sterk posisjon i sentrale saker som skatt, sysselsetting, skole og helse. Det er ingen dårlig prestasjon etter sju år i regjering. Men datamaterialet tyder på at det tærer på. H må trolig snu tendensen i de fleste saker slik at man i det minste er i nærheten av sitt sakseierskapsnivå fra 2017 for å bevare status quo. Det kan bli tøft.     

Høyres velgere er særlig fristet av Sps distriktspolitikk og Frps innvandrings- og eldreomsorgspolitikk. Blir det en valgkamp preget av de spørsmålene, så er det en fare for at H kan komme til å lekke til disse partiene. I et blokkperspektiv er bytteforholdet mellom H og Sp særlig interessant. Det kan fort bli en helt avgjørende faktor for valgutfallet. Velgerpreferansene de siste ukene peker i retning av at velgerstrømmen fra H til Sp er økende. I følge bakgrunnstall fra flere målinger, har Høyre mistet ca 40 000 velgere netto til Sp siden 2017. 

Høyre bør redusere, og helst nulle ut, velgerstømmen til Sp for å vinne valget.

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 34/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

Mer nasjonalisme! Eller?

Krisen gir økt fart på nasjonaliseringen. I Norge og internasjonalt. Men globalisering bør ikke avskrives. Hverken i USA, Brasil, Telemark eller Vestfold.

17. mai står for døren. I en tid der myndighetene i stor grad har stengt grensene. Staten har tatt sterk kontroll. Vi borgere har byttet vår frihet mot sikkerhet for vår helse. Nasjonalstaten har trådt fram, vist sin kraft ved å være vår garantist for trygghet. Vi har, kanskje noe overraskende, både akseptert og endog applaudert den autoritære stat.

Norge først
Situasjonen har skapt rom for sterkere nasjonale argumenter: Vi bør bli mer selvhjulpne. Produsere mer av maten vi spiser selv. Lage legemidler. Bedre smitteberedskapen. Pumpe mer motsykliske penger inn i økonomien for å hjelpe bedrifter og ledige forbi krisen. Politikernes viktigste oppgave er å finne løsninger som gagner interessene til norske innbyggere. Når krisen rammer, må vi ha stat, mat, medisiner, helsesystem og penger å stå i mot med.

Tegning: Egil Nyhus

Å sette egen nasjon først, er ikke noe nytt fenomen. Det var en viktig strømning i velgermassen også før Korona. Med presidentvalget i USA og Brexit i 2016 som to av de fremste eksemplene. Her hjemme har særlig Sp dekket det økte velgerbehovet for norske verdier. Sps framgang har flere årsaker, men dette trekket har hjulpet dem. «Kjøp norsk!», prediker Vedum. Regjeringsposisjon har temmet Frp her, men ny opposisjonstilværelse gir økte muligheter. Flere Frp-representanter har gått på barrikadene for å bære sin Norge-pin denne uken. Et symbolsk signal som vi sikkert vil se mer av også i reell politikk.


Global krise, global løsning
Globalistene kan komme enda mer på retur post-Korona. Det nære; hjemmet vårt, familien vår, lokalsamfunnet, vår nasjon, Norge blir viktigere. Det som er lenger borte; nabolandet, utlandet, det internasjonale, EU, FN, WHO blir underordnet. Nasjonaliseringen vinner fram.

Men bildet er ikke entydig. For krisen er jo global. Den forsterker vår avhengighet av hverandre. Viruset spredte seg raskt fra land til land. Vi må finne løsninger som fungerer og som også sprer fra land til land for å stoppe det. Vi er avhengig av å utveksle erfaringer og kunnskap med hverandre. Avhengig av forskning på tvers av landegrensene.

Verdens stater søker i stor grad å løse krisen nasjonalt. Løsningene varierer. Noen land får det bra til, andre sliter tungt. Det er sikkert mulig å la alle land seile sin egen sjø, men det er dårlig politikk. For løsningen er også på tvers av landegrenser. I Europa har vi bl.a. sett hvordan land som Østerrike, Tyskland og Sveits effektivt tok i mot og behandlet pasienter fra land der kapasiteten var sprengt. Finner ett land en god løsning på testing, sporing og isolering, er det fint at andre land lærer av dette. Gjør ett land noe mislykket, så trenger ikke andre land gjenta samme feil. Klarer man å utvikle en virkningsfull og trygg vaksine, så er det avgjørende at vaksinen deles globalt.


Balanse
Politiske løsninger vil derfor, nå som før, handle om å finne den gode balansen. Der hoveddiskusjonen vil være hvor balansen bør ligge mellom det nasjonale, regionale og globale. Selv den mest ihuga nasjonalist vil trolig erkjenne at en smule internasjonalt samkvem er en god ide. Den sterkeste globalist, vil kunne vedkjenne seg at visse nasjonale rammer er nødvendig. Nasjonalistene har nå fått mer ammunisjon på kort sikt, men globalistene er ikke ute av bildet. Det store flertallet finnes jo som kjent et eller annet sted i mellom her.

Men frontene mellom ytterpunktene kan bli sterkere.

               

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 7/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også vurderinger av valgkretsene Vestfold og Telemark, inklusive hvilke kandidater som ligger best an til å komme inn på Stortinget 2021-25. . 

Frp sliter

Norge gjenåpnes gradvis. Kritikken mot håndteringen vokser, men Høyre befester sin sterke posisjon. Frp trøbler og kan bli stående uten representasjon fra Innlandet.

Folk har i hovedsak sluttet opp om de strenge og inngripende tiltakene som regjeringen har besluttet i de spesielle to månedene vi nå har lagt bak oss. Det viser at tilliten til myndigheter og vårt politiske system er høy, selv om inntrykket ofte er det motsatte.

Opposisjonen har lagt uenighet til side og fokusert på konsensusorienterte løsninger. Men i takt med fallende smittetall, færre døde og store samfunnskonsekvenser, øker de kritiske røstene: Var tiltakene unødig sterke? Varte de for lenge? Var nedstengingen av barnehager og skoler faglig begrunnet? Bedriver regjeringen et slags informasjonsmonopol ved først å ta avgjørelser, deretter legge ut info om grunnlaget og unngå et fritt og kritisk ordskifte?

Opinionsmessig trer ett Korona-trekk fram som det sterkeste; Høyres frammarsj. Også Ap har gått noe fram, men langt mer beskjedent. MDG, Sp, Rødt og Frp har gått tilbake. Særlig har Frp problemer, partiet har sågar innledet mai med målinger under tosifret oppslutning.

Tegning: Egil Nyhus

Frexit-effekten avtok raskt
Det føles fjernt nå, men januar 2020 var historisk i norsk politikk. Frp ville ikke lenger sitte i Erna Solbergs firepartiregjering. Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp opplevde at de ga mer enn de fikk. Hjemhentelsen av IS-kvinnen og hennes to barn ble utløsende, men «Frexiten» må ses i lys av det grunnleggende.


Dette er utdrag fra mitt analysebrev nr 6/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ønsker du kun tilgang til denne utgaven, og lese mer om Frps strategi, dilemma og situasjonen i Hedmark og Oppland, så er det 30 kr.

Frps «frigjøring» slo positivt ut i opinionen. Partiet løftet seg fra 10-tallet til et nivå jevngodt med partiets 2017-valg på 15 prosent. «Frexit-effekten» var 4-5 prosentpoeng. Frp økte sin lojalitet kraftig, var i ferd med å tette lekkasjene til Sp og hente godt med velgere fra Høyre.

Så kom Korona. Frp ble mer usynlige og falt tilbake til nivået de var på før uttredenen av regjeringen, og er nå endog i ferd med å falle videre. Man sliter igjen med synkende lojalitetsnivå og økte lekkasjer til Sp og Høyre. Partiet klarer ikke å løfte sine beste saker: Innvandring, samferdsel og skatt. I den rekkefølgen. Agendaen har dreid i favør de styrende.

                                                                                     

 
 
Krise-dårlige Frp?
Frp har ingen god «krisehistorikk». Det gikk utfor under finanskrisen. Partiet hadde eventyrlige 30 prosent inne sommeren 2008, men falt gradvis tilbake gjennom høsten og fikk under 23 prosent ved 09-valget. Velgermarkedet for systemkritikk ble svekket, behovet for god styring og trygghet økte. Det gikk også dårlig etter terroren 22. juli 2011, partiet falt markant gjennom sensommeren og gjorde et svakt lokalvalg samme år på drøyt 11 prosent.

Og det går dårlig nå. Så det kan være grunn til å spørre om Frp er et parti bare for gode tider. Det er en forhastet slutning, agendaen avgjør. Under flyktningkrisen 2015-16 viste Frp evne til å styrke seg i krisetid. Mye fordi det var en krise som, etter hvert, ga god uttelling for partiets restriktivitet i innvandring- og flyktningspørsmålet. Partiet vokste og kom i mål i 2017 med et bra valgresultat, det bidro til at Solberg-regjeringen fortsatte.


Dette er utdrag fra mitt analysebrev nr 6/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ønsker du kun tilgang til denne utgaven for å lese mer om Frps strategi, dilemma og situasjonen i Innlandet, så koster det 30 kr. 

Opp og ned med MDG

Tegning: Egil Nyhus

Mye så lyst ut for MDG for noen uker siden. Partiet hadde lagt bak seg sitt klart beste lokalvalg noensinne med nesten sju prosent på landsplan, over 15 prosent i Oslo og tosifret i store kommuner som Trondheim, Bærum, Asker, Nordre Follo og Færder. For første gang her til lands var miljø den viktigste saken for flest velgere ved et valg.  På stortingsmålingene begynte partiet oftere og oftere å se 6-tallet. Veien lå åpen for at partiet ville bikke sperregrensen i 2021 med god margin og få en stortingsgruppe av bra størrelse. Men så kom Korona. Helsekrisen trengte miljøkrisen til side. Det rammer MDG. For de har høy velgertillit på miljø, men liten tillit i alle andre saker. Ensakspreget viser dermed nå svakhet. Det gjelder å få snudd dette for Une Bastholm og co, slik Egil Nyhus sin herlige tegning viser.

Velgermessig er hovedproblemet de siste ukene synkende velgerlojalitet. De fleste andre partier har enten et lojalitetsnivå som er stabilt eller stigende, men MDGs tall går i motsatt retning. Det er færre som holder fast ved sitt MDG-valg nå enn i februar. Likevel er et lojalitetsnivå på 60-tallet, som de i snitt ligger på, meget bra til partiet å være. Det kan holde til å bryte sperren, forutsatt at de trekker en del velgere fra andre partier og hjemmesittere.    

 Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 4/2020. Analysebrevene kommer hver fredag og koster 300 kr for halvt år og 500 kr for helt. Du tegner abonnement ved å betale via Vipps 92237487 for ønsket abonnement. Oppgi din mailadr og gled deg til ferske analyser hver fredag rett i innboksen. 

11 mandater mulig i 2021, men også 1..
Partiet har hatt en fin trend de siste ti årene, slik grafen under viser. Men partiet har sunket over ett prosentpoeng «etter Korona» og har nå et snittnivå midt på 4-tallet. Ved stortingsvalget i 2017 lå partiet rundt fire prosent i månedene og ukene før valget, men endte på drøyt tre. Det kan gjenta seg, partiet har en ung velgermasse som er mindre lojale. «Blokkuavhengige» MDG kan også i mindre grad enn f eks Venstre, håpe på taktiske stemmer fra andre partiers velgere. Derfor bør nok MDG ha tall over fem få uker før valget før de kan være noenlunde trygge på at det kommer til å holde helt inn.

Skulle MDG klare litt over fire prosent, så viser mine mandatberegninger at partiet kan få en stortingsgruppe på ca sju mandater. Tre «faste» mandater og fire utjevningsmandater. Oslo-mandatet deres er bankers, partiet har også en god mulighet i både Akershus og Hordaland.
MDG kan få rundt ni mandater hvis de får fem prosent; fire faste og fem utjevning. I så fall er det trolig Oslo som øker til to faste mandater. Kommer MDG opp i seks prosent, så er 11 mandater innen rekkevidde. Rogaland og Sør-Trøndelag kan da bli nye faste mandater, men et tredje mandat i Oslo kan heller ikke utelukkes.  

Utjevning i Agder?
Utjevningsmandatene er usikker materie å gå inn i pga. mange ukjente variabler å ta hensyn til. Men hvis vi forutsetter et valgresultat rundt fem prosent, og fire faste mandater til MDG i Oslo (2), Akershus og Hordaland, så kan Vest-Ager, Rogaland, Sør-Trøndelag, Aust-Agder og Møre og Romsdal være fem bra kandidater for utjevning. Men også valgkretser som Buskerud, Troms og Østfold er utjevningsaktuelle.

Skulle MDG igjen havne på 3-tallet, så er det en risiko for at de nok en gang blir stående igjen med Oslo-mandatet. Men de kan også få to eller tre; Akershus-mandatet er realistisk, selv om den nasjonale valgkampen ikke klaffer. Mandatutvidelsen der (fra 17 til 19) kan hjelpe dem. Og to mandater i Oslo er også mulig – tross skuffende landsoppslutning.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 4/2020. Analysebrevene kommer hver fredag og koster 300 kr for halvt år og 500 kr for helt. Du tegner abonnement ved å betale via Vipps 92237487 for ønsket abonnement. Oppgi din mailadr og gled deg til ferske analyser hver fredag rett i innboksen.       

Høyre sterke, men fortsatt rødgrønt flertall

Velgernes tillit til myndighetenes krisehåndtering og tiltak er fortsatt høy. Høyre nyter godt av styringseffekt i krisetid. Hvordan den gradvise åpningen av samfunnet de to nærmeste ukene blir gjennomført og tatt i mot, blir et avgjørende punkt for veien videre. 

I tabellen nedenfor har jeg beregnet partienes snittnivåer på målingene tatt opp «etter Korona» og sammenlignet med 2017-valget. Høyre ligger stabilt, de øvrige borgerlige ligger under. Særlig er Venstre og Frp et godt stykke bak oppslutningen fra sist. På rødgrønn side ligger Ap, tross en viss «Korona-framgang», bak sitt 2017-nivå. De øvrige opposisjonspartiene ligger over. Særlig ligger Sp og MDG bedre an, tross tilbakegang de siste ukene.      

	Rødt	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
e. Korona	3,5	7,3	25,5	14,5	4,4	3,3	2,8	25,2	12,0
Endring Valg 17	+1,1	+1,3	-1,9	+ 4,2	+1,2	-0,9	-1,6	+0,2	-3,2

Blokkmessig er stemmefordelingen 55-43 favør rødgrønt. 47-43 hvis MDG og Rødt tas ut.

Sp og MDG drivkraft i rødgrønn framgang
Hvordan ville mandatfordelingen på Stortinget blitt hvis vi forutsetter at dagens opinionsnivåer er valgresultatet? Under finner du mandatberegninger med utgangspunkt i dette. Mandatberegningen tydeliggjør hvordan særlig Sp og MDG er «drivkraften» i den rødgrønne framgangen, målt mot 2017. Mens Frp, KrF og V sine lave nivåer i øyeblikket utgjør hovedproblemet på borgerlig side.

I dette perspektivet blir Sp og MDGs videre vei ekstra interessant å følge: Stoppes tilbakegangen på rundt hhv. 14 og 4 prosent, eller er nedsiden deres enda dypere slik at flere av de mandatene som de pt. har inne, kan komme i spill i ukene og månedene som ligger foran oss?

	Rødt	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Mandater	2	13	47	26	8	3	2	46	22
Endring Valg 17	+1	+2	-2	+7	+7	-5	-6	+1	-5

Tre partier ligger under sperregrensen på fire prosent. Noen lever i den villfarelse at et parti må over sperregrensen for å bli representert på Stortinget. Men det er kun de 19 utjevningsmandatene som sperregrensen har betydning for. De øvrige 150 mandatene fordeles etter stemmegivningen i den enkelte valgkrets. Ett parti kan derfor komme inn på Stortinget hvis man står tilstrekkelig sterkt lokalt, selv om oppslutningen nasjonalt er svak.

Kystpartiet 1997-2005 var eksempel på det, med så høy oppslutning i Nordland at Steinar Bastesen ble valgt inn i to perioder. Aune-lista et annet eksempel med nok tilslutning i Finnmark til at Anders Aune ble valgt inn i 1989-93. På dagens storting er både MDG og Rødt eksempler på parti med representasjon, selv om man ikke nådde sperren nasjonalt. Begge hadde i 2017 høy nok oppslutning i Oslo til å få valgt inn hver sin representant.

Både Rødt, KrF og V ligger an til å bli representert på Tinget, selv om de i øyeblikket ikke har over fire prosent. Rødt ligger på min beregning inne med to representanter fra Oslo. KrF ligger inne med tre mandater fra hhv. Rogaland, Vest-Agder og Hordaland. Rogaland er det tryggeste av disse mandatene, med Hordaland som nr. 2. Mandatet i Vest-Agder er inne med liten margin. Venstre oppnår ett mandat i Oslo og ett mandat i Akershus på mine tall. Slik sett kan man si at Oslo og Akershus er Venstres «livsforsikring», selv om valgkampen skulle gå skeis. Interessant nok står altså vårt gamle bondeparti og distriktsparti, Venstre, sterkest i hovedstadsområdet.


Dette er et utdrag fra mitt nystartede analysebrev for abonnenter som kommer ut hver fredag. Har du lyst til å lese hele analysen, så send en melding til 92237487. Eller tegn et abonnement som koster 300 kr for halvt år eller 500 kr for helt år. Bruk gjerne Vipps 92237487.