Lokale valg

Lokale saker blir stadig viktigere for velgerne.


Ferietid er også lesetid. For avvekslingens skyld burde jeg muligens tatt med meg noe annet enn «Lokalvalget 2019» på sommerens hyttetur. Men boken, som kom ut i juni og er et samarbeid mellom flere av våre fremste samfunnsforskere på lokaldemokrati, inneholder såpass mange interessante poenger at det ble et feriebok-valg jeg slett ikke angret på.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

En av to mener lokale saker er viktigst
Ikke minst fanget fire grafer på s. 46 min interesse.1  Disse vil jeg derfor dele med deg. De viser hva velgerne har vektlagt som viktigste faktor for sitt partivalg ved de siste sju lokalvalgene. For tjue år siden pekte tilliten til partiet seg ut som det desidert viktigste for velgernes valg. Etterfulgt av lokale saker. Personer på listen og rikspolitiske saker kom ut som nummer tre og fire.

I 2019 var derimot lokale saker rykket fram som den klart viktigste faktoren. Partitillit har sunket i betydning, særlig fra 2015 til 2019 og kommer ut som nummer to, ganske langt bak. Rikspolitiske saker har rykket opp til tredjeplass, mens personer på listen kom nederst av disse fire elementene.

1 Kapittelet er skrevet av Jo Saglie, Johannes Bergh, Jens Petter Gitlesen og Hilmar Rommetvedt. Grafene
bygger i stor grad på Tor Bjørklunds store arbeid gjennom mange år.

Saksstemmegivning blir altså viktigere, i følge denne tidsserien. Mens personer synes å bli mindre viktige. Oppløftende data for alle som mener de politiske sakene bør være politikkens kjerne og ikke personifiseringen.

Økende personstemmegivning 

I forlengelsen av dette er det rimelig å forvente at velgerne i mindre grad stemmer på person. Men ser vi på andelen som retter på listene som partiene setter opp, ved å gi kandidater de har sans for et ekstra kryss, så er fakta det stikk motsatte. I 1995 var det bare ca. en av fire velgere som brukte mulighetene for å endre listene. Ved de to siste lokalvalgene i 2015 og 2019 var andelen tett opp mot av en to velgere. Ergo har personstemmegivningen økt.

Forskerne angir to mulige forklaringshypoteser på dette paradokset. For det første at velgerne ikke tar sitt partivalg på grunn av de kandidatene som står på listen, men at andre (saks)faktorer ligger bak. Altså at den økte personstemmegivningen i liten grad er knyttet til selve valget av parti. Dernest at mer personstemmegivning og økt saksorientering kan være utrykk for to sider av det samme; velgerne gir personstemmer pga. deres standpunkter i sentrale saker. Jeg tror forskerne er inne på noe her. Samtidig er dette tilsynelatende paradokset en påminnelse om at velgernes stemmegivning er en kompleks materie der mange elementer spiller inn og der sammenhengene ikke alltid er opplagte.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Lokalpolitikken drukner ikke 

I min tid som både valganalytiker og debattleder, har jeg en rekke ganger støtt på påstanden «lokalpolitikken drukner». Særlig er mange lokalpolitikere oppgitt over at rikspolitikere tar over oppmerksomheten og at de rikspolitiske sakene dominerer også i lokalvalgkampene. Den ovennevnte valgforskningen bør snu deres pessimisme til optimisme. For velgerne vektlegger i økende grad lokale saker som det viktigste for sitt valg. Og velgerne tar i bruk adgangen til personstemmegivning i langt større grad ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Dette har også med valgordningen vår å gjøre der det i praksis er umulig å påvirke kandidatrekkefølgen ved stortingsvalg. Velgerne i små kommuner gir oftest personstemmer. 

Lokale saker påvirker også valgutfallene i kommunene. Som kunstilo-debatten i Kristiansand som sendte Demokratene til nye høyder lokalt. Eller debatten om Nordkapp-plattåets finansiering som sendte Ap til bunns i kommunen. Dette fører til at noen lokalvalgkamper og  valgresultater lever sine egne liv, på tvers av rikspolitiske tendenser, selv om dette fortsatt nok er mer avvik enn regel.

    Tegning: Egil Nyhus

Lokal stortingsvalgkamp? 

Har denne kunnskapen om økt vektlegging av det lokale ved lokalvalg noen overføringsverdi til det nært forestående stortingsvalget? Ikke nødvendigvis. For et stortingsvalg har en annen og, naturlig nok, kraftigere rikspolitisk karakter. Likevel kan lærdommen fra 2019 være vel verdt å ta med seg for alle som driver valgkamp i 2021, samt for de av oss som følger med fra utsiden. For også ved dette valget er det ikke snakk om kun ett valg. Men 19. I våre 19 valgkretser. Med ulike lokale kandidater, lokale og regionale sakssærpreg og geografisk differensiert velgermasse med forskjellig sosial bakgrunn. 

For å evne snakke med velgerne om miljø, skole eller helse i det store bildet, må en trolig forstå hva temaene betyr for den enkelte lokalt. Vindmøllene i deres naturområder, barnas skolesituasjon eller lokalsykehuset. Den beste velgerkommunikasjon i dag kan være å komme seg så langt ned på mikro-planet som mulig. Helst en-til-en med hver og en velger. Fordi også rikspolitikken er lokal. I en tid med økende informasjonsstrøm i alle kanaler, kan det fort bli de som evner å kombinere den rikspolitiske agendaen med den lokale forståelsen og mikroforankringen, som vil vinne mest fram. En pandemi som har gitt økt oppmerksomhet om det nære og lokale for de fleste av oss, kan forsterke dette lokalperspektivet. Det gir håp til alle som driver valgkamp lokalt om at det de holder på med er verdifullt. 

Velgerne er sjefen, de befinner seg i din valgkrets og kan være opptatt av tilsynelatende små ting som i sum blir noe stort.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Innvandrere i kommunestyrene - ti på topp

Julen er bl.a. brukt til å lese "Det nære demokratiet". Dette er den fjerde boken i regi av Institutt for samfunnsforskning som tar for seg lokalvalgene.

2007-valget bød på flere spennende forskningtemaer å belyse. Dessverre tar ikke forskerne tak i det mest spennende av dem alle. Nemlig det faktum at de styrende overraskende mange steder gikk betydelig fram. For det normale er jo at de styrende blir straffet av velgerne ved valget. Hvorfor man ikke vier et kapittel for å se på mulige årsaker som kan forklare dette nye fenomenet, er for meg en gåte. Men interesserte får, i alle fall inntil videre, nøye seg med de betraktningene  jeg gjorde rundt dette temaet for et par år siden.

Dette betyr likevel ikke at boken er uinteressant. Tvert i mot. Her er det flust av interessante tall (for de av oss som liker slikt da..). Noe av det mest fengende var oversikten over kommunestyrerepresentantenes landbakgrunn som Statistisk sentralbyrå har satt sammen for forskerne Tor Bjørklund og Johannes Bergh. Den viser følgende følgende "ti på topp"-liste hva gjelder representanter med ikke-vestlig landbakgrunn:

1. Iran 20 stk (iranere utgjør 6,4 prosent av total ikke-vestlig innvandringsbefolkning)
2. Pakistan 18 (12,3)
3. India 14 (3,3)
4. Irak 8 (9,3)
5. Somalia 8 (8,5)
6. Sri Lanka 8 (5,5)
7. Tyrkia 6 (6,3)
8. Libanon 3 (0,9)
9. Tanzania 3 (0,3)
10. Argentina 2 (0,2)

Totalt har 120 kommunestyrerepresentanter ikke-vestlig bakgrunn. Det er en marginal økning fra 106 i perioden 2003-2007. Det utgjør 1,1 prosent av alle kommunestyrepresentanter i landet, og slik sett er ikke-vestlige innvandrere klart underrepresentert siden de utgjør opp i mot fire prosent av det totale antall stemmeberettigede.

Hva tror du er grunnen til at særlig iranere og indere utmerker seg positivt på statistikken?

Kvinner overdriver antallet innvandrere

I siste utgave av Nytt norsk tidsskrift har samunnsforskerne Tor Bjørklund og Johannes Berg undersøkt hvor mange ikke-vestlige innvandrere vi tror det er her i landet. Brukes SSBs snevre definisjon på ikke-vestlig; mennesker fra den tredje verden, så var andelen 5,2 pr. januar 2008. Legger man en noe videre definisjon til grunn og plusser på med folk fra Øst-Europa, så er tallet 7,3.

Norske kvinner tror faktsik at andelen er hele 16,3. Mens norske menn nøyer seg med den noe mildere overdrivelsen 10,7.

Hvorfor i all verden overdriver kvinnene så kraftig? Noen som har noen brukbare forklaringer?

Oppdatert: Følgende forklaringshypoteser er lansert i artikkelen, her og på twitter:
1. Kvinner er mindre politisk interesserte enn menn.
2. Kvinner er mer opptatt av føleri og mindre opptatt av fakta.
3. Kvinner er i mindre grad enn menn på arenaer der innvandrere befinner seg og har derfor dårligere grunnlag for anslag.
4. Menn er mer opptatt av innvandringspolitikk enn kvinner.
5. Kvinner er noe ustøe i prosentregning.

Noen bedre?