Drammens Tidende trykker en kronikk av meg i dag hvor jeg ser på Aps situasjon i Buskerud:
Kan Ap forsvare fire mandater?
Det er hovedspørsmålet for Buskerud Ap i årets valgkamp. Svaret kan få stor betydning både for regjeringsmakten og statssekretær Laila Gustavsen.
Ap i Buskerud fikk 36,2 prosent av stemmene i 2005. Det holdt til å kapre fire mandater. Fjerdenominerte Torgeir Michaelsen berget sisteplassen med kun 600 stemmers margin ned til Høyre. Siden da har fylkespartiet byttet på mannskapet. Torbjørn Jagland har takket for seg, og Martin Kolberg har kommet inn på førsteplass i hans sted. Sigrun Eng har også gitt seg, noe som har ført til at Michaelsen har rykket opp til sikker tredjeplass og overlatt kampplassen til statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Laila Gustavsen fra Kongsberg.
Antagelig må partiet minst over 35 prosent for å beholde de fire mandatene. I øyeblikket ligger Ap i Buskerud akkurat på dette vippepunktet. Mine beregninger, som er basert på gjennomsnittet av de ti siste nasjonale målingene og valgstatistikk fra Buskerud, viser at Gustavsen er hårfint inne. Men hun reddes av Høyres svake oppslutning, og det er uhyre lite som skal til før Anders Werp vipper ut Gustavsen.
Det så lenge stygt ut for Aps muligheter til å gjenskape resultatet fra 2005. I august i fjor lå partiet på 26 prosent nasjonalt og rundt 29 prosent i Buskerud. Det hadde ikke vært i nærheten av å holde. Men i likhet med velgere i de fleste andre land (med unntak av Island og USA), så søkte også norske velgere til de styrende i kjølvannet av finanskrisen. Velgerbevegelsene fra september til januar ga partiet en kraftig dytt opp til midt på 30-tallet nasjonalt, en trend som tilsa at partiet faktisk kunne lukte litt på 40-tallet i Buskerud. Et mer eller mindre vedvarende fokus på krise og atter krise, ga et velgersug etter trygghet. Hvilket parti er tryggere enn det partiet de aller fleste av oss har opplevd som statsbærende – nemlig Ap? Stoltenberg og co utnyttet den sjansen de fikk. Man lyktes i høst og tidlig vinter, godt med å framstå som partiet som folk fortsatt kan stole på når det røyner på. Milliardpakker av ulike slag har gjort at Ap har kunnet sette både den politiske og den mediemessige agendaen.
Det finnes imidlertid grenser for hvor mye krisesnakk vi orker å ta inn over oss. Det finnes grenser for hvor lenge mediene mener at en finanskrise har nyhetens interesse. Den grensen ble kanskje nådd i vinter. Parallelt med at regjeringen, som et produkt av Aps noe begrensede interesse for verdispørsmål, rotet det til i en salig blanding av lemfeldig saksbehandling og manglende politiske teft i flere saker på rappen, deriblant blasfemi og hijab, så ble agendaen flyttet bort fra økonomispørsmål og over på verdi- og innvandringstematikk. Krydret med at Frp trakk snikislamiseringskortet, så har dette den siste tiden gitt et velgerfrafall for Ap som igjen gjør Gustavsens plass meget usikker.
På kort sikt handler det for Ap om å få fokuset bort fra Røkke, verdier og innvandring og tilbake på økonomi og trygghet. En valgkamp som blir en konkurranse om hvem som har den beste politikken for ledighetsbekjempelse, vil antagelig være gull verdt for Ap. Kan man i tillegg få dyttet fram terningkastfavorittene Stoltenberg og Støre i så mange TV-debatter som mulig, paret med at ”rotet” på borgerlig side til stadighet blir fokusert og synliggjort, så lukter det kraftig av et vinnerscenario for Ap.
Men det er fullt mulig å trekke opp flere taperscenarioer også. Bl.a. er det en åpenbar fare at ledigheten blir såpass sterkt økende at velgerne gir partiet skylden for økningen. I et slikt velgertaktisk perspektiv er det grunn til å hevde at finanskrisen kom et halvt år for tidlig for Ap. For valget den 14. september kommer på et tidspunkt da de realøkonomiske konsekvensene har blitt meget merkbare for en rekke velgere. Dette kan fort slå tilbake på partiet.
I tillegg er det grunn til å minne om at norske valgkamper sjelden har en helt entydig retning. I stedet blir ofte et bredt spekter av saker avgjørende. Derfor er det neppe nok for Ap å utelukkende befeste ledighetstronen for å gjøre et strålende valg. Partiet må også være i front i andre saker, som skole og eldreomsorg, og samtidig gjenta den relative suksessen fra 2005 hvor Ap tok tilbake tapte velgerskanser fra SV fordi man la både retorikk og politikk flere hakk i venstreorientert retning. For det tomrommet som den forrige Stoltenberg-regjeringen (2000-01) etterlot seg til venstre, gjorde det fryktelig enkelt for SV å vokse seg store på frustrerte velgere som ikke kjente igjen i Ap.
Greier Ap dette, så kommer det til å gå veien for både Laila Gustavsen og fornyet regjeringsmakt. Greier man det ikke, så kan begge deler ryke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar