Det er mye fortjent pepper til statsråd Audun Lysbakken og hans dårlige håndtering av Selvforsvars-saken om dagen. Honnør til Dagbladet for god maktkritisk journalistikk! Jeg tror Lysbakken tåler dette fordi han er påtroppende SV-leder og sitter i en flertallsregjering - noe som gir noe mer tabbekapital.
SVs valgprosess skaper ny presedens? |
I dag vil jeg imidlertid henlede oppmerksomheten mot noe annet. Noe både Lysbakken og resten av SV fortjener ros for. Nemlig hvordan de åpnet valgprosessen av ny partileder etter Kristin Halvorsen. SV går her foran, og jeg tror andre etterhvert vil komme etter. I en artikkel i Drammens Tidende i dag tar jeg opp dette. Nedenfor finner du en lettere omskrevet versjon, også tilføyd noen lenker.
Snart
dras nominasjonsprosessene i gang foran neste års stortingsvalg. De
bør bli historiens mest åpne.
I USA konkurrerer i disse dager flere kandidater i
det republikanske partiet åpent om hvem som skal få møte Barack Obama til
høstens kamp om presidentvervet. Norske SV er ikke akkurat kjent for å heise
fram USA som ideal, men i uker og måneder har partiet nå hatt en åpen prosess
om hvem som skal etterfølge den avgående lederen Kristin Halvorsen på partiets
landsmøte i mars. En prosess som har noen likhetstrekk med den amerikanske og
som har vært den åpneste i norsk historie. SV har arrangert flere åpne møter
der duellantene Audun Lysbakken og Heikki Holmås har fått skissere hvilken vei
de ønsker at partiet sitt skal gå. På sine respektive blogger har de fortalt oss
hvem som er deres støttespillere og hvordan de jobber for å samle støtte. I forrige uken trakk Holmås seg fordi han innså at han ville tape kampen.
Er den åpenheten som SV viser i forbindelse med
valget av ny leder noe som vil bidra til å endre framtidige ledervalg? Jeg tror
og håper det. Tiden da en lukket elite styrer og steller det aller meste, både
i politiske og andre sammenhenger, er ikke forbi. Men den er på hell. Fordi endringer
i retning mer åpenhet vil presse seg fram, bl.a. som et produkt av den økte
bruken av sosiale medier. En bruk som fremmer aktivisering og deltakelse. Flere
og flere, også på toppen, vil innse at det er dumt ikke å ta i bruk de økte
mulighetene for et bredere engasjement. At SV her går foran, er ikke så veldig
overraskende. Før valget i 2009 hadde bl.a. Oslo SV en åpen nominasjonsprosess
som munnet ut i direkte kamp mellom Heikki Holmås og Akthar Chaudry om
annenplassen på stortingslisten. Alle SV-medlemmer som møtte opp, fikk stemme. Hele 800 medlemmer var til stede, og nominasjonsmøtet bidro til stor
medieoppmerksomhet og til å skape et politisk engasjement som vi ikke før har
sett på et slikt møte her til lands
I fjor skjedde det noe interessant på medlemsfronten
i norske partier. Mange snudde da langvarig fall i medlemsmassen til vekst. Det
gjenstår å se om dette er et blaff i kjølvannet av 22. juli, eller om endringen
vil være av mer langvarig karakter. Skal partiene holde på sine nye medlemmer,
så fordres det uansett at man gjør den politiske hverdagen interessant og
medlemskapet verdifullt. Ett enkelt grep i retning mer åpenhet og
påvirkningskraft, er å la alle medlemmer få lik stemmerett ved nominasjonen til
stortingslistene ala Oslo SV. Det vil stimulere den interne
kandidatkonkurransen i partiene og gi folk et reelt incentiv til å melde seg
inn i partier for å delta og påvirke.
Det finnes bra motargumenter. Ett er at
«medlemsliterne» som står for den daglige driften av lokallagene, og som ofte tar
på seg verv som andre ikke vil ha, bør gis en gulrot i form av mer makt over
nominasjonen enn passive medlemmer. En gulrot som ivaretas gjennom dagens mer
lukkede system. Dernest kan det anses problematisk at lik stemmerett kan føre
til «kuppforsøk», noe som bl.a. Akthar
Chaudry ble beskyldt for ved at han "kjøpte" og vervet politisk lite interesserte folk utelukkende
for å støtte ham personlig. Ett annet moment er at i de fylker som er
langstrakte, så vil medlemmer sentralt i fylket gis forrang
fordi de har lettere for å komme seg til nominasjonsmøtet enn medlemmer som er
bosatt mer grisgrendt.
«Sliteragumentet» kan møtes med at åpning og
maktdeling også kan gi økt politisk rekruttering. At arbeidet kan deles på
flere, bør snarere stimulere enn avskrekke. Mens et og annet «kupp», om det nå
er snakk om kvinnekupp, innvandrerkupp eller hva det måtte være, må vi kunne
tåle. Og kanskje er de til og med bra? Mens den siste, geografiske utfordringen
kan møtes på flere måter. Enten ved at man har stemmeurner, og eventuelt
nominasjonsmøter, flere steder i fylket. Eller at alle gis anledning til å
stemme telefonisk eller via internett, forutsatt at man har utviklet gode
løsninger som hindrer valgfusk.
Argumenter for og mot bør veies når man vurderer
endring. I mine øyne har både partier, velgere og demokratiet vårt langt mer å
vinne enn å tape på og åpne sine nominasjoner. Ønsker vi å vitalisere
demokratiet vårt, så er mer åpenhet og økte påvirkningsmuligheter veien å gå. Blir
2012 og 2013 årene da flere fylkeslag i ulike partier skrev
historie og hadde åpne nominasjonsprosesser blant alle sine medlemmer? Det
gjenstår å se.
Ideen er i alle fall herved lansert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar