torsdag 6. oktober 2011

Ap-budsjett uten retning

Regjeringen, med finansminister Sigbjørn Johnsen i front, la i dag fram statsbudsjettet for 2012. Dette er et halvstramt budsjett hvor retningen er vrien å få øye på. Reaksjonene fra Høyre og Frp tyder på at de to blå har en åpenbar, men neppe uoverkommelig, utfordring hva gjelder å enes om den økonomiske politikken  - hvis de vil regjere landet sammen etter valget i 2013.



Å kalle et budsjett der statens utgifter for første gang i historien passerer 1 000 mrd for stramt, er naturligvis en sannhet med betydelige modifikasjoner. Det brukes masse penger også i dette budsjettet, hvis noen skulle være i tvil. Men målt mot den massive offentlige pengebruken i kjølvannet av finanskrisen 2008/9, så er budsjettet stramt. Hvis den økonomiske krisen internasjonalt blir større enn det som er forutsatt i dette budsjettet, så kan budsjettet fort vise seg å bli for stramt - gitt at tanken om å bedrive motsyklisk politikk skal være ledende.    

Politikk for meg handler om å prioritere mellom formål. Hovedankepunktet mot dette budsjettet, sett fra mitt ståsted, er derfor først og fremst at prioriteringene mangler. Det smøres tynt ut over det hele, uten at regjeringen peker ut noen klar retning for hva de egentlig vil med de rødgrønne prosjektet. Styringen i seg selv synes nå å være målet, ikke middelet. Hvor ble det av pågangsmotet og initiativene fra Soria Moria 1? Dette er derfor et Ap-budsjett; trygt, traust og litt småkjedelig. Mens dette er en dødslinje for SV som bør ha fått advarsler nok om at velgerne ikke liker at partiet har blitt et kjedelig styringsparti.

Reaksjonene fra opposisjonen er relativt forutsigbare. Høyre hadde gjerne sett for seg et hakket strammere budsjett, mens Frp ville brukt mer penger. Dette er to partier som vil inn i regjering sammen etter valget i 2013. Den økonomiske politikken er åpenbart et tema hvor de har en betydelig utfordring hvis det kommer til forhandlinger om regjeringsplattform. Reaksjonene må imidlertid også ses i lys av hvordan partiene ønsker å framstå. Høyre scorer for tiden stort på å være "trygghetspartiet" på borgerlig side, et parti som pr i dag utgjør den beste garantisten for at det blir mulig å stable et borgerlig alternativ på beina. Den rødgrønne regjeringen har sittet i over seks år, og suget etter noe annet er avgjort til stede i store deler av velgermassen.

Frp har et elendig valg bak seg og har på mange måter blitt konkurrert ut av Høyre de siste par årene. Dels fordi Høyre har vært gode, men også fordi Frp har klønet det til selv. Hovedforklaringen på Frps fall er likevel at konjunkturene har gått i mot Frp. Velgerne søker til det  trygge og trygghet er ikke en verdi som Frp scorer høyt på. Valgundersøkelsen fra 2009 dokumenterer noe meget interessant i denne sammenhengen; velgerne har blitt klart mer restriktive i synet på bruken av oljepenger. Det "raushetskortet" ("vi har x antall oljepenger på bok og bør bruke mer") som har vært en dundrende velgersuksess for Frp tidligere, fungerer ikke like godt nå. Fordi retorikken rett og slett ikke går like godt hjem. Dette betyr ikke at Frp aldri kan få tilbake denne posisjonen. Og partiet vil trolig fortsatt satse på "vi er rasue, de andre er gniene"-argumentasjonen. Men jeg tolker skiftet av finanspolitisk talsmann fra Ulf Leirstein til Ketil Solvik-Olsen i retning av at Frp kanskje nå legger opp til en mer moderat linje her, og jeg synes de relativt moderat oppgitte første reaksjonene på statsbudsjettet fra Siv Jensen peker litt i samme retning. For Solvik-Olsen er kjent for å tilhøre den moderate fløyen i partiet og således er det grunn til å tro at Frp kanskje vil tone "petropopulismen" noe ned inn mot 2013 for å bli en mer troverdig regjeringspartner.

Dette statsbudsjett begeistrer uansett og selvsagt ingen i opposisjonen, ingen representanter for interesseorganisasjoner og neppe noen andre, med mulig unntak for en og annen samfunnsøkonom. Det kunne et statsbudsjett godt ha gjort, hvis klarere prioriteringer hadde vært foretatt. I så måte bidrar budsjettet til en avpolitisering.

Det er ikke bra. For et statsbudsjett bør være en essensiell del av politikken. Mener jeg.

Hva mener du?  

2 kommentarer:

  1. Norge er et lite land med en åpen økonomi, og det som gjør dette til noe annet enn et kjedelig budsjett er at det baserer seg på en svært usikker forutsenting om at det meste fortsetter som før. Skulle Eurosonen gå opp i limingen, noe som slett ikke er så usannsynlig, svikter de grunnleggende forutsetningene i budsjettet.

    SvarSlett
  2. Usikkerheten om forutsetningene viser også hvor vanskelig det kan være å lage et budsjett som treffer med doseringen. Jeg fastholder like fullt min kritikk av at det uansett er mulig å vise klare prioriteringer - enten budsjettet er stramt, nøytralt eller ekspansivt.

    SvarSlett