torsdag 7. januar 2010

Bør man være anonym?

I min siste nominasjon til Norges beste politiske blogg, valgte jeg å ta med den anonyme bloggeren Maria (som forøvrig bloggeren Arthur Park har dratt i gang en kampanje for) . Dermed brøt jeg med ett av de sju kriteriene jeg i utgangspunktet trakk opp for gode blogger. Bl.a. av den årsak at bloggen hennes etter mitt skjønn scorer meget høyt på de andre kriteriene.

Det finnes flere gode grunner for å være anonym både på blogger, twitter og andre sosiale medier. Og i nettdebatter. Jeg synes Maria argumenterer godt for anonymitet både her og her

Anonymitet har imidlertid også noen mer betenkelige sider. I nettdebatter fører anonymitet ofte til et usaklighetsnivå som er forstemmende høyt. Jeg synes også generelt at anonymitet bidrar til at avsenderens legitimitet svekkes når identiteten ikke kan verifiseres.

Hva synes du om anonymitet i nettdebatter og på sosiale medier?

PS: Adresseavisen omtalte min bloggkåring i går i forbindelse med nominasjonen av de to trønderdamene Tone Sofie Aglen og Merethe Ranum. Du kan stemme på en av disse, eller en av de andre i høyrefeltet under mine twitringer.

  

16 kommentarer:

  1. Bloggeren Arthur Park har forøvrig dukket ned i rest-anonymiteten fordi han trenger beskyttelse mot seg selv, og fordi hans ledere i det offentlige har sagt at det ikke er så smart, og det kan falle tilbake på Arthur selv.

    Identiteten er likevel ikke annet enn en offentlig hemmelighet, i den offentligheten jeg beveger meg i her ine.

    Forøvrig synes jeg valgklampen er for ren, det skulle vært en skitten valgkamp hvor flere kjempet for å vinne, med albuer og svertekampanjer og alt.

    Nå tenker jeg å ta en svertekampanje på Nordby Lunde, ikke direkte med usannheter, mer med antydninger.

    Neida, jeg tøyser.

    MVH Pål W

    SvarSlett
  2. Når man har en blogg, må man jo (dessverre?) velge å enten alltid være anonym eller å alltid være "åpen". (Hvis man da ikke skal holde seg med flere blogger.)

    Jeg ser jo at det kan være saker som tjener på at folk uttaler seg anonymt - for eksempel kan folk snakke åpnere om sine erfaringer med psykiatrien eller liknende når de kan snakke anonymt. Men det er samtidig hemmende - det kan jo bli vanskelig å trekke inn erfaringer fra jobben hvis man vil unngå at folk skal klare å gjette hvor man jobber, for eksempel.

    Mitt svar er derfor: folk bør være "åpne" så lenge det ikke finnes spesielle grunner til ikke å være det.

    SvarSlett
  3. Tja...

    Hvem skal definere hva som er en "spesiell grunn" for hvem?

    I de deler av verdensveven man tar bolig i, blir man jo ikke egentlig anonym, gjør man vel? Anonym som i navn og fødested, men ikke som person. Om man ikke oppfører seg skikkelig, samtaler med respekt, er det ingen som gidder å hverken lese det du skriver, eller svare på det du spør om. Du blir en person som man forholder seg til.

    På denne måten er internettet mer ubarmhjertig enn virkelighetens tilsynelatenhet.
    Om man da ikke taler om at den som har blitt så stor at den tillater seg drittsekk-takter og allikevel vet at ryggen vil bli slikket hver bidige kveld uansett. Det er en annen saga, som jeg også kunne ha skrevet om.

    Nuvel, som de sier nordpå; det jeg ville frem til om anonymitet var at den som velger å være anonym, ofte kan være den man VIRKELIG burde lytte til? Det er hemmeligheter hvisket i beven mellom frykt og fryd; som kan være sannheter minst like gode som andres, de som kringkaster navn og kjønn; uten blygsel.

    Det er hauger med samfunnsaktuelle temaer jeg kunne ha skrevet noe om; det er bare noen få som ender i min utpust. Hadde det vært annerledes om jeg ikke hadde vært anonym? Tror jeg at det da ville være en større sjanse for at tankene jeg bar til bords ville slukes og meske andres gane og mage, slik at jeg kunne påvirke?
    Ja. Det tror jeg.

    Når man er anonym, teller man _egentlig_ ikke.

    Fine tanker, interessante; men man blir ikke brukt som "sannhetsvitne". På samme måte som en tittel må på plass i sekken for at sekken skal gi tyngde nok til at en kan si nesten-hva-som-helst og likevel bli tatt alvorlig.

    Vi tror for mye på den vi tror vet, og lytter for lite på den som vet. Noen ganger.

    Takk for nominasjonen. Det er en ære å bli nominert til denne prisen, og spesielt "på tross av", selv om det selvsagt ikke betyr noe som helst. Kan hende at nominasjonen i seg selv fungerer som et motsatt bevis for det jeg sier over, når jeg tenker meg om. Huff...det burde jeg ha tenkt på før akkurat nuh!.

    Uansett; nominasjonen satte i gang mange morsomme tanker hos meg. Jeg har ennå ikke vært inne på min egen blogg etter innlegget, men hører at det er mange kommentarer, så jeg får vel inn å hilse på og se hvor det bærer hen.

    (Lurer på om jeg finner kommentar fra deg der inne?)

    SvarSlett
  4. Jiiiiises! Håper du liker lange kommentarer.




    Og at forfatteren beklager i etterkant.

    SvarSlett
  5. Maria: Synes ikke at du bør beklage noe som helst. Takk for langt innspill. Nominasjonen var velfortjent (ellers hadde jeg ikke nominert deg..)

    Forstår jeg deg rett hvis jeg påstar at du mener anonymitet på en måte er litt mer ærlig, mens full identitet faktisk kan tilsløre?

    Har dessverre ikke fått kommentert ditt blogginnlegg (det er et punkt jeg som blogger bør bli bedre på...), men ser at du virkelig har fått fatt på en interessant debatt!

    SvarSlett
  6. Jeg er ikke ferdigment i forhold til dette. Det tar noen ganger litt tid før jeg blir ferdigment.

    Jeg tror at når man bruker et pseudonym kan man i større grad være ærlig enn når man må ta hensyn i alle retninger, ja. Med full identitet vil man måtte tenke på familien om man snakker om den eller seg selv, kollegaene om man snakker om jobben osv.

    Det er ikke alle som skal leke som Knausgård.

    Jeg tenker vel også at om en viser seg med full identitet, viser man seg gjerne også med yrkestittel. Det er som kjent noe av det første vi spør hverandre om.

    Jeg, som er lege, kan ikke si det jeg vil si med full identitet, på samme måte som jeg kan når jeg bruker pseudonym, for eksempel.

    La oss ta Skavlans to debattinnlegg i høst angående sykefraværsdebatten. Han er en kjent person; har vært på TV og har en lang pasientliste. Han er "noen" og har i kraft av det en slags pondus. Merkelig nok.

    Jeg kunne aldri skrevet min krasse kritikk av hans holdninger under fullt navn.

    Hvorfor er det så få leger som åpent går ut å kritiserer ham og hans ståsted? Det er IKKE fordi det er få som er svært uenige; som min fastlege sa til meg i dag; Skavlan får ikke et eneste poeng fra meg!

    Jeg tror det har noe med at han er kollega, og kollegaer snakker man ikke dårlig om.

    Så, ja; det å bruke fullt navn kan tilsløre.

    Det er jammen et godt forsett å kommentere i andres blogger! Lærer mye av det jeg, som her, i kveld.

    SvarSlett
  7. Dette var interessant! Mitt umiddelbare spørsmål er: Hvorfor kan du ikke kritisere Skavlan åpent? Kan ikke leger være uenige??

    Fordi dere er kollegaer, skriver du. Men kollegaer er da ofte uenige..er de ikke? Dog kanskje bare i lukkede forsamlinger?

    For egen del vil jeg føye til at jeg gjerne kritiserer andre statsvitere. At vi tilfeldigvis har studert noen av de samme tingene, mener jeg ikke spiller noen rolle.

    SvarSlett
  8. Jeg visste jo det skulle komme, men trykket på "send" likevel.

    Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke kunne ha gjort det i full offentlighet.
    Kan hende er miljøet så lite?
    Alle kjenner alle og via hverandre?
    Kan hende er vi oppdratt til å følge normer og holde oss innenfor det som de overordnede forteller er sannheten?

    Jeg anser ikke leger, som gruppe, for å være den mest opprørske yrkesgruppen.
    Legen: Opprøreren.


    Jeg er ikke sikker. Jeg vet bare at jeg ville vegret meg.

    Synes ikke du det er besynderlig at ikke flere leger reagerer på andre legers synspunkter?

    Altså; ikke det rent faglige; hvilken prosedyre som er rett osv, men holdninger og meninger, det som går mer på person?

    For det er det som er innholdet i min kritikk -og som kanskje skiller din kritikk til statsvitere fra min?

    Ja, jeg tror det er det det handler om; jeg kritiserer en holdning, en mening, ikke hvordan man har kommet frem til en faglig konklusjon.

    Andre som har tanker rundt dette, kanskje?

    SvarSlett
  9. mariasmetode skrev:

    "Jeg tror det har noe med at han er kollega, og kollegaer snakker man ikke dårlig om."

    Svein Tore Marthinsen skrev:

    "Dette var interessant! Mitt umiddelbare spørsmål er: Hvorfor kan du ikke kritisere Skavlan åpent? Kan ikke leger være uenige??"

    Og mariasmetode skrev:

    "Andre som har tanker rundt dette, kanskje?"


    Vel, det eksisterer jo en stilltiende avtale leger imellom om å utvise kollegial lojalitet.

    Se feks:

    http://www.reiseklinikken.no/FAQ.html

    "Vi leger er bundet av regelen om å være kollegiale, og om det ikke er direkte galt det den andre har gjort, vil jeg støtte kollegaens avgjørelse..."

    Når det gjelder anonymitet synes jeg det er en viktig rettighet vi bør holde ved like. Og for å holde noe ved like må man ta det i bruk.

    SvarSlett
  10. "Kollegialitet" er i min verden ikke det samme som å overse feilbehandling.

    Jeg anbefaler å lese hele konteksten som sitatet over er hentet fra.

    Forfatteren av innlegget på reiseklinikken mener at i visse situasjoner er det ikke noe fasitsvar; det finnes ikke en eneste "rett" løsning med to streker under svaret, slik som det kan være innenfor mange andre fag. Det er mange problemstillinger i medisinen som fordrer skjønnsvurderinger; fordeler vurdert opp mot ulemper, før en kommer fram til en konklusjon.

    Det betyr langtfra at legen for eksempel vil overse feilbehandling, når det oppdages!

    Dersom en lege som kjenner pasientens helhetssituasjon i langt større grad enn jeg selv, skal det en del til før jeg blander meg inn i et igangsatt opplegg.

    Om det viser seg at det er vurderinger som ikke er gjort, eller det åpenbart finnes bedre løsninger, kan jeg påpeke det overfor pasienten. Noe annet vil være uetisk. Pasienten kan kontakte sin hovedlege for å diskutere andre løsninger, gitt at dette er pasientens ønske.

    Når det er sagt, er det mulig at andre leger tolker "kollegialitet" på andre måter.

    Hva tenker du om min konklusjon i forrige kommentar, Svein Tore?

    Jeg, når jeg kommenterer navngitt kollegas holdninger, du; når du tolker dine kollegaers faglighet? Er det forskjell?
    Er ulikheten stor nok til at det skulle gjøre det vanskelig for meg/andre leger å kritisere leger i full offentlighet?

    (I tillegg: Er det rett av meg å bruke pseudonym når jeg kritiserer en navngitt person, og selv kan gjemme meg bak en IP-adresse?)

    SvarSlett
  11. Maria: Jeg er litt usikker på hva du mener med holdning- og personkritikk. Hvis du mener ren kritikk av personlige egenskaper hos andre leger, så vil slik kritikk åpenbart være vanskeligere å forfekte åpent i det offentlige rom enn ren fagkritikk. Og slik type personkritikk er ikke det jeg etterlyser mer av. Derimot ser jeg gjerne at mer faglig uenighet kommer fram offentlig. Leger er, i likhet med statsvitere og andre, ingen ensartet gruppe som ser likt og vurderer likt. Og det hadde det vært befriende og fått synliggjort.

    Ift. ulike faglige ståsteder spiller selvsagt ulike holdninger og personlige egenskaper en rolle. Når holdningsforskjeller kan legitimere den faglige kritikken, så blir det med ett mer substansielt og interessant i mine øyne.

    SvarSlett
  12. Interessant debatt! Og endelig fant jeg et sted å kommentere denne saken. Med ett unntak kommenterer jeg ikke det anonyme mennesker sier eller skriver.

    Jeg har lest en rekke kommentarer både her, mariasmetode, bloggpuls og i meningsutvekslinger på Twitter. Det er klart jeg ser argumenter for å være anonym. De er mange, men ingen gjør inntrykk på meg.

    Da jeg selv entret bloggsfæren i fjor sommer, var jeg aldri i tvil. Jeg åpnet "trivielt", men fra dag 1 visste jeg at jeg kom til å bli svært personlig. Samtidig viste jeg at jeg hadde noe på hjertet, noe jeg kunne stå inne for, noe som kanskje kunne bety noe for andre. Flere av bloggpostene som fulgte passerte hundre kommentarer. Alle - uten unntak - var positive til at jeg hadde vært åpen, ærlig og tatt kampen mot fordommene.

    Hadde jeg oppnådd det samme ved å være anonym?

    Jeg tror ikke det!

    Og - hva har det kostet?

    Ingen ting, tvert i mot: Jeg tror folk er - unnskyld uttrykket - "drittlei" av anonyme mennesker som skjuler seg bak sin trygge anonymitet og angriper i alle retninger. Folk er lei fordi det oppfattes som feigt. Hedersbetegnelser som "rakrygget", "meningers mot", "stå for den en sier" etc kommer aldri en anonym til gode. Vi har ikke anonyme ledere, du kan ikke være anonym hvis du ønsker å bli valgt til kommunestyrene, Offentlighetsloven viser med all tydelighet at vi ønsker et åpent samfunn på grunn av verdiene som ligger i åpenhet og offentlighet.

    Jeg er på god vei til å skrive fryktelig langt, får ta resten på bloggen min. Til slutt: Jeg tror frykten for hva de nærmeste, venner og kolleger sier er skapt på bakgrunn av forestillinger. Den er i alle fall svært overdrevet. Folk setter tvert i mot stor pris på åpenget generelt sett - fordi det er en positiv kraft, det er rett og slett noe trygt over et åpent menneske, man vet hvor man har vedkommende, det er enkelt å forholde seg til et menneske som er seg selv på godt og vondt.

    Dessuten: For meg har åpenheten vært befriende. Som Knausgård sier i dagens NTB-intervju, les nøye:

    Sitat:

    "— Jeg er en konfliktsky person som samtykker i stedet for å si imot. Jeg kan føle det som om det er noe ikke-autentisk i meg, og det tvang seg fram et behov for å si det som det er. Og da jeg gjorde det, oppdaget jeg den store kraften som ligger i det. Ubehaget som følger er en veldig drivkraft, det kjennes i hele kroppen at man er i nærheten av noe som er viktig.

    Sitat slutt.

    Mitt soleklare råd til bloggere: Vær åpen, ærlig. Men ikke nødvendigvis privat.

    SvarSlett
  13. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  14. Maria (http://mariasmetode.wordpress.com/) har (pga tekniske problemer) bedt meg poste denne for henne:

    "Jeg vakler mellom å skrive enda et innlegg om emnet på min egen blogg -og å skrive en kommentar her inne. Mulig det skal kombineres?

    Det er noe som undrer meg sterkt, Tom Arild:
    Hvorfor kommenterer du ikke det anonyme personer skriver? Med hvilket unntak kommenterte du?

    Jeg vet du leser det de anonyme skriver, du samler ideer og tanker for ditt eget skrivearbeid og på den måten former de anonyme deg og ditt. Eller tar jeg feil her?

    Dersom det er et prinsipp i seg selv å ikke skulle kommentere og delta i utvikling av en samtale, men kun lese og trekke veksler på det mennesker som velger å være anonyme bærer til bords, så ser det for meg ut som det er et prinsipp som fører til lite som minner om vinn-vinn situasjon; og i ytterste konsekvens lite realt.
    Hva tenker du om det?

    Jeg er helt enig med deg at en ikke skal skjule seg bak en anonymitet for deretter å slenge dritt i alle retninger! Det har jeg argumentert for i kommentarene over.
    Like sterkt hevder jeg at en ikke kan gjøre dette i fullt navn heller. Jeg har sett mange og grelle eksempler på dette.

    Det er altså ikke hvorvidt man er anonym eller ikke som er utslagsgivende for min del; det er hva og hvordan man utrykker seg.

    Tom Arild, jeg har sett på bloggen din. Det ser ut som om du selv opprettet en blogg ETTER at du var ferdig nedtrappet, og vel så det, fra din pilleavhengighet? I alle fall har jeg ikke sett at du har skrevet om dette når du sto med beina midt oppe i det som var vanskelig.

    Du sier at du ikke ser noen argumenter for å være anonym som overbeviser deg. Likevel antar jeg det finnes en årsak til at du ikke skrev om din egen avhengighet under fullt navn den gangen du fortsatt var medikamentavhengig? Du var vel et skrivende menneske i hele denne perioden?

    Når man står med bena midt oppe i det en sliter med er det viktig og riktig å beskytte seg og å sette grenser for innsyn der en selv synes det passer. Det å sette disse grensene kan i seg selv være en del av en helingsprosess.

    Jeg holder med deg i at det å fortelle ofte viser seg å være mindre "farlig" enn det en trodde på forhånd. Noen ganger kan det være befriende, slik som du opplevde, andre ganger kan en oppleve å ikke bli møtt på en god måte.
    En bør være sterk nok, og ha kommet langt nok i egen prosess, til å vite at en kan takle begge deler."

    SvarSlett
  15. Takk for hjelpen!

    Den laaange, generelle kommentaren min til dette ble til slutt en bloggpost som du finner her:

    http://mariasmetode.worpress.com/2010/01/23/rakrygget-alias

    SvarSlett
  16. Står på reisefot, blir borte til onsdag, men skal kjapt svare - siden dette er en sak som opptar meg og fordi jeg blir nevnt med navn.

    Svar 1: Det aller mest i en hverdag handler om prioriteringer. Jeg gjør mye research og deltar i debatter. Jeg kan uansett ikke vise til en anonym blogg for å understreke et poeng. Det fører ikke frem, blir oppfattet som useriøst. En argumentasjon må mange ganger underbygges. Det hender imidlertid at jeg finner et og annet om et tema ved å Google det, også på en anonym blogg. Da må jeg, fordi denne bloggen er anonym, søke andre, ÅPNE kilder som kan bekrefte eller avkrefte.
    Og å prioritere åpen forskning, åpne meningsutveklser og ordskifte foran anonyme er mitt valg og handler om min personlige oppfatning om hvor jeg får mest utbytte av å delta.

    2. Mariasmetode skriver: Jeg vet du leser det de anonyme skriver, du samler ideer og tanker for ditt eget skrivearbeid og på den måten former de anonyme deg og ditt. Eller tar jeg feil her?
    SVAR: Ja. Du tar feil.

    3. Jeg har aldri sagt at det er greit å slenge dritt med fullt navn. Mitt poeng er at det skjer oftere i anonyme leserinnlegg i lokalaviser, anonyme debatter på nett og blogger. Men anonyme personangrep har heldigvis ikke særlig injurierende kraft. Dessverre, snu på det: Anonyme meninger har heller ikke tilsvarende gjennomslagskraft.
    Jeg fatter ikke at dette er vanskelig å forstå..?
    Hvi man ønsker å oppnå noe med å delta i samfunnsdebatten, søke å påvirke, få til forandringer, få folk til å lytte til dine argumenter - hvorfor da være anonym når du vet du ikke når frem?
    Jeg fatter det altså ikke.
    Min blogg: Kort, jeg hadde ikke noe å skrive om FØR jeg skjønte, gjennom nedtrapping, at jeg hadde et problem. Eller at legene var for slapphendte, at helsevesenet ikke gjør jobben sin og alt det andre jeg har skrevet om. Man kan da ikke skrive om noe man ikke vet hva er?
    Og om du tror (som lege) at en avhengighet er over i det siste tablett er tatt - da er kunnskapen liten (det er et generelt problem, faktisk). Dette er en livslang jobb. Siden jeg er 48, antar jeg at det vil være liv i denne bloggen 20-30 år til. Innimellom kommer jeg selvsagt til å dra i gang debatter og bloggposter basert på den jobben også, kombinert med mine erfaringer som terapeut og foreleser på forskjellige fagseminarer.

    Hvordan vet man hvor langt man er kommet i sin egen prosess? Jeg tror hele livet er en prosess. Anonymitet vet vi at en del har behov for. Det er et valg hver og en må ta. Jeg respekterer alle som ikke har mot og kraft nok til å stå frem som den man er, det er ikke det som er poenget heller - det er troverdighet, tyngde, påvirkningskraft og åpenhet som en styrke for ethvert samfunn på ethvert nivå som er mine fanesaker.

    Eventuelle tastefeil får stå for hastverkets regning, da har jeg da i alle fall svart?

    SvarSlett