Her har jeg laget en videoanalyse som handler om velgeroverganger og graden av lojalitet til partiene.



Har du noe forslag til hva neste analyse bør handle om?

Sperregrensepartiene

Sperregrensen. Det er den grensen et parti må over for å være med i kampen om utjevningsmandatene. Her i landet har vi en sperregrense på fire prosent og 19 utjevningsmandater til fordeling, ett utjevningsmandat i hver valgkrets. En vanlig misforståelse er å tro at et parti må ha over fire prosent for å ha sjanse til å komme inn på Stortinget. Det må man ikke, sperregrensen er kun aktuell når de nevnte 19 mandatene skal fordeles. 

De resterende 150 mandatene fordeles etter oppslutningen i de ulike fylkene. Venstre datt for eksempel under sperregrensen i 2009, men hadde god nok oppslutning i både Akershus og Oslo til at hhv. Borghild Tenden og Trine Skei Grande kom inn på Stortinget. Steinar Bastesen og hans Kystparti hadde svak oppslutning nasjonalt, men god nok oppslutning i Nordland til at han kunne være stortingsrepresentant i to perioder (1997-2005).

Men for både SV, KrF, Sp og Venstre, som i dag alle slåss mot sperregrensen, er det avgjørende å komme seg over. Fordi det vil sikre dem stortingsgrupper av en viss størrelse de neste fire årene. Venstre er vant til å kjempe mot denne grensen, men for de andre tre partiene er slik kamp noe nytt. Det faktum at vi nå har hele fire «sperregrensepartier» sier også noe om en velgeropinion som for tiden søker mot to store partier; Ap og Høyre, med et mellomstort Frp på slep.

Tar vi en titt på velgerlojaliteten og grunnfjellet i disse fire partiene, så ser vi at Sp og KrF har noe av den samme styrken og svakheten. Begge partier har bra lojalitet blant sine velgere og et grunnfjell som bør være stort nok til å berge dem over sperregrensen også ved dette valget, selv om valgkampen skulle gå dem i mot. Men begge sliter tungt med å appellere til nye velgere. Det er en fare på sikt, for skal et parti beholde posisjonen og endog vokse, så må partiet klare å beholde mange av de gamle samtidig som det rekrutterer nye. Appellerer partiet bare til gamle velgere, så vil det  sakte, men sikkert dø ut.  

For SV og Venstre er det omvendt. De har lav velgerlojalitet og mindre grunnfjell, men bedre appell blant nye velgere. Mange velgere har SV og Venstre som sitt nr. 2 parti. Men å være nr. 2 holder ikke, vi velgere stemmer jo kun på ett parti. Derfor er det SV og Venstre som nå på kort sikt lever farligst. Samtidig har SV og Venstre mer potensial hvis de først får ballen til å rulle rett vei.

Skulle SV eller Sp falle under sperregrensen, så kan de rødgrønne glemme håpet om å forsvare flertallet. Skulle KrF eller Venstre havne under, så vil sjansen for borgerlig flertall reduseres, men fortsatt være til stede fordi deres forsprang for tiden er stort. De rødgrønne har dermed en særlig utfordring: Ap må gi såpass med konsesjoner til juniorpartnerne SV og Sp at nok velgere finner småpartiene relevante nok til å gå og stemme på dem slik at de kan beholde oppslutningen og dermed bevare det rødgrønne håpet om en tredje valgseier.

I 2005 lyktes Venstre med å trekke til seg en del taktiske borgerlige velgere som stemte partiet for å få det over sperregrensen. Problemet var imidlertid at dette gikk ut over Høyres mandatuttelling slik at den borgerlige vinningen omtrent gikk opp i spinningen. SV kan lykkes med en tilsvarende appell til taktiske rødgrønne velgere, men det kan gå ut over Aps mandatuttelling.

I en dramatisk sluttkamp mot sperregrensen blir det å redde eget liv det viktigste.  


Artikkelen stod på trykk i min mandagsspalte Romerikes Blad 18. mars 2013 

Analyse Østfold

Tester ut video som formidlingskanal i dag. Valganalytiker Marthinsen gir deg her ferske vurderinger av Østfold valgkrets.

Hovedbildet i opinionen - et halvt år før stortingsvalget

To måneder uti valgåret 2013 er det på tide å ta en titt på bevegelsene i opinionen. Min foretrukne metode er, som sikkert mange av dere vet, å bruke et gjennomsnitt av ulike målinger. Normalt bruker jeg et flatt gjennomsnitt. Dvs. legger sammen alle nasjonale målinger og deler på antallet. Men ting er ikke helt normalt nå. For byråene er faglig uenige om den politiske vektingen og om man skal vekte råtallene mot 2009-valget eller 2011-valget. To byråer vekter mot 2011: Infact og Respons. Resten vekter mot 2009. Metodevalget er helt avgjørende for de barometertallene som byråene presenterer.

Jeg synes det er gode faglige argument for begge metoder og bruker nå derfor kun fire byråer i mine snittberegninger: De to byråene som sverger til 2011-metoden, samt to av de som sverger til 2009-metoden. På denne måten blir da de to metodene tillagt like stor vekt i snittallene. På basis av bra historikk har jeg plukket ut Gallup og Ipsos/MMI til å komplettere Infact og Respons. Kommer derfor å følge disse fire ekstra nøye framover, men har et blikk på andre målingene også.



La oss først kikke på blokktallene. Som du ser, så er det borgerlige forspranget fortsatt massivt. Selv om forspranget skrumpet inn noe i løpet av februar. Et valg i dag ville, ut i fra målingene, gitt de borgerlige (definert som KrF, V, H og Frp) om lag 100 mandater. Mens de rødgrønne (definert som Ap, SV, Sp Og Rødt) ville kun fått 69 mandater.

Går vi ned på partiperspektivet, så finner vi fort forklaringen på den rødgrønne mandatframgangen: SV plusser på med åtte mandater siden forrige måned, mens Høyre faller med seks.





 


Og går vi fra mandattall og studerer prosenttall i stedet, så ser vi at årsaken til SVs mandatframgang ligger i at partiet har karret seg over sperregrensen og ser nå 5-tallet på mine snittberegninger. Økt oppmerksomhet rundt oljeboring i Lofoten kan ha vært en medvirkende årsak til dette SV-løftet. Så gjenstår det å se om dette kun er et blaff, eller om lysningen for hardt prøvede SV vil være av mer varig karakter.




Sprikene på februarmålingene er usedvanlig store for KrFs og Sps vedkommende. Både Respons, Norfakta og Opinion har Sp på 3,8 prosent og dermed under sperregrensen. Mens partiet ser 6-tallet både hos Gallup og Infact. Jeg tror sannheten er at partiet holder unna for sperregrensen, men at oppslutningen er en god del svakere enn valgresultatet i 2009 (6,2 prosent).

Jubelen stod i taket hos mange KrF-ere da Infact ga dem 8,3 denne måneden. Mens målingen på stusselige 3,8 for KrF som Sentio presenterte et par dager etterpå, nok var nedslående lesing i de samme kretsene. Kan det tenkes at Infact fanger en KrF-strømning i velgermassen som ingen andre klarer fange? Jeg tviler. Når ingen andre byråer kan bekrefte dette KrF-nivået, så er min vurdering at nivået reelt er lavere. Men samtidig bør man ikke utelukke at enkeltmålinger, ved enkelte anledninger, kan fange en strømning som ikke et gjennomsnitt kan.

Skal valget 2013 bli jevnt, så fordres det særlig to ting fra rødgrønn side:
1. De må lykkes med å mobilisere gjerdesitterne. Bakgrunnstall tyder på at så mange som en kvart million rødgrønne velgere fra 2009 har satt seg oppå gjerdet.

2. De må ta tilbake veldig mange av de velgerne som stemte rødgrønt sist, men som nå sier at de vil stemme Høyre.  

I øyeblikket er de ikke i nærheten på noen av de to hovedpunktene.

Dybdeintervjuet om valg i Plot

I februarutgaven av magasinet Plot har redaksjonen valgt å spandere en del av plassen på et langt intervju med denne blogger. Det er heller sjelden at det er anledning til såpass med dybde i tradisjonelle medier, så jeg har derfor lyst til å gi magasinet honnør for det gode supplementet de utgjør til "kjappfotjournalistikken".

Magasinet har forsyne meg også gitt grønt lys for å publisere intervjuet i sin helhet på bloggen min (men selvsagt kult hvis du kjøper papirformatet også. En fotograf var her og tok bilder i opptil flere timer, resultatet finner du der...)


I USA er statistikerne the new shit etter fjorårets presidentvalgkamp. I Norge dominerer de politiske synserne fortsatt arenaen. Kan tallknuser Svein Tore Marthinsen redde den norske valgkampen i år?

 Tekst:    Jo Moen Bredeveien  

Jeg har brukt endel tid på politikkbloggen din i det siste. Det er så befriende: Du tolker norsk politikk på bakgrunn av tall og statistikk, og baserer deg ikke på spillet, løsrevede opinionsundersøkelser og enkeltuttalelser, som de fleste eksperter og kommentatorer. Hvorfor gjør du dette?
– Jeg har alltid likt tall. Matte var en favoritt på barneskolen. Og så er jeg opptatt av politikk. Jeg koser meg skikkelig når jeg kan kombinere de to. Dessuten synes jeg det er et poeng å folkeliggjøre politisk analyse. Jeg er klar over at det nok først og fremst er nerder som leser bloggen min, men jeg har et ønske om å vise at dataanalyse er mer enn bare tall. Det dreier seg jo faktisk om demokratiet vårt, dette.

Er det et element av mediekritikk i det du gjør? Ekspertene snur kappa etter vinden, mens du leter etter tendenser i de harde fakta og tallenes tale?
– Det er ikke direkte mediekritikk. Jeg prøver å formidle politikk på en måte som jeg selv synes er interessant, noe som innebærer at jeg bruker tall og datamateriale. Men det hender seg jo at jeg irriterer meg over all synsingen, jeg også. Fakta tar tid, det er et håndverk som må læres, og det er en stor jobb å sammenstille data. Synsing er ofte den enkle løsningen. Og spørsmålet er jo om synserne forvirrer mer enn de opplyser? Jeg tenker som så: Om jeg kan yte min lille skjerv til folkeopplysningen, er jeg fornøyd. Verken mer eller mindre. Og jeg skjønner medias behov for å popularisere kunnskapen. Men det går vel en grense et sted der det populariserte blir vulgært.

Er du en del av en internasjonal trend? Under fjorårets presidentvalg i USA ble baseball-statistikkeren Nate Silver kjendis også utenfor de engere kretser da han tippet riktig utfall i alle delstater i sin valgprognose. Som deg bruker og sammenstiller Silver harde data heller enn enkeltmeningsmålinger.
– Det er nok en trend, blant annet innen markedsføring, at man tar i bruk mulighetene som ny informasjonsteknologi gir til å skaffe seg større kunnskap om dem man ønsker å nå fram til. Kunnskap på individnivå som gjør det mulig å snakke mer direkte med kundene eller velgerne. Silver er jo heller ikke den eneste i USA som driver med dette.

Silver mater informasjon i datamaskiner som så regner ut sannsynligheten for ulike utfall ved å bruke det som heter bayesianske sannsynlighetsberegninger. Slik spådde han at det var 91 prosent sjanse for at Obama ville vinne valget i fjor. Ekspertene, derimot, snakket om jevn kamp helt til siste slutt.
– Jeg er ikke enig i at alle eksperter mente det var jevnt, de fleste holdt Obama som favoritt. Men jeg ser poenget ditt. Det henger nok mye sammen med medias behov for dramatikk. Det er en bedre historie om det er så jevnt som mulig.

Så media vrir sannheten for å selge mer? Uhørt!
– Til en viss grad gjør dere det, ja. Mediene kan ikke speile hele virkeligheten. Dere plukker ut en bit og viser den. Den biten er jo ikke alltid representativ. Dessuten er det et underholdningsaspekt inne i bildet. Media må underholde.

Og «ekspertene» synser og mener og skifter gjerne mening fra dag til dag – basert på hva?
– Nja... Altså: Valget i USA var jo nokså jevnt, selv om mange overdrev og mente at det var jevnere enn det som var tilfelle. Mange uttalte seg på bakgrunn av nasjonale meningsmålinger. Det gir liten mening i USA, hvor valget avgjøres i hver enkelt delstat. For å forutse resultatet, må man derfor ned på delstatsnivå.

Nokså åpenbart, all den tid det er snakk om flertallsvalg i delstatene – der vinneren tar alt. Alle ekspertene som ikke går ned på det nivået burde vel dermed miste jobben? De baserer seg jo på direkte feilaktig informasjon?
– Jeg vil gjerne svare med et eksempel fra norsk politikk...

Ja, la oss flytte oss hjemover nå!
– Det finnes argument for å bruke nasjonale målinger i vurderingene her i landet: Det gjøres langt flere slike målinger, og de er ofte derfor ferskere enn de lokale. Noen fylker måles omtrent ikke. Dessuten blåser valgvinden gjerne i samme retning over hele landet ved stortingsvalg, så man kan treffe godt også med et rent nasjonalt utgangspunkt. Når jeg analyserer opinionsundersøkelser og gjør mandatsimuleringer, bruker jeg derfor både nasjonale og lokale tall – i tillegg til valghistorikk. Nettsidenpollofpolls.no legger enda renere fylkestall til grunn. De og jeg inkluderer fylkestallene fordi vi mener dette gir et bedre bilde enn nasjonale tall alene.

Fordi dere tar tallene på alvor og kan statistikk og matematikk. Noen andre som forholder seg til harda fakta: Bookmakere. De har jevnt over imponerende treffrater på valgvinnere når de setter oddsen sin. Bør vi stole mer på Ladbrokes og Unibet enn på Marie Simonsen i Dagbladet?
– Om du ønsker å vite hvem som vinner valg, er det nok bedre å stole på bookmakerne enn på Marie Simonsen, ja. De lodder stemningen på en god måte, og oddssetterne er kunnskapsrike.

Hva skal vi da med Marie Simonsen og alle de andre kommentatorene som skal fortelle oss hva som skjer i politikken og hvem som ligger best an til enhver tid?
– Politikk er mer enn tall. Marie Simonsen tolker politikken, ofte på en underholdende måte. Det bidrar til interesse, og kanskje forståelse. Det trengs. Men jeg mener samtidig at vi trenger alle oss som supplerer og utfordrer de tradisjonelle mediene. Vi har andre perspektiv å bidra med.

Men Marie Simonsen er langt mer synlig i debatten enn dere med andre perspektiv, enn si Ladbrokes og andre bookmakere?
– Joda. Men mange nordmenn gambler på nett, og Dagbladets opplag synker jo stadig...

La oss kjapt svinge innom USA igjen, siden alle norske trender starter der. Obamas valgkamp kjørte tungt på big data; de visste ekstremt mye om velgerne.
– Ja, blant annet fant de ut at måten å få kvinner mellom 40 og 49 på vestkysten til å spytte inn penger i kampanjen på, var å lodde ut en middag med George Clooney – ingen andre hadde visstnok så sterk tiltrekningskraft på denne demografiske gruppen, ifølge Obamas tallknusere...

Og mitt spørsmål er: Kommer dette til Norge nå? Vil partiene plutselig vite alt om oss, basert på vanvittige dataprogrammer, algoritmer og kryssreferanser?
– Arbeiderpartiet kan jo lodde ut en middag med Kurt Nilsen, kanskje? De sliter jo på Vestlandet... Mer seriøst: Det er ikke like mye penger i norsk valgkamp, så det vil aldri bli snakk om apparat av samme dimensjoner som Obamas. Dessuten står personvernet sterkere her til lands, noe som begrenser individinformasjonen. Men også norske partier har folk som skaffer spesifikk kunnskap om velgerne, blant annet for å vite hvilke dører det er verdt å banke på under valgkampen. Det vil vi se mer av framover.

Litt i samme gate: Du er blitt kalt Norges Nate Silver. Vil statistikknerder som deg dominere valganalysene i Norge framover?
– Jeg tviler på at medier flest drar dekningen i den retningen. Men det finnes unntak: Nationen har begynt å legge ut alle bakgrunnstall fra målinger på sin nettside. Dagens Næringsliv bruker gjennomsnittsmålinger når de analyserer det politiske landskapet. TV2 er også ganske gode på trender og bakgrunn – selv om de ofte bare deler den kunnskapen i nisjene sine; på blogg og Nyhetskanalen. NRK, på den andre siden, er skikkelig dårlig på å analysere trender og viktige data. Ofte publiserer de ikke selv et minimum av bakgrunnstall, som antall spurte og tidspunkt for målingen. Noen Nate Silver får vi neppe, men jeg ser ikke bort i fra at blogger som min vil kunne få en noe større leserkrets i tiden som kommer.


Nate Silver er også blogger.
– Ja, men bloggen er integrert på New York Times' plattform.

På samme måte som Aftenposten opprettet en blogg til deg?
– Hehe, kanskje det. Den bloggen har jeg ikke oppdatert på nesten ett år. Blant annet fordi Aftenposten har gjemt bort bloggerne sine.

Valgsystemet i Norge gjør det vel vanskelig å tippe like riktig her som Silver gjorde i USA?

– Absolutt. I USA er det flertallsvalg, her er det forholdstall som gjelder. Det gjør det vanskeligere å tippe. Og ordningen med utjevningsmandater kompliserer prediksjonene ytterligere. Ved forrige valg førte Venstres fall under sperregrensen til at jeg bommet på en del av mandatene i mine prognoser. Forholdstallsordningen gjør også at det er knyttet spenning til utfallet i alle valgkretsene her. I USA er utfallet derimot omtrent avgjort på forhånd i rundt 40 valgkretser, bare de siste ti vippestatene er det knyttet reell spenning til.

Så Silvers prestasjon var egentlig å tippe riktig i ti av ti delstater, ikke 50 av 50?
– Ja. Enhver med et minimum av kunnskap kan forutsi resultatet i 40 delstater i USA.

Alle disse norske særegenhetene du ramser opp skulle vel bety at vi må slite med Simonsen og kompani også i fremtiden?
– Vi sliter ikke med henne, om du spør meg. Hun gjør jobben sin. Men det er sant at det er vanskelig for meg og alle andre som påstår at vi kan dette i Norge. Valgordningen gjør det vanskelig. Det er nesten umulig å spå alle de 169 stortingsmandatene. Ved siste valg klarte jeg 150. Det med Venstre og sperregrensa ødela mye.

Hva er målet for årets valg?
– Jeg bør slå meg selv fra forrige gang. Klarer jeg 155, er jeg bra fornøyd. Men egentlig håper jeg å bikke 160...

Jøss, det får man si. Noe litt annet, men likevel ikke: Slik ser topp sju-lista ut over besøkende til Dagsnytt 18 i 2011: Harald Stanghelle var 17 ganger på besøk; Marie Simonsen 13; Lars Helle 12; Arne Strand; Elisabeth Skarsbø Moen; Per Edgar Kokkvold og Anders Giæver 10 ganger hver. Og du?
– Jeg har bare vært der en eneste gang. Jeg er ikke i den klassen der.

Det er bare synsere i den klassen. Du og dine er i mindretall i norsk offentlighet – enn så lenge, i alle fall. Men om dere tallknusere skulle slå gjennom på samme måte som dine likesinnede i USA nå har gjort – kan det true demokratiet på sikt?
– Hva tenker du på da? At kunnskap truer demokratiet?

Kunnskap er livsfarlig! Nei, jeg tenker på at databaserte spådommer blir så sterke og godt funderte at de til slutt kan bli selvoppfyllende?
– Det er forsket på bandwagon-effekten, altså at velgere kaster seg på vinnertoget. Det er ikke funnet særlig empirisk belegg for det. Jeg ser ingen stor fare i selvoppfyllende spådommer. Obama ville ha vunnet valget uavhengig av Nate Silver, for å si det slik.

På samme måte som Høyre vinner stortingsvalget i høst uansett hva du måtte spå?
– Høyre kommer nok til å overta regjeringsmakten i Norge uavhengig av meg, ja.

Aps lille mulighet

Denne skribent debuterer som forfatter i disse dager. Så det aller meste av tiden har gått med til å konsentrere seg om det i det siste (vil du ha boka tilsendt, så send meg en mail på svein.tore.marthinsen@sosialkommunikasjon.no). 

Men jeg gjør forsyne meg en debut til i dag. Nei, ikke seksuelt, men som fast spaltist i min lokalavis Romerikes Blad. Skjønt, det er vel riktigere å kalle den for en regionavis. Under kan du lese de ordene jeg valgte å debutere med.   

Det meste tyder i dag på et regjeringsskifte. Er valgløpet kjørt for Ap og de rødgrønne?

Sola skinner på Høyre og Erna Solberg om dagen. I Høyres beste fylke, Akershus, ville et valg i dag trolig gitt partiet over 40 prosent og halve Akershus-benken, i følge mine beregninger. Høyres frammarsj er så bred og massiv at vi som forsøker å forstå og forklare partiets opptur, må lete etter et bredt spekt av årsaker.

Den største og viktigste grunnen er trolig at mange velgere nå ønsker et skifte. De rødgrønne, med Jens Stoltenberg i front, har styrt i snart åtte år. Det er lang tid, og suget etter noe annet har økt i velgermassen. Mange velgere ser på Høyre som den klart beste garantisten for å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Dernest har Høyre lyktes til de grader med sin retoriske omlegging i retning av å snakke mer om mennesker og mindre ommilliarder. Kalkulatorpartiet har blitt varmere, det har appell til velgere som vipper mellom Ap og Høyre. I tillegg har Høyre nytt godt av at velgerkonkurrentene på borgerlig side har slitt. KrF har hatt indre problemer, Venstre og Lars Sponheim rotet det til i forrige valgkamp og Frp har trøblet med både skandaler og velgerkonjunkturer som etterspør trygghet framfor systemkritikk.

Bakgrunnstall fra meningsmålingene tyder på at over 100 000 velgere har gått direkte fra Ap til Høyre siden valget i 2009. Det er oppsiktsvekkende mange. Med slike overganger på valgdagen, er Ap og de rødgrønne sjanseløse på å beholde makten. Skal Stoltenberg og co ha nubbesjans, så må de hente tilbake veldig mange av de som har meldt overgang til Høyre. Det er en krevende oppgave. I tillegg må Ap klare to ting til. For det første så må mange av de som i dag svarer «vet ikke» når meningsmålerne spør om partipreferanse, mobiliseres inn mot valget. Høyre har i dag en velgerlojalitet på opp i mot 90 prosent, mens Aps ligger nede på 60-tallet. I tillegg er Ap avhengig av å hente en del frafalne Frp-velgere slik at det netto tapet til Høyre kan kompenseres og blokkbalansen holdes stabil.

Det er de matematiske forutsetningene for at høstens valg skal bli jevnt. Hva skal til politisk? «Vi hadde dårlige målinger også før valget i 2009» har vært trøsten blant de rødgrønne toppene. Men realiteten er at målingene var langt bedre for dem på samme tidspunkt for fire år siden. Den gang lå de rødgrønne på ca. 47 prosent i februar. Nå ligger de på rundt 37. Altså hele ti prosentpoeng bak «09-skjemaet». Det borgerlige forspranget er så stort at en «game-changer» nok er nødvendig. Altså noe som kan virkelig kan snu velgerbildet. Finanskrisen 2008/09 ble en slik ved forrige stortingsvalg. 22. juli-terroren ga Ap en sympatieffekt som raskt avtok, men som like fullt bidro til at partiet gjorde et bedre lokalvalg 2011 enn de ellers ville gjort. En ny krise eller katastrofe kan inntreffe og gi de styrende et «styringstillegg». La oss håpe det ikke skjer.

Da står Ap igjen med to muligheter: Enten at de borgerlige roter det til for seg selv ved at uenigheten mellom de fire opposisjonspartiene blir så synlig fram mot valget at troverdigheten i regjeringsalternativet smuldrer bort. Eller at Ap lykkes med strategien om å ta ned Høyres «varme-retorikk» og redusere partiets nyvunne velfredstillit såpass mye at mange av «flytvelgerne» kommer tilbake.

Det er ikke alltid at de som leder 2-0 til pause vinner fotballkampen. Men de har en stor fordel. Høyre har nå fordelen. Ap har en viss mulighet til å redusere og utligne, men muligheten er liten.                          

Å hjelpe hverandre

 For noen dager siden kom det en henvendelse på Facebook fra en samfunnsfaglærer:

Henvendelsen fikk mine tanker til å fare. På alle lærerne "der ute". Som lager opplegg. Og elevene som skal være en del av opplegget og lære om valg. Stortingsvalg. Et viktig element i demokratiet vårt. Et demokrati vi tar for gitt, men som vi ikke burde ta for gitt. 22. juli viste oss det.

Lærere og elever. Sammen kan de inspirere hverandre. Eller ødelegge for hverandre.. Sammen kan de skape et godt læringsmiljø der de positive opplevelsene dominerer. Eller et surt miljø der negativitet råder..

Videre tenkte jeg: Hva skal egentlig til for at Mona-Kristin Skogstad og hennes kolleger skal skape inspirasjon? Hva skal til for å skape et læringsmiljø der kunnskap, både den faglige og den sosiale, vokser fram i den enkelte elev?

Jeg tenkte tilbake på min egen tid på videregående. Hva gjorde vi i samfunnsfagtimene? Hva lærte jeg? Og jeg kom til en erkjennelse av at "opplegget" betyr mye. Læreren betyr mye. De gode lærerne er de engasjerte lærerne. De lærerne som klarer å formidle kunnskap på en måte som er levende. En måte som gjør at du virkelig får lyst til å lære mer, som skaper glød, som gjør deg nysgjerrig på faget.

Men så tenkte jeg en ting til: Elevene er vel så viktige. Å ha medelever som vil skape, i stedet for å ødelegge. Medelever som du kan lære av, og bort til. Elever som gjør at du gleder deg til skoledagen, i stedet for å grue deg.

Elevene er jo faktisk lærerens viktigste ressurs, tenkte jeg. Elever har også kunnskap som læreren kan trekke veksler på. Hvis læreren lar elevene slippe til. Hvis læreren gir elevene ansvar. Hvis læreren er så trygg på seg selv at hun involverer elevene i undervisningen. Lar dem være med og utforme "opplegget".

Etter at jeg hadde tenkt alt dette, så konkluderte jeg med at Mona-Kristin, og elevene hennes, har en forbaska viktig jobb å gjøre! Nemlig å skape dette opplegget sammen. Og realisere opplegget sammen. Slik at både lærer og elever kan mer om demokrati, valg og partier når valget er over. Men kanskje enda viktigere: Slik at lærer og elever skjønner at de kan hjelpe hverandre - for å få det til. Der de bryr seg om hverandre, og vil hverandre vel.

Tør en lærer be elevene om hjelp, så vil læreren trolig lære at elevene veldig gjerne vil hjelpe. Det er ikke noe nederlag, men en seier for både læreren som spør og elevene som hjelper. Tør en elev be læreren eller medeleven om hjelp, så vil han trolig erfare at både lærer og medelev vil hjelpe. Fordi det føles bra å hjelpe andre, og det føles verdifullt å bidra med noe som andre har bruk for. Det kan føre til at vi hjelper hverandre mer og bidrar mer. Det kan føre til at læringsklimaet blir bedre.

Mona-Kristin turde be meg om hjelp. Og jeg ville hjelpe henne. Derfor satt jeg meg ned og formulerte dette nokså lange svaret (til Facebook å være..) til henne.

Kanskje du, som er lærer og som leser dette og som skal lage valgopplegg nå snart, kan hente en ide eller to? Kanskje du, som er elev, kan foreslå en eller to ideer herfra til din lærer og klasse?

Kanskje du, som hverken er lærer eller elev, men har noen tanker om hvordan en klasse kan jobbe med et tema som valg, kan spille inne en tanke eller to i kommentarfeltet?

Og du, Mona-Kristin - takk for at du spurte. Det var hyggelig å kunne hjelpe. Jeg følte meg verdifull, og håper at jeg klarte å gi noe verdifullt tilbake..

Dette er stillingen i våre 19 valgkretser

Mange fylkespartier har nå avsluttet sine nominasjonsprosesser og dermed valgt sine kandidater som skal stå på listene ved Stortingsvalget 2013. Tiden er derfor nå inne for meg til å ta en titt på hvordan personene på listene ligger an. Skal vi ta en titt sammen?

Til grunn for analysen legger jeg et gjennomsnitt av fire nasjonale målinger (Infact, Respons, Opinion og Gallup) publisert i desember, samt de siste lokale fylkesmålingene som er blitt utført i hvert enkelt fylke og historiske valgresultater.



Østfold: Aps tre øverste; Svein Roald Hansen, Irene Johansen og Stein Erik Lauvås ser sikre ut. Med de høye nivåene Høyre for tiden innehar, så ligger også Hs tre første; Ingjerd Schou, Bengt Wenstøb og Eirik Milde, greit inne. Frps Ulf Leirstein er også bankers.

Det siste distriktsmandatet holder i øyeblikket Erlend Wiborg (Frp). Aps nr 4, Wenche Olsen, er nærmest å frata ham dette. Det blir, som vanlig, en nøkkel for Ap å få inn fire i Østfold. Skulle partiet løfte seg noe, så er det innen rekkevidde.

KrFs Line H. Hjemdal er pt. inne på utjevning på mine tall.

Akershus: Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen, Åsmund Aukrust og Gunvor Eldegard ligger sikkert inne for Ap. Det samme gjør Jan Tore Sanner, Sylvi Graham, Tone Trøen, Bente Mathiesen, Henrik Asheim, Nils Åge Jegstad og Mette Tønder for Høyre. Også Frps Kari Kjos og Hans A. Limi er greit inne. Abid Raja (V) kan ta mål av stortingsdressen (men dresser har han vel allerede bra med..).

Bård Vegar Solhjell går et meget spennende år i møte. Han vipper inn og ut på mine tall for tiden - i øyeblikket har jeg ham syltynt inne på sistemandatet i fylket. Ib Thomsen (Frp) er nærmest å frata ham distriktsmandatet, men også Are Helseth (Ap) og Hårek Elvenes (H) er med i kampen om dette mandatet.

Skulle Solhjells faste mandat ryke, er utjevningsmandatet også en mulighet for ham. Men her er det flere om beinet. Malin Stensønes (KrF) er den jeg for tiden holder en knapp på.

Oslo: Aps fem øverste, med Jens Stoltenberg i front, er sikre. Det samme virker Høyres sju første å være (hvem nå det blir - nominasjonen der  avholdes i februar). Også Siv Jensen (Frp), Trine Skei Grande (V) og Heikki Holmås (SV) har stortingsplassen i lomma.

Da gjenstår tre distriktsmandat. Alle disse tre har jeg definert som kampplasser. Altså plasser der marginene for tiden ser såpass tynne ut at her kan de komme til å bli vippet ut. Både Rødts nye partileder, Bjørnar Moxnes, Ap-veteranen Marit Nybakk og Venstre-mannen Ola Elvestuen ser med dagens tall ut til å gå en meget spennende valgkveld i møte. Alle disse tre ligger inne på mine beregninger nå, men vokser f.eks Høyre litt i hovedstaden, så vil en av dem dyttes ut.

KrFs Hans Olav Syversen har foreløpig et tak på utjevningsmandatet i Oslo.         

   

Hedmark: Er løpet kjørt her allerede? Det er drøyt å stille det spørsmålet, men jeg synes mandatstillingen på tre til Ap, to til H og en til Frp ser "låst" ut. Dagens landbruksminister Trygve S. Vedum (Sp) er den som er nærmest, men han ser ut til å ha for langt opp til reelt sett å kunne blande seg inn.

Utjevningsmandatet ser ut til å bli en tilnærmet duell mellom Vedum og SVs Karin Andersen, forutsatt at deres respektive partier kommer seg over sperregrensen. Har Andersen inne nå.  

Oppland: Aps Rigmor Aasrud og Tore Hagebakken samt Høyres Olemic Thomessen ser bankers ut.

De resterende tre faste plassene kan ikke karakteriseres som sikre. For hverken Stine Renate Håheim (Ap), Jøran Lunde (H) eller Frps førstekandidat har særlig stor margin ned til Sps Anne T. Wøien.

Skulle Wøien falle utenfor, så har hun en god sjanse til å plukke utjevningsmandatet i fylket.

Buskerud: Både Aps tre toppkandidater Martin Kolberg, Lise Christoffersen og Torgeir Micaelsen og Høyres tre topper Trond Helleland, Anders Werp og Kristin Øremn Johansen ser sikre ut. Også Frps Jørund Rytman kan puste rolig.

Derimot ser det ut til å bli en durabelig fight om det siste distriktsmandatet. Foreløpig er Høyres Christopher Wand knapt inne, men både Morten Wold (Frp) og Laila Gustavsen (Aps) er med og kjemper.

Utjevningsmandatet ser ut til å kunne bli en duell mellom Per Olaf Lundteigen (Sp) og Rebekka Borsch (V). Dagens tall gir
                                                              en fordel til sistnevnte.

Vestfold: Både Ap og H har to sikre inne i Vestfold. Også Anders Anundsen (Frp) kan gjøre seg klar til fire nye år på Tinget (eller kanskje en statsrådspost?).

Men hvem plukker det siste faste mandatet? Dagens opinion tyder på at det blir Hs tredjekandidat. Aps Steinar Gullvåg kan imidlertid blande seg inn hvis hans parti øker en del og Høyre faller.

SV har en bra sjanse på utjevningsmandatet i fylket, mest sannsynlig er det Inga Marte Thorkildsen.

 Telemark: I tradisjonelt røde Telemark ligger Ap inne med to bankers i Terje Aasland og Lene Vågslid. Høyre har en og Frp en.

Høyre har også andrekandidaten inne på mine tall, og marginen ser ut til å være bra ned til Aps Christian Bjørnø. Men skulle Høyre falle og Ap stige, så blir det en interessant match.

Holder KrFs Geir Bekkevold som relativt klar utjevningsfavoritt.

Aust-Agder: Freddy de Rutier (Ap) og Svein Harberg (H) er sikre.

Tredjemandatet i fylket står nå og vipper mellom Arne Thomassen (H) og Ingebjørg Godskesen (Frp).

KrFs Kjell Ingolf Ropstad har et tak på utjevningen.

 Vest-Agder: Kari Henriksen (Ap) og Ingunn Foss (H) er sikre.

Jeg har også Norunn Benestad (H), Åse Michaelsen og "Dagrun Eriksen-dødaren" Hans Fredrik Grøvan greit inne. Marginen ned til til Aps Odd Omland er betryggende, men jeg ser ikke bort i fra at han etterhvert kan nærme seg en plass.

Hans Antonsen (V) er i øyeblikket den jeg holder som utjevningsfavoritt her.

Rogaland: Ap har tre sikre i Eirin Sund, Torstein Solberg og Hege Liadal. Høyres fem øverste Bent Høie, Siri Meling, Arve Kambe, Tina Bru og Sveinung Stensland er også godt inne på dagens nivåer. Solveig Horne og Bente Thorsen (Frp), samt Olaug Bollestad (KrF) ligger også inne med god margin.

De to siste faste mandatene ser det ut til å bli en intens kamp om. Jeg har nå Venstres Iselin Nybø og Høyres Sissel Hegdal tynt inne. Flere kan melde seg på i kampen, akkurat nå er Geir Toskedal (KrF) nærmest. Men hverken Roy Steffensen (Frp), Geir Pollestad (Sp) eller Øystein Hansen (Ap) har avskrekkende langt opp.

Utjevningsmandatet ser ut til å stå mellom Hallgeir Langeland (SV) og Geir Pollestad (Sp). Har Pollestad inne nå.

Hordaland: Ap har fire sikre i Per Rune Henriksen, Jette Christensen, Magne Rommetveit og Ruth Grung. Høyres seks øverste; Erna Solberg, Øyvind Halleråker, Petter Frølich, Torill Eidsheim, Sigurd Hille og Ove Trellevik ser også solide ut. Det samme gjør Gjermund Hagesæther og Helge Njåstad. Terje Breivik og Knut Arild Hareide ligger også inne med trygg margin ned.

Da står vi igjen med en kampplass. Der har jeg nå Erik Skutle (H) såvidt inne. Både Aps femtemann; Egil Knutsen og Sps front Kjersti Toppe ligger nær dette siste distriktsmandatet.

Skulle Toppe bomme på et fast mandat, så bør hun ha gode sjanser til i stedet å plukke utjevningen.

Sogn og Fjordane: Mandatstillingen i fylket ser for øyeblikket låst ut på Ap 1, H 1 og Sp 1 - personifisert gjennom Ingrid Heggø, Bjørn Lødemel og Liv Signe Navarsete.

Men skulle H eller Sp falle og Ap stige, så kan det ikke utelukkes at Tor Bremer (Ap) kan blande seg inn i dette.

Utjevningsmandatet ser ut til å stå mellom KrF og V. Har
                                                       Sveinung Rotevatn (V) inne nå.

Møre og Romsdal: Ap har to sikre i dette sterke fotballfylket i Else May Botten og Fredrik Bjørdal. Høyres tre øverste Helge Orten, Elisabeth Nørve og Arunulf Goksøyr virker trygge. Frps Harald Tom Nesvik og KrFs Rigmor Eide ser også sikre ut.

Det står og vipper mellom Tove Lise Torve (Ap) og Oscar Grimstad (Frp) om det siste mandatet. Har Torve syltynt inne nå. Også Vetle Solheim (H) og Jenny Klinge (Sp) kan komme opp og snuse på en plass.

Klinge har inntil en bra mulighet på utjevningen.

Sør-Trøndelag: Aps fire øverste; Trond Giske, Eva Kristin Hansen, Jorodd Asphjell og Karianne Tung ser trygge ut. Det samme gjør Høyres tre toppfolk Linda Helleland, Frank Jenssen og Torhild Aarbergsbotten. Også Frps førstekandidat ser sikker ut.

Da står vi igjen med ett fast mandat. Slik jeg vurderer det står plassen og vipper mellom Frps andrekandidat og Sps front Heidi Greni.

Skulle Greni misse dette distriktsmandatet, har hun gode muligheter på utjevningen. Også Snorre Valen (SV) har bra utjevningssjanser, men det virker for langt opp til fast mandat.

Nord-Trøndelag: Aps Ingvild Kjerkol og Arild Stokkan Grande ligger greit inne. Det samme gjør Elin Agdestein (H).

Sisemandatet ser ut til å bli en tvekamp mellom Robert Eriksson (Frp) og Marit Arnstad (Sp). Den av de som misser dette mandatet bør ha bra muligheter på utjevningen.

I øyeblikket har jeg Arnstad såvidt inne på fast, mens Eriksson ligger inne på utjevning. Men det er flere om utjevningsbeinet,
                                                         bl.a. Andre Skjelstad (V).

Nordland: Aps tre topper; Lisbeth Berg Hanssen, Eirik Sivertsen og Anna Ljunggren virker trygge. Har også vondt for å se at Odd Henriksen (H) og Frps førstekandidat kan nektes plass på Nordlands-benken.

Vi står i så fall igjen med to faste mandater som det vil være stor spenning knyttet til. I øyeblikket har jeg Margunn Ebbesen (H) og Kjell Juvik (Ap) inne. Men bak jager Sps førstevalg og Frps andrekandidat.

Utjevningen lukter av Sp eller SV. Sp inne akkurat nå.

Troms: I mye omtalte Troms er knapt en eneste kandidat klar. Men jeg synes situasjonen, rent matematisk, virker rimelig låst til Ap 2, H 2 og Frp 1. Sliter i grunn med å se hva som kan få fart på spenningen i valgkretsen.

Utjevningsmandatet bør SVs Torgeir Fylkesnes kunne ha gode muligheter for å ta. Forutsatt at partiet hans karrer seg over sperregrensen på fire prosent nasjonalt. Men han må se litt opp for Irene Dahl (V).

Finnmark: Helga Pedersen og Kåre Simensen (Ap) virker sikre. Også Høyres førstekandidat er trygt inne.

Sistemandatet ser ut til å bli en duell mellom Hs andrevalg og Frps første.

Utjevningen vil trolig stå mellom SV og Venstre.




Summerer jeg opp alle tall, så blir det 99 mandater til de borgerlige og 70 til de rødgrønne. Jeg minner om at dette er et øyeblikksbilde og at ting selvsagt kan snu seg på de drøye åtte månedene som gjenstår til valget.

Men det borgerlige forspranget er pt. massivt.

   

Hadia Tajiks kultursvar - elegant eller nedlatende?

Frps Christian Tybring-Gjedde stilte kulturminister Hadia Tajik et spørsmål om norsk kultur. Et spørsmål som han i dag fikk svar på. Tajik roses av mange opp i skyene for svarformuleringene. Selv har jeg en annen oppfatning. For jeg opplever snarere at svaret hennes bærer preg av belæring og nedlatenhet - noe som ødelegger for budskapet hennes. Jeg la derfor ut en tweet om dette (se over), noe som som førte til at politisk rådgiver ved SMK, Sindre Fossum Beyer, ga meg en utfordring: Lag det samme svaret uten "belæringen og nedlatenheten".

Nedenfor finner du mitt svar på denne utfordringen. 





Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til kulturministeren

Dokument nr. 15:381 (2012-2013)
Innlevert: 03.12.2012
Sendt: 04.12.2012
Besvart: 10.12.2012 av kulturminister Hadia Tajik


Spørsmål Christian Tybring-Gjedde (FrP): I de senere årene er det vært diskutert flittig i ulike medier om hva norsk kultur inneholder og innebærer. Kulturministeren er landets øverste ansvarlig for kultur, og jeg ønsker derfor å vite hvordan statsråden definerer norsk kultur og hvilken grad hun mener det er viktig for landet å verne om og beskytte vårt lands kultur og tradisjoner?


Svar Hadia Tajik: Eg legg til grunn at representanten Tybring-Gjedde eigenleg meiner at kulturministeren er ansvarleg for kulturpolitikken i regjeringa. Så vidt eg veit, har ingen kulturminister nokon gong vore ansvarleg for alt som kan kallast kultur i dette landet. Ulike delar av kulturfeltet som politikkområde høyrer dessutan inn under andre departement; som døme nemner eg kulturminneforvaltninga som er eit ansvar for miljøvernministeren og kulturskulane som kunnskapsministeren har ansvar for. Båe dei nemnde områda høyrer inn under kulturomgrepet, sjølv om dei ikkje ligg inn under Kulturdepartementet.

Med den presiseringa som er nemnd ovanfor, kan eg seia noko om kva som ligg i kulturomgrepet slik det vert brukt i kulturpolitisk samanheng. I kulturlova er det kulturpolitiske feltet omtalt som «kulturverksemd». Dette omgrepet er i sin tur definert på følgjande måte:

«Med kulturverksemd meiner ein i denne lova å

a) skapa, produsera, utøva, formidla og distribuera kunst- og andre kulturuttrykk, b) verna om, fremja innsikt i og vidareføra kulturarv,

c) delta i kulturaktivitet,

d) utvikla kulturfagleg kunnskap og kompetanse.»

Eit sentralt punkt i denne samanhengen er å finna i føremålsparagrafen i kulturlova som seier at målet med kulturpolitikken er å leggja til rette for at «alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk».

Det er dette mangfaldet av kulturuttrykk som eksisterer til kvar tid, som kan seiast å utgjera norsk kultur i kulturpolitisk meining.

Norsk kultur har alltid vore i endring. Til dømes er språket representanten har forfatta spørsmålet sitt på, påverka av mellom anna latin, gresk og tysk. I ei nyleg utkomen bok har Helge Sandøy og Jan-Ola Östman rekna ut at heile 44 % av ordstammane i Nynorskordboka er importerte. Som ein kuriositet kan eg nemna at det vanlege norske ordet ”alkohol” kjem frå arabisk.

Men norsk kultur har òg endra seg på måtar som har meir å seia for den praktiske kvardagen for nordmenn. Camilla Collett fanga essensen av si tid i boka ”Amtmannens døtre” på midten av 1800-talet, der ei kvinne anten var sin fars dotter eller sin manns kone. I dag er Noreg meir likestilt, kvinner har fleire moglegheiter no enn på noko anna tidspunkt i vår historie; av di norsk kultur har endra seg; av di norske damer sjølv og med støtte frå ein grenseoverskridande likestillingskamp har endra samfunnet. Hadde me gjort slik representanten skriv, ”vernet om” og ”beskyttet” denne delen av ”vårt lands kultur”, hadde me aldri oppnådd slike framsteg.

Boka til Collett er like fullt ein del av vår kulturarv, det er eit skjønnlitterært avtrykk av si tid. Ei viktig oppgåve for ein kulturminister er å sikra at slike avtrykk kjem til sin rett òg i vår samtid. Då treng me institusjonar som mellom anna Nasjonalbiblioteket og folkebiblioteka, eller arkiva og musea som kan ta vare på, men òg formidla og gjera arven vår tilgjengeleg. Slik hugsar me kvar me kom frå. Slike avtrykk må me verna og ta vare på.

Somme tradisjonar og kulturuttrykk som i tidlegare tider har vore å finna innanfor eit større kulturområde, kan no framstå som eineståande for landet vårt, med di dei i større eller mindre grad har vorte borte andre stader, eller dei har fått ei særnorsk form som skil dei frå liknande uttrykk andre stader. I slike tilfelle vert det særleg viktig for Noreg å halda i hevd og vidareføra desse kulturelementa. Å ta godt vare på stavkyrkjene våre, eller å vidareføra dei handverksdugleikane som skal til for å byggja hardingfeler, klinkbygde båtar eller grindbygde hus, vil i denne samanhengen vera viktige døme.

Arven vår er pluralistisk, men tufta på erfaring opplever me ein del uttrykk, fenomen eller ytringar som meir rotfesta og norske enn andre. For kulturpolitikken er dette eit viktig omsyn og utgangspunkt.

Ein offentleg politikk for å ta vare på og vidareutvikla kulturen vår krev – som på alle andre politikkområde – ressursar, noko den raudgrøne regjeringa har vist vilje til å prioritera kvart einaste budsjettår. Dette står i motsetnad til Framstegspartiet, som til dømes i sitt alternative budsjettframlegg for 2013 har gjort framlegg om å redusera dei statlege løyvingane til kulturføremål med 1,5 mrd. kroner; av denne nedskjeringa knyter meir enn ¼ mrd. seg til kulturverntiltak innanfor områda museum, arkiv, bibliotek og språk.

Norsk kulturpolitikk har gjennom alle år vore prega av tiltak som dels tek verneomsyn overfor det samla kulturfeltet, og dels fremjar det nyskapande og eksperimenterande, spesielt innanfor kunstområdet. Dette er ei balansert tilnærming som har vore eit kjennemerke for norsk kulturpolitikk uavhengig av politisk farge på regjeringane.

Representanten viser sjølv til den offentlege debatten om kva ’norsk kultur’ er i spørsmålet sitt. Eg har lese innspela hans i den debatten med interesse. Representanten har mellom anna sagt at ”Norsk kultur vil bli stadig mer marginalisert” (Aftenposten, 25.08.10). Det er eg ikkje samd i. I det heile har eg vesentleg større tru på det norske si evne til å møta framtida enn representanten Tybring-Gjedde gjev uttrykk for. Men Eg takkar for spørsmålet, av di eg meiner det er eit viktig tema å drøfta.



Hva synes du - er svaret fra Tajik elegant eller belærende og nedlatende i formen?

Analyse av Buskerud valgkrets

Av og til ønsker lokale og regionale medier at jeg skal beregne parti- og mandattall for enkeltfylker.  Mange partier har nå gjennomført nominasjonene før stortingsvalget neste år, og hvilke folk som kommer inn og hvem som må ut fra Stortinget gjør at stoffet kan personifiseres - noe som ofte gjør tallene mer interessante å presentere. I uka som gikk laget jeg tall for Drammens Tidende. Disse ble publisert på lørdag. La oss først ta en titt på dem:        

Tallene er basert på gjennomsnittet av fire nasjonale meningsmålinger fra byråer Respons, Sentio, Gallup og Infact. Målingene er tatt opp i perioden 12.-29. november, og regnet om til Buskerud valgkrets v.h.a. en fylkesfaktor som baserer seg på valgstatistikk. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de åtte distritsmandatene.

Ap tok fire mandater i 2009, mens H og Frp tok to hver. Sp fikk med seg utjevningsmandatet, noe som totalt sett ga de rødgrønne 5-4 i kretsen. Buskerud er en "vippekrets" som kan gå fra rødt til blått. Mine tall for øyeblikket indikerer borgerlig ledelse 6-3.

Innslagspunktet for et fast mandat i fylket ser ut til å ligge på i overkant av sju prosent. Ingen av småpartiene er i nærheten av dette nivået, så i øyeblikket er utjevningsmandatet det som SV, KrF, V og Sp eventuelt kan håpe på her. På de fleste av beregningene jeg har kjørt den siste tiden, kommer enten V eller Sp ut med utjevningen i fylket. På de aller siste tallene har jeg Venstre og førstekandidat Rebekka Borsch inne, mens Per Olaf Lundteigen (Sp) ryker.

Terskelen for to mandater i Buskerud ser ut til å være rundt 15 prosent, litt avhengig av stemmefordelingen på de øvrige partiene. Det er akkurat rundt dette nivået Frp ligger på nå, i følge mine tall. Ulf Erik Knudsen har takket nei til gjenvalg. Jørund Rytman ble lørdag nominert på topp. Han ser bankers ut. Morten Wold kapret annenplassen, antagelig den eneste (ex-)journalisten i landet med hjerte for Frp.. (det var en fleip som ikke er helt uten grobunn i virkeligheten). Ved inngangen til valgåret lukter det kampplass av Wold.

Klarer ikke Frp å forsvare to mandater, så vil den som blir størst av Høyre og Ap trolig få fire mandater. Høyre har nå et grep om teten, og holder sistemandatet i fylket - noe som i så fall gi både toppkandidat Trond Helleland, andrekandidat Anders Werp, tredjevalget Kristin Ørmen Johnsen og fjerdenominerte Christopher Wand stortingsplasser. Men Wand er helt avhengig av at Høyre holder sitt høye nivå hele veien inn.

Dette betyr at av Buskerud Aps fire frontfigurer i stortingssammenheng; Martin Kolberg, Lise Christoffersen, Torgeir Michaelsen og Laila Gustavsen, så ligger en av dem pt. tynt an. Fylkeslaget avholder sin nominasjon til helgen, og det blir meget interessant hvem av dem som må ta til takke med den usikre fjerdeplassen. Ikke minst på bakgrunn av avdekkingen av Kolbergs bruk/misbruk (stryk det som ikke passer) av sin maktposisjon.    

Summeres dette, så virker sju plasser rimelig sikre i mine øyne. Disse er Helleland, Werp og Ørmen Johnsen (alle H - trekløveret på bildet), de tre første hos Ap (som ikke er klare ennå) og Rytman (Frp). Sistemandatet ser ut til å bli en kamp mellom Wand, Wold og den fjerdenominerte på Aps liste. Jeg holder Wand litt foran  akkurat nå.  
   Frps opinionsnivå er et stort usikkerhetsmoment. Jeg viet derfor kronikkplassen i avisen dette temaet. Kronikken finner du under.           

Frp i trøbbel

Lenge har man kunnet regne to stortingsmandater som sikre for Frp i Buskerud. Nå er andreplassen høyst usikker.


Både ved valget i 2005 og i 2009 plukket Frp lett to mandater i Buskerud. Sist gang var partiet sågar i nærheten av tre mandater, men det holdt ikke hele veien inn for Ida Marie Holen som den gang stod på tredjeplass. Den som i dagens nominasjonsmøte i Frp sikrer seg andreplassen, enten det blir Morten Wold eller en annen, burde kunnet ta mål av stortingsdressen - hvis ting hadde vært noe i nærheten av det som har vært normalen for Frp de siste årene. Men noe har skjedd. For etter mine beregninger ligger partiet nå inne med kun ett mandat i Buskerud.

Vi må dog ta noen forbehold. For det hefter for tiden ekstremt stor usikkerhet til hva som er Frps reelle oppslutning. På onsdag presenterte VG en riksmåling, utført av Infact, som ga Frp kun 12,7 prosent. På torsdag publiserte NRK en måling, laget av Norstat, som ga Frp hele 21,6 prosent. Sentio utførte en Buskerud-måling for DT i september som viste 20 prosent til Frp og to sikre mandater. Noe av årsaken til disse store sprikene ligger i metodene byråene bruker. Noen legger lokalvalget 2011 til grunn når de «vekter» tallene, mens andre baserer seg på stortingsvalget i 2009. Frp gjorde et godt stortingsvalg og et elendig lokalvalg. De byråene som vekter mot 2011 ligger systematisk lavere på Frp enn byråene som vekter mot 2009. Sentio, som er DTs foretrukne byrå, er for tiden blant de som ligger aller høyest på Frp.

Jeg har valgt en mellomløsning og inkluderer både to byråer som vekter mot 2009 og to som vekter mot 2011 som bakgrunn for beregningene i dagens avis. Fordi det etter mitt skjønn finnes gode argumenter for begge metoder. Dette betyr at skulle «2009-byråene» ha rett, så ligger Frps nivå reelt sett trolig et stykke over de 14,6 prosentene jeg kom fram til. Og skulle «2011-byråene» ha rett, så er trolig tallet lavere. Sentios egne råtall for Buskerud (råtall er det folk faktisk har svart meningsmålerne, før tallene «veies»), basert på nasjonale målinger januar – november, gir Frp kun 11,2 prosent.

Min tolkning av råtallene er at de er et veldig dårlig tegn for Frp. Tall som bør gi generalsekretær Finn Egil Holm og andre tallknusere og strateger i partiet både en og to bekymringsrynker. Tallene gir oss også grunn til å spørre Sentio hvordan de begrunner at Frp-tallene veies så kraftig opp. Hvorfor tror de at det er omtrent dobbelt så mange Frp-ere som de som faktisk sier at vil stemme på Frp? Det hadde vært fint og fått et åpent svar på det her i avisen. Vi er, om ikke mange, så i alle fall noen som lurer på dette.

Skulle Frp være på vei ned mot en halvering av sitt 09-resultat, så snakker vi i Buskerud netto om 15 - 20 000 velgere som da enten allerede er borte eller er på vei bort fra Frp. Dette tilfører valgkampen en meget interessant dynamikk. For i så fall - hvor går alle disse velgerne? Mange har satt seg på gjerdet. Mange har allerede gått til Høyre. Eller de sier i alle fall at de vil stemme på Høyre. Kan noen av de andre partiene også plukke opp en del frafalne Frp-velgere? Særlig er disse velgerne en nøkkel for Ap. For også Ap ser ut til å lide store netto tap til Høyre. En god valgkamp kan sørge for at tapene til Høyre blir mindre enn det ser ut nå, men tap blir det etter alle solemerker. Det betyr at for å holde blokkbalansen noenlunde konstant, som er en helt nødvendig forutsetning hvis Stoltenberg og co skal lykkes med å ta en tredje valgseier, så må Ap kompensere ved å tiltrekke seg mange ex-Frp-velgere.

Får Ap 3 eller 4 mandater i Buskerud? Får Høyre 3 eller 4? Klarer Frp å berge sine 2 eller må de nøye seg med 1? Og går utjevningsmandatet til Sp eller Venstre? Det ser, rent matematisk, ut til å være hovedspørsmålene i Buskerud, i det valgåret vi nå snart går inn i. Det er ni måneder igjen, og alle som har vært borti et svangerskap vet at det er lang tid der mye kan skje. I politikken er det nærmest en evighet.


Men foreløpig er det tegn som tyder på at Frp er i trøbbel.

Hva skal vi kalle velgere som står mellom H og Ap?

For noen dager siden gjorde jeg en analyse av de siste velgerbevegelsene, samt skuet fram mot neste års stortingsvalg. Oppmerksomheten ble særlig viet de velgerne som står mellom Ap og Høyre. Fordi deres veivalg kommer til å bli svært viktig for utfallet. Hvilket begrep skal man bruke på denne velgergruppen? Det var et spørsmål jeg tenkte på før jeg skrev. Først synes jeg det var en god ide å bruke "rosa velgere".

Men en oppmerksom sjel på Twitter (Britt Lysaa @112BL) pekte på at det strengt tatt er lilla du får når du blander rødt (Ap) og blått (Høyre). Så valget falt i stedet på "lilla velgere".




Dette har falt enkelte i Det Liberale Folkepartiet tungt for brystet. Jeg har fått reaksjoner fra flere som  mener lilla er deres farge. En sendte meg sågar en lenke til et fargekart som viser at lilla befinner seg helt til høyre i fargelandskapet.

Velgere som står mellom Ap og Høyre er en velgergruppe som jeg kommer til å snakke og skrive mer om framover. Foreløpig holder jeg fast ved lilla som en brukbar betegnelse, men har du forslag til noe enda bedre så er det god plass i kommentarfeltet!

    

Psykisk åpenhet

Nye medier bidrar til at vi åpner oss mer enn før. Det vil føre psykisk helse høyere på den politiske agendaen.

«Viktige saker for velgerne ved stortingsvalgene 1993-2009» er overskriften på en tabell i boken «Det politiske landskap» (Bernt Aardal red.). En bok der mye kunnskap om norske velgere er samlet. I tabellen skjuler det seg interessante tall om hva norske velgere har vært opptatt av de fem siste stortingsvalgene. Ved valget i 1993 var EU-saken dominerende. 65 prosent mente saken var viktig. Senere har ingen enkeltsak dominert, men i 1997 ble eldreomsorg vurdert som viktigst. Ved valgene i 2001, 2005 og 2009 var skole på topp.

Hva med helse? Skarve tre prosent mente helsesaken var viktig i 1993. Andelen økte til hele 30 prosent i 1997. Så falt tallet til 22 i 2001 og videre ned til 15 i 2005, før det økte til 19 i 2009. Helse har ikke vært aller viktigst for velgerne i noe valg, men er ofte blant topp tre-fire. I sum forteller tallene at helse er noe mange velgere ofte er opptatt av når de skal avgi sin stemme.

Hvorfor ble helse og eldreomsorg ekstra viktig i 1997? Aps slagord den gang var «helse og eldre først!» Verken før eller siden har Norges største parti funnet plass til helse i sitt hovedslagord. Også de fremste opponentene til Ap den gang; KrF og Frp, hadde helse og eldreomsorg høyt oppe på sin liste over viktige saker. Helse ble viktig i 1997 fordi politikere og partier selv løftet saken høyt opp på agendaen.Men helse ble viktig også av en annen årsak. For å finne den skal vi skru klokken tilbake til januar 2002. Da leverte Therese Evensen sin hovedoppgave i statsvitenskap om hvordan valgkampen 1997 framstod i mediene. Evensen foretok en innholdsanalyse av seks aviser i perioden 1. august til 15. september 1997, samt av partilederdebatten på NRK. På basis av sine funn konkluderte hun med at «medieagendaen var sterkt dominert av meningsmålinger, regjeringsspørsmålet og "spillet", mens velgerne derimot var mest opptatt av eldre- og helsespørsmål». Samsvaret mellom velgernes dagsorden og medienes dagsorden var heller svak. Velgerne var opptatt av saker, mediene av spill. Det var velgerne og politikerne som sammen gjorde helse til en hovedsak i 1997, ikke mediene. Dette gir oss grunnlag for å hevde at både velgere og politikere har dagsordensmakt. Drahjelp fra mediene hjelper, men det er ikke avgjørende.

Politikere og velgere har i dag enda bedre muligheter til selv å sette agendaen enn de hadde i 1997. Tradisjonelle medier er fortsatt viktige informasjonskilder for velgerne, med TV på topp, men nye medier som Facebook, Twitter og blogger utfyller og supplerer de tradisjonelle mediene i økende grad. Den politiske agendaen blir dermed mer fragmentert. Ingen av oss er lenger prisgitt hva tradisjonelle portvoktere i debattredaksjonene bestemmer seg for når det gjelder hvem og hva som skal trykkes. Mange politikere og velgere er i stedet blitt egne redaktører på nett. Vi kan oftere selv sette agendaen.

Vil vi bruke vår dagsordensmakt til å få psykisk helse lengre fram i velgernes bevissthet når vi går og stemmer ved stortingsvalget 9. september 2013? Det finnes argumenter mot det. Psykiske helseproblemer er noe mange av oss ikke gjerne tar opp fordi det ofte er litt vanskelig å snakke om. Og det er noe som politikere og journalister heller ikke gjerne tar opp. Fordi det, også for dem, er langt lettere å snakke om det akutte og det synlige. Derfor er norsk helsedebatt gjerne synonymt med sykehus, køer, ressurser, bevilgninger og organisering. Dette er viktige temaer, men helsedebattene mangler dermed en sentral dimensjon.

På min Facebookside ba jeg om innspill til denne kronikken. En av dem som velvillig delte av sine erfaringer var Turid Kristensen, gruppeleder i Lørenskog Høyre. Hun sa det slik: 
«Psykisk helse kommer ofte langt bak i en valgkamp fordi de psykisk syke er en gruppe som ikke roper høyt. Tilbudene til dem står ofte også laglig til for hogg i en presset budsjettsituasjon fordi de ikke er lovpålagte. Å ta vare på de som trenger det mest, er noe politikere bør utfordres på. Jeg synes egentlig akkurat det er en god lakmustest på om kommunen ivaretar noen av sine mest grunnleggende oppgaver på en god måte».

Utsagnet ga rom for noen refleksjoner. Refleksjoner som jeg i grunn aldri har gjort meg før, men som er vel verdt for flere enn meg å gruble litt over. Roper ikke mennesker med psykiske lidelser? Må man rope høyt for å bli hørt? Blir psykisk syke systematisk nedprioritert fordi det ikke finnes lovpålagte oppgaver? Er ivaretakelse av folk med psykiske problemer en politisk kjerneoppgave? Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at svaret på det siste er ja. Det skjer mye bra innenfor psykisk helse, men mer oppmerksomhet kan føre til at det skjer noe som er enda bedre. En opptrappingsplan over ti år ga mer behandlingskvantitet, men et hovedspørsmål er om gjennomføringen har ført til bedre kvalitet. Regjeringsplattformen til de rødgrønne partiene, Soria Moria 1, var konkret på psykisk helse. Soria Moria 2 langt vagere.

For meg, som ser det hele utenfra, er det et tankekors at de få gangene psykisk helse debatteres, så er det ofte behandling det snakkes om. Behandling er vesentlig og noe samfunnet vårt må tilby av solid kvalitet, men det aller viktigste er at flere folk klarer å håndtere sine utfordringer før de blir til problemer som bør behandles. Det hjelper å snakke om det, sies det. Det er ikke dumt sagt. Psykologer kan sikkert være utmerkete folk å gå til i så henseende, men enda viktigere er de nærmeste folkene vi har rundt oss. Kjæresten, familie, venner og kolleger. Man trenger ikke være psykolog for å skjønne at mer åpenhet kan være den aller beste forebyggingen.

Nylig leverte kollega Cecilie Staude og jeg manus til en bok som får tittelen «Sosial kommunikasjon». Den dreier seg om hvordan vi bruker sosiale medier, og hvordan bruken påvirker oss som individer og samfunnet rundt oss. I arbeidet med boken stod det bare klarere og klarere for oss at flere snakker åpnere om seg selv enn de gjorde før. Vi deler mer med hverandre. De nye mediekanalene har gjort det lettere å åpne seg for andre. Mange glanser livene sine i sosiale medier, slik mennesker har glanset livene sine til alle tider. Men ser du litt nærmere på Facebook-vennene dine, følgerne på Twitter og bloggerne du leser, så vil du trolig se at flere nå også tør dele informasjon som bryter med glansbildet. Slett ikke alle, men noen flere enn før. Å pynte seg til fest er en god ide og noe mange trives med, men å være stivpyntet hele tiden er neppe behagelig. Å være seg selv er et ideal som kommer til å bli bare sterkere. Å være syk er en del av oss, fordi det er en naturlig del av livet. Livet er ikke noe å skamme seg over.  Halvparten av oss får psykiske problemer i løpet av livet. Halvparten av velgermassen – det er mange velgere det, politikere! Stadig flere kommer til å fortelle andre om at vi har slike utfordringer i hverdagen. Fordi det ikke er så farlig lenger. Tvert i mot, ved å vise svakhet og sårbarhet viser vi styrke. I et samfunn som er åpnere og rausere får sårbarheten og svakhetene mer rom.

Skulle ønske #Ap og @jonasgahrstore ville fokusere på #psykiskhelse i valgkampen. Blir gjerne med som frivillig fremover, har mange ideer», tvitret Hanne Heggheim (@hanne444) nylig. «Enig! Tror vi er mange med gode ideer som har jobbet eller brukt psykiatri. Spør oss da», supplerte  Bente Sørensen (@pysbenzo). «Herved gjort. Jeg vil gjerne lytte til råd om psykisk helse og andre erfaringer. Send mail eller brev eller link», svarte Jonas Gahr Støre. 
Den nye åpenheten i nye medier kommer til å påvirke tradisjonelle medier, politikere og den politiske agendaen, både inn mot valget i 2013, ved påfølgende valg og ikke minst; mellom valgene. Jeg kan yte min lille skjerv til at påvirkningskraften blir større. Det samme kan du. 

Skal vi gripe de nye mulighetene og se hva som skjer?
 
Denne teksten kommer på trykk i Psykologtidsskriftet til uka. 

Teksten ble til etter at debattredaktør Øystein Helmikstøl ringte meg og lurte på om jeg kunne skrive om dette temaet. Jeg måtte tenke meg om fordi det er et felt som jeg vanligvis ikke engasjerer meg så sterkt i, men valgte å ta utfordringen. Det er jeg glad for. For i forbindelse med arbeidet med teksten, så fikk jeg økt forståelse av viktigheten av å sette psykisk helse lenger fram på dagsorden. Takk til alle som spilte inn gode ideer og tanker underveis. Jeg vil også gi honnør til debattredaktøren. For det første for at han inviterer skribenter til bladet sitt, i stedet for å sitte og vente på at folk skal sende inn til ham. Dernest for at han overrasket positivt da jeg spurte når jeg kunne publisere dette på min blogg. Jeg hadde forventet at han skulle si "etter at vi har publisert hos oss". Men se hva han svarte:

Øystein Helmikstøl

I stedet for å tenke at "det er dumt for oss at han publiserer først" så er han raus og tenker at det er bra for dem. Fordi det kan gi dem god forhåndsomtale og kanskje gi meg, og andre, lyst til å skrive der igjen. Det er denne holdningen jeg tror (og håper) vil bli framtidens holdning blant debattredaktørene. 



Folk i de sosiale mediene og i de tradisjonelle mediene kan utfylle hverandre hvis vi ser mulighetene framfor truslene.