mandag 25. februar 2013

Hovedbildet i opinionen - et halvt år før stortingsvalget

To måneder uti valgåret 2013 er det på tide å ta en titt på bevegelsene i opinionen. Min foretrukne metode er, som sikkert mange av dere vet, å bruke et gjennomsnitt av ulike målinger. Normalt bruker jeg et flatt gjennomsnitt. Dvs. legger sammen alle nasjonale målinger og deler på antallet. Men ting er ikke helt normalt nå. For byråene er faglig uenige om den politiske vektingen og om man skal vekte råtallene mot 2009-valget eller 2011-valget. To byråer vekter mot 2011: Infact og Respons. Resten vekter mot 2009. Metodevalget er helt avgjørende for de barometertallene som byråene presenterer.

Jeg synes det er gode faglige argument for begge metoder og bruker nå derfor kun fire byråer i mine snittberegninger: De to byråene som sverger til 2011-metoden, samt to av de som sverger til 2009-metoden. På denne måten blir da de to metodene tillagt like stor vekt i snittallene. På basis av bra historikk har jeg plukket ut Gallup og Ipsos/MMI til å komplettere Infact og Respons. Kommer derfor å følge disse fire ekstra nøye framover, men har et blikk på andre målingene også.



La oss først kikke på blokktallene. Som du ser, så er det borgerlige forspranget fortsatt massivt. Selv om forspranget skrumpet inn noe i løpet av februar. Et valg i dag ville, ut i fra målingene, gitt de borgerlige (definert som KrF, V, H og Frp) om lag 100 mandater. Mens de rødgrønne (definert som Ap, SV, Sp Og Rødt) ville kun fått 69 mandater.

Går vi ned på partiperspektivet, så finner vi fort forklaringen på den rødgrønne mandatframgangen: SV plusser på med åtte mandater siden forrige måned, mens Høyre faller med seks.





 


Og går vi fra mandattall og studerer prosenttall i stedet, så ser vi at årsaken til SVs mandatframgang ligger i at partiet har karret seg over sperregrensen og ser nå 5-tallet på mine snittberegninger. Økt oppmerksomhet rundt oljeboring i Lofoten kan ha vært en medvirkende årsak til dette SV-løftet. Så gjenstår det å se om dette kun er et blaff, eller om lysningen for hardt prøvede SV vil være av mer varig karakter.




Sprikene på februarmålingene er usedvanlig store for KrFs og Sps vedkommende. Både Respons, Norfakta og Opinion har Sp på 3,8 prosent og dermed under sperregrensen. Mens partiet ser 6-tallet både hos Gallup og Infact. Jeg tror sannheten er at partiet holder unna for sperregrensen, men at oppslutningen er en god del svakere enn valgresultatet i 2009 (6,2 prosent).

Jubelen stod i taket hos mange KrF-ere da Infact ga dem 8,3 denne måneden. Mens målingen på stusselige 3,8 for KrF som Sentio presenterte et par dager etterpå, nok var nedslående lesing i de samme kretsene. Kan det tenkes at Infact fanger en KrF-strømning i velgermassen som ingen andre klarer fange? Jeg tviler. Når ingen andre byråer kan bekrefte dette KrF-nivået, så er min vurdering at nivået reelt er lavere. Men samtidig bør man ikke utelukke at enkeltmålinger, ved enkelte anledninger, kan fange en strømning som ikke et gjennomsnitt kan.

Skal valget 2013 bli jevnt, så fordres det særlig to ting fra rødgrønn side:
1. De må lykkes med å mobilisere gjerdesitterne. Bakgrunnstall tyder på at så mange som en kvart million rødgrønne velgere fra 2009 har satt seg oppå gjerdet.

2. De må ta tilbake veldig mange av de velgerne som stemte rødgrønt sist, men som nå sier at de vil stemme Høyre.  

I øyeblikket er de ikke i nærheten på noen av de to hovedpunktene.

2 kommentarer:

  1. Blir ikke snittet garantert feil? For enten så har de som vekter mot 2009 rett eller så har de som vekter mot 2011 rett - at begge skal bomme grovt er vel ganske urealistisk?

    SvarSlett
  2. Er 2009-metoden best, så treffer snittet trolig dårligere enn de som vekter mot 2009, men bedre enn de som vekter mot 2011. Er 2011 best, så treffer snittet bedre enn de som vekter mot 2009. Og skulle begge metoder har noe for seg, så vil snittet treffer veldig godt..

    SvarSlett