På den tiden Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo hadde råd til å holde seminarer på de brede innføringsnivåene, og jeg var seminarleder der, så diskuterte vi jevnlig bruken av Wikipedia på mine grupper. I motsetning til en del andre folk tilknyttet UiO, så anbefalte jeg at studentene tok dette hjelpemiddelet i bruk når de skulle skrive en oppgave. Brukerstyrte Wikipedia må dog ikke benyttes som eneste kilde, og opplysningene der bør alltid sjekkes opp mot andre kilder. Men som et utgangspunkt synes jeg at Wikipedia kan fungere bra.
Kvaliteten på artiklene der er imidlertid av svært varierende karakter. I stedet for å bruke dette som et hovedargument mot bruk, slik mange av mine tidligere kolleger tok til orde for, så mener jeg det i stedet er et argument for selv å gå inn der og bidra til å heve nivået.
Selv har jeg min lille plass i den store Wikipedia-sfæren. En plass som jeg nå ser eksistensberettigelsen blir diskutert.
Delta gjerne i debatten, her eller der, eller begge steder.
Viser innlegg med etiketten seminarer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten seminarer. Vis alle innlegg
lørdag 3. oktober 2009
torsdag 26. februar 2009
Verdien av seminarer
Dannelsesutvalget og Aftenposten har i fellesskap igangsatt en meget viktig og spennende debatt. En debatt som handler om framtiden innenfor høyere utdanning. I den debatten skal min stemme høres.
For etter sju år som student på Blindern og ytterligere seks år som seminarleder, føler jeg at her har jeg noe å bidra med. Og mitt kronikkbidrag handlet om å advare mot å bygge ned seminarene, slik dessverre mitt eget inistitutt - statsvitenskap, og flere andre bedriver for øyeblikket.
Kronikken min har fått respons. Psykologistudenten Cecilie Benneche skrev en replikk i Aftenposten 08.02. (dessverre ikke på nett) hvor hun påpekte, ut i fra egne erfaringer, at seminarene generelt var preget av for dårlig ledelse. Hun fikk støtte av bloggeren Anne Viken som mente at min kronikk var "svært naiv og tufta på smale eigne erfaringar som seminarleder".
Øyvind Østerud, leder for Makutredningen og institututt for statsvitenskap, mente på sin side at kollokviegrupper kommer til å bli en god erstatning for nedleggelsen av seminarene.
Dette siste kunne ikke få stå uimotsagt, så jeg skrev derfor en replikk som Aftenposten publiserer i dag. Da denne ikke ligger på nett, så slenger jeg den ut også her - i sin opprinnelig form:
Seminarenes verdi
Statsvitenskaplig instituttleder Øyvind Østerud repliserte 9. februar mitt kronikkslag den 31. januar for å vitalisere og styrke seminarene i høyere utdanning. Jeg deler fullt ut hans synspunkt om at forskning og universiteter trenger forutsigbarhet og bevilgninger på helt andre nivåer enn det vi i dag ser.
Vi er helt avhengige av drivende gode forskningsmiljøer, universiteter og høyskoler for å utvikle den kapitalen vi skal leve av i årene som kommer; hodene. Hvileskjær holder bare ikke! Jeg er også glad for at Østerud ser betydningen av studenters skriftlige og muntlige øvelse og deltakelse. Slik deltakelse er helt essensielt både i dannelses- og læringsøyemed.
Gal prioritering
Våre veier skilles imidlertid i synet på seminarene. Instituttlederen forsvarer beslutningen om å legge ned seminarene med budsjettunderskudd og at det angivelig var helt ”nødvendig å redusere utgiftene til seminarundervisning”. Økte rammer er ønskelig, men å prioritere godt innenfor de rammene som er til rådighet, er også meget viktig. Budsjettunderskuddet må ha kommet meget bardus på instituttet all den tid det så sent som i oktober klart ble signalisert både til studenter og seminarledere at det skulle arrangeres seminarer også dette semesteret. Bare et par uker senere kom plutselig kontrabeskjeden om at seminarene i stedet skulle bort. Forutsigbarhet bør gjelde også for seminarledere og studenter, ikke bare forskere.
Institutt for statsvitenskap kunne ha gått foran og sagt at seminarene er så viktige for oss og det studietilbudet vi gir, at vi skjermer dem og snur heller andre steiner. I stedet valgte man å prioritere ned. Instituttstyret, med Østerud i spissen, har tro på at kollokviegrupper vil kunne bli en god erstatning for de seminarene som nå er fjernet. Jeg synes at kollokviegrupper er en aldeles utmerket ordning og et meget godt studiesupplement. Men noen god erstatning for seminarer er det ikke.
Handler om vilje
Dessverre er ikke seminarnedbyggingen på Institutt for statsvitenskap noe enestående eksempel. De tilbakemeldingene jeg har fått i kjølvannet av min kronikk, tyder på at også andre institutter for tiden bygger ned seminarene sine. Jeg tror at det er helt feil vei å gå hvis vi ønsker oss bedre universiteter og høyskoler. Vi bør gå motsatt vei - seminarene må bygges opp! For å få det til, er vi avhengige av at både bevilgende myndigheter og institutter ser verdien. De har her et felles ansvar. I bunn og grunn handler det om vilje.
For etter sju år som student på Blindern og ytterligere seks år som seminarleder, føler jeg at her har jeg noe å bidra med. Og mitt kronikkbidrag handlet om å advare mot å bygge ned seminarene, slik dessverre mitt eget inistitutt - statsvitenskap, og flere andre bedriver for øyeblikket.
Kronikken min har fått respons. Psykologistudenten Cecilie Benneche skrev en replikk i Aftenposten 08.02. (dessverre ikke på nett) hvor hun påpekte, ut i fra egne erfaringer, at seminarene generelt var preget av for dårlig ledelse. Hun fikk støtte av bloggeren Anne Viken som mente at min kronikk var "svært naiv og tufta på smale eigne erfaringar som seminarleder".
Øyvind Østerud, leder for Makutredningen og institututt for statsvitenskap, mente på sin side at kollokviegrupper kommer til å bli en god erstatning for nedleggelsen av seminarene.
Dette siste kunne ikke få stå uimotsagt, så jeg skrev derfor en replikk som Aftenposten publiserer i dag. Da denne ikke ligger på nett, så slenger jeg den ut også her - i sin opprinnelig form:
Seminarenes verdi
Statsvitenskaplig instituttleder Øyvind Østerud repliserte 9. februar mitt kronikkslag den 31. januar for å vitalisere og styrke seminarene i høyere utdanning. Jeg deler fullt ut hans synspunkt om at forskning og universiteter trenger forutsigbarhet og bevilgninger på helt andre nivåer enn det vi i dag ser.
Vi er helt avhengige av drivende gode forskningsmiljøer, universiteter og høyskoler for å utvikle den kapitalen vi skal leve av i årene som kommer; hodene. Hvileskjær holder bare ikke! Jeg er også glad for at Østerud ser betydningen av studenters skriftlige og muntlige øvelse og deltakelse. Slik deltakelse er helt essensielt både i dannelses- og læringsøyemed.
Gal prioritering
Våre veier skilles imidlertid i synet på seminarene. Instituttlederen forsvarer beslutningen om å legge ned seminarene med budsjettunderskudd og at det angivelig var helt ”nødvendig å redusere utgiftene til seminarundervisning”. Økte rammer er ønskelig, men å prioritere godt innenfor de rammene som er til rådighet, er også meget viktig. Budsjettunderskuddet må ha kommet meget bardus på instituttet all den tid det så sent som i oktober klart ble signalisert både til studenter og seminarledere at det skulle arrangeres seminarer også dette semesteret. Bare et par uker senere kom plutselig kontrabeskjeden om at seminarene i stedet skulle bort. Forutsigbarhet bør gjelde også for seminarledere og studenter, ikke bare forskere.
Institutt for statsvitenskap kunne ha gått foran og sagt at seminarene er så viktige for oss og det studietilbudet vi gir, at vi skjermer dem og snur heller andre steiner. I stedet valgte man å prioritere ned. Instituttstyret, med Østerud i spissen, har tro på at kollokviegrupper vil kunne bli en god erstatning for de seminarene som nå er fjernet. Jeg synes at kollokviegrupper er en aldeles utmerket ordning og et meget godt studiesupplement. Men noen god erstatning for seminarer er det ikke.
Handler om vilje
Dessverre er ikke seminarnedbyggingen på Institutt for statsvitenskap noe enestående eksempel. De tilbakemeldingene jeg har fått i kjølvannet av min kronikk, tyder på at også andre institutter for tiden bygger ned seminarene sine. Jeg tror at det er helt feil vei å gå hvis vi ønsker oss bedre universiteter og høyskoler. Vi bør gå motsatt vei - seminarene må bygges opp! For å få det til, er vi avhengige av at både bevilgende myndigheter og institutter ser verdien. De har her et felles ansvar. I bunn og grunn handler det om vilje.
Abonner på:
Innlegg (Atom)