Sperregrensepartiene

Sperregrensen. Det er den grensen et parti må over for å være med i kampen om utjevningsmandatene. Her i landet har vi en sperregrense på fire prosent og 19 utjevningsmandater til fordeling, ett utjevningsmandat i hver valgkrets. En vanlig misforståelse er å tro at et parti må ha over fire prosent for å ha sjanse til å komme inn på Stortinget. Det må man ikke, sperregrensen er kun aktuell når de nevnte 19 mandatene skal fordeles. 

De resterende 150 mandatene fordeles etter oppslutningen i de ulike fylkene. Venstre datt for eksempel under sperregrensen i 2009, men hadde god nok oppslutning i både Akershus og Oslo til at hhv. Borghild Tenden og Trine Skei Grande kom inn på Stortinget. Steinar Bastesen og hans Kystparti hadde svak oppslutning nasjonalt, men god nok oppslutning i Nordland til at han kunne være stortingsrepresentant i to perioder (1997-2005).

Men for både SV, KrF, Sp og Venstre, som i dag alle slåss mot sperregrensen, er det avgjørende å komme seg over. Fordi det vil sikre dem stortingsgrupper av en viss størrelse de neste fire årene. Venstre er vant til å kjempe mot denne grensen, men for de andre tre partiene er slik kamp noe nytt. Det faktum at vi nå har hele fire «sperregrensepartier» sier også noe om en velgeropinion som for tiden søker mot to store partier; Ap og Høyre, med et mellomstort Frp på slep.

Tar vi en titt på velgerlojaliteten og grunnfjellet i disse fire partiene, så ser vi at Sp og KrF har noe av den samme styrken og svakheten. Begge partier har bra lojalitet blant sine velgere og et grunnfjell som bør være stort nok til å berge dem over sperregrensen også ved dette valget, selv om valgkampen skulle gå dem i mot. Men begge sliter tungt med å appellere til nye velgere. Det er en fare på sikt, for skal et parti beholde posisjonen og endog vokse, så må partiet klare å beholde mange av de gamle samtidig som det rekrutterer nye. Appellerer partiet bare til gamle velgere, så vil det  sakte, men sikkert dø ut.  

For SV og Venstre er det omvendt. De har lav velgerlojalitet og mindre grunnfjell, men bedre appell blant nye velgere. Mange velgere har SV og Venstre som sitt nr. 2 parti. Men å være nr. 2 holder ikke, vi velgere stemmer jo kun på ett parti. Derfor er det SV og Venstre som nå på kort sikt lever farligst. Samtidig har SV og Venstre mer potensial hvis de først får ballen til å rulle rett vei.

Skulle SV eller Sp falle under sperregrensen, så kan de rødgrønne glemme håpet om å forsvare flertallet. Skulle KrF eller Venstre havne under, så vil sjansen for borgerlig flertall reduseres, men fortsatt være til stede fordi deres forsprang for tiden er stort. De rødgrønne har dermed en særlig utfordring: Ap må gi såpass med konsesjoner til juniorpartnerne SV og Sp at nok velgere finner småpartiene relevante nok til å gå og stemme på dem slik at de kan beholde oppslutningen og dermed bevare det rødgrønne håpet om en tredje valgseier.

I 2005 lyktes Venstre med å trekke til seg en del taktiske borgerlige velgere som stemte partiet for å få det over sperregrensen. Problemet var imidlertid at dette gikk ut over Høyres mandatuttelling slik at den borgerlige vinningen omtrent gikk opp i spinningen. SV kan lykkes med en tilsvarende appell til taktiske rødgrønne velgere, men det kan gå ut over Aps mandatuttelling.

I en dramatisk sluttkamp mot sperregrensen blir det å redde eget liv det viktigste.  


Artikkelen stod på trykk i min mandagsspalte Romerikes Blad 18. mars 2013