Partier i sosiale medier: Venstre

Venstre måtte nøye seg med 3,9 prosent og fattige to mandater ved stortingsvalget i 2009. Bl.a. fordi daværende partileder Lars Sponheim bommet på strategien. Denne høstens lokalvalg ble derimot en opptur for Norges eldste parti; 6,3 prosent var Venstres beste kommunevalgsresultat siden 1971.
Fordi den nye partilederen Trine Skei Grande er den første Venstre-lederen som har forstått sosiale medier og Venstre som parti har utviklet seg kraftig i sosiale medier de siste par årene? Nei, så enkelt er det definitivt ikke. Hovedforklaringene ligger andre steder.

Det er imidlertid ingen ulempe å beherske sosiale medier og betydningen vil øke mot valgene i 2013 og 2015. Kollega Cecilie Staude vurderte Skei Grandes bruk av sosiale medier i går. I dag skal jeg ta partiet hun leder i nærmere sosialt medieøyesyn.


Fin dialog på Twitter

About @Venstre

• 3,413Tweets
• 8,174Following
• 8,362Followers
• 303Listed

Venstre opprettet en konto allerede 3. juni 2008 og var med det nest først ute på Twitter av norske partier. I løpet av de drøye tre årene som har gått, har partiet i skrivende stund sendt ut 3413 tweets, fått 8362 følgere og havnet på 303 lister. Antallet følgere trenger ikke si allverdens, og vi bør huske at blant Twitters kvarte million registrerte norske brukere, så kan mikrobloggtjenestens elitistiske form føre med seg at Venstres velgere er noe overrepresentert der. Like fullt er det grunn til å tro at det faktum at lille Venstre er Twitters nest største parti målt i antall følgere, også er et produkt av at partiet tilfører de av oss som velger å følge det, noe.

Venstre, som oppdateres av @kjartana, @havrohansen og @venstrejck, har reell dialog med Twitter-folket. Spør man @venstre, så får man som regel svar. Og ofte også gode svar, samtidig som det framvises respekt for de som spør, tidvis ispedd en dose humor og selvironi. Vissheten om at det faktisk er mulig å få skikkelige svar fra partiet på Twitter, gjør det mer interessant å ha dem i twitterstrømmen. Ønsket om og viljen til å delta i samtaler, gjør at verdien av tilstedeværelsen øker fordi Venstre både tilfører og blir tilført noe på Twitter.
   

KnutFQ Knut Falk Qvigstad 

Skriver kronikk, tema: Kan livsgrunnlaget reddes uten systemkritikk? Er grønn vekst mulig? Hva mener @SVparti @Venstre og @Arbeiderpartiet?

@Venstre
@KnutFQ Tanken om grønn vekst er grunnlaget for mye av vår miljø- OG skattepolitikk:venstre.no/artikkel/21095

marteklouman Marte Klouman 

@ 

@ceciliestaude Ikke helt vitenskapelig, men jeg tror at @venstre ville gjort det betraktelig bedre om Elvestuen skiftet sveis. ;-) #tips

16 hours ago Favorite Retweet Reply

@VenstreVenstre
@marteklouman Nå har han jo fått seg en jobb, men ja, vi mener fortsatt at han bør klippe seg.@ceciliestaude

Når det gjelder de "vanlige" tweetene der partiet ikke besvarer henvendelser, så er omtrent halvparten av dem viet Trine Skei Grandes politiske virksomhet. De resterende handler om partiets og andre Venstre-politikers gjøren og laden. Informasjonen handler primært om hva som er partiets politikk på ulike områder, og det lenkes opp til både egne nettsider, til blogger og ulike medieoppslag. Denne type informasjon, spørsmål og diskusjon rundt partiets politikk bør være et kjerneelement i all politisk kommunikasjon. Venstres twitterkonto bidrar til realisering dette.

Samtidig kan det være grunn til å stille spørsmålstegn ved om såpass mange av de "ordinære" tweetene bør kobles til partilederen. Og Venstre kan også bli langt bedre på å invitere oss andre inn til diskusjon om Venstres politikk ved f.eks. å henge på et "Enig/uenig?" i slutten av noen av tweetene. Å "by litt mer på partiet" i form av en og annen tweet som kan gi oss små glimt inn i de indre prosessene i partiet, ville heller ikke vært av veien.

På det jevne på Facebook
Venstre har 6310 "likere" på Facebook. Det er flest av de fire små partiene på Stortinget (KrF, SV, Sp og V), men langt bak de tre store (Ap, H og Frp). "Vil du kommunisere direkte med Trine Skei Grande? Følg henne på Facebook!" Det var det første som møtte meg på Venstres "Vegg". En oppfordring som i følge Cecilie Staudes vurderinger, er noe misvisende all den tid Trine Skei Grande faktisk har heller liten direkte kommunikasjon med andre på Facebook, men kommuniserer primært ut i form av statusoppdateringer.

Det er flere diskusjoner av substansiell karakter på Venstres vegg. Diskusjonene bærer preg av at det stort sett er Venstre-folk som diskuterer med hverandre. Nå er Venstre riktignok kjent for å være et lite parti med usedvanlig mange ulike meninger under samme tak (Fritt etter Halfdan Hegtuns alter ego Even Brattbakken: "Jeg stemmer Venstre. Det samme gjør naboen. Så politisk sett står vi langt i fra hverandre"), men meningsytringene er like fullt ofte "heiing" på partiet eller representerer små nyanseforskjeller. At Venstre selv av og til deltar i diskusjonene i kommentarfeltene, bidrar til å heve diskusjonskvaliteten. Deltakelsen kunne gjerne vært oftere, og jeg savner at Venstre i enda større grad inviterer sine "likere" til innspill og deltakelse.

I likhet med de fleste FB-sider, så er oppdateringer på "Veggen" hovedaktiviteten. Venstre tar i liten eller ingen grad i bruk andre publiseringsverktøyer som spørreundersøkelser, bilder og videoer. Det gjør at Venstres side framstår noe ensidig i formen. Aktivitetsnivået er ellers noe ujevnt. Med fire sideadministratorer burde det være mulig å få til et jevnere og noe høyere nivå enn det som foreløpig eksisterer.

God digital møteplass. Informativ, men litt kjedelig nettside
Hva står Venstre for? Hvordan kan man delta i, og diskutere med, Venstre? Disse to spørsmåplene hadde jeg i bakhodet da jeg klikket meg inn på partiets nettside venstre.no. Spørsmål som jeg tror mange som søker inn på den siden også ønsker å få svar på. Venstres slagord "Folk først" er det første som møter oss. Og de fire temaene skole, miljø, småbedrifter og velferd er plukket ut som hovedsaker i headingen. Klikker man seg inn der, så får man en kort innføring i partiets synspunkter på disse temaene, samt videre lenker til partiets stortingsvalgprogram 2009-2013 for de som er interessert i ytterligere fordypning. Jeg synes dette er et oppsett som fungerer bra og som gir oss et godt svar på spørsmål en.
    

Deretter er saker under "Aktuelt" det største blikkfanget. Siste sak er fra 16.11 så oppdateringshyppigheten er ikke høy siste måned. Klikker man seg inn på sakene, så er de korte og handler stort sett om utspill som sentrale Venstre-folk kommer med. Disse nettsakene er kjedelige og telegramaktige å lese. De mangler gode vinkler og snert, og jeg tviler på om særlig mange lar seg friste til å lese dem. Når dette elementet utgjør en kjerne på partiets nettside, så synes behovet for oppspriting påtrengende.

"Diskuter på liberal.no" var en fane som fanget min interesse nesten øverst til høyre. Honnør til partiet for å invitere oss til diskusjon, men bør ikke denne invitasjonen utgjøre en mer framtredende plass på nettsiden? Liberal.no er Venstres digitale møteplass, og en rask titt sier meg at det fungerer bra som nettopp det.
 

   

Det vil føre for langt å vurdere bloggkvaliteten fra de ulike bidragsyterne. Men her ligger det åpenbart en god plan i bunn for nettstedet med partilederens blogg på toppen, deretter de mest kommenterte bloggene, så de mest anbefalte og de sist oppdaterte. I så måte belønnes de som skaper mest engasjement med økt synlighet. I følge partiets infosjef Steinar Haugsvær er målet med liberal.no å skape et "møtested for debatt og dialog og trekke inn egne medlemmer i kommunikasjon mot nye velgere". Venstre har her lykkes med å skape en slik møteplass, men det synes som om kommunikasjonen primært foregår mellom og inn mot medlemmene/kjernevelgerne, og i liten grad inn/ut til mulige nye velgere. Kanskje egner blogg seg best til nettopp å bygge interne relasjoner, men jeg tror likevel at politikere og partier bør evne å kommunisere også til andre enn "fansen" i alle kanaler - også i bloggene. I så måte har  liberal.no sitt største forbedringspotensial her.


Venstre er langt framme
Noen konkluderende poenger til slutt: Venstre er et lite parti med begrensende ressurser. Likevel ligger partiet langt framme i bruken av sosiale medier. Venstre er Norges beste parti på Twitter, og man har maktet å skape en digital møteplass i liberal.no som fungerer bra. Forbedringspotensialet er, etter min vurdering, størst på Facebook og nettsiden. Nettsiden er litt kjedelig, og aktivitetsnivået på Facebook til tider svakt.

Venstres hovedutfordring hva gjelder velgerne er at det er mange som liker partiet, men få som stemmer på det. Partiet har en liten kjerne, og deres velgere er generelt ikke veldig entusiastiske - de mobiliseres ofte sent ved valg. God bruk av sosiale medier kan være ett av flere midler for partiet til å møte denne hovedutfordringen ved at man bygger mer intern entusiasme og utvider kjernen, parallelt med at man bygger bedre relasjoner til mulige nye medlemmer og velgere. 

Velgermassen blir mer urban, får høyere utdanning og inntekt, og de liberale verdiene har bredere gjennomslag. Velgerstrukturelt er dette gode nyheter for Venstre fordi partiet scorer høyere her enn i andre velgergrupper. I et mer fragmentert medielandskap vil sosiale medier trolig få økt betydning inn mot valget i 2013. Det tror jeg er en fordel for partiet.

Så gjenstår det å se om Venstre klarer å ta vare på og omsette denne gode posisjonen til tellende resultat i form av et parti som legger sperregrensen på fire prosent godt bak seg. Etter mitt skjønn bør et liberalt, borgerlig sentrumsparti ha et potensial på 8-10 prosent. Kanskje mer. 

Det er opptil Venstre og partiets politikere om man klarer å utløse det potensialet.

     

Partier og partiledere i sosiale medier

I en Gallup-undersøkelse i forbindelse med stortingsvalget 2009, framkom det at kun åtte prosent av velgerne mente at informasjon i sosiale medier hadde stor betydning for valg av parti.




Det fikk meg bl.a. til å framholde i et NRK-intervju tidligere i år at sosiale medier i enkelte kretser nok er noe overvurdert. Man vinner ikke valg på Facebook. Sosiale medier utgjør pr i dag kun et supplement for velgerne.

Samtidig er jeg overbevist om at andelen vil øke ved stortingsvalget i 2013 og valgene deretter. I en mer fragmentert medieverden betyr i så fall det at de partiene og partilederne som i dag erverver seg kunnskap og utvikler sosial mediekompetanse, kan skaffe seg en fordel og et konkurransefortrinn.

I forbindelse med høstens valgkamp ble jeg spurt om å holde et foredrag for BI-studenter og andre politisk interesserte, sammen med høyskolelektor Cecilie Staude. Det ga såpass mersmak at vi fikk lyst til å gjenta samarbeidet - både i skriftlig og muntlig form. En kronikk er foreløpig forfattet i fellesskap, og vi satser etterhvert på å trekke veksler på hverandres kompetanse i form av felles analyser, foredrag, work shops, arrangementer og hvem vet - kanskje endog en bok - i tiden som kommer.      

Hvordan står det egentlig til med bruken av sosiale medier blant dagens partier og partiledere? Det er et  spørsmål vi har stilt oss, og som stadig også journalister stiller, uten at vi har hatt annet enn egne inntrykk og en dose synsing å komme med. Det har vi lyst til å gjøre noe med ved å gjøre en analyse som går inn på det kvalitative - altså forbi hvor mange venner man har på Facebook eller antallet følgere på Twitter.

I hovedsak to kriterier legges til grunn for vurderingen:

1. Dialog. I hvilken grad inviterer partiene og politikerne til dialog med sine lesere, venner og følgere? Og deltar de i dialogen?

2. Verdi. Hva slags type informasjon legger partiene og politikerne ut i de sosiale mediekanalene, og i hvilken grad tilføres lesere, venner og følgere verdi gjennom denne informasjonen?

Kriteriene er valgt ut i fra en erkjennelse av at politikere og partier må bidra med godt kvalitativt innhold i sosiale medier for å skape verdifull interaksjon med velgerne. Enhver vurdering inneholder subjektive elementer, så også denne. Dialoggraden er lettere å vurdere enn verdigraden. For å begrense analyseomfanget noe, har vi valgt å snevre inn sosiale medier til å gjelde Facebook, Twitter og blogg. Vi nøyer oss også med å vurdere de sju partiene som i dag er representert på Stortinget, samt deres partiledere. Cecilie har hovedansvaret for partilederanalysen, mens jeg tar meg av partiene. Siden partiene ikke opererer med partiblogger, så vil jeg i stedet ta en titt på deres respektive nettsider.


I en serie på åtte bloggdeler vil vi starte med Stortingets minste parti; Venstre og avslutte med det største; Ap. Til slutt peker vi på noen fellestrekk og noen ulikheter, samt setter opp en rangering av hvem vi synes er best.

Enig eller uenig i disse kriteriene? Eller har du nå noen formening om hvilke partier og politikere som er  bra/dårlig og hvorfor? Spill gjerne inn i kommentarfeltet!

Lærerike ELLE

Tabber på nett

I samarbeid med Cecilie Staude har jeg begått en kronikk. Den står på trykk i Drammens Tidende i dag:


Å tabbe seg ut på nett kan ødelegge for en politikers omdømme, politiske liv og parti i løpet av sekunder. Det har to i Hurum Frp bevist den siste tiden.

Fylkesleder i Buskerud Frp og varaordfører i Hurum, Trond Røed, la inn en kommentar under en nettartikkel på Dt.no den 11. august der han la skylden for 22. juli–terroren på den norske innvandringspolitikken som regjeringen fører. Uttalelsen skapte storm, han beklaget, men er nå verken fylkesleder eller varaordfører. Nylig skjedde noe delvis sammenlignbart. Hurum Frps Odd Beston dro til med en statusoppdatering på sin Facebook-side der han foreslo å bli kvitt voldtekter ved å stoppe alle ved Norges grense og sende alle “apekattene tilbake til Afrika der de kan dyrke sin j.... fine kultur”. Og der det aller verste visstnok var at det finnes norske kvinner som synes slike “apekatter” er så fine.

En drøy halvtime senere slettet han innlegget, men oppdateringen var allerede plukket opp og spredd rundt på Facebook, i lokal- og riksmedier på et blunk. Hurum-ordfører Monica Bratlie kunne samme dag fortelle at Beston er uønsket i alle kommunens nemder og utvalg fordi han viser holdninger som fører til at han ”ikke har gjort seg fortjent til å representere andre”.

Det er flere ulike tilnærminger man kan velge til disse sakene. Man kan stille spørsmål ved om Drammens Tidende og andre medier virkelig bør bruke såpass med plass og ressurser på å blåse opp slike saker. Eller man kan stille motspørsmålet: Begår Drammens Tidende en maktkritisk unnlatelsessynd ved å la vær og skrive om ytringer som kan si noe om politikers holdninger som de som vurderer å stemme på Frp i Buskerud og Hurum, bør ha interesse av å kjenne til?

Vi svarer ja på det siste, og finner det derfor mest verdt å reflektere over hva disse eksemplene kan si noe om. De forteller for det første at nye ytringsmuligheter og nye kanaler for politisk debatt og meningsutveksling, skaper moderne demokratiske arenaer. Noe av fellesnevneren ved nettkommentering og Facebook-oppdateringer er at disse befinner seg i et krysningspunkt, ikke bare mellom det skriftlige og muntlige, men også mellom det offentlige og det private. Dette gir store muligheter, men også tilsvarende fallgruber. Ikke minst for politikere. For i motsetning til de fleste av oss andre, så er en politiker en person som har søkt offentlighet og velgertillit, og som må være forberedt på og tåle at alt som sies i en Facebook-status, kan bli formidlet videre av både privatpersoner og medier sekunder etterpå. Hurum-eksemplene viser at det er slett ikke alle klar over.

De sosiale mediene er fortsatt nye for mange. Stortingsvalg og lokalvalg blir fremdeles ikke avgjort på Facebook. Derfor er det fortsatt rom for prøving og feiling. Også for politikere. Men både Røed og Beston beveget seg hinsides dette prøverommet og er eksempler på at når en politikers online-identitet gir en fremstilling av politikeren bak profilen som de fleste tar sterk avstand fra, så svekkes ens profesjonelle identitet og i verste fall også det partiet du representerer.

Røed og Beston dummet seg ut, og deres uttalelser er vanskelig å forsvare. Beklagelse og legge seg flat, kan fungere som strategi for å gjenopprette tillit, men hvis overtrampet er for grovt, kan det også bli så godt som umulig å gjenreise tillit og bygge opp alt som er brutt ned. De store politiske TV-debattene på hovedkanalene TV2 og NRK har blitt flyttet ut til deres små nisjekanaler. I en tid med økende mediefragmentering blir det viktigere for alle partier å treffe velgerne på nye arenaer. Det siste året har Frp hatt altfor mange saker som har tatt oppmerksomheten bort fra partiets politikk. Da er det avgjørende at man har politikere som forstår hvordan nye medier virker. I stedet for å sutre og klage over at mediene er “ute etter dem” og plassere seg selv i en slags offerrolle, så er det nå grunn til å gå en runde eller to med seg selv og tenke; skolerer vi våre folk godt nok? 

Det er et spørsmål som imidlertid ikke bare bør stilles i Frp, men i alle partier, fylkeslag og lokallag. Men spørsmålet er kanskje ekstra viktig i Frp, fordi det ligger i mange av partiets politikere sin natur å snakke rett fra levra og av og til si ting som andre politikere tier om. For i protesten mot det “politisk korrekte”, ligger deler av nøkkelen til partiets tidligere suksess, begravet. Det gjelder dog å finne en balanse, også i nye mediekanaler.

Den balansen fant verken Røed eller Beston.  

Carl I. Hagens sorti

I en smått surrealistisk forestilling i går fikk vi (kanskje) servert Carl I. Hagens sorti. Og det var en heller trist affære, med en del tragikomiske elementer som gjorde at det tidvis likevel var litt vanskelig å la vær og dra på smilebåndet.

Kjernen er omtrent som følger: Frp er Hagens livsverk, og han har gjort en formiddabel innsats gjennom det meste av sitt voksne liv med å bidra til at partiet ble bygget opp fra omtrent null og niks til å bli stort. Han ønsket seg primært Terje Søviknes som sin arvtager, men måtte "ta til takke" med andrevalget Siv Jensen etter at Søviknes rotet seg bort. Det sitter langt inne hos Hagen å overlate livsverket sitt til en annen, og det synes bortimot umulig for ham å holde seg unna politikk. Hans comeback ifm. med årets lokalvalg var å gamble med eget ettermæle, og ufølsomme uttalelser i sommer og et elendig valgresultat i Oslo viste at dette var en stor tabbe. Forholdet til Siv Jensen har aldri vært hjertelig, og er vel nå omtrent ikke eksisterende. Hagen synes åpenbart at Jensen har begått mange både strategiske og politiske bommerter i sin ledertid. Mens Jensen, etter det jeg har grunn til å tro, har følt manglende støtte fra Hagen etter at hun tok over, som vondt.

At Hagen trodde at Siv Jensen, med dette bakteppet, ville stå hardt på hans kandidatur som Nobelkomitemedlem, virker naivt. Hagens synspunkter og politiske posisjoneringer den siste tiden, har gjort den politiske ledelsen vanskeligere for henne. Det er en nesten umulig oppgave å ha en "partieier" gående rundt uten at han helt har akseptert det faktum at han faktisk har gått av. Også fordi det undergraver hennes lederlegitimitet å bl.a. måtte bite seg i tunga og holde kjeft hver gang hun er uenig med Hagen. For åpne konfrontasjoner med Hagen kunne hun ikke ta.

Hagen ser på Jensens manglende støtte som et personlig svik. Han mener at han har bygd henne opp og gitt henne de mulighetene som har ført henne i den maktposisjonen hun er i dag. Og at det minste hun kunne gjøre som takk, var å gi ham et Nobelkomiteverv på tampen av sin karriere. Det er i dette lyset jeg tror vi må se både den sterke sårheten og de emosjonelle utbruddene hos Hagen x2, som mange ser på som patetisk og smått komiske. Vi kan godt latterliggjøre dem, men samtidig ligger det en tristhet i bunn her som gjør at karikeringen ikke bare er morsom.

Tillitsverv er noe som ikke kan fordeles, men som man velges til. 25 i Frps stortingsgruppe mente nåværende Nobelkomitemedlem Inger-Marie Ytterhorn fortjente vervet, mens kun 6 ville ha Hagen. Han tapte en demokratisk avstemning, og det må han forholde seg til. Det tror jeg også at han gjør, men det er forholdet til Siv Jensen dette egentlig handler om. Hun kjører nå et løp mot regjeringsmakt i 2013 der hun plasserer/støtter moderate folk som Ketil Solvik-Olsen og Finn Egil Holm i nøkkelposisjoner i partiet. Moderasjonsprosesser er noe som Hagen også brukte deler av sin siste ledertid på, ikke minst gjennom utrenskningene av populister som Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Dag Danielsen i 2000/01.        
 
Å klargjøre partiet for regjeringsmakt, samtidig som man beholder kjernen av det som er unikt med partiet og hovedårsaken til at folk stemmer på det, er en balanse som er svært vanskelig for et fløyparti som Frp. Bare se på hva som har skjedd med SV. Men det er denne balansen som Siv Jensen må lede partiet til å få til. Kanskje er Jensen dama som Frp nettopp trenger for å få regjeringsmakt. Spørsmålet er til hvilken pris. Hagen synes å mene at prisen nå er i ferd med å bli for høy, at partiet kan bli for vassent og ugjenkjennelig i jakten på makt. Derfor har denne personkonflikten også en underliggende politisk dimensjon.

Det er summen av politikk og følelser som vi nå ser utspiller seg. Det er vanskelig å se for seg at Hagen kan komme igjen som en rikspolitisk størrelse etter dette. Når jeg likevel ikke helt vil avskrive ham, er det fordi han i de kommende fire årene er valgt som leder av Oslo Frps bystyregruppe, en posisjon han kan bruke også til rikspolitiske utspill, hvis han ønsker det. Skulle Frp gjøre nok et svakt valg i 2013, så bør ingen utelukke at Siv Jensens lederposisjon vil bli diskutert.

Da kan Hagen dukke opp med kraft. Igjen.      

- Sp må bli bredere! (men er det mulig?)

Jeg vedder på at Senterpartiet ved årets valg kommer under sitt nivå fra 2007, skrev jeg på Twitter i vår. Jeg vedder i mot, sa partiets parlamentariske nestleder, Anne Tingelstad Wøien. Så i går satt vi der da, Wøien og jeg, og spiste og drakk på hennes regning. På et utested ved Stortinget. For hun tapte veddemålet med glans. 6,7 lød det dystre lokalvalgtallet som Sp pent måtte finne seg i å notere i høst. Langt unna de 8 prosentene som man klarte i 2007. Lokalvalg som jo egentlig skal være partiets paradegren.

 Hvorfor gikk det slik?
- 22. juli? Noen velgere som hadde tenkt å stemme på Sp, stemte på Ap i stedet pga. terroren, svarer hun.

Nja, neppe særlig mange, repliserer jeg. Ap gjorde det ikke dramatisk mye bedre enn hva de ellers ville ha gjort. Og Sp ville gjort det svakt likevel.


Wøien sier seg litt enig. Så vi må lete andre steder.

Jeg blar i en bok som jeg har med. Den heter "Det politiske landskap" (Bernt Aardal red). Vet du hva som var den viktigste enkeltsaken for velgerne i 2009, spør jeg?
- Skole?, spør hun.
Ja. Det var den viktigste saken også i 2005 og i 2001. Men miljø var også en viktig sak sist. Det samme var helse og eldreomsorg. Samt innvandring og skatter og avgifter. Det var altså mange forskjellige saker som var viktige.

- Distriktspolitikk da, lurer hun på.
Bare fem prosent av velgerne mente at det var en av to viktigste sakene, forteller jeg. Distrikt rangeres som viktig av halvparten av Sps velgere, men det er knapt noen andre partiers velgere som synes området er særlig viktig.

Smalt parti
Jeg blar til neste tabell. En tabell som heter "prosent som mener at partiet har best politikk".
37 prosent av velgerne i 2009 sa at Sp har den beste distriktspolitikken. 17 prosent at partiet har den beste samferdselspolitikken. Men det er det.

Folk mener at partiet ikke har god politikk på andre områder. Knapt en velger mener Sp har den beste skolepolitikken. Eller helse- og omsorgspolitikken. Eller innvandringspolitikken. Eller.. Jeg stopper der.. Hun har åpenbart skjønt poenget. Sp er smalt. De har bare distrikt. Og noe samferdsel. Forøvrig er det tynt. I velgernes øyne. For nå, i enda større grad enn i 2009, er det et velgerklima etter brede "catch all"-partier. Partier som har høy troverdighet og tillit på langt flere områder enn en eller to. Partier som Ap og Høyre.

- Vi vet dette. Etter hvert valg har vi evalueringer fra dyktige analysefolk som sier det samme. Og vi er stort sett alle enige om at partiet må bli bredere, framholder hun.




Sp byttet navn fra Bondepartiet allerede i 1959. I over 50 år har dere snakket om å bli bredere. Hvorfor får dere ikke dette til?
- Godt spørsmål. Jeg jobber for at partiet skal bli bredere hver dag. Det er imidlertid slik at når Sp-ere får taletid i debatter og må velge ut en sak å tale om, så velger de fleste distrikt. Eller samferdsel. Det er en utfordring når vi snakker om mer bredde.

Sp uten mandater?
Anne Tingelstad Wøien er valgt inn på Stortinget fra Oppland. Oppland er partiets tredje beste valgdistrikt. Bare slått av Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag. Å stå på førsteplass på Sps nominasjonsliste i Oppland bør være bankers stortingsplass. Men det er ikke bankers lenger. Etter mine beregninger, basert på gjennomsnittet av målingene i oktober, ville Sp ved et stortingsvalg i dag såvidt holdt det siste distriktsmandatet i Oppland. Dette betyr at skulle Wøien igjen bli nominert på topp, hvilket mye tyder på, så er det nå et åpent spørsmål om Opplands Sp-velgere får en representant på Tinget. Dette sier noe om hvilken situasjon Sp befinner seg i nå.

Partiet har, i skyggen av SVs fiasko, på et vis kommet seg unna medieoppmerksomheten som dårlige valgresultater normalt gir. Men situasjonen er bekymringsfull også for Sp. Skulle Sp ramle under sperregrensen på fire prosent i 2013, så har partiet faktisk ikke ett eneste sikkert mandat. Jeg tror dog de i en slik situasjon kan klare å holde ett mandat i sitt beste fylke, Sogn og Fjordane, men jeg er slett ikke sikker lenger. Sp med kun en eller ingen representanter på Stortinget 2013-17 - er det virkelig mulig? Partiet som jo "alltid" har vært der. Riktignok aldri stort, sett bort i fra jubel-"EU"valget i 1993, men heller aldri truet på livet. Er det Sps liv det nå står om? Er det faktisk så dramatisk?

Jeg titter på noen velgerstrukturelle trender. Det blir færre og færre bønder. Hva vil framtiden i landbruket bringe? Trolig enda færre bønder. Slett ikke bra for Sps velgergrunnlag. Urbaniseringen fortsetter. Noen trendendring på gang her? Nei, enda flere vil flytte inn til byer og tettsteder. Flere og flere velgere blir byfolk. Ikke bra for Sp. Flere og flere får høy utdanning og inntekt. Ikke bra for Sp. Konklusjon? Velgertrendene går i mot Sp.




Med distrikt i hjertet
Det rødgrønne regjeringsprosjektet er også i ferd med å spise opp både SV og Sp. Sp har riktignok, smart nok, dyrket sine seire, der SV har dyrket sine tap. Men regjeringsslitasjen slår inn også i Sp. De er, i likhet med SV, et meget lite parti i koalisjon med ett stort parti. Ap får det som er å hente av "styringstilligg", mens de små får svi. Hvor lenge kan det fortsette?
- Det er ingen sterke krefter i stortingsgruppen som tar til orde for at Sp må ut av regjering, sier Wøien. Men det er flere som ønsker KrF inn.
Hva hvis SV finner det riktig å gå ut da?
- Da blir det selvsagt en ny situasjon som vi må diskutere.

SVs veivalg kan altså endre dagens politiske landskap og frigjøre også Sp. Sps problemer er imidlertid mer fundamentale enn som så. For terskelen for å stemme Sp har blitt altfor høy for de aller fleste. Partiet er og blir et bondeparti/distriktsparti.
- Sp, og vi som representerer partiet, er mer mangfoldig enn mange tror, sier Wøien.

Mulig det. Men hvorfor er det så mange som tror dette da? Da er vi over i hjerteavdelingen. For hvor mye har Sp og partiets folk gjort for å kvitte seg med stempelet som et parti det bare lukter fjøs av? Hjelper det å snakke om å bli bredere når så mange av både partiets fremste politikere og de som danner baktroppen, viser at det egentlig primært er landbruk, distrikt og samferdsel som står deres hjerte nær? Engasjement må komme innenfra.

Ivrig i sosiale medier
Wøien er selv en aktiv bruker av sosiale medier. Både Facebook, Twitter, blogg og Youtube har hun gitt seg i kast med - med betydelige innslag av iver. I en medieverden der små partier som Sp tidvis sliter med å nå igjennom i de mer tradisjonelle mediene av typen TV, avis, radio, så må sosiale medier være en utmerket mulighet for dem til likevel å nå ut.

Derfor er det med et stigende innslag av forundring jeg registrerer at Sp, i mine øyne, er det partiet som har kommet kortest når det gjelder satsing i sosiale medier. De har en partileder som er bakpå her, de har få gode bloggere og twitrere og det virker som mange ser på dette som noe nymotens greier som andre eventuelt får holde på med.
- Gode oppslag i lokalaviser og leserinnlegg, blir høyt verdsatt hos oss, sier Wøien. Men sosiale medier er også tema på våre møter, og jeg tror det vil bli flere som vil kaste seg over det etter hvert.


Praktisk ungdomsskole
Hm. Senterpartiet - er det liv laga i framtiden? Jeg er søren ikke sikker. Jeg titter på Wøien igjen.
- Ungdomsskolen, utbryter hun, der har jeg fått til ting!
Å, hva da, sier jeg.
- En mer praktisk skole som blir mer relevant for alle. En skole der også de teoritrøtte kan ha sin plass. Det kom en stortingsmelding i vår som jeg er stolt av.
En melding er vel ikke nok?
- Nei, men dette kommer. Mer praktisk skole og valgfag blir innført fra neste høst. Og det er jeg stolt av!
Men hvis dette blir en suksess så er det vel Kristin Halvorsen eller Jens Stoltenberg som tar æren for det?
- Det kan være, men det viktigste er at det kommer elevene til gode. Da har jeg fått gjennomslag for min hjertesak, men partiet har ikke fått gevinsten. Det er dumt.

Sp som skoleparti? Tja, men nei. Jeg tviler på om det er mulig for dem å få til.

Sps framtid
Skal Sp ha en framtid, så må Sp være Sp. De må klare å trekke til seg velgere som har et positivt syn på distriktene. Det er det mange som har, også i byene. Sp lever av stor tillit i distriktsspørsmål og det må de fortsette med. Partiet må imidlertid søke å holde på denne kjernen, parallelt med at man utvider grunnlaget sitt noe. Det er krevende. For bredde og tydelighet er to størrelser som fort kommer i konflikt med hverandre. Faren er at man forskrever seg i jakten på det bredere. Foreløpig er dog ikke denne faren særlig stor for Sps del. Faren er nå langt større for at partiet forblir smale og at velgergrunnlaget er i stabil forvitring.

Med mindre EU-saken skulle dukke opp igjen som aktuell i nær framtid, hvilket lite i dag tyder på, så tror jeg partiet er helt avhengig av å lykkes med å finne denne balansen. Det virker som om Anne Tingelstad Wøien er klar over det. Jeg er usikker på hvor mange andre i partiet som egentlig (inn)ser det.

Derfor tar jeg gjerne et nytt veddemål her og nå. Jeg vedder på at Sp i 2013 kommer under sitt nivå fra 2009 (6,2 prosent). Anne Tingelstad Wøien, eller andre, tør du vedde i mot?

Oppdatert: - Selvfølgelig tar jeg det veddemålet! Jeg spiser og drikker gjerne på din regning neste gang, står det i en mail fra Wøien.

Hun har tro på Sp den dama. Mens jeg ser fram til nok et måltid i 2013 på hennes regning..

Borgerlig samling?

De fire opposisjonspartiene Frp, Høyre, KrF og Venstre inviterte til felles pressekonferanse i dag for å fortelle omverdenen at de mener tiden nå er inne for å stoppe opp når det gjelder omorganiseringsprosessen av sykehusene. Det er ikke dagligdags, for å si det ytterst forsiktig, at disse fire arrangerer noe slikt. Er dette et tegn som tyder på at ting er på gang hva gjelder å få stablet et borgerlig regjeringsalternativ på beina mot valget i 2013?


Kanskje. I alle fall kommer det nå signaler fra Venstres ungdom om at de kan være klare for å gå i regjering med Frp. Også i KrF er det krefter som mener det bør finnes en åpning også mot Frp. Og både Høyre og Frp har jo lenge signalisert at de er rede for å gå inn i et slikt firepartisamarbeid. Ja, til og med Senterungdommens nyvalgte leder, sier nå at Ap er arrogante og at Sp bør være åpne for en ny kurs, som dermed enten vil innebære at man satser på en revitalisering av det gamle sentrumsalternativet eller at Sp bytter side og igjen innfinner seg i de borgerliges rekker.

Nå skal en slik seanse slett ikke overdrives. For det var jo nesten så man knapt trodde det man så i formiddag, at disse fire partilederne virkelig kunne samles på et brett uten å fyke i tottene på hverandre. Det sier sitt.  Den høyst uavklarte situasjonen på opposisjonssiden, bidro til at dagens rødgrønne regjering ble gjenvalgt i 2009. Årsaken til at ting over lengre tid har framstått som rotete, er todelt. For det første så er det store uenigheter på sentrale politikkfelt. Ikke minst er den økonomiske politikken, innvandringspolitikken, bistandspolitikken og miljøpolitikken hovedområder hvor det synes å være en avgrunn mellom bl.a. Venstre/KrF og Frp. Men rotet skyldes vel så mye manglende vilje. For er den politiske viljen tilstrekkelig til stede, så er samling mulig. Denne viljen har åpenbart ikke vært sterk nok hos alle. Og jeg tror det fortsatt sitter for langt inne både i Venstre og KrF å inngå i et regjeringssamarbeid med Frp. Mange i Frp betakker seg også kraftig for å være med på noe slikt.

Derfor holder jeg det, selv etter dagens seanse, pr i dag fortsatt som mest sannsynlig at Høyre danner regjering alene, eller sammen med KrF og Venstre - hvis disse fire til sammen skulle kapre flertallet ved valget i 2013.

Hva tror du?  

Gamle og nye konfliktlinjer

Sist fredag var jeg innom Stortinget for å holde et foredrag om konfliktlinjer i det norske, politiske systemet. Invitasjonen kom fra KrF-eren Hilde Ekeberg som denne helgen var en slags ledestjerne for seks av de unge og håpefulle i KrFU, deriblant Emil Andre Erstad og Vegard Ask. Som et lite ledd i dette ledertreningskurset ble jeg bedt å si noen velvalgte ord om det ovennevnte tema innenfor en tidsramme på halvannen time.

Jeg åpnet med å si at vi er enige om mye i norsk politikk. Ofte er man enige om mange av målene, men så er det visse uenigheter om virkemidlene. Dernest holdt jeg fram to definisjoner på konfliktlinje:Vid definisjon: Sentral motsetning mellom velgere (og politikere) av varig karakter.

Smal definisjon: Motsetning som har ført til en (eller flere) viktig(e) partidannelse(r).

I konfliktlinjesammenheng er det for en statsviterfyr som meg bortimot dønn umulig å komme uten klassikerne Stein Rokkan og Henry Valen. På basis av sin brede empiriske forskning, mente de at det norske politiske systemet preges av et motsetningsforhold langs fem-seks sentrale dimensjoner.

1. Geografi: Sentrum vs. periferi. By vs. land. Sentrale Østlandet vs. Sør-Vestlandet og Nord-Norge.
2. Kultur: Målsak. Rurale vs. urbane.
3. Religion: Legmannsbevegelse vs. sekulære. (Valen mente at Moral burde skilles ut som en egen skillelinje med alkoholsaken som det sentrale stridsspørsmålet).
4. Varemarkedet: Produsenter vs. konsumenter.
5. Arbeidsmarkedet: Arbeidstakere vs. arbeidsgivere.

I mine øyne koker konfliktlinjemodellen ned til tre hovedakser:
Sentrum vs. periferi, motkultur vs. liberale og høyre vs. venstre. De to første overlapper hverandre i stor grad.

Jeg kunne godt messet i samfulle halvannen time, men fant ut at aktivisering av forsamlingen er en vel så god ting. Derfor hadde jeg på forhånd laget tre gruppeoppgaver som jeg fordelte underveis. Den første lød slik:
Plassèr de sju stortingspartiene KrF, Sp, Frp, H, SV, Ap og V på en høyre-venstre-akse og reflekter samtidig over hvorfor du plasserer partiene akkurat der.

Det var en viss uenighet i forsamlingen, men KrFU-ungdommene var stort sett enige om at partiene burde plasseres slik:

V----------------------------------------S----------------------------------H
              SV             Ap    Sp    KrF     V       H    Frp   

Blant saker som forklarte hvorfor partiene ble plassert slik, var det særlig økonomi som gikk igjen. Men også ideologi og offentlig/privat ble nevnt som beveggrunner. Jeg viste dem deretter hvordan norske velgere i dag blir plassert av Aardal og co (2011) co på en høyre-venstre-akse:

V--------------------------------------S-------------------------------------H
               SV         Sp Ap            V  KrF     Frp   H

Til grunn for denne fordelingen legger forskerne en offentlig vs privat orientering. Altså at velgere som ønsker private løsninger plasseres mot høyre, mens velgere som i større grad ønsker offentlige løsninger plasseres mot venstre. Kanskje litt overraskende for mange ligger Sps velgere hakket til venstre for Ap, og Frps velgere noe lenger til venstre enn Høyres.

Deretter var det tid for (igjen) å understreke at H-V-aksen bare er en blant flere sentrale akser i det politiske landskapet. Norske velgere og politikere opererer altså ikke i endimensjonale, men flerdimensjonale rom.

Husk at modellen baserer seg på empiri før 1970. Hva har skjedd i tiden etterpå? Modellens forklaringskraft er svekket. Motkulturene (legmannsbevegelse, avhold og målsak) er ikke hva de en gang var. De geografiske motsetningene er blitt noe mer avslepne - bl.a. svinger den geografiske oppslutningen om de nye partiene i systemet, SV og Frp, mindre enn for de etablerte. Høyre-venstre-dimensjonen er den som har “klart seg” best. Betyr det at vi bør forkaste modellen? Nei. Men den bør oppdateres, moderniseres og justeres.


Først bør man modernisere de tre bestående hovedaksene.
1. Sentrum vs. periferi: I utvidet forstand kan man kanskje trekke inn elite vs anti-elite - perspektiv. En dimensjon som Frp har klart å utnytte til fulle.

2. Kultur: Her bør verdiperspektivet klarere inn (eks. biotek, ekteskapslov etc). Liberale vs. konservative er en dimensjon som da består. Og kanskje passer elite vs. anti-elite like godt (vel så godt?) inn under den kulturelle dimensjonen

3. Høyre-venstre: I tillegg til økonomi (skatter, avgifter osv). så handler høyre-venstre i noe videre forstand om synet på staten. Hvor stor stat vil vi ha? Offentlig vs. privat er her, som nevnt, en sentral motsetning som hører inn under den vitaliserte høyre-venstre-dimensjonen.

Deretter var det naturlig å la tilhørerne få diskutere om det har kommet inn noen nye motsetninger som er så sterke og av såpass varig karakter at vi kan kalle dem nye konfliktlinjer. Vi ble enige om at følgende to motsetninger bør falle inne under begrepet:

4. Miljø. Vekst vs. vern.

5. Innvandring. Liberale vs. restriktive.

Innvendingene mot disse som nye konfliktlinjer kan imidlertid, ift. den snevrere betydningen av begrepet, være at ingen av dem har ført til viktige partidannelser (miljøpartiet De Grønne er (foreløpig) ikke noe viktig/relevant parti i det politiske systemet, men det fikk et lite gjennombrudd ved høstens valg). Frp ble på sin side på mange måter reddet av innvandringsdimensjonens sprengkraft da partiet slet tungt første del av 80-tallet.


Av de øvrige forslag som ble nevnt, var kanskje global vs. nasjonal det aller beste. Selv er jeg dog litt forsiktig med å inkludere den som en egen konfliktlinje, men det finnes åpenbart gode argumenter for å gjøre det.

Jeg dro så opp fire framtidsscenarier ut i fra denne tematikken. For det første tror jeg at geografiske, kulturelle og økonomiske motsetninger vil bestå i den overskuelige framtiden. Jeg tror også at miljø og innvandring vil bli enda viktigere konfliktlinjer. Jeg tror velferdsstaten kommer til å bli diskutert enda mer. Og jeg ser for meg at globalisering blir viktigere i den forstand at det vil påvirke politikere og beslutningstakere enda mer enn i dag.

Hva betyr konfliktlinjene for partiene og politikerne? Det spørsmålet ble den siste gruppeoppgaven. Noen mente at nye konfliktdimensjoner kan føre til at partiene flytter på seg på de ulike aksene og at det igjen kan føre til nye samarbeidskonstellasjoner. Andre holdt fram konfliktlinjene kan bli så sterke innad i partiene at det kan gi partisplittelser. Mens atter andre pekte på at nye motsetninger skaper modernisering av politikken som alle partier må ta inn i sine programmer.

Selv dro jeg fram at konfliktlinjer har betydning for både politikere og partier i den forstand at gode politikere evner å både lytte og lede på en gang. De må være klar over hva velgerne mener, hvilke strømninger og motstrømninger som finnes og samtidig må de evne å peke ut en kurs og en retning for hvilken vei vi skal gå. Denne politiske kursen tuftes på hovedspørsmålet; hva slags samfunn vil vi ha? De ulike partiene og politikerne skal både få fram forskjellene seg i mellom, de skal representere motsetningene i velgermassen og de skal dempe dem. Dette høres paradoksalt ut, men det er i dette paradoksale rommet at politikerne har sin plass og legitimitet. For partier er levende kompromissorganer med folk med mange ulike oppfatninger, men som skal enes om et felles program og en politikk som alle kan stå inne for og fronte utad. Og partier må i tillegg også inngå kompromisser med andre partier. På den ene siden skulle få fram konfliktlinjene (f.eks. i en valgkamp) og på den annen side skulle dempe dem, er krevende - men noe alle som går inn i politikk, må være forberedt på.


Jeg rundet av med fire konkluderende hovedpunkter:

- Klassiske konfliktlinjer er av geografisk, kulturell og økonomisk karakter

- Nye konfliktlinjer, som miljø og innvandring, har kommet til

- Det norske, politiske landskapet er flerdimensjonalt. Men vi er enige om mye

- Politikere skal både synliggjøre, representere og dempe konfliktene

Konfliktlinjer

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

Kampen om sentrum

Jeg har regnet ut snitt og stortingsmandater basert på meningsmålingene for oktober og laget en analyse på oppdrag for tidsskriftet Minerva sin nettutgave.

Analysen er lagt ut i dag og inneholder for første gang fra min side en visualisering via grafer og kakediagram. Tanken er at også de som ikke så glade i tall kan få litt mer utbytte av dette.

Hvordan utløse potensialet i sosiale medier?

Snart fire år med blogging og to-tre års tilstedeværelse på Twitter og Facebook har gitt meg et visst inntrykk av hva som fungerer bra i sosiale medier og hva som ikke gjør det. Arenaene er til dels vidt forskjellige, men likevel er det noe grunnleggende her som fungerer i bunn:
1. Invitere og delta i dialog
2. By på seg selv
3. Tilfør følgerne verdi
Verdier som er felles for det jeg opplever som god kommunikasjon og noe som gjør det meningsfylt og berikende å bruke tid i disse mediene.

En tid har jeg fundert over om det er mulig å koble denne erfaringskunnskapen sammen med min store interesse for politikk, også i jobbsammenheng. Fordi jeg er overbevist om at utvikling av evnen til å kommunisere med andre er en kompetanse som vil bli enda viktigere i årene som kommer. Enten det nå er snakk om politikere, bedrifter eller privatpersoner. Jeg har også merket meg at av de oppdrag og forespørsler jeg får om artikler og foredrag, så ønsker flere og flere at jeg skal inkludere noe om  sosiale medier. Og flere journalister spør meg oftere om hva jeg synes om politikere i sosiale medier. I den forbindelse har det også oppstått et behov for å erverve meg mer kunnskap om dette, slik at det jeg formidler får enda mer substans.

For halvannen måned siden hadde jeg gleden av å holde et foredrag om valgkampen sammen med BI-lektor Cecilie Staude (Foto: Hans-Petter Nygård- Hansen). Det ga mersmak. Hun er et eksempel på en person som jeg har fått kontakt med via sosiale medier og som har tilført mine egne tanker nye perspektiver. Nettopp fordi hun har sin bakgrunn fra et annet miljø enn det som jeg har vanket i, så har det skapt en viss friksjon som jeg tror er nødvendig bestanddel for oss alle hvis vi skal utvikle oss både faglig og som mennesker. I en tid med økende grad av fragmentering og tendenser til dannelser av klikker hvor vi bekrefter hverandre i stedet for å utfordre hverandre, så tror jeg det er viktigere enn noen gang å finne noen former og møteplasser der folk med ulike ståsteder kan utveksle og utvikle synspunkter.

I det nevnte foredraget forsøkte vi å mikse det som er hennes styrker (mediehåndtering og strategi i sosiale medier) med det som er mine styrker (partier, velgere og politikk). Og det har vi lyst til å prøve på igjen. Derfor har vi i fellesskap laget et prospekt der vi stiller noen spørsmål om hvordan politikere og partier kan mobilisere og kommunisere i sosiale medier.    

Politisk mobilisering i sosiale medier

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

I første omgang tar vi sikte på å holde noen foredrag og work shops for alle interesserte innenfor dette feltet. Men vi fabler om å utvide konseptet til også å gjelde medier og bedrifter. Etter å ha studert politikers bruk av sosiale medier og gått i dybden på Romerikes Blad og Drammens Tidende sin bruk, så står det klart for meg at mange har et ubrukt potensial som man ikke er i nærheten av å utløse. Det kan være både gode og mindre gode strategiske og ressursmessige årsaker til det. Utviklingen peker imidlertid i retning av at dette er et potensial som flere kommer til å se verdien av å ta i bruk. Vi ønsker altså å bidra med innspill til hvordan man utløser dette potensialet.

Jeg er imidlertid langt i fra utlært på dette feltet (heller..), og tar i mot alt av innspill med stor grad av takknemlighet. Skulle du ellers være interessert i noe av dette, så er det også bare å ta kontakt med en av oss.