Valgdekning med forbedringspotensial

I en måned har jeg jobbet relativt intenst med en rapport om valgdekningen i Romerikes Blad og Drammens Tidende som jeg lørdag 22. oktober legger fram på Østlandets journalistkonferanse Gull & Gråstein på Sundvolden.

Det har vært befriende å kunne bevege seg bort fra den mer dag-til-dag-virksomheten jeg ellers bedriver og kunne gå noe i dybden på ett tema. Jeg både tror og håper at rapporten og mine innspill på denne konferansen er til nytte både for de medier det gjelder, men også for andre mediefolk. Og jeg tror også mange lesere, inkludert de av dere som vanker her på min blogg, vil ha interesse av å lese dette.

Derfor finner du rapporten i sin helhet limt inn under. Stor takk til Eva Kvelland, Sesselja Bigseth, Lars Øy og Cecilie Staude for nyttige innspill her på bloggen i en tidlig fase av arbeidet.  


 Bra valgdekning med forbedringspotensial
 

En analyse av valgstoffet i Romerikes Blad og Drammens Tidende 15. august – 15. september 2011. 

                     

Medienes tre hovedoppgaver

Dagens velgere skaffer seg informasjon gjennom en rekke forskjellige kanaler. Både TV, aviser, diskusjoner med familie og venner, radio, internett, valgkampmateriell og sosiale medier er informasjonskilder for velgerne, selv om kanalenes viktighetsgrad varierer (Karlsen 2011:49).  Lokal- og regionavisene har sin viktigste rolle ved lokalvalg (Karlsen 2007:123). De lokalpolitiske forholdene er, sammen med de nasjonale aspektene, avgjørende for velgernes stemmegivning ved et kommune- og fylkestingsvalg. I den forbindelse er det interessant å vurdere hvordan disse avisene utfører sitt virke før et valg.

 I mitt mandat heter det at:

“Gull og Gråstein-komiteen ønsker å få utarbeidet en kvalitativ analyse av hvordan et utvalg lokale medier dekket kommune- og fylkestingsvalget. Analysen vil omfatte metoder, kanaler og kilder, inkludert bruk av Facebook og Twitter”.

Ved enhver type forskning og større analyser kommer man opp i problemstillinger knyttet til bredde og dybde. Skal man gå i dybden, eller skal man søke bredde og heller akseptere at fordypning vanskeliggjøres? Jeg har valgt dybde, noe som i sin tur medfører at jeg i denne analysen nøyer meg med å vurdere to medier: Romerikes Blad (RB) og Drammens Tidende (DT). Begrunnelsen for valget er tredelt. For det første er dette to store og viktige aviser på Østlandsområdet som både har et lokalt og et regionalt tilsnitt. Dernest er de sammenlignbare, noe som gjør at det komparative elementet blir mer interessant. Dessuten representerer de, etter manges oppfatning, to ulike politiske retninger. RB blir ofte oppfattet å være venstreorientert, mens DT ofte får merkelappen høyreorientert klistret på seg.

I prosessen med å finne et rammeverk å sette analysen inn i, har jeg funnet det essensielt å reflektere over hva som egentlig er medienes grunnleggende oppgaver. Jo mer jeg har tenkt, jo klarere står det for meg at oppgavene i bunn og grunn handler om tre ting:

1. Informasjon. Medier bør spre troverdig og opplysende informasjon av nyhetsverdi.
2. Kritikk. Medier bør utøve maktkritikk rettet mot de styrende.
3. Debatt. Medier bør bidra til levende samfunnsdebatt.

Andre vil sikkert føye til også andre typer oppgaver her. Som f. eks å underholde. Mens atter andre vil holde fram at dette ikke bare dreier seg om oppgaver, men til og med samfunnsoppdrag og samfunnsansvar. Eller samfunnsrolle. Og noen vil hevde at mediene slett ikke har verken noe samfunnsoppdrag, oppgaver, roller eller ansvar. Men for meg er disse tre elementene kjernen i det som mediene holder på med, uansett hva slags type journalistikk det er snakk om. Uten disse bestanddelene i bunn, så blir medievirksomhet relativt meningsløst i mine øyne.


Tre spørsmål

På denne bakgrunn har jeg valgt å stille tre spørsmål som jeg vil besvare gjennom denne analysen:

Hva slags politisk informasjon sprer RB og DT til sine lesere i en valgkamp?
I hvilken grad er de to avisene kritiske til politiske makthavere?
Er de debatt- og dialogskapende i sosiale medier?

Til grunn for analysen ligger en gjennomgang av det politiske nyhetsstoffet i papirutgavene i perioden 15. august - 15. september, samt lederartiklene og bruken av sosiale medier. Sosiale medier er definert som Facebook, Twitter og blogger. Dette innebærer at jeg ikke analyserer medienes totale valgdekning, da måtte bl.a. nettavisbruken også bli inkludert. Slik sett tar jeg kun mål av meg til å vurdere noen sider av medienes valgdekning.


Annerledes valgkamp?

Valgkampen 2011 fikk en helt spesiell inngang. Bomben mot regjeringskvartalet og massedrapene på AUF-ungdom på Utøya 22. juli, som samlet tok livet av 77 mennesker, preget Norge og mediene i dagene og ukene etterpå. Terroren fikk to direkte konsekvenser for valgkampen: De tradisjonsrike skoledebattene ble avlyst. Og all valgkamp ble utsatt til 13. august.

I realiteten kom ikke den nasjonale valgkampen skikkelig i gang før 23. august da den første partilederdebatten, som var en historisk samsending mellom NRK og TV2, ble avholdt. Men lokale medier bidro til at valgkampen kom tidligere i gang lokalt, om enn noe nølende: “Venstre var alene på stand. Høyre holdt sorgtungt møte i Drammens Teater. Valgkampåpningen 2011 var langt fra normal”, ble det ingressoppsummert i en tosiders DT-artikkel 15.august. Mens RB meldte om “Rolig start i demokratiets vugge” (Eidsvoll), i en tilsvarende tosiders sak samme dag.

Mange trodde årets valgkamp ville bli helt annerledes sammenlignet tidligere valgkamper.  Den skulle bli mindre krass, mer dempet og langt mer saklig i formen. Partiene og deres representanter skulle konsentrere seg mer om egen politikk framfor å snakke ufordelaktig om andres politikk. Ble det slik? Noen mener ja. Begreper som kjedelig og tamt ble brukt av flere kommentatorer om årets valgkamp. [1]

Jeg deler ikke oppfatningen av valgkampen 2011 som veldig annerledes. Selv om innledningen ble noe nølende, og lengden noe kortere, og personangrepene kanskje noen færre, så er mitt generelle inntrykk at valgkampen kom inn i relativt normale former med vanlige politiske debatter om både lokal- og rikspolitiske hovedtemaer som skole og eldreomsorg. Lokale medier som DT og RB bidro til denne normaliseringsprosessen, selv om det var forskjeller de to mediene i mellom. Jeg skal bruke neste avsnitt på å belegge dette empirisk.           

Normalisering

RB brukte noe plass den første valgkampuken på ulike forhold som kan relateres til 22.juli-terroren. Omtrent daglig var det minst en artikkel, enten egenprodusert eller fra NTB, som omhandlet dette. “22. juli-stoffet” var imidlertid mer dominerende i DT, noe som kan henge sammen med at Utøya ligger i Buskerud, selv om Hole kommune er utenfor DTs dekningsområde. Dessuten bidro “Trond Røed-saken”, fylkeslederen i Buskerud Frp som trakk seg etter å ha skrevet kommentarer under en artikkel på dt.no 11. august hvor han ga norsk innvandringspolitikk skylden for terroren, åpenbart til å dra opp stoffandelen med bl.a. to forsider den første valgkampuken. [2] 
                                   Begge mediene viet like fullt god plass også til andre nyhetssaker allerede denne første uken. RB dro bl.a. 16. august i gang sin store kommuneserie med presentasjoner av politikere og partier i alle avisens dekningskommuner (se utdypende beskrivelse i neste kapittel). RB startet også en serie som de kalte “Andrekandidaten” der et utvalg kandidater som sto på andreplass på ulike partiers lister i forskjellige kommuner, ble presentert over en helside med bilde og svar på noen faste spørsmål. At RB på denne måten også profilerer andre enn frontkandidatene, tjener til avisens ære. I DT ble skjenkepolitikk en sentral sak den første uken. Men også andre saker, som eiendomsskatt, ble en del av den politiske dekningen av valgkampens første fase. 

I fase 2, som jeg har definert som 23. august – 31. august, kom normaliseringstendensen klarere til syne også i DT. Det som kan defineres som 22.juli-relaterte oppslag, tok imidlertid fortsatt en del plass i avisens nyhetsdekning med bl.a. to hovedforsidesaker. Men andre, politiske relaterte saker ble i økende grad en del av dekningen. Deriblant Høyres åpning for bomring rundt Drammen, falske Facebook-profiler og politikersjikanering, samt en Sentio-måling som viste at Drammen Ap var jevnstort med Høyre.

22. juli ble ikke glemt i RB, men den politiske dekningen dreide seg primært om andre ting. Flere meningsmålinger, utført av Infact, ble presentert for ulike kommuner i denne perioden og ble viet mye plass, de to seriene rullet videre og avisen satte også sammen et ungdomspanel bestående av fire 17-18-åringer som oppsummerte hver valgkampuke som gikk. 3 av ungdommene var medlemmer i AUF, mens den siste var medlem av Høyre. Her kan det åpenbart innvendes at sammensetningen av panelet var skjevt. Hvorfor ble for eksempel ikke Frp eller noen av sentrumspartiene representert?
                              

I sluttfasen, fra 1. september og fram til valgdagen den 12. september, tok saker som kan kobles direkte til 22.juli, begrenset plass i begge avisene. Det er derfor grunn til å holde fram at det fant sted en normaliseringsprosess gjennom valgkampen i begge medier. DT brukte mer plass enn RB på terrorstoffet og brukte også lengst tid på denne “normaliseringen”. Nedenfor har jeg summert opp omfanget av den terrorrelaterte omtalen i de to mediene.

Tabell 1 Terrorrelatert omtale

Avis	Fase 1	Fase 2	Fase 3
DT	Mye	Noe	Begrenset
RB	Noe	Begrenset	Begrenset

Det kunne være grunn til å tro at Ap oppslutningsmessig ville trekke fordeler av en mest mulig unormal valgkamp der tragedien ble altoverskyggende. En massiv “sympatieffekt” i Aps favør ble dokumentert på de første målingene etter hendelsene.[3] Deretter pekte opinionsutviklingen i retning av noe synkende tilslutning til partiet. Dette inntrykket bekreftes når man sammenligner forhåndsstemmene med stemmene på selve valgdagen: Ap gjorde det best blant de som stemte tidlig.[4]


Siden min analyse viser at DTs nyhetsdekning i denne perioden ble mer terrorpreget enn RBs, så kan det utledes at Ap da burde hatt vel så gode forutsetninger for framgang i Drammens-regionen som på Romerike, gitt at lokalavisers dekning har reell påvirkningskraft på valgutfallet. Men den forventningen slo ikke til. Ap gikk tvert i mot generelt tilbake i Drammens-regionen, mens de gikk fram på landbasis, deriblant på Romerike. Dette kan tyde på at helt andre faktorer var avgjørende for velgernes stemmegivning.[5]                 
              

Mange dekningskommuner gir store utfordringer

Som nevnt startet RB sin kommuneserie 16. august, mens DT ventet til 24. august med sin tilsvarende variant. En forklaring på at DT kunne vente noe lenger er at avisen har tre færre kommuner i sitt dekningsområde enn RB (11 vs. 14). Dette høye antallet dekningskommuner i en valgkamp innebærer uansett betydelige utfordringer for begge disse to regionavisene hva gjelder å gi en god lokal dekning av alle kommuner. For det er bortimot en umulig oppgave å dekke alle partier, sentrale kandidater og viktige saker i samtlige kommuner på en utfyllende og bra måte. Her har de mindre og ekstremt lokale avisene, av typen Enebakk Avis eller Bygdeposten, åpenbart en konkurransefordel ved at de kan gå grundigere og dypere inn i både saker, lokale forhold og lokalpartier. Både DT og RB har konkurrenter i flere av sine dekningskommuner, men ikke alle.

DT har imidlertid den fordel at deres region har et klart definert sentrum i Drammen, noe som rettferdiggjør at avisen bruker klart mest plass og er best på denne kommunen. Romerike er langt mer fragmentert, selv om Lillestrøm/Skedsmo til dels kan sies å være et slags sentrum. RB må derfor smøre ressursene mer utover, og dette gjør RBs lokalvalgdekning særlig krevende. Avisen har valgt å øke sin nærhet til leserne ved å komme i to utgaver; en for Nedre Romerike og en for Øvre. Store deler av innholdet er imidlertid likt i begge utgaver, men forsidene og noen sider inni er av og til spesialtilpasset leserne etter deres bosted. Både DT og RB har en del stoff også fra de mer perifere kommunene innenfor dekningsområdet, men den politiske dekningen bærer her tidvis preg av å være noe overfladisk. 

Kommuneseriene ga god folkeopplysning
Avisene valgte en noe ulik presentasjonsmåte av sine kommuneserier, selv om det også er noen likhetstrekk. RBs serie var mer duellbasert. Avisen satte de to mest sannsynlige ordførerne i hver kommune opp mot hverandre i et tosiders-intervju.

I tillegg ble partienes frontkandidater gitt anledning til å nevne sitt partis viktigste sak. RB arrangerte også nettmøter mellom duellantene hvor leserne ble oppfordret til å stille spørsmål, og der noen av spørsmålene og svarene fra nettmøtet ble presentert i papiravisen dagen etter.

DTs hovedartikkel tok i sterkere grad utgangspunkt i en bestemt sak, som markagrensen i Lier der dette valgte eksemplet er hentet fra.

I likhet med RB, ble hovedartiklene supplert med en analyse av de politiske forholdene i kommunen. Men DT lot avisens respektive nyhetsjournalister i disse ulike kommunene skrive analysene. I mange av seriedelene skrev derfor journalisten både selve hovedsaken og analysen. Et kritisk spørsmål som kan reises i forlengelsen av dette er hvorvidt det er heldig at samme person opptrer både som nyhetsjournalist og kommentarjournalist på samme sak/tema. Har man ikke her to hatter på samtidig?

Dessuten er dette to ulike former for journalistikk – og bare de færreste er god på begge deler. Men dette grepet gir også muligheter for sjangeroverskridelser som er spennende. En konsekvens av at DTs nyhetsjournalister skrev de politiske analysene, synes å være at analysene ble mer nyhets- og saksbaserte. Mens RBs analyser fokuserte mer på de maktpolitiske forholdene og koalisjonene i kommunene, samt mulighetene for gjenvalg eller endring etter valget.

Tabell 2 Kommuneseriene

Aviser	Hovedsaken	Kandidatpresentasjon	Nettmøte	Analyse skrevet av	Analyse innhold
DT	Saksbasert	Bio	Nei	Journalister	Nyhetsrelatert
RB	Duellbasert	Bio + 1 sak	Ja	Politisk redaktør	Maktrelatert

I den grad medier har et informasjonsansvar, så ivaretok disse kommuneseriene dette ansvaret på en god måte – i tillegg til at de ga begge avisene bra geografisk spredning. Slik det framgår av tabellen ovenfor, så var det likevel klare forskjeller på hvordan de to mediene presenterte den samme tematikken. Ut over det som er allerede er nevnt, så er det interessant å merke seg at DT ikke lot partiene og deres frontkandidater slippe til med hva som er deres viktigste sak ved valget slik RB gjorde, men i stedet nøyde seg med en ren biografisk framstilling av kandidatene. Da er vi over på et emne som bør være sentralt i en valgkamp, nemlig forskjellene mellom kandidatene og partiene. Politikere og partier har selv et viktig ansvar for å formidle hva de går til valg på og på hvilken måte deres politikk avviker fra andres politikk. Dette er helt grunnleggende informasjon for en velger å ha i bunn når hun skal ta sitt valg.

Har mediene et ansvar for å få forskjellene fram? Ja, bl.a. fordi mediene bør være et korrektiv til den rene propagandaen som informasjon direkte fra politiker til velger kan arte seg som. Denne faren bør ikke overdrives, for mange av dagens lesere og velgere tar ofte deler av kildekritikken selv. Men journalister og medier har likevel fremdeles en viktig kildekritisk oppgave hva gjelder å sile bort den rene propagandaen og presentere den saklige substansen i forskjellene på en bra måte. I den prosessen støter mediene på ulike typer problemstillinger av typen: Hvor mange partier og kandidater skal få slippe til? Har denne typen informasjon noen nyhetsverdi? Hvilke saker og konfliktlinjer skal velges og hvilke skal velges bort?

Leitet man godt nok etter forskjellene?

Lokalmediene har en nøkkelutfordring til. For pragmatisme trenger ofte ideologiske forskjeller til side i kommune- og fylkespolitikken. Dette innebærer at de politiske forskjellene reelt sett er heller små, også fordi mange av prioriteringene nærmest er gitte. I så måte er det forståelig at redaktører og journalister sliter med å få forskjellene fram, rett og slett fordi de ofte knapt finnes. En av hovedforklaringene på at valgdeltakelsen er langt svakere ved lokalvalg enn riksvalg, kan her ligge begravet. Mange oppfatter at lokalvalgene er mindre viktige og at det ikke betyr all verdens hvem som styrer lokalt, noe som i sin tur leder til at incentivet for å gå og stemme blir mindre. I dette perspektivet er det avgjørende at ethvert lokalmedium leter med lys og lykt etter de politiske nyanser og differanser som tross alt er der, selv om konsekvensen da kan bli at forskjellene blåses ut av proporsjoner.

Klarte RB og DT få fram de politiske forskjellene mellom kandidater og partier i deres ulike dekningskommuner? Bare sånn halvveis. Mitt totalinntrykk er at begge avisene lyktes med å fange noen forskjeller, som ulike ønsker om konkurranseutsetting av kommunale tjenester, men at synliggjøringen av de politiske konfliktlinjene totalt sett ikke ble veldig god. Kanskje har politisk DT-redaktør Odd Myklebust rett da han i en leder på valgdagen 12. september skrev at “Valgkampen har avdekket at de store partiene er ganske så like, og du skal kjenne de ulike kommunepartienes politikk svært godt for å vite hva som skiller dem”. Det forhindrer ikke at begge redaksjonene bør stille seg spørsmål om det de gjorde var godt nok for å avdekke de forskjellene som faktisk finnes. Leitet man egentlig godt nok?

Er meningsmålinger nyhetsstoff?

Mange medier benytter ulike byråer for å måle befolkningens politiske preferanser og lage partibarometre på basis av tallene. Barometrene utgjør en viktig del av den politiske nyhetsdekningen i både riksmedier og lokale medier før et valg. Samtidig legger tallene sentrale premisser for mange kommentar- og lederartikler. Enkeltmålinger som offentliggjøres hver måned frambringer heller sjelden noe av reell nyhetsverdi, derfor er det grunn til å stille spørsmål ved om dette er stoff som egner som nyheter. Men nyhetsverdien er klart større når det kun er snakk om totalt en eller to målinger av enkeltkommuner før et lokalvalg – slik realiteten er for mange lokalaviser.

Meningsmålinger er alltid beheftet med en viss usikkerhet, en usikkerhet som mediene varierer sterkt i formidlingen av. Feilmarginer, datainnsamlingsmetode, antall spurte og intervjuperiode er essensiell bakgrunnsinformasjon som alle medier bør fortelle sine lesere om, da det er avgjørende for hvordan målingene bør tolkes. Målinger, presentert på en god måte, kan imidlertid gi lesere nyttig informasjon som de også kan legge til grunn når de skal stemme. Her går lokalavisene i mange tilfeller langt utenpå riksavisene, og Eidsvoll og Ullensaker Blad er en avis jeg gjerne framhever i så måte. Deres presentasjon av målingene var virkelig forbilledlig i denne valgkampen. [6]

11 målinger

RB brukte Respons som sin leverandør før, men byttet i år til Infact. DT sverget, som før, til Sentio. Byråenes metoder er forskjellige, og særlig skiller Infact seg ut ved at de er det eneste byrået som tar i bruk automatiske telefonintervjuer (“robopolls”) for å samle inn data. Målemetoden har den styrke at den er svært kostnadseffektiv, noe som fører til at Infact kan samle inn store mengder data til en billig penge. Derfor kan de også tilby målinger som er noe rimeligere enn andre leverandører, hvilket slett ikke er noe lite poeng for til dels økonomisk hardt pressede lokalavisredaksjoner. Men metoden er kritisert i forskningsmiljøer fordi andelen som legger på telefonrøret trolig er langt høyere enn ved vanlige telefonintervjuer, noe som i sin tur kan gi økt sjanse for systematiske skjevheter i utvalgene.

RB presenterte i alt 11 målinger fra ulike Romerikes-kommuner i løpet av valgkampen. Meningsmålingene ble viet god plass både på nyhets- og lederplass og utgjorde dermed en stor del av RBs totale, politiske valgdekning. Målingene traff generelt brukbart – hvis vi bruker valgresultatet som en målestokk. Det er likevel en tendens til at Ap lå for lavt, mens Frp lå for høyt på målingene. Det siste kan i noen grad forklares med at Frp hadde en nedadgående kurve i sluttfasen som ingen måling på forhånd kunne fange opp. Ap-gapet kan imidlertid ikke forklares slik. For også Ap svekket seg reelt sett noe inn mot valget, noe som betyr at de målte Ap-nivåene flere steder må ha vært et godt stykke unna sannheten. Likevel ga de fleste reportasjene og kommentarene et bra inntrykk av hvilken retning valget så ut til å gå i, og Infact/RB unngikk skivebommene.  

RB benytter en relativt tradisjonell måte å presentere målinger på, med søylediagrammer for partienes oppslutning, kakediagram for mandatfordelingen og en hovedsak som tar utgangspunkt i et hovedpoeng i målingen. I tillegg ble svarene på hvem velgerne foretrakk som ordfører, presentert i tilknytning til målingen.

Avisen har fortjenestefullt med både intervjuperiode, antall spurte, målemetode og feilmargin i faktaboks under selve tallene. Noen flere forbehold kunne likevel med fordel blitt presisert i
hovedteksten. Og det analytiske perspektivet som forklarer trender, gjerne supplert med bakgrunnstall som forteller leserne hvor partiene henter eller taper velgere, kunne vært mer framtredende. Totalt sett kom RB, i mine øyne, likevel bra fra dekningen av målingene.

Feilinformerte DT?

DT nøyde seg med to målinger; en kommunemåling for Drammen og en fylkesmåling. [7] Drammen-målingen, som ble presentert to uker før valget, var hovedoppslaget den dagen med forsidetittelen “Ap fosser fram i Drammen”. Mens det i ingressen het at “Ap går kraftig fram i Drammen og ligger an til å bli byens største parti”.

 Presentasjonen var basert på Sentio-tallene som viste 36,9 prosent til Ap og 35,5 prosent til Høyre. I saken inni avisen ble det ikke presentert en eneste feilmargin, ingen ting om når undersøkelsen ble tatt opp eller hvor mange som ble spurt. Alle forbehold og viktig bakgrunnsinformasjon var utelatt, men noe ble rettet opp neste dag da barometeret, som også inneholdt feil tall for flere av småpartiene, ble trykket på nytt.

Valgresultatet i Drammen ble for øvrig 29,3 prosent til Ap, en tilbakegang på 0,8 prosentpoeng fra 2007, mens Høyre “fosset fram” 13,8 prosentpoeng og fikk hele 49,6 prosent og rent flertall i kommunestyret - ergo langt unna det som målingen viste.

Feilinformerte DT sine lesere da det ble hevdet at Ap lå an til å bli byens største parti? Det ligger nært til å svare ja på det. Samtidig bør det, til både Sentios og DTs forsvar, sies at en måling to uker før et valg kun gir et visst stemningsbilde – en stemning som kan snu. Det som faktisk skjedde er trolig en kombinasjon av to forhold: For det første er det grunn til å tro at Ap ble målt noe høyt og Høyre noe lavt, og at Ap reelt sett dermed neppe aldri var Drammens største parti. Eventuelle “over/undermålinger” kan dog ha ligget innenfor feilmarginene på +-4 prosentpoeng. Dernest lyktes Høyre antagelig meget godt, og Ap mindre godt, med velgermobiliseringen fra det tidspunktet målingen ble tatt opp og fram til valget. Altså at det faktisk foregikk store velgerforskyvninger i Høyres favør de siste ukene og dagene.

Dette eksempelet illustrerer likevel hvordan en måling nyhetsmessig kan brukes for mer enn det den er verdt, når forbeholdene utelates. Derimot ga fylkesmålingen en meget god pekepinn på Buskerud-velgernes politiske partipreferanser, og DT formidlet for sine lesere flere ganger i løpet av valgkampen hvor jevnt det så ut til å kunne bli mellom blokkene – noe det da også ble på selve valgdagen.

Tabell 3 Meningsmålinger

Aviser	Byrå	Metode	Antall målinger	Treff
DT	Sentio	Telefon	2	1 treff 1 bom
RB	Infact	Robopolls	11	Bra

Maktkritikk
Det er en rekke måter medier kan være maktkritiske på. I denne valgkampsammenhengen har jeg nøyd med å se på to metoder: 
Ble ordførere og styringspartier konfrontert med hva de ikke har fått til i foregående periode?
Er lederartiklene maktkritiske?

Løftebrudd
Formannskapsmodellen, som er det politiske styringssystemet som nesten alle norske kommuner er tuftet på, åpner for at alle partier og kommunestyrerepresentanter skal ansvarliggjøres.[8] Inndelingen i posisjon og opposisjon kommer derfor ofte ikke så klart fram som innenfor det parlamentariske systemet vi kjenner fra den nasjonale politikken. Dette kan gi lokaljournalister en ekstra utfordring når de skal bedrive maktkritisk politisk journalistikk. For hvem skal den maktkritiske journalistikken rettes mot hvis alle er ansvarlige eller alle kan dytte ansvaret over på andre? Imidlertid er praksis slik at det ofte danner seg faste politiske maktkonstellasjoner i kommunene som gjør ansvarsdelingen noe klarere.

Både DTs og RBs direkte konfrontasjoner med posisjonspolitikerne på hva de ikke har fått til, var relativt beskjedne. Jeg savner særlig politiske regnskap der avisenes journalister går igjennom hva maktalliansene i dekningskommunene har utrettet og ikke utrettet på basis av hva som man gikk til valg på. Dette er ressurskrevende og fordrer betydelig lokalkompetanse, men det er uhyre viktig at lokalaviser tar seg råd til slikt. For ingen andre gjør denne jobben.

Selv om regnskapene manglet, synes jeg DT gjorde en hel del bra stykke maktkritisk arbeid i denne perioden. Bl.a. ble det den 23. august slått stort opp at Drammen Høyre i 2003 gjorde suksess med sin motstand mot bomring, mens man åtte år senere åpnet for å finansiere veiprosjekter med bompenger. Avisen laget også en god serie om eldreomsorg der man jobbet ut i fra tre konkrete spørsmål: Er det nok sykehjemsplasser? Får de som trenger det hjelp? Prioriterer politikerne de eldre? Å ta utgangspunkt i et viktig valgkamptema; eldreomsorg, og stille sentrale spørsmål som man via artikler forsøker å svare konkret på, bidrar til maktkritisk folkeopplysning og gjør at makthaverne ikke kan lene seg tilbake. Det er god, maktkritisk lokaljournalistikk. Serien ga leserne et bra innblikk i eldreomsorgens tilstand og enkelte kritikkverdige forhold ble avdekket, selv om de store avsløringene uteble. 

Den 1. september arrangerte avisen en stor debatt med Drammens seks politiske frontfigurer som debattanter. Drammen-ordfører Tore O. Hansen nærmest “kuppet” debatten da han banket en tipunktsplan for en bedre eldreomsorg i bordet. “Kuppforsøket” ble tatt ned av DT dagen etter der avisen kunne fortelle leserne at flere av disse punktene allerede er gjennomført og at planen dermed i grunn inneholdt lite nytt. Her brukte avisen sin sterke lokalpolitiske kompetanse til å være både kritisk og opplysende på en utmerket måte. 

    

Også i RB fantes det eksempler på god maktkritisk journalistikk. Ullensaker Frp sitt løfte fra forrige valg om at kommunen “skal ha landets beste skole”, var hovedsaken 1. september. Overskriften på forsiden lød “Skoleløfte står til stryk” og inni avisen presenterte man KOSTRA-tall som viste at Ullensaker ligger langt ned på grunnskolelisten på Romerike - noe Ullensaker Frps leder, Tom Staahle, ble konfrontert med. Her ble den saken som flest velgere har sagt er den viktigste ved de siste valgene; skole, kombinert med maktkritisk journalistikk av godt merke – selv om spørsmålene godt kunne vært enda tøffere i formen. [9]




Det undrer meg imidlertid hvorfor RB ikke gjorde mer av dette i valgkampperioden. Hvorfor ble ikke flere ordfører og lokallagsledere konfrontert med svake skoleresultater på Romerike? Kanskje fordi man ikke fant gode nok eksempler på løftebrudd eller kanskje fordi det journalistiske grunnarbeidet ikke var godt nok. Maktkritisk journalistikk har sin berettigelse hele tiden og ikke minst før et valg. Det bør være et tankekors for RB at leserne i nettmøtene stilte langt tøffere spørsmål og konfronterende spørsmål til politikerne enn det avisens egne journalister gjorde. Det er helt utmerket at RB løfter fram nettmøtene også i papirutgaven, men dette bør supplere og ikke erstatte journalistenes eget maktkritiske arbeid. 

Analyserende lederartikler

En interessant distinksjon mellom DT og RB går ut på at DT velger å signere alle sine ledere, endog med bylinebilde, mens RBs ledere er av den mer tradisjonelle varianten; usignert (men politisk redaktør skriver nok de fleste).

RB har derimot valgt en utradisjonell plassering av lederen; omtrent midt i avisen. Mens DT kjører den mer tradisjonelle s. 2 – formen. RB har en hovedleder og en minileder, mens DT nøyer seg med en leder.

To av lederartiklene i DT i min valgte periode ble skrevet av sjefredaktør Geir Bore, en av kulturredaktør Ingunn Larsen, mens resten var signert politisk redaktør Odd Myklebust. De fleste lederne er analyserende i formen og har i liten grad brodd til noen politiske sider. Jeg finner ingen artikler som er direkte kritiske til posisjonspolitikerne i Drammen-regionen, derimot et par-tre kritiske til opposisjonen. Dessuten leverer Myklebust et og annet spark til det politiske systemet som helhet. Jeg finner også tre artikler som jeg har definert som maktforsvarende. I sum er lederartiklene dermed heller lite å skjelve i buksene av for politiske makthavere i denne regionen. Det maktkritiske elementet er til stede, men det er ikke framtredende i lederne. Et fåtall ledere kan sies å helle svakt i borgerlig retning, men det overveiende flertallet er nøytrale.   

RBs ledere er også de i hovedsak analyserende i formen. Mange tar utgangspunkt i de tallrike meningsmålingene som avisen presenterte i denne perioden og analyserer den politiske situasjonen i kommunene. Jeg finner heller få ledere med en klart definert politisk mening og knapt noen av dem kan karakteriseres som direkte maktkritiske mot det politiske establishmentet i kommunene på Romerike. De få stedene man finner antydninger til politiske synspunkter, så heller de litt i venstreorientert retning. Men hellingen er såpass vag at det ikke er all verdens ammunisjon å hente her for de som mener RB er klart venstredreid.    

Tabell 3 Lederartiklene

Aviser	Signert?	Antall	Plassering	Form	Maktkritikk	Politisk retning
DT	Ja	1	s. 2	Analyserende	Lite	Svakt høyre
RB	Nei	2	Midt i	Analyserende	Lite	Svakt venstre

Er DT så lite maktkritiske på lederplass fordi det stort sett er Høyre-ordførere i Drammens-regionen? Er RB så lite maktkritiske på lederplass fordi det stort sett er Ap-ordførere på Romerike? Neppe, men begge avisene må tåle at spørsmålene stilles. Og nettopp derfor kan det være grunn til å gå et par ekstra runder med seg selv der man reflekterer over hvorfor ikke det maktkritiske aspektet er mer framtredende. Jeg ønsker meg ledere som mener mer og er tøffere mot makten enn det DT og RB er. Mye går bra i Drammen og på Romerike, men det bør like fullt være såpass å ta tak i for lederskribentene at de styrende lokalt ikke burde slippe fullt så lett unna. Samtidig er det trolig et poeng for begge aviser at man ikke ønsker å mene for sterkt på lederplass fordi det kan bidra til å støte lesere bort.

Personorientert formidling av valgresultatet

Hvordan formidlet avisene valgresultatet? De tre ettervalgsutgavene som ligger innenfor min analyseperiode; 13. – 15. september, bærer alle preg av et personorientert fokus. 


Begge aviser valgte å kjøre fram de største valgvinnerne (Tore O. Opedal (H) i Drammen, Øyvind Sand (Ap) i Rælingen og Runar Bålsrud (V) i Hurdal) som hovedoppslag dagen etter.

Og begge aviser prioriterte å bruke mye av plassen på å fortelle leserne hvilke personer som lå best an til å bli ordførere i de respektive kommunene. Forhandlingsutfallene i de ulike kommunene ble hyppig forskuttert, og med fasit i hånd, traff også begge aviser godt med spekulasjonene. Både DT og RB viste også i kraft av sin ettervalgsdekning at ingen kommuner i dekningsområdet deres glemmes. Lesernes behov for å vite hva som faktisk skjedde i sin hjemkommune ved valget, ble således ivaretatt på en god måte.

Et spørsmål som kan stilles er om personfokuset ble for sterkt, mens partiorienteringen kom for mye i bakgrunnen. Lederartiklene og enkelte kommentarer analyserte og forsøkte å sette valget inn i en større sammenheng. Men forklaringene på hvorfor resultatene ble som de ble, kunne godt vært viet mer plass. For det er på den analytiske tilnærmingen at avisene har mest å hente. Særlig er analysene en oppgave for papiravisene siden nettavisene er raskere og i større grad tar seg av hva som skjer der og da. 
  

Litt av potensialet i sosiale medier

For de ivrigste sosiale mediebrukerne blant oss er det i dag vanskelig nok å huske hvordan livet var før sosiale medier. Det sier nok mest om menneskers hukommelse, for sosiale medier er fremdeles et nytt fenomen. Et fenomen som har bredt seg om med nærmest ufattelig kraft på kort tid. Facebook har blitt den største kanalen med over 2,5 millioner norske brukere.[10]  Ca 400 000 har en blogg, og 228 000 er på mikrobloggtjenesten Twitter.[11]. Trolig vil tendensen til at sosiale medier blir en integrert del av det tilbudet som mediene tilbyr sine lesere, lyttere og seere, bare tilta i styrke i årene som kommer. Fordi flere og flere lesere vil forvente tilstedeværelse slik at man kan stille spørsmål, ta opp saker og kommunisere med den avisen man abonnerer på eller det mediet man har et forhold til i sosiale medier. Men også fordi flere medier og mediefolk vil se nytteverdien av de sosiale mediene i sitt daglige virke. Både DT og RB skal ha honnør for at de er til stede i sosiale medier – det er det langt fra alle lokale medier som er.

Blogger, Twitter og Facebook er forskjellige i formen. De har imidlertid det til felles at de egner seg usedvanlig godt for å kommunisere, få innspill og skape debatter med andre mennesker.[12] Dette betyr at her ligger det et stort potensial for mediene i å komme i dialog med sine brukere og ivareta samfunnsoppgaven om å skape levende debatter. Utnytter DT og RB dette potensialet? Bare til en viss grad. DT har kommet et godt stykke på vei når det gjelder Facebook, men er svake på Twitter og blogg. RB har derimot gode tilløp på blogg, men er svake på Facebook og Twitter. La meg motivere dette.


DT viser vei på Facebook
 Kvaliteten i relasjonene i sosiale medier betyr ofte vel så mye som kvantiteten. Du kan ha mange venner på Facebook uten at noen av dem tilfører deg noe særlig av verdi. Og du kan ha få, men verdifulle venner. Men når det gjelder den mer profesjonelle biten av Facebook; Side, så kan nok antallet gi en noe bedre pekepinn på evnen til å skape verdi for de som velger å “like” siden. I skrivende stund (5. oktober 2011) har RB 3 202 tilhengere på Facebook, mens DT har 11 765. DTs vesentlig høyere popularitet kan delvis forklares med en lengre Facebook-historikk. DT kom seg på Facebook 17. desember 2009, mens RB fant tiden inne 24. mars 2010. Det er dog bare en liten del av forklaringen. For DTs Facebook-aktivitet er mer involverende enn RBs. Derfor ser trolig flere mennesker verdien av å følge og delta på DTs side.

I min analyseperiode valgte RB å dele 44 lenker med sine tilhengere. 11 av lenkene var valgrelaterte. RB fikk i alt 3 kommentarer og 8 “tomler opp” fra sine tilhengere på disse lenkene i denne perioden. DT delte i alt hele 161 lenker i samme periode. Av disse var 39 valgrelaterte. På disse 39 lenkene fikk DT 291 “tomler opp” og 79 kommentarer fra sine tilhengere. DT har altså lyktes, mens RB til nå har mislyktes, med å skape en kultur blant sine tilhengere hvor det er vanlig at man diskuterer, kommenterer og gir tilbakemeldinger.

En forklaring på dette kan være at DT i større grad inviterer sine tilhengere inn til deltakelse ved bl.a. stille direkte spørsmål ved lenkene, skape interesse og arrangere konkurranser. Dessuten er det verdt å merke seg at DT bruker Facebook også til å korrigere egne feil. 12. september ble en kommunestyrerepresentant i Sigdal, Rune Nikolaisen, plassert som Frp-er i papiravisen, mens han realiteten er Venstre-mann. Da DT ble oppmerksomme på feilen, la de samme dag ut en beskjed på Facebook-siden hvor de skrev: “Vi beklager, Rune. Pinlig. Saken er kun i papiravisen, så det kommer også en rettelse der i morgen”. Dagen etter ble DT gjort oppmerksom av en Facebook-tilhenger på en feil i en nettartikkel hvor det ble hevdet at Venstre ikke stiller liste i Øvre Eiker. Slik det framgår av bildet nedenfor ble innspillet raskt besvart med “Takk. Vi retter.” 

Slike eksempler forteller alle som følger DT på Facebook at det nytter å ta opp ting der fordi avisen bruker det som et forum for reell dialog med sine lesere. 

Til kontrast kan du ta en titt på eksempelet nedenfor. Her får RB et tips fra en av sine tilhengere om reportasje fra en rugby-finale. Tipseren får denne tilbakemeldingen fra RB: “Hei! Fint om du sender til tips@rb.no”.

  

Hva signaliserer det? Jo, RB sier at her bør du ikke tipse oss. Du må i stedet sende innspillet på mail et annet sted. I stedet for å takke for tipset og si at det går direkte til redaksjonen som vurderer det, sender RB ut et signal til andre om at Facebook ikke er stedet for å komme med nyttige og konstruktive innspill til redaksjonen. Medier som ønsker å lykkes i sosiale medier, bør ha en annen innstilling enn i dette tilfellet. 


Bra bloggtakter fra RB

RB er, i likhet med andre A-presseaviser, tilknyttet Origogruppen. Origo er en sosial publiseringsplattform for bl.a. blogging og deling av bilder. For å kunne kommunisere med andre, er det her nødvendig at man selv oppretter en profil og deretter går inn på de “sonene” man er interessert i, eller oppretter en sone selv. Dette er en form som virker bindende for et medium og er noe ekskluderende for leserne, men samtidig kan det bidra til økt lojalitet blant de som velger å opprette profiler. RB opprettet i forbindelse med valget 15 soner, en for hver av de 14 dekningskommunene, samt en for fylkestinget. Her var det stort sett lokalpolitikere som blogget, med høyst varierende aktivitetsnivå fra kommune til kommune og fra politiker til politiker. Også mange av RBs egne journalister har blogger innenfor dette Origo-systemet, primært gjelder det de som skriver kommentarer i papiravisen. For det meste består bloggingen i å legge ut egne aviskommentarer, det blir i liten grad produsert stoff som er unikt for de som er “medlemmer” av de ulike bloggene.
   

Til tross for noe varierende aktivitetsnivå i valgsonene og kjedelig journalistblogging, så er det en del bra å si om RBs bloggsatsing. Mange av journalistene involveres, og det ligger en tydelig plan i bunn med soneinndelingen. En plan som det gjøres et bra forsøk på å sette ut i livet. Får man involvert lesere og politikere enda sterkere, og får man journalistene til å bruke bloggene ikke bare som en ekstrakanalfor egne kommentarer, men som en publiseringskanal hvor de kan be om innspill til saker og for eksempel, med en personlig vri, gi leserne et innblikk i egne tanker og hvordan man jobber, så har RB her virkelig noe spennende på gang. Navigeringen fra førstesiden rb.no og inn i bloggsystemet, er imidlertid noe kronglete og uklar – her har avisen en vei å gå hva gjelder å gjøre det lettere tilgjengelig for alle som vil klikke seg inn. Og hvorfor stenges kommunesonene så fort valget er over – er ikke bloggdialogen mellom politikere og velgere/lesere minst like viktig mellom valg som rett før et valg?


DT har sitt bloggopplegg lettere tilgjengelig på førstesiden på dt.no. Under “Siste fra DTs bloggere” kan man enkelt klikke seg inn på blogginnleggene. Brukervennligheten er det således lite å si på, men innholdet er ikke i nærheten av å stå i stil.[13] I realiteten er det kun to som kan karakteriseres som politiske DT-bloggere; sjefredaktør Geir Bore og politisk redaktør Odd Myklebust. I likhet med RBs folk legger disse stort sett ut innhold på bloggene sine som er identiske med de kommentarene eller lederne som de skriver i papirutgaven. Det er ikke meningsløst, siden det gir også lesere som ikke abonnerer på DT en mulighet for å lese, og det gir abonnenter en sjanse til å kommentere. Men det innebærer at man ikke tar i bruk en av bloggingens fremste styrker, nemlig den toveis kommunikasjonen som gjør leserne til aktive medvirkere i utformingen av bloggen

At DT kun har to politiske bloggere, er en sannhet med en liten modifikasjon. For “Politikkbloggen”, med bilde av de politiske journalistene Hege Bakken, Ragnhild Ask Cornell, Silje Sjursen Skiphamn, i tillegg til Bore og Myklebust, ble opprettet ved valgkampstart. Tanken var trolig at disse skulle blogge noenlunde jevnlig under denne vignetten, men det ble visst med tanken. For bare to av disse fem, Bakken og Skiphamn, leverte bidrag til bloggen.[14] Og de leverte kun ett bidrag hver. Begge bidragene er kopier av aviskommentarer som de har skrevet. “Politikkbloggen” ble således så godt som tom.
        
Begge aviser framviser et ønske om at blogging skal være en del av det man ønsker å tilby de som velger å bruke tid på å lese nettutgavene. Men viljen til å prioritere dette for å få fram et bloggprodukt som er bra, er ikke tilstrekkelig til stede hos DT - særlig er innholdet som avisens egne folk leverer på bloggsiden, magre greier. Kanskje strekker ikke tiden til for å gjøre dette skikkelig i en hverdag fylt med det daglige krav til produksjon av annet innhold. De som blogger politisk bør ta en titt på hva de beste, uavhengige politiske bloggerne gjør. Da vil de se at involvering av lesere og det å tilby lesere noe som er unikt, er to av nøkkelfaktorene som skaper grunnlag for en god blogg.
                        

Potensialet for forbedringer er her åpenbart stort, ikke minst hos DT. Avisen skal imidlertid ha honnør for at de har samlet sammen lenker til mange lokale blogger og gir noen av disse frie bloggerne profilering. 

Asosiale på Twitter
DT (@DrammensTidende) har en historikk på Twitter som strekker seg tilbake til 7. januar 2009. Mens RB (@RomerikesBlad) foretok sin første tweet (melding) 24. april 2009. Det virker som man har lært heller lite på disse 2-3 årene. Å ettergå disse to avishusene sin opptreden på Twitter, er nemlig stort sett et studium i hvordan man bruker et sosialt medium asosialt. Særlig RB bruker Twitter utelukkende som en enveiskanal der det eneste formålet synes å være at man håper at noen skal klikke på den strømmen av lenker til egne nettsaker som man legger ut. 


I den en måned lange analyseperioden la RB ut hele 316 tweets. Samtlige var henvisninger til egne nettsaker. 26 av dem har jeg definert som valgrelaterte. DT nøyde seg med 48 tweets i samme periode. 20 av dem valgrelaterte. Til sammen finner jeg kun en ordveksling: DT svarte en gang på et spørsmål fra @filosofaen. Og DT foretok en retweet (gjentok en annen kvitrers utsagn) en gang. DT har også en og annen tweet som er informasjonsbringende ut over nettsaklenking, bl.a. at folk bør bruke hastagen #dtvalg slik at deres valgkvitringer kommer inn på twitterfeeden på dt.no. Dette er noe formildende og et tegn på at DT vet hvordan man kan skape dialog på Twitter, men i sum er det alt annet enn overbevisende.

 Hos RB finner jeg ingen slike forsøk på dialog, og det er grunn til å tro at mange som er på Twitter, oppfatter RBs mange tweets mest som støy og spamming. Det kan også bidra til å forklare at tross den meget høye tweetfrekvensen, så ligger det beskjedne antallet RB-følgere på 428 (5. oktober), mens DT kan vise til 698 følgere med en langt lavere frekvens. RBs manglende vilje til å kommunisere med andre på Twitter kommer ytterligere til syne når man tar en titt på hvor få andre twitterkontoer de velger å følge; 2 (!). Dermed er det tydelig for alle at RB viser null interesse for å delta i toveiskommunikasjon med andre mennesker på Twitter. Fra en avis som lever nettopp av kommunikasjon med andre, er denne type framferd overraskende.  
    

Nå bør det her tilføyes at sosiale medier i sin natur personlige. Dvs. at det er menneskene bak jobbene, bak bedriftene og mediehusene, som er mest interessante å følge for de fleste av oss. For å skaffe seg full oversikt over avisenes aktivitet og omtale på Twitter og andre steder, så bør man derfor også undersøke den enkelte journalist og redaktør sine kontoer og deltakelse. Det fører dog for langt i denne sammenheng. Selv om jeg vet at bl.a. DTs sjefredaktør (@geirbore) er en ivrig og dyktig kvitrer, er dette uansett ikke grunn god nok til at man ikke også kan ha velfungerende mediekontoer. Strategiske vurderinger og ressurspørmål kan være andre grunner til at mediene prioriterer som de gjør.    


Tabell 4  Sosiale medier

Aviser	Twitter	Blogg	Facebook
DT	Svake	Svake	Gode
RB	Svake	Bra	Svake

Bra dekning med forbedringspotensial

Verken DT eller RB har noen grunn til å skamme seg over sin valgdekning. De bidro til å spre store doser med nyttig politisk informasjon før valget til sine lesere, ikke minst gjennom kommuneseriene. Begge hadde gode tilløp til maktkritisk journalistikk. Og begge aviser er til stede i sosiale medier og gjør noen bra forsøk på å initiere debatt og skape dialog blant leserne/følgerne. DT er bra på Facebook, mens RB er bra på blogg.

Samtidig er forbedringspotensialet stort hos begge. Avisene har store utfordringer knyttet til hvordan de skal gi leserne i alle sine dekningskommuner en opplevelse av at de ivaretar det lokalpolitiske aspektet på en bra måte overalt. Den maktkritiske linjen er ofte vel tam og kan tydeliggjøres både på nyhetsplass og på lederplass. I sosiale medier har DT en lang bloggvei å gå, RB er svake på Facebook og begge er dårlige til å skape dialog og debatt på Twitter.

Det er liten grunn til å tro at disse to medienes valgdekning generelt representerer noen ekstreme avvik for avisene på Østlandsområdet, selv om de er atypisk store. Alle lokalaviser har en viktig rolle å spille, de utfyller hverandre og de baler med noen av de samme typene utfordringene. Det er derfor svært viktig for samfunnet og demokratiet vårt at lokalavisene hele tiden ser etter hvordan de kan forbedre seg – ikke minst hva maktkritikk angår. For lite tyder på at de sentrale samfunnsoppgavene som avisene i dag utfører, vil bli erstattet av andre aktører med det første.        

Kilder

Aviser:
Romerikes Blad (2011): Øvre og Nedre utgavene 15.08. – 15.09.
Drammens Tidende (2011): Utgavene 15.08. – 15.09.

Bøker:
Karlsen, Rune (2011): “Velgernes valgkamp”. I Bernt Aardal (red.): Det politiske landskap. Oslo: Cappelen Damm.
Karlsen, Rune (2007): “Nasjonalt fokus i lokalvalgkamp? Om velgernes lokalpolitiske mediemiks”. I Jo Saglie (red.): Det nære demokratiet. Oslo: Abstrakt forlag

Muntlige kilder:
Hoff, Kristin Taraldsrud (2011): I intervju med NRK Østlandssendingen 09.09.
Staude, Cecilie (2011): I samtale med forfatteren 20.08. 

Internett:
Jenssen, Anders Todal (2011): I intervju med NRK 13.09. www.nrk.no/nyheter/innenriks/valg/valg2011/1.7790911 Lesedato: 10.10.
http://www.nj.no/filestore/Alltidkvalitet.pdf Lesedato: 16.10.
www.synlighet.no/facebook/statistikk-antall-brukere Lesedato: 09.10.2011
www.halogen.no/haloblogg/hvor-mange-registrerte-blogger-er-det-i-norge Lesedato: 11.10.2011
http://blog.dt.no/politikk/blog/2011/10/14/evaluering-av-valget-2011/ Lesedato: 17.10.2011

---

[1] Bl.a. statsviter Kristin Taraldsrud Hoff (NRK Østlandssendingen 09.09.) og valgforsker Anders Todal Jenssen (NRK 13.09).

[2] http://dt.no/nyheter/star-fast-pa-islamkritikk-1.6413148 Røeds kommentarer, under initialene TOR, ble for øvrig fjernet av DTs moderator.

[3] Ap steg om lag ti prosentpoeng på de første stortingsmålingene tatt opp etter 22.07. og sju-åtte prosentpoeng på de første kommunemålingene.

[4] Ap fikk 33,5 prosent av forhåndsstemmene og 31,1 prosent av valgtingsstemmene.

[5] Her har jeg gjort noen vurderinger av årsakene til Aps tilbakegang i Drammensregionen: http://sveintoremarthinsen.blogspot.com/2011/09/ap-mangler-saks.html

[6] Se f. eks. utgaven 8. september

[7]  I tillegg presenterte avisen noen prognoser som jeg laget.

[8] Oslo og Bergen har parlamentarisme. Tromsø og trolig Moss innfører det f.o.m. denne perioden. Øvrige kommuner praktiserer formannskapsmodellen. For en distinksjon mellom de to styringsmodellene, se her: http://sveintoremarthinsen.blogspot.com/2010/06/er-parlamentarisme-veien-ga.html

[9] Tall fra Aardal (2011) og Saglie (2009).

[10] Tall hentet fra http://www.synlighet.no/facebook/statistikk-antall-brukere/

[11] Tall fra tvitre.no og halogen.no http://www.halogen.no/haloblogg/hvor-mange-registrerte-blogger-er-det-i-norge/

[12] I samtale 20.08. med høyskolelektor og kursansvarlig for sosiale medier på BI, Cecilie Staude. 

[13] Dt.no sin layout ble lagt om 17.10.2011. Foreløpig til bloggernes disfavør. 

[14] I tillegg ble det lagt ut en egenevaluering av valget den 14. oktober: http://blog.dt.no/politikk/blog/2011/10/14/evaluering-av-valget-2011/

Politisk mobilisering i sosiale medier

Er deltakelse i sosiale medier veien å gå for partier og politikere for å mobilisere velgere inn mot de neste valgene i 2013 og 2015? Dette er blant de spørsmål som høyskolelektor på BI, Cecilie Staude, og jeg ønsker å ta opp i en kurs- og foredragsserie som vi vil dra i gang. I fellesskap har vi satt opp et prospekt som vi kommer til å skreddersy for den enkelte oppdragsgiver.

Hun har blogget om dette i dag, jeg kommer tilbake med et innlegg om dette litt senere i uken.  

Ap-budsjett uten retning

Regjeringen, med finansminister Sigbjørn Johnsen i front, la i dag fram statsbudsjettet for 2012. Dette er et halvstramt budsjett hvor retningen er vrien å få øye på. Reaksjonene fra Høyre og Frp tyder på at de to blå har en åpenbar, men neppe uoverkommelig, utfordring hva gjelder å enes om den økonomiske politikken  - hvis de vil regjere landet sammen etter valget i 2013.



Å kalle et budsjett der statens utgifter for første gang i historien passerer 1 000 mrd for stramt, er naturligvis en sannhet med betydelige modifikasjoner. Det brukes masse penger også i dette budsjettet, hvis noen skulle være i tvil. Men målt mot den massive offentlige pengebruken i kjølvannet av finanskrisen 2008/9, så er budsjettet stramt. Hvis den økonomiske krisen internasjonalt blir større enn det som er forutsatt i dette budsjettet, så kan budsjettet fort vise seg å bli for stramt - gitt at tanken om å bedrive motsyklisk politikk skal være ledende.    

Politikk for meg handler om å prioritere mellom formål. Hovedankepunktet mot dette budsjettet, sett fra mitt ståsted, er derfor først og fremst at prioriteringene mangler. Det smøres tynt ut over det hele, uten at regjeringen peker ut noen klar retning for hva de egentlig vil med de rødgrønne prosjektet. Styringen i seg selv synes nå å være målet, ikke middelet. Hvor ble det av pågangsmotet og initiativene fra Soria Moria 1? Dette er derfor et Ap-budsjett; trygt, traust og litt småkjedelig. Mens dette er en dødslinje for SV som bør ha fått advarsler nok om at velgerne ikke liker at partiet har blitt et kjedelig styringsparti.

Reaksjonene fra opposisjonen er relativt forutsigbare. Høyre hadde gjerne sett for seg et hakket strammere budsjett, mens Frp ville brukt mer penger. Dette er to partier som vil inn i regjering sammen etter valget i 2013. Den økonomiske politikken er åpenbart et tema hvor de har en betydelig utfordring hvis det kommer til forhandlinger om regjeringsplattform. Reaksjonene må imidlertid også ses i lys av hvordan partiene ønsker å framstå. Høyre scorer for tiden stort på å være "trygghetspartiet" på borgerlig side, et parti som pr i dag utgjør den beste garantisten for at det blir mulig å stable et borgerlig alternativ på beina. Den rødgrønne regjeringen har sittet i over seks år, og suget etter noe annet er avgjort til stede i store deler av velgermassen.

Frp har et elendig valg bak seg og har på mange måter blitt konkurrert ut av Høyre de siste par årene. Dels fordi Høyre har vært gode, men også fordi Frp har klønet det til selv. Hovedforklaringen på Frps fall er likevel at konjunkturene har gått i mot Frp. Velgerne søker til det  trygge og trygghet er ikke en verdi som Frp scorer høyt på. Valgundersøkelsen fra 2009 dokumenterer noe meget interessant i denne sammenhengen; velgerne har blitt klart mer restriktive i synet på bruken av oljepenger. Det "raushetskortet" ("vi har x antall oljepenger på bok og bør bruke mer") som har vært en dundrende velgersuksess for Frp tidligere, fungerer ikke like godt nå. Fordi retorikken rett og slett ikke går like godt hjem. Dette betyr ikke at Frp aldri kan få tilbake denne posisjonen. Og partiet vil trolig fortsatt satse på "vi er rasue, de andre er gniene"-argumentasjonen. Men jeg tolker skiftet av finanspolitisk talsmann fra Ulf Leirstein til Ketil Solvik-Olsen i retning av at Frp kanskje nå legger opp til en mer moderat linje her, og jeg synes de relativt moderat oppgitte første reaksjonene på statsbudsjettet fra Siv Jensen peker litt i samme retning. For Solvik-Olsen er kjent for å tilhøre den moderate fløyen i partiet og således er det grunn til å tro at Frp kanskje vil tone "petropopulismen" noe ned inn mot 2013 for å bli en mer troverdig regjeringspartner.

Dette statsbudsjett begeistrer uansett og selvsagt ingen i opposisjonen, ingen representanter for interesseorganisasjoner og neppe noen andre, med mulig unntak for en og annen samfunnsøkonom. Det kunne et statsbudsjett godt ha gjort, hvis klarere prioriteringer hadde vært foretatt. I så måte bidrar budsjettet til en avpolitisering.

Det er ikke bra. For et statsbudsjett bør være en essensiell del av politikken. Mener jeg.

Hva mener du?  

Valgdekningen i Romerikes Blad og Drammens Tidende

Jeg har fått i oppdrag å gå årets valgdekning i lokalmediene nærmer etter i sømmene. Lørdag 22. oktober kl. 15.20 - 16.30 skal jeg legge fram min analyse på Gull&Gråstein-konferansen på Sundvolden. Mange journalister fra medier på Østlandsområdet vil være blant tilhørerne. Jeg skal også skrive en rapport på 15-20 sider. Den nærmeste måneden vil jeg derfor jobbe intenst med dette. Nedenfor har jeg skrevet et utkast til innledning. Jeg blir takknemlig for alle innspill som kan bidra til et enda bedre sluttprodukt.  

Medienes tre hovedoppgaver

Moderne velgere skaffer seg informasjon gjennom en rekke forskjellige kanaler. Både TV, aviser, diskusjoner med familie og venner, radio, internett, valgkampmateriell og sosiale medier er informasjonskilder for velgerne, selv om kanalenes viktighetsgrad varierer (Aardal m.fl. 2011: 49).

Lokal- og regionavisene har sin viktigste rolle ved lokalvalg. De lokalpolitiske forholdene er, sammen med de nasjonale aspektene, avgjørende for velgernes stemmegivning ved et kommune- og fylkestingsvalg. I den forbindelse er det interessant å vurdere hvordan disse avisene utfører sitt virke før et valg.

 I mitt mandat heter det at:

“Gull og Gråstein-komiteen ønsker å få utarbeidet en kvalitativ analyse av hvordan et utvalg lokale medier dekket kommune- og fylkestingsvalget. Analysen vil omfatte metoder, kanaler og kilder, inkludert bruk av Facebook og Twitter”.

Ved enhver type forskning og større analyser kommer man opp i problemstillinger knyttet til bredde og dybde. Skal man gå i dybden, eller skal man søke bredde og heller akseptere at fordypning vanskeliggjøres? Jeg har valgt dybde, noe som i sin tur medfører at jeg i analysen nøyer meg med å vurdere to medier: Romerikes Blad (RB) og Drammens Tidende (DT). Begrunnelsen for valget er tredelt. For det første er dette to store og viktige aviser på Østlandsområdet som både har et lokalt og et regionalt tilsnitt. Dernest er de sammenlignbare, noe som gjør at det komparative elementet blir mer interessant. Dessuten representerer de, etter manges oppfatning, to ulike politiske retninger. RB blir ofte oppfattet å være venstreorientert, mens DT ofte får merkelappen høyreorientert klistret på seg.

I prosessen med å finne et rammeverk å sette analysen inn i, har jeg funnet det essensielt å reflektere over hva som egentlig er medienes grunnleggende oppgaver. Jo mer jeg har tenkt, jo klarere står det for meg at oppgavene i bunn og grunn handler om tre ting:

1. Informasjon. Medier bør spre troverdig og opplysende informasjon av nyhetsverdi.

2. Kritikk. Medier bør utøve maktkritikk rettet mot de styrende.

3. Debatt. Medier bør bidra til levende samfunnsdebatt.

Andre vil sikkert føye til også andre typer oppgaver her. Som f. eks å underholde. Mens atter andre vil holde fram at dette ikke bare dreier seg om oppgaver, men til og med samfunnsoppdrag. Og noen vil hevde at mediene slett ikke har noe samfunnsoppdrag, ei heller noen samfunnsoppgaver. Men for meg er disse tre elementene kjernen i det som mediene holder på med, uansett hva slags type journalistikk det er snakk om. Uten disse bestanddelene i bunn, så blir medievirksomhet relativt meningsløst i mine øyne.


Tre spørsmål
På denne bakgrunn har jeg valgt å stille tre spørsmål som jeg vil besvare gjennom denne analysen:

Hva slags politisk informasjon sprer RB og DT til sine lesere i en valgkamp?

I hvilken grad er de to avisene kritiske til politiske makthavere?

Er de debatt- og dialogskapende på sosiale medier?

Til grunn for analysen ligger primært en gjennomgang av det politiske nyhetsstoffet i papirutgavene i perioden 15. august - 15. september. Men jeg har også sett på kommentar- og lederartiklene og bruken av sosiale medier. Sosiale medier er definert som Facebook, Twitter og blogger. Dette innebærer at jeg ikke analyserer medienes totale valgdekning, da måtte bl.a. nettavisbruken også bli inkludert. Slik sett tar jeg kun mål av meg til å vurdere noen sider av medienes valgdekning.


Videre rammeverk:
Annerledes valgkamp?

Informasjon

Maktkritikk

Sosiale medier

Konklusjon

Ap mangler saks

Det er mye tallsnadder for en valganalytiker å dykke ned i etter valg. Siden jeg av og til lager lager prognoser og analyser for Drammens Tidende, så er tallene fra Drammensregionen blant dem jeg titter på med stor interesse. Mitt dykk ned i dette materialet fra årets valg, resulterte i en kronikk som DT trykker i dag. Nedenfor kan du ta en titt på den og enten nikke anerkjennende eller gremmes over mine vurderinger..

Et valg er over, og resultatet viser at Norge og Buskerud går i blå retning. Ap gikk fram i de fleste av landets kommuner, men tilbake flere steder i Drammensregionen. Hvorfor?

Årets valg ble et trygghetsvalg. Velgerne flokket seg om det trygge og kjente som de gamle partiene Ap og Høyre tilbyr, mens de forlot de unge fløypartiene SV og Frp. Forskjellen er at Aps framgang på landsplan var moderat, mens Høyres framgang var massiv. Høyre gikk klart mer fram enn Frp gikk tilbake, mens Ap gikk fram om lag det som SV tapte. I sum innebærer dette at en større del av velgermassen stemte blått i år, noe som viderefører en langvarig trend helt tilbake til 90-tallet. For Høyre og Frp har, samlet sett, gått fram ved hvert eneste stortingsvalg etter 1993. Og de to blå har gått fram ved alle lokalvalg etter 1995.  Tendensen var den samme i Buskerud. Fylkestingstallene viser at Frps tilbakegang var stor, men Høyres framgang større. Høyre plukket flere nye mandater enn Frp tapte, noe som bidro til å gi høyresiden den styrken som de trenger for å få til et maktskifte.

Går vi ned på kommunetallene i Drammensregionen, så kommer imidlertid en avvikende tendens til syne. For i flere kommuner her går både Ap og SV tilbake. Særlig er det en tung pille å svelge for venstresiden at det gikk skeis i “rosinen i kommunepølsa”; Drammen. Men også i Øvre og Nedre Eiker, Hurum, Røyken og Modum gikk begge de to venstrepartiene tilbake. Selv om det finnes noen lyspunkt av typen Lier og Sande, sett med Ap-øyne, så er det påfallende avvikende at Ap stort sett går tilbake i hele regionen. Mens Høyre går sterkt fram stort sett overalt. Hvorfor gikk Ap tilbake her når landstrenden ellers er framgang?

Jeg tror forklaringene på det er sammensatt. I hver kommune finnes det særegenheter ved det politiske landskapet som kan bidra til å kaste lys over utviklingen. La meg likevel peke på et par fellestrekk. Sentrumspartiene står, samlet sett, klart svakere i Drammens-regionen enn snittet ellers i landet. Under 8 av 100 velgere stemte på Sp, KrF eller Venstre i Drammen. Mens nesten 80 av 100 her stemte Ap eller Høyre. Dette betyr at for mange velgere i dette området så er ikke et sentrumsparti noe stemmealternativ. Valget stod derfor reelt sett mellom Ap og Høyre for mange velgere i regionen, og velgerkonkurransen dem i mellom er derfor sterkere og renere her enn mange andre steder. Begge partiene hadde den nasjonale valgvinden i ryggen, men Høyres vind var langt sterkere enn Aps. Det kan ha bidratt til at flere av de mest usikre velgerne som vippet mellom Høyre og Ap til slutt valgte å “kaste seg på vinnertoget” og putte Høyre i stedet for Ap i stemmeurnen. En påstand som kan underbygges ved å sammenligneforhåndsstemmene med stemmene på selve valgdagen. Her framgår det at Ap gjorde det klart bedre blant de som stemte tidlig enn de som stemte sent, mens Høyre gjorde det særlig godt blant de som stemte på selve valgdagen. Slik sett er det grunn til å konkludere med at Høyre lyktes langt bedre med sluttmobiliseringen enn Ap.

Høyre har også den fordel at de mange steder i regionen sitter med populære ordførere, noe som kan bidra til å trekke til seg velgere som ellers ikke ville stemt på partiet. Dessuten er partiet dyktig på å bygge opp nye og gode frontkandidater der de sittende ordførerne frasier seg gjenvalg. Øvre Eiker er et godt eksempel i så måte; populære Andres Werp er borte, men like fullt gikk Høyre og etterfølgeren Anne Siri Fjerdingstad fram. Her har Ap en stor jobb å gjøre. Både lokallag og frontkandidater må bli bedre til neste valg skal de matche Høyre.

Dette har imidlertid slett ikke bare med personer, men vel så mye med selve politikken å gjøre. For velgere flest stemmer på parti og politikk. Og Høyres enorme framgang i Drammens-regionen må også tolkes som et uttrykk for at mange velgere er svært fornøyd med den politiske utviklingen i sin kommune. Hovedproblemet for venstresiden er at de i liten grad greier å synliggjøre at de står for en annerledes politikk som vil være til det bedre for innbyggerne. Når velgere er fornøyd med tingenes tilstand, og i tillegg ikke får øye på om det finnes noe særlig til alternativ, da blir det blytungt å vinne valg for opposisjonen.

Ap og venstresiden må løse denne nøkkelutfordringen inn mot 2015 hvis ønsket om å klippe opp det blå beltet i Drammens-regionen skal realiseres. For beltet ble bare sterkere og blåere ved dette valget. Fordi Ap foreløpig mangler redskapen som skal til for å gjøre noe med det.         

Valgnatt del 1-7, Høyre-trend og SV

NRK Østlandssendingen har nå lagt ut hele sin valgnattsending. Skulle du ha lyst til å gjenoppfriske scenene fra forrige ukes valg, slik det ble presentert fra den redaksjonen hvor jeg bidro med mine vurderinger (Ille å se seg selv på TV! Burde sett mer på reporter osv, men alt i alt så var det kanskje ikke så hakkende galt?), så ligger valgnatt del 1, del 2, del 3, del 4, del 5, del 6 og del 7 her.



Ellers så har jeg gjort noen flere ettervalgsbetraktninger som nå er lagt ut på Minervas nettsider, mens på min Aftenposten-blogg har jeg gjort noen vurderinger av SVs fall og veien videre med ny partileder.  

Derfor kollapset Frp

Frp gikk på en kjempesmell ved forrige ukes lokalvalg. 11,4 prosent og en tilbakegang på 6,1 prosentpoeng er et stort tilbakeslag for "Fremskrittsbevegelsen". Hvorfor gikk det så elendig?


Forklaringene er sammensatte, forklaringene har samvirket og de har virket i sum. Men det som faktisk har skjedd er at mange av Frps tidligere velgere var lite lojale ved dette valget, lojalitetsprosenten synes å ligge helt ned mot 50. De som hoppet av Frp har delt seg i to store grupper; mange har gått til den viktigste velgerkonkurrenten, Høyre. Og mange satt seg i sofaen og lot vær å stemme. Hvorfor gjorde de det?

Den mest opplagte forklaringen er at Høyre rett og slett er bedre enn Frp for tiden. Høyre konkurrerer ut Frp fordi Høyre på mange måter har maktet å ta det opposisjonsrommet nasjonalt som Frp ofte har vært bedre til å ta. Det har noe med Høyre å gjøre; de har gjort mye riktig i det siste, både politisk, strategisk og personmessig. Men det har også med Frp å gjøre - det mangler litt sprut, som Kristin Halvorsen ville sagt det. Og apropos Halvorsen; Frp er for tiden oppe i det samme dilemmaet som SV har befunnet seg siden 2005: Hvordan klargjøre partiet for regjeringsmakt og innflytelse, ta denne makten og samtidig beholde seg selv og det som er unikt med partiet? SV har ikke klart det, man har gått fra å være et friskt og radikalt venstreparti til å bli et grått og kjedelig styringsparti som bare 4 prosent av velgerne nå stemmer på. Det kan gå i samme retning med Frp hvis partiet ikke klarer å finne denne balansen. En balanse som nok blir enda verre å finne etter dette svake valget bl.a. fordi røstene om at Frp må finne tilbake til røttene og igjen bli mer populistiske i formen, vil bli sterkere.

Seks år med en rødgrønn regjering har gitt et sug i velgermassen etter noe annet. Det er nå Høyre som er borgerlige orienterte velgeres fremste håp hva gjelder å få stablet et alternativ på beina, og det får Frp svi for. Fordi Frp mangler regjeringstroverdighet. Dette lokalvalget synliggjorde også hvilken stor forskjell det er på Frp og Høyre når det gjelder lokallag. Frp er fortsatt et ungt parti med en organisasjon som er ujevn. Mange steder har Frp kommet langt og bygget opp gode lokallag med sterke frontkandidater. Men enda flere steder er lagene av høyst ymse kvalitet. Frp er altså langt mer ujevnt besatt enn det Høyre er, og det kommer ekstra godt til syne når ting går skeis. Geir Mo og co har fått mye og fortjent skryt for organisasjonsbyggingen, men dette valget viser også at partiet fortsatt har meget langt i igjen til å være slagkraftig overalt. Det var svært påfallende å se hvordan Frp mange steder i valgkampen ble usynlige i skyggen av Høyre.

Det viktigste tror jeg likevel er at det rett og slett ikke var klima for Frp ved dette valget. Valget ble på mange måter et trygghetsvalg der velgerne etterspurte det sikre, kjente og trygge i en samtid som nok mange opplever urolig - med finanskrise og terror som bakteppe. Trygghetspartiene i norsk politikk er Ap på venstresiden og Høyre på høyresiden. Når vi da i tillegg vet at også Venstre gjorde et godt valg, så innebærer det at Norges tre eldste partier vant valget, mens de to yngste (av en viss størrelse), SV og Frp, tapte. Det var neppe tilfeldig. Både Frp og SV er avhengig av et høyere konfliktnivå for å gjøre det bra.

Et annet trekk, i forlengelsen av dette, er at velgerne nå i økende grad synes å etterspørre saksbredde. Dvs. partier som har høy troverdighet på mange forskjellige områder av politikken. Det er tradisjonelt Ap sin fremste styrke. Men også Høyre er nå åpenbart i ferd med å øke sin saksbredde. På mange områder, som samferdsel, skatt og skole, er man helt jevnt eller sågar noe forbi Ap i tillit. Og på andre områder, som eldreomsorg, er Høyres posisjon i klar bedring. Det motsatte er tilfelle for Frp. Man taper tillit i sin beste sak; innvandring, og det går også nedoverbakke i de nest beste sakene eldreomsorg og skatt. I tillegg får partiet fortsatt ikke noe dreis på det som har vært Frps store akilleshæl i en årrekke; skole. Særlig ille er dette for partiet all den tid dette er en sak som velgerne har rangert som den aller viktigste ved de siste valgene.

Spilte terroren en rolle for Frps dårlige valg? Tja. Jeg heller til den oppfatning at den bidro til at partiet gjorde det enda dårligere enn hva det ellers ville ha gjort. Det er imidlertid riktigere å si at 22/7  forsterket partiets problemer enn at den skapte dem. For problemene var godt synlige lenge før sommeren. Pilene har stort sett pekt ned i hele år, med unntak for en viss stabiliseringsperiode på vårparten/forsommeren. Birkedal-saken forsterket fallet, men det er også tilslørende å hevde at den saken skapte problemene. Det er også misvisende å holde fram at tapet er Siv Jensens feil, eller Carl I Hagens feil osv. Hagen klønet det til i valgkampens startfase, og Jensen håndterte Birkedal-saken dårlig, og det glapp en gang post 22/7, men ellers gjorde begge en ok valgkamp - slik jeg ser det. Selvsagt må og skal frontfigurer ta et ansvar både i gode og dårlige tider, men vi bør aldri gå på medienes overdrevne hang til å klistre suksess og fiasko kun til enkeltpersoner.

Mitt hovedpoeng er at Frps elendige valg skyldes underliggende drivkrefter og velgerkonjunkturer som trakk i anti-Frp-retning. En valgkamp for et parti som får konjunkturene i mot seg, dreier seg i realiteten om å redde stumpene og begrense nederlaget. Det skjønte SV og iverksette sin plan B (uten at jeg egentlig aldri skjønte helt hva som var deres plan A). Det skjønte nok også Frp, men noen plan B kom aldri. Uansett lyktes ingen særlig bra med stumpereddingen.

For å mørklegge Frp-himmelen enda et par hakk, har partiet også god grunn til bekymring for hvilken vei de langsiktige velgerstrukturene peker. Med en velgermasse som i sterkere grad blir urban, med høy utdanning og der innvandrere utgjør en økende andel, så er det en stor utfordring for partiet at man sliter ekstra tungt i storbyene (Frp ble halvert i både Oslo og Bergen). Dette er valgkretser nettopp med mange innvandrere og med mange velgere med høy utdanning. Velgergrupper som i forsvinnende liten grad stemmer Frp.

Hvorfor tror du at det gikk skeis med Frp ved årets valg?    

Høyrebølgen sterkere enn sympatibølgen

Valget 2011 er over og det er tid for analyser av hvorfor ting gikk som det gikk. Journalister ringer meg fortsatt ofte, og jeg har spekulert litt i SVs vei videre hos Aftenposten og ytret meg om forholdet Frp-Venstre til VG. I dag var jeg også på NRK P1s Her og Nå og snakket om Frps fall (ca 20 min ut), sammen med VGs Elisabeth Skarsbø Moen. Så tiden til blogging er litt begrenset.

Men noen første, og litt løse betraktninger er som følger: Ser vi på forholdet mellom Frps fall og Høyres vekst, så vokser Høyre nesten tre prosentpoeng mer enn Frp faller. Mens Ap vokser omtrent det som SV faller. I sum innebærer dette en forskyvning i blå retning i velgermassen, noe som ikke lover godt for den rødgrønne regjeringen hvis vi fester blikket mot valget i 2013.



Ap gjorde et godt valg, men ikke på langt nær så godt som de aller første målingene etter 22/7 tydet på. Høyre ble valgets desidert klareste vinner, og slik sett er Høyrebølgen langt sterkere enn "Sympatibølgen". Høyres framgang er bred og kommer over hele landet og i alle velgergrupper. Særlig er det interessant å merke seg at framgangen er relativt sett aller sterkest der Høyre har stått svakt tidligere. Høyre doblet f.eks sin oppslutning i Telemark. Og partiet nærmer seg også en dobling i Troms og Nordland. Dette minner således en hel del om det vi så mot slutten av 70-tallet hvor Høyre fikk et skikkelig løft i alle deler av landet, ikke minst i de mest grisgrendte.

Hvorfor går Høyre så massivt fram? Forklaringen er sammensatt. Jeg er uenig med dem som sier at Høyre har tjent på å "sitte stille i båten". Tvert i mot bør Høyre krediteres for at de er gode. De har lyktes med å ta opposisjonsrommet nasjonalt og på mange måter konkurrert ut hovedkonkurrenten på velgermarkedet, Frp. Partiet har lyktes med strategien om å framstå varmere og rausere og "snakke mer om mennesker og mindre om millarder". Det har bidratt til å senke terskelen for velgeroverganger bl.a. fra Ap. Høyre har også trukket fordeler av at Frp sliter.

Her er velgerkonjunkturer et sentralt stikkord. Dette valget har vært et trygghetsvalg. Velgerne har søkt mot det trygge og kjente, og det er et klima som ikke er Frps klima - for å si det slik. Vi ser også en tendens til at velgerne i økende grad verdsetter helhetspartier, dvs partier som har stor saksbredde. Altså partier som har høy troverdighet på mange forskjellige felt i politikken. Saksbredde har Ap vært den fremste eksponenten for, men Høyre er nå åpenbart i ferd med å bredde ut partiet slik at man konkurrerer helt jevnt, og på noen områder, som skole, også er forbi Ap. Høyres akilleshæl har lenge vært eldreomsorg, men også her er partiet i ferd med å få en langt bedre posisjon i velgernes øyne. Høyre tjener også på at de i mange borgerlige orienterte velgeres øyne framstår som det desidert beste håpet hva gjelder å få stablet et alternativ til dagens sittende regjering på beina. 6 år med rødgrønt styre er mer enn nok for mange, og dette valget - selv om det er et lokalvalg - signaliserer et sug etter noe annet i velgermassen.

I tillegg har Høyre nok en gang dokumentert at partiet har en god organisasjon med mange sterke frontkandidater rundt omkring i landet. Partiet er langt jevnere og bedre besatt enn f.eks. Frp - som fortsatt har en lang vei å gå hva gjelder å bygge ut organisasjonen sin og bygge gode lokallag. Kandidater og lokallag har betydning for velgernes lokale valg, og her er vi framme også ved ett av SVs hovedproblem; den svake organisasjonen.

Jeg lover å komme langt sterkere tilbake til både SVs og Frps fall, samt en hel rekke andre aspekter som vi bør analysere i kjølvannet av dette valget.

Hva synes du er det mest interessant trekket ved valget?

Valgkvelden

Å stemme er ingen plikt, men en rett. En rett som jeg synes det er en strålende idè at man bruker. Jeg brukte min rett i går, og jeg håper at du har brukt din rett - eller bruker den i løpet av dagen (valglokalene stenger allerede kl 20 noen steder  - så vær obs).

I kveld får jeg en slags ilddåp på TV ved at jeg skal kommentere valget for NRK Østlandssendingen, sammen med en hel del andre kompente folk. Vi går på luften etter kl 20 en gang, og så blir det vekselsendinger mellom NRK med Bernt Aardal og co sentralt og Disktriktskontorene lokalt hele kvelden og litt utpå natten.

Bor du i Oslo og Akershus, så er det altså bare å skru på NRK hvis du vil høre mine vurderinger av årets valg og resultatene, etter hvert som de kommer. Bor du utenfor Oslo og Akershus, så er det alltids en mulighet å gå inn på Nett-TV og følge med der.

Har du tips til viktige poenger i Oslo og Akershus, kommentarer, spørsmål, påpekninger av eventuelle feil eller andre innspill - så er det bare å kjøre dem inn i kommentarfeltet under. Kan ikke love å få svart alle i kveld, har en travel dag.., men er takknemlig for alt av tilbakemeldinger.

I mellomtiden får jeg vel sjekke ut dagens "outfit" og passe på at skjorta er sånn noenlunde i orden..

Godt valg!  

 

Valgtips

Politikerne har nå snart sagt sitt. I dag og i morgen skal velgerne si sitt. Over 500 000 har forhåndsstemt og sagt sitt allerede. Fremdeles pågår det dog en intens kampanje med stands, telefoner og dørbanking mange steder med formål om å få mobilisert de usikre velgerne til urnene.


Gårsdagens tre nasjonale nasjonale kommunemålinger fra hhv. Gallup/TV2, Infact/VG og Synovate/Dagbladet og dagens fra Respons/Aftenpsoten peker ut noen klare trender, men er også noe sprikende. Gallup har Ap på 33,3, mens Ap hos Infact og Synovate ligger i underkant av 30. Også for Frps del spriker det. Infact har Frp oppe på 16,3, mens Gallup har dem kun på 12,3. Infact og Gallup har Høyre rundt 26, mens Synovate ligger helt oppe på 28.

Min foretrukne metode er å se på et gjennomsnitt av målingene. Men for å si noe om selve valgutfallet, må vi også klare å forskuttere hvilken vind som blåser disse siste dagene og timene. Dette er definitivt ingen enkel øvelse. Jeg har likevel satt meg ned, regnet og brukt magen, og har kommet ut med følgende tips:

Rødt 1,5 (-0,4)
SV 4,3 (-1,9)
Ap 31,5 (+1,8)
Sp 6,5 (-1,5)
KrF 5,8 (-0,6)
V 6,2 (+0,3)
H 26,2 (+6,9)
Frp 14,0 (-3,5)
Andre 4,0 (-1,3)

Forholdet mellom Aps vekst og SVs fall, og forholdet mellom Høyres vekst og Frps fall blir det mest spennende å følge med på i morgen kveld. Jeg tror Ap vil vokse omtrent det som SV faller, mens Høyre vil vokse mer enn Frp faller. I så fall innebærer det en forskyvning i blå retning i velgermassen - målt mot 07-nivåene. Dette forholdet Ap-SV og Høyre-Frp blir helt avgjørende for makten en rekke steder.

Jeg tror Rødt vil gå tilbake, og partilederens innsats i NRK-debatten på fredag var alt annet enn mobiliserende. Også SV går på en smell, men de siste dagene kan det virke som man i det minste har klart å stabilisere nivået såpass at 3-tallet bør unngås valgnatten. Ap har hatt en fallende kurve i valgkampen, fra de svært høye nivåene etter 22/7, men greide å snu det og var litt på tur opp - før de aller siste tallene igjen peker nedadgående. Hvis det er slik at SV har stabilisert seg, så vil dette ta vekk noe av Aps vekst målt mot 07.

Høyre falt i kjølvannet av 22/7, men har valgvinden i ryggen og har hatt en jevn stigende trend og ligger nå omtrent på det nivået man var i starten av juli. Jeg tror partiet begynner å nærme seg fullmobilisert og at oppsiden dermed nå er begrenset, men jeg har falt ned på at man havner et sted på 26-tallet. Høyre ligger således an til å bli valgkveldens klareste vinner. Frps oppslutning er spennende. Jeg tror her mest på en "mellomløsning"; partiet unngår en kjempesmell, men betviler at de kan klare et anstendig nivå på opp i mot 16.

Hva med sentrum? Sps fall er nå mest interessant. Hvor lavt vil partiet komme til å gå? Normalt sett har partiet mer inne enn målingene viser, særlig ved lokalvalg. Jeg er dog noe usikker på mobiliseringsevnen denne gang, men har lagt inn et sluttløft slik at man havner noe opp på 6-tallet. 7 vil derfor overraske meg, 07-nivået på 8 prosent kan de glemme, og jeg blir også overrasket hvis Sp går så lavt som 5-tallet. 4,7, som dagens Respons viser, tror jeg dermed er misvisende. Jeg tror Venstre vil stå igjen som vinner i sentrum, og  at de vil se et lavt 6-tall - altså litt over det gode valget fra 2007. KrF syntes å ha noe på gang midtveis i valgkampen, men har falt tilbake den siste uken og skal få slite med å se 6-tallet, jeg har satt dem på et høyt 5-tall. Det vil være et svakt valg, men eventuelt et lite hakk over det elendige 09-valget.

Når det gjelder enkeltkommunene, så må jeg nøye meg med noen kjappe vurderinger av de 20 største:

Oslo: Infact har hatt dødt løp, Respons klart borgerlig. I dag justerer Infact Ap kraftig ned, og dermed er de to byråene noenlunde enige om at de borgerlige har et overtak. Aps mobiliseringsevne på Oslo Øst blir en nøkkel hvis forspranget skal hentes inn. Jeg tror på økt deltakelse, også blant innvandrerne, men ikke så stor vekst at det vil holde til Ap-seier. Et annet spenningsmoment kan bli om V+KrF samlet kan bli større enn Frp. Blir de det, så øker sjansen for at de kommer inn i byråd - på bekostning av et Frp som kan være klare for å bygge seg opp i opposisjon inn mot 2015, selv om gruppeleder Svenn Kristiansen i dag sier noe helt annet.

Mitt tips: Borgerlig flertall og fire nye år med Stian Berger Røsland (H) og co.


Bergen:  Kan Høyre og Frp sikre seg rent flertall i Bergen? Dette ser ut til å kunne være en reell mulighet for, men jeg tror byrådspartiet KrF også vil trengs for å beholde flertallet. Venstre kan fortsatt ha reelle muligheter for å kunne komme på vippen (men de er nok uansett borgerlig innstilt), men den siste utviklingen synes jeg peker i retning av at dagens tre byrådspartier beholder flertallet.

Tips: Klart borgerlig flertall og fire år til med Monica Mæland (H) som byrådsleder.


Trondheim: Kan anmeldelsen av kommunen for de 26 100 lovbruddene i eldreomsorgen ødelegge for et nytt rødgrønt flertall? Jeg tror det ikke fordi det synes som om de borgerlige har for langt fram. Men at man kan få en situasjon med Rødt eller De Grønne på vippen, er slett ikke utenkelig.

Mitt tips: Rødgrønt flertall og fire år til med Rita Ottervik (Ap).

Stavanger: Valget ser så godt som avgjort ut. Høyre plukker Stavanger greit hjem og vil få all verdens muligheter til å manøvre i kommunestyret. Trolig fortsetter man samarbeidet inn mot sentrum.

Mitt tips: Klart borgerlig flertall, med Christine Sagen Helgø som ny ordfører.


Bærum: Her trengs det ingen begavede glasskuleevner for å spå at kommunen forblir blå. Det eneste lille spenningsmomentet er om Høyre kan få rent flertall eller ikke. Jeg tror det er blir for langt fram, men den blå  valgseieren blir uansett massiv.

Mitt tips: Klart borgerlig flertall og Lisbeth Hammer Krogh (H) som ny ordfører


Kristiansand: Høyre og Frp kommer trolig ikke til å få flertall. Dermed kan det virke som om KrF sitter med nøkkelen. Holder de seg til dagens samarbeid med Høyre, så peker det meste i retning av at sørlandsbyen forblir H-styrt.

Tips: Klart borgerlig flertall og fire år med Arvid Grundkjøn (H) som ny orfdører.


Fredrikstad: Ser uhyre jevnt ut i plankebyen, og det er nesten klin umulig å peke ut en forhåndsfavoritt. Jeg har en liten mistanke om at Ap kan være målt litt høyt, så magefølelsen får meg til å helle mot svakt borgerlig. Men her kan alt skje, og dette er en av få storkommuner hvor de røde/rødgrønne har reelle sjanser for maktskifte.

Mitt tips: Syltynt borgerlig, med Peter Kuran (H) som ny ordfører


Tromsø:  Klart rødgrønt flertall i 2007, nå ser byen helt jevn ut. Jeg har en svak mistanke om at Ap er målt for lavt her, men sikker er jeg slett ikke. Magefølelsen tilsier knapt rødgrønt flertall, men KrF og/eller Venstre kan bli tungen på vektskålen. Blir det Venstre, så blir det maktskifte - KrF er uavklart.

Mitt tips: Knapt rødgrønt flertall og Magnar Nilsen (Ap) som ny ordfører


Sandnes: Frp har 20-tallet inne i Sandnes og gjør åpenbart noe mye riktigere enn i den Frp-svake nabobyen Stavanger. Synes det lukter knapt helblått i Sandnes, men Høyre fortsetter nok sitt samarbeid primært inn mot sentrum uansett.

Tips: Klart borgerlig flertall og fire nye år med Norunn Koksvik (H) som ordfører.


Drammen: Aps Masud Gharahkhani vil svært gjerne bli Norges første ordfører med innvandrerbakgrunn. Men det blir nok ikke ved dette valget. Høyre har et meget godt grep om Drammen, og det luker blått lang vei. Partiet har over tid bygd sterke relasjoner inn mot sentrum og vil nok videreføre denne kursen også de kommende årene.

Tips: Klart borgerlig flertall og fire nye år med Tore Opdal Hansen (H).


Asker: Nok en storkommune med massiv Høyre-dominans. En dominans som i alle fall ikke blir mindre etter dette valget, snarere tvert i mot. Jeg tror ikke på rent H-flertall, men at det blir blått hersker det ingen tvil om.

Tips: Solid borgerlig flertall og fire nye år med Lene Conradi (H).

Sarpsborg: Ap-bastion hvor partiet kun manglet ett fattig mandat på rent flertall sist. Slår den nasjonale trenden med Ap-vekst inn også her, så kan det gå. Jeg heller dog mot at det akkurat ikke går og at Ap vil trenge støtte fra minst ett annet parti etter valget.

Tips: Klart rødgrønt flertall, med Sindre Martinsen-Evje som ny ordfører (Ap).


Skien: Virker jevnt mellom blokkene i Skien. Jeg synes det peker i retning av at Venstre kan havne på vippen, som i 2007. Den gang valgte man venstresiden. Usikker på hva partiet velger nå.

Mitt tips: Venstre på vippen igjen. Velger man Ap, så blir det fire år med Hedda Foss Five (Ap) som ny ordfører.


Bodø: Dødt løp på målingene. Men er Ap noe undermålt? Jeg heller mot ja, og det avgjør mitt tips.

Tips: Knapt rødgrønt flertall og Hild Marit Olsen (Ap) som ny ordfører.


Skedsmo: Svært jevnt i kommunen med flisbyen Lillestrøm som senter. Ap har styrt i 101 sammenhengende år, så Høyre er usedvanlig sugne på makt. Jeg tror de klarer det denne gang, men at de må ha hjelp fra minst ett annet parti, eventuelt Bygdelisten Folkets Røst.

Tips: Knapt borgerlig flertall og Kjartan Berland (H) som nye ordfører


Sandefjord: Blått så langt øyet kan se i den gamle hvalfangerbyen. Høyre får dog neppe rent flertall, men det borgerlige forspranget er meget solid.

Tips: Klart borgerlig flertall og fire nye år med Bjørn Ole Gleditsch (H) ved spakene.


Ålesund: Det er i nærheten av helblått i Ålesund. Men tror Frp faller såpass at det ikke vil holde til slutt og at også KrF og/eller Tverrpolitisk liste må til for flertall.

Tips: Klart borgerlig flertall og fire nye år med Bjørn Tømmerdal (H) som ordfører.


Larvik: Høyre klart tilbake og Frp fram på den siste og svært avvikende lokalmålingen i Larvik. Enten så er Larviks-folk noe for seg selv ved dette valget, eller så bommer byrået. Jeg tror mest på det siste. I så fall heller jeg til at H+Frp+KrF kaprer et knapt flertall. Men Venstre kan avgjort havne på vippen og her er ting uavklart mht. maktstøtte.

Tips: Borgerlig flertall og fire år med Gulla Løken (H) som ny ordfører.


Arendal: Ap samarbeider i dag med alle tre sentrumspartiene. Tror Ap vil gå i mot landstrenden og gå tilbake i Arendal, noe som vil åpne for et maktskifte. Høyre og Frp ser ikke ut til å få styrke nok til å stable et flertall på beina alene. Det betyr at hosene må gjøres grønne hos ett eller flere sentrumspartier.

Tips: Borgerlig flertall og maktskifte til Einar Halvorsen (H) som ny ordfører.


Karmøy: Ligger helt på vippen til helblått i Karmøy. Jeg heller nå svakt mot at det blir det. I så fall ryker ordførervervet for KrF. Blir det ikke heltblått, så ligger det an til mye hestehandling i ettervalgsforhandlingene. Det kan gi KrF den åpningen de trenger for å forsvare sin topposisjon.

Tips: Tynt helblått flertall og Helge Thorheim (Frp) som ny ordfører.

TV2-debatten endrer ikke trenden

Kveldens avsluttende partilederdebatt var viktigst for Kristin Halvorsen, Siv Jensen og Liv Signe Navarsete. Alle ligger an til å gå på stygge valgtap med sine respektive partier. Av disse tre synes jeg Siv Jensen kom best ut. Men hun hadde en fordel av at debattens lengste sekvens handlet om innvandring og integrering. For første gang kom denne tematikken opp i en viktig debatt i valgkampen, og Jensen brukte denne sjansen godt til å profilere partiet på sitt sterkeste kort. Et kort som dog nok har blitt noe svakere i kjølvannet av 22/7. Jeg synes også at Halvorsen var god i denne første delen. Hun matchet Jensen bra og kom med offensive utfordringer til Jensen. Trine Skei Grande representerer en motpol til Siv Jensen på dette feltet, men maktet ikke helt å være synlig her. Navarsete var så godt som borte i denne del 1.

Også Stoltenberg og Solberg kom bra fra innvandringsbiten, mens Hareide slet litt først, før han fikk penslet det inn på regjeringens fjerning av kontantstøtten. Å knytte kontantstøttesaken inn var et smart grep, han vet at dette er en vinnersak for KrF - og han fikk til en sekvsens med brukbar lengde hvor dette var temaet.


Eldreomsorg var tema nr. 2. Nok en gang dro Knut Arild Hareide "Bjarne Håkon Hanssen" - kortet mot Stoltenberg. Det funket bra i den første partilederdebatten 23. august, men virker nå i overkant utbrukt. Og han prøvde seg på å kontrastere god SMS-oppfølging før klipp hos egen frisør, til dårlig oppfølging i eldreomsorgen - et eksempel som ikke satt særlig bra. Stoltenberg ble, som hos NRK i går, igjen presset på Trondheims 26 100 lovbrudd i eldreomsorgen. En sak som er blitt kinkig for ham i de rødgrønnes "utstillingsvindu" etter at både han og andre har vært i overkant høye og mørke i Adecco-saken tidligere i år.

Solberg tjener på at hun konsentrerer seg om å snakke om Høyre politikk og løsninger, i stedet for å snakke stygt om de andre. Jeg synes også at Navarsete tok seg opp på eldreomsorg, mens også Skei Grande og Jensen kom bra fra det. Derimot var Halvorsen svak her, som hun også var i går på samme felt. Det er åpenbart at eldreomsorg ikke er favorittemaet, og hun slet i flere av bolkene - og i en sekvens var hun tydelig oppgitt over å ikke komme igjennom.

Den avsluttende runden om sykehusstruktur burde vært pro Navarsete. Men etter nedleggelsene av  fødeavdelingene på Eid, så sliter hun med å framstå som troverdig forsvarer av desentraliseringen når hun de facto må ta ansvar for den politikken som føres. Hun forsøkte å synliggjøre at det her er forskjell mellom Ap og Sp, men jeg synes Stoltenberg parerte forsøket på å synliggjøre denne interne konflikten bra. Siv Jensen og Kristin Halvorsen falt  noe ut i denne delen, mens de øvrige var på det jevne - i mine øyne.

Under sluttappellen gikk (bil)alarmen for Kristin Halvorsen - symbolsk nok. For denne debatten bidrar ikke til å snu trenden for SV. Ei heller Siv Jensen eller Liv Signe Navarsete kan forvente at debatten vil gi dem noe løft, selv om Jensen gjorde en bra figur.

Selveste Elisabeth Hartmann (bildet), som representerte Kampanjes valgkampjury, kåret Høyre til valgkampens vinner, men ga også heder til Skei Grande og Stoltenberg. Her har vi nok også dette valgets vinnere, selv om jeg foretrekker å bruke partiene Høyre, Venstre og Ap som merkelapper. Høyre er det sikreste tipset.

TV2-debatten var bra, men opinionsbildet ser nok omtrent likt ut i morgen som i dag.  

Jevn NRK-debatt

Bortsett fra at Rødts Turid Thomassen ramlet helt igjennom, så var kveldens viktige partilederdebatt på NRK en jevn affære om  temaene eldreomsorg, skole og samferdsel. Partilederne er nå såpass PR- og rådgivertrent at det er heller sjelden at noen mislykkes fullstendig i disse debattene.




Erna Solberg kom godt i gang på åpningstemaet eldreomsorg. Dette har vært Høyres akilleshæl i lengre tid, men tall både fra 2009 og fra i år, tyder på at eldreomsorg er et felt hvor partiets tillit er klart stigende blant velgerne. Dette er svært viktig fordi eldreomsorg er blant de sakene som velgerne legger stor vekt på når de stemmer, og oppgangstrenden forteller også en historie om at Høyres saksbredde er blitt utvidet - kanskje som et produkt av at retorikken i retning av "varmere og mer menneskelige" Høyre har lyktes. Jeg synes Solberg selv også viste hvorfor Høyres posisjon er bedret på feltet. Hun framstod trygg og klar på partiets politikk i retning av mer valgfrihet.

Stoltenberg ble sterkt presset i saken om anmeldelsen av Trondheim kommune for 26 100 lovbrudd. Trondheim er blitt omtalt som de rødgrønnes utstillingsvindu, og derfor er det ekstra ille for Ap at denne saken eksploderte i sluttfasen av valgkampen. KrF-Hareide fikk også inn nok et par stikk for løftebrudd vedrørende verdighetsgarantien. Denne seansen kom totalt sett ikke Stoltenberg særlig godt ut av.

Derimot synes jeg han hevet seg mot slutten i eldreomsorg-sekvensen, og etter hvert når debatten kom over på skole. Det er også litt illustrerende at han i en skarp ordveksling måtte inn og ta Kristin Halvorsen kraftig i forsvar. På mange måter ble det et symbol på den situasjonen begge er oppi nå. For  Ap er avhengig av at SV redder stumpene inn mot valget for at håpet om maktskifter i rød retning i flere kommuner skal bli noe av, bl.a. i Oslo.

Kristin Halvorsen og SV trenger to strålende, avsluttende partilederdebatter. Halvorsen gjorde seg slett ikke bort, og særlig er engasjementet på skole åpenbart oppriktig og ekte, men noen "game changer" for SV ble denne debatten definitivt ikke.

Ei heller Siv Jensen og Frp fikk det løftet de trenger for å snu den negative trenden. Jensen kom bra  fra det, men glitret ikke. Både på eldreomsorg og samferdsel var hun god, mens skolebiten fremdeles avslører at dette hverken er hennes eller partiets favorittfelt.

KrF-Hareide gjorde nok en sprek debatt, og stadig kommer han med humoristiske punchlines med en viss sjarmerende dose selvironi - som løser opp. Og både eldreomsorg og samferdsel er temaer han kan godt, mens han - i likhet med Jensen - er noe svakere på skole. Hareide må imidlertid passe seg litt så han ikke blir oppfattet som for sutrete med pekefingeren sin, han overdriver noen ganger.

Jeg synes Navarsete var bedre enn hun pleier være, særlig på skole og samferdsel. Eldreomsorgdelen falt hun ut av. Også Trine Skei Grande var bra, spesielt på skole.

I den avsluttende appellen gikk partileder Jens Stoltenberg over til å bli statsmannen Stoltenberg ved å minne om det helt spesielle ved dette valget, i kjølvannet av sommerens grufulle terror. Men overspilte han noe? Begrunnelsen for hvorfor velgere skal stemme Ap rent politisk kom, i alle fall i mine øyne, et par hakk for langt bak.

Jeg kårer ingen vinnere, men det betyr i praksis at Høyre/Solberg og Ap/Stoltenberg vant, siden det er de andre partiene, og da særlig Halvorsen/SV og Jensen/Frp, som er avhengige av å gjøre det bedre enn andre.

Trygghetsvalget 2011 og Romerike-tips

I går jobbet jeg stort sett hele dagen med den siste førvalgsanalysen av opinionsutviklingen for Minerva. Produktet kan du nå lese her. Min vurdering er at det nå bærer mot et trygghetsvalg der vi trolig ender opp i en situasjon hvor de gamle hovedmotstanderne  i norsk politikk, Ap og Høyre, får tilslutning fra om lag hver tredje velger. Så høy oppslutning har ikke disse to partiene, samlet sett, hatt siden 80-
tallet. Det kommer nye målinger både i dag og til helgen, og de aller                                                
                                                    siste vurderingene vil du få her på bloggen min.

Romerikes Blad trykket i går min siste førvalgsspalte. Her legger jeg bl.a. hodet på blokken og klasker til med tips for valgutfall i samtlige Romerikes-kommuner, pluss fylkestingsvalget. Artikkelen er limt inn under, til eventuell glede for lesere som ikke holder RB-blekka:

Høyre og Ap vinner valget?

Høyre og Ap har medvind, Frp og SV sliter, mens sentrumspartiene ser ut til å holde stillingen. Disse opinionstrendene vil trolig slå inn på Romerike ved mandagens valg. 


For velgere som ikke har bestemt seg på forhånd, dreier valgkamp seg om å finne ut hvilket parti man bør stemme på. For partier og politikere handler valgkamp om å holde på de velgerne man har og appellere til nye velgere. Skal man få til det, så må det politiske budskapet treffe både gamle og nye velgere på en gang. Høyre og Ap lykkes nå med dette. De holder på mange av sine gamle velgere, parallelt med at nye velgergrupper flokker seg om partiene – godt illustrert ved stor framgang i skolevalget. Ap har “sakseierskapet” på eldreomsorg, Høyre er “sakseier” på skole. Men i tillegg nyter begge partiene stor velgertillit på en rekke andre saksfelt. Begge framstår dermed som helhetspartier som er trygge valg i utrygge tider.

Både SV og Frp mislykkes derimot med det meste av dette. Særlig er situasjonen alvorlig for SV. Mange av deres gamle velgere forlater partiet, parallelt med at de i liten grad klarer å appellere til nye velgergrupper. Partiet er ugjenkjennelig for mange, man har mistet grepet på skolepolitikken og SV mislykkes retorisk. I tillegg er velgerkonjunkturene i mot, og partiets valgkamp har nå gått inn i en fase hvor man kun forsøker å redde stumpene.

1 av 10 velgere bestemmer seg på selve valgdagen for hva de vil stemme. Og 1 av 3 bestemmer seg i løpet av den siste uken. Så fortsatt er det mange velgere å vinne eller tape for de som hhv. lykkes eller mislykkes med mobiliseringen i den sluttfasen vi nå går inn. Jeg legger likevel allerede nå hodet på blokken og kliner til med noen tips for hvordan mandagens valg vil arte seg. Fylkestinget er jeg sikker på forblir på borgerlige hender, og det er sågar visse muligheter for et helblått flertall av Høyre og Frp. Høyre beholder i så fall fylkesordføreren, og får fylkesrådslederen når Akershus snart bytter styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Også i kommuner som Ullensaker, Nittedal og Enebakk lukter det helblått. I Ullensaker tror jeg Frp beholder ordføreren, mens jeg har mest tro på Høyre-ordfører i Nittedal og Enebakk.

Derimot lukter det rødt og rødgrønt i Rælingen, Nes, Fet, Nannestad og Aurskog-Høland. Alle steder tror jeg Ap beholder ordføreren. Både Skedsmo, Eidsvoll, Lørenskog, Sørum, Gjerdrum og Hurdal ser veldig spennende ut. Her vil sentrumspartiene trolig spille en helt avgjørende vipperolle. Mitt tips er at Venstre beholder ordføreren i Hurdal og at Ap holder Sørum. Jeg tror Høyre beholder Gjerdrum, og at de får tilstrekkelig støtte fra sentrum for å få til maktskifter i Eidsvoll og Lørenskog, samt et skifte med historisk sus i Skedsmo.

Det er imidlertid heldigvis ikke analytikere, kommentatorer eller andre forståsegpåere som bestemmer valgutfallet, men du. Regjeringens integreringsutvalg har foreslått å innføre stemmeplikt her i landet. Det synes jeg er en meget dårlig idè. For stemmerett bør ikke være noen plikt, men nettopp en rett. Derimot synes jeg det er en glitrende idè at du bruker retten din på mandag. Sommerens terrorhandlinger har vist at vårt demokrati er en verdi som vi ikke kan ta for gitt og som det derfor er god grunn til å slutte opp om.

Godt valg!     

Annerledes valgkamp?

I går var jeg på BI og holdt et foredrag sammen med Cecilie Staude om årets valgkamp. Jeg har nå lagt ut slidene våre hvis du har lyst til å kikke på hovepunktene. Det var en virkelig inspirerende seanse med mange engasjerte tilhørere. Takk til alle som møtte opp og bidro!

Ett av de viktigste spørsmålene vi tok opp, og som vi også drøftet med tilhørerne, var i hvilken grad denne valgkampen egentlig har blitt så annerledes. Synspunktene var ulike. Noen holdt fram at denne valgkampen var blitt helt annerledes enn tidligere fordi den er blitt mye mer dempet og bærer mer preg av at partiene og politikerne får fram egne saker framfor å rakke ned på andre. Mens andre hevdet at årets valgkamp har blitt tilnærmet normal. I tillegg ble det ytret et interessant mellomsynspunkt om at valgkampen har blitt differensiert ved at den har blitt tonet ned i bl.a. Oslo, men er helt som vanlig i for eksempel Nord-Norge.

Oppfatningene er altså delte og subjektive, og det ene trenger ikke være mer "sant" eller "usant" enn det andre. Selv tilhører jeg den kategorien som hevder at årets valgkamp har blitt tilnærmet normal. Riktignok har den blitt kortere og noe mer hektisk enn vanlig. Og de aller heftigste kranglene har nok uteblitt. Men stort sett har det blitt diskutert viktige politiske saker, som eldreomsorg og skole, på en måte som minner mye om hva vi har sett før.

Etter mitt skjønn satte den første partilederdebatten tonen og ga føringer for resten av valgkampen. Nøkkelsekvensen her var særlig innledningen med Jens Stoltenberg hvor han holdt fram at terroren ligger der som et bakteppe, men at vi nå skal ha politisk debatt. Statsmannen Stoltenberg ble i løpet av debatten til politikeren Stoltenberg, og dermed mye enklere for de andre partilederne å forholde seg til.

Vi har også sett en normaliseringstrend på meningsmålingene etter hvert som valgkampen har utspilt seg. "Sympatieffekten" for Ap har avtatt, Høyre har hentet seg inn og er nå omtrent på det nivået de lå på før 22. juli. Det er likevel grunn til å tro at Ap vil gjøre et bedre valg den 12. september enn partiet ellers ville ha gjort. For de øvrige partiene er det vanskelig å si om tragedien får en reell effekt på stemmegivningen. Kanskje vil Frp gjøre det noe svakere enn ellers, men mye av den opinionsutviklingen vi har sett i løpet av valgkampen, kunne uansett ha inntruffet.

Det mest interessante er likevel framtiden. I alle fall hvis du er skrudd sammen omtrent slik som meg. Får årets valgkamp og årets valg noen endringer av mer varig karakter? Kanskje har sommerens dramatiske begivenheter skapt  en økt politisk bevisstgjøring, ikke minst blant unge, som det norske samfunnet kan komme til å nyte godt av i land tid framover. Kanskje er skolevalgstendensen til at ungdom stemmer mindre radikalt (SV og Frp) og mer "trygghetsorientert" (Ap og H), noe som vil prege stemmegivningen også det neste tiåret? Eller kanskje hverken deltakelse eller endret stemmemønster blir noe mer enn eventuelt et kortvarig blaff? Svarene har vi ikke, men spørsmålene er mange og spennende.

Hva tenker du om dette?


            

Vestfold-analyse og BI-foredrag

På oppdrag for Vestfold Blad har jeg laget en analyse av kommunevalget i Vestfold, med et hovedfokus på de fire største kommunene Larvik, Tønsberg, Sandefjord og Horten (s.8-9). Det er vel noen av dere som kan være interessert i slikt, så ta gjerne en titt.

Ellers er min dag i dag preget av forberedelser til morgendagens debatt-vorspiel på BI hvor jeg er bedt om å holde et foredrag om årets valgkamp. Vorspielet skal etterfølges av NRK-debatten mellom partienes ungdomsledere. Sammen med, etter det jeg forstår er en studentfavorittforeleser, Cecilie Staude, så er vi nå i ferd med å snekre sammen et opplegg. Hun har med seg noen kule bilde-illustrasjoner og jeg kommer trekkende med mine tørre grafer og tall, så til sammen kan dette bli en interessant mix.

Arrangementet er BI-basert, men er åpent for alle, og det er fortsatt plasser igjen, så møt gjerne opp hvis du har lyst.  

Prognose skolevalget

TV2 har laget en prognose av skolevalget, basert på 25 000 avgitte stemmer. Honnør til folkene bak Politisk.no for det! Skulle disse tallene treffe brukbart på de faktiske tallene som foreligger kl 20 i morgen, så bekrefter de den dramatiske situasjonen som SV befinner seg i. Skolevalgene var tidligere partiets paradegren, nå er man fullstendig parkert hos ungdommen og nesten halvert fra det elendige valget i 2009.


Ofte viser skolevalgene en retning og tendens i det "ordentlige" valget. Det er grunn til å tro at det samme vil kunne skje i år, selv om det selvsagt fortsatt kan skje opinionsdrivende saker og ting de siste dagene som nå gjenstår før mandagens valg. Hovedbildet er at "helthetspartiene" på hver side; Ap og Høyre, styrkes, på bekostning av fløypartiene SV og Frp. Mens sentrums posisjon ikke svekkes. Dette samsvarer meget godt med opinionsbildet vi har sett i det siste.

Som oftest følger ungdom valgvinden i enda større grad enn eldre velgere. Det er således grunn til å tro at pluss- og minus-utslagene ved skolevalget også i år blir hakket større enn ved selve lokalvalget. Min hypotese er at Ap går ekstra mye fram ved skolevalget fordi ungdom trolig er mest påvirket av terroren og massedrapene 22. juli. Sett i det lyset er en eventuell Ap-framgang på sju prosentpoeng noe mindre enn ventet. Like fullt er det liten tvil om at Ap vil gjøre et godt valg, men en framgang på sju prosentpoeng ved mandagens valg blir det nok neppe.

Høyre passerer Frp som det største ungdomspartiet på borgerlig side. En framgang på rundt fem prosentpoeng er omtrent som ventet. Og Frps tilbakegang på rundt seks prosentpoeng harmonerer også brukbart med mine antagelser.  Legg også merke til at Ap vokser omtrent det samme som SV og Rødt taper. Mens Høyre vokser omtrent det som Frp taper. Ergo er stemmefordelingen mellom blokkene blant ungdommen forbløffende stabil.

Det er også grunn til å merke seg sentrums stabile posisjon. KrF, Venstre og Sp har slitt tungt i kjølvannet av det svake 2009-valget, men kan nå være i ferd med å reise seg. Venstre gjorde dog også et godt skolevalg i 2009, uten at det ble gjenspeilet i det ordentlige valget. Jeg tror skolevalget vil "treffe" bedre for Venstres del denne gang. Er det gjenreisningen av sentrum vi i disse dager ser, eller er det kun snakk om et kortvarig blaff?

Jeg tror i alle fall de aller flest gjør lurt i å regne med sentrum i mange år framover. Dette skolevalget viser at mange av dagens ungdom er tilbøyelig til å holde i liv i både Venstre, KrF og Sp en god stund til.        

KrF - det er servert!

Den mest interessante hendelsen i valgkampens uke 3 fant sted i går. Da fant den rødgrønne regjeringen, med familieminister Audun Lysbakken i front, det for godt å lekke fra neste års budsjett. Og lekkasjen omhandlet at regjeringen fjerner kontantstøtten for 2-åringer fra og med august neste år.

SV sliter tungt på meningsmålingene  og en vurdering kan ha vært at dette kan bidra til å få oppmerksomhet rundt partiet på en politisk sak, i stedet for at partiets representanter stadig må forklare hvorfor det går skeis i denne valgkampen. Å få dreid fokuset over på politikk er bra tenkt, men saken er heller dårlig.

For motstand mot kontantstøtten har aldri vært noen vinnersak for SV. Derimot er det en utmerket sak for KrF. Da partiet fløy høyt mot slutten av 90-tallet, var innføringen av ordningen en av hovedårsakene til framgangen. At kontantstøtte igjen kommer høyt opp på den politiske agendaen er bra for partiet, selv om en diskusjon rundt reduksjon av ordningen ikke kan bli den opinionsdriveren som det i sin tid var.

Den siste uka har det vært tendenser til KrF-framgang i opinionen. Nå får partiet servert en gavepakke av SV som de greit bør kunne åpne i valgkampens sluttfase. Er de opinionstendensene vi har sett de siste dagene holdbare, så kan det gi partiet det siste puffet i ryggen som det trenger for å gå forbi valgresultatet fra 2007 på 6,4 og kanskje sågar passere 7-tallet på valgnatten.

I tillegg har partiet fått en god sak å gå til stortingsvalget 2013 på.      

Høyre mot valgseier

Det var overskriften jeg valgte på min analyse av august-målingene for nettutgaven av Minerva. Der har jeg forsøkt å sortere empirien slik at vi kan få et inntrykk av valgkamptrenden.

God lesning!

Politikere, sosiale medier og en mulig nisje

I går ble jeg nok en gang kontaktet av en journalist som ønsket kommentarer i tilknytning til politikernes bruk av sosiale medier. Kristine Grue Langset laget denne saken ut av vår samtale, og fulgte også opp med et  intervju med Trine Skei Grande. Der sier Venstres leder blant annet at hun forsøker å svare på alle henvendelser hun får i sosiale medier. I så fall imponerende. Samtidig som lederskiftet fra Lars "Jeg er på Stortinget, ikke på Facebook" Sponheim til Trine "svarer på alle" Skei Grande også illustrerer at en ny politikergenerasjon er på gang. En generasjon som bruker de sosiale mediene på en langt mer aktiv måte.

Selv er jeg litt i tenkeboksn om dette med sosiale medier, politikk og politikere er noe som jeg kan skape en aldri så liten nisje ut av - i tillegg til de andre greiene jeg holder på med. I et møte med Cecilie Staude (bildet) kom vi inn på ideen om å gjøre noe sammen på dette feltet.

Hun har forskningskunnskapen om sosiale medier og vet mye om hvordan bedrifter og enkeltpersoner kan lykkes. Jeg har muligens litt greie på politikk, og i fellesskap hadde det vært spennende å se om det fantes et marked der ute for eventuelle artikler, foredrag, work shops etc.




Synes du dette kan være en brukbar ide? Og vet du om mulig interesserte, så finner du både mail og telefonnummer i bioen min oppe til høyre.