Sosiale
medier er i ferd med å endre demokratiet vårt. Til det bedre.
Dårlig kaffe og nachspiel-kunnskap er noe av det som opptar politikerne på bystyremøte i Bergen», kunne BT fortelle oss (23. januar). Under et bilde av 19 unge bystyrerepresentanter, og overskriften «Tvitrer om kaffe og sjekketriks», berettet journalist Camilla Aadland at «På Twitter går debatten om både manglende telefonladere og maten som serveres». Av artikkelen fremgår det at synkende kaffestandard og sjekketips er sentralt i bystyrerepresentantenes oppdateringer på mikrobloggen Twitter. «Dette er forakt for velgerne og arbeidet de er satt til å gjøre», tordnes det fra en i kommentarfeltet under nettartikkelen.
«Internett er en flopp», skrev cand. philol Leif Osvold i en legendarisk kronikk i Dagens Næringsliv i 1996. Han tok feil. Internett har kommet for å bli. Tall fra TNS Gallup indikerer at vi i dag bruker omtrent like mye tid på nett som vi ser på TV. Nettbruken har passert papiravislesing og radiolytting med god margin. Mennesker har sosiale behov som å møte andre, dele opplevelser og ytringer og gi og få tilbakemeldinger. Sosiale medier møter slike behov på nett. Nettet har blitt en del av hverdagen, sosiale medier er i ferd med å bli det samme. Nettets største endringskraft er drevet fram av det sosiale. Det skaper brytninger fordi inntredenen utfordrer og endrer gamle væremåter. Som i Bergen bystyre.
«Jeg er selv innom Twitter under møtene, men ser ikke det å holde kontakten med velgere og omverden som forakt for velgere» skriver bystyrerepresentant Sondre Båtstrand (MDG) på sin blogg. Han har et poeng. For tvitring under møtene kan være å vise respekt. Den tradisjonelle mediedekningen fra slike møter er ofte beskjeden. Politikere kan, via sosiale medier, bidra med informasjon velgerne ellers ikke ville fått og dermed gi innblikk i hvordan de tenker og hva de gjør i tillitsvervene sine. Det handler om å finne en balanse. En balanse mellom god bruk og misbruk. Går tvitringen på bekostning av innleggene eller stemmegivningen i salen, er det misbruk. Skjøtter de derimot sine oppgaver utmerket, og i tillegg bidrar med interessante, personlige betraktninger, så brukes nye kommunikasjonskanaler på en måte som gjødsler demokratiet.
I stedet for å klage over at tradisjonelle medier ikke skriver om de viktige tingene, så kan politikere nå selv i større grad sette agendaen og formidle informasjon. Velgerne er heller ikke lenger prisgitt hva Trine Eilertsen eller andre redaktører til enhver tid vil ha eller ikke ha på trykk, for å skaffe seg politisk informasjon. Velgerne kan nå følge «sine» politikere i sosiale mediekanaler og spille inn forslag og gi tilbakemeldinger 24 timer i døgnet, uavhengig de tradisjonelle mediekanalene.
Det betyr ikke at tradisjonelle medier blir overflødige. Fortsatt ønsker mange å bruke TV, aviser og radio for politisk informasjonsinnhenting. Og politikere og folk flest er på Facebook, men ikke på Twitter eller blogg. Sosiale medier kommer ikke i stedet for, men i tillegg til tradisjonell journalistikk. Vi er imidlertid overbevist om at den sosiale medievirkeligheten i økende grad kommer til å påvirke også den politiske virkeligheten. De brytningene vi når ser, er derfor trolig bare en begynnelse.
I stedet for å skyve framtiden foran seg, gjelder det å møte den ved å gå inn i både de utfordringer og muligheter som nye kanaler gir. Utfordringene handler bl.a. om en mer direkte kommunikasjonsform, større grad av muntlighet i det skriftlige, gråsoner mellom det private og det offentlige livet, svært hurtig informasjonsspredning og det redaktøransvaret som vi alle får. Utfordringer som kan bli fallgruber hvis de ikke takles. Men håndteres de godt, så er mulighetene som nye publiseringsverktøy gir oss, store.
Det går an å se på tvitrende bystyrerepresentanter i Bergen som ubehøvlete folk uten begreper om skikk og bruk. Historien vil nok snarere vise at dette er politikere som gikk foran, viste vei og utviklet politikerrollen i pakt med tiden de levde i. Foreløpig er de få, mange av dem er unge, men de kommer til å bli flere. Og tvitringen handler slett ikke bare om sjekking og kaffe. Går man inn på #beby (Bergen bystyre), så er det et bredt spekter av ytringer om bl.a. bybane, demokrati, skolemiljø og eiendomsskatt.
«Har aldri hatt mer innsikt i Bergens-politikken – og mer direkte dialog med politikerne – enn etter at #beby ble lansert, hevder Twitter-brukeren Anders Waage Nilsen. Han bekrefter dermed at politikertvitring kan vitalisere demokratiet vårt. For demokrati er ikke bare valg som avholdes hvert fjerde år. Vel så viktig er det som skjer mellom valgene, også kalt deltakerdemokratiet. Sosiale medier gir velgere og politikere muligheter til flere samtaler utenfor valgkampene. Du skal ikke se bort i fra at det kan bli bedre politikere, mer opplyste velgere og bedre politikk av det.
I framtidens BT er det derfor heller de politikerne som ikke bruker sosiale medier i bystyremøter som kanskje blir «hengt ut».
«Internett er en flopp», skrev cand. philol Leif Osvold i en legendarisk kronikk i Dagens Næringsliv i 1996. Han tok feil. Internett har kommet for å bli. Tall fra TNS Gallup indikerer at vi i dag bruker omtrent like mye tid på nett som vi ser på TV. Nettbruken har passert papiravislesing og radiolytting med god margin. Mennesker har sosiale behov som å møte andre, dele opplevelser og ytringer og gi og få tilbakemeldinger. Sosiale medier møter slike behov på nett. Nettet har blitt en del av hverdagen, sosiale medier er i ferd med å bli det samme. Nettets største endringskraft er drevet fram av det sosiale. Det skaper brytninger fordi inntredenen utfordrer og endrer gamle væremåter. Som i Bergen bystyre.
«Jeg er selv innom Twitter under møtene, men ser ikke det å holde kontakten med velgere og omverden som forakt for velgere» skriver bystyrerepresentant Sondre Båtstrand (MDG) på sin blogg. Han har et poeng. For tvitring under møtene kan være å vise respekt. Den tradisjonelle mediedekningen fra slike møter er ofte beskjeden. Politikere kan, via sosiale medier, bidra med informasjon velgerne ellers ikke ville fått og dermed gi innblikk i hvordan de tenker og hva de gjør i tillitsvervene sine. Det handler om å finne en balanse. En balanse mellom god bruk og misbruk. Går tvitringen på bekostning av innleggene eller stemmegivningen i salen, er det misbruk. Skjøtter de derimot sine oppgaver utmerket, og i tillegg bidrar med interessante, personlige betraktninger, så brukes nye kommunikasjonskanaler på en måte som gjødsler demokratiet.
I stedet for å klage over at tradisjonelle medier ikke skriver om de viktige tingene, så kan politikere nå selv i større grad sette agendaen og formidle informasjon. Velgerne er heller ikke lenger prisgitt hva Trine Eilertsen eller andre redaktører til enhver tid vil ha eller ikke ha på trykk, for å skaffe seg politisk informasjon. Velgerne kan nå følge «sine» politikere i sosiale mediekanaler og spille inn forslag og gi tilbakemeldinger 24 timer i døgnet, uavhengig de tradisjonelle mediekanalene.
Det betyr ikke at tradisjonelle medier blir overflødige. Fortsatt ønsker mange å bruke TV, aviser og radio for politisk informasjonsinnhenting. Og politikere og folk flest er på Facebook, men ikke på Twitter eller blogg. Sosiale medier kommer ikke i stedet for, men i tillegg til tradisjonell journalistikk. Vi er imidlertid overbevist om at den sosiale medievirkeligheten i økende grad kommer til å påvirke også den politiske virkeligheten. De brytningene vi når ser, er derfor trolig bare en begynnelse.
I stedet for å skyve framtiden foran seg, gjelder det å møte den ved å gå inn i både de utfordringer og muligheter som nye kanaler gir. Utfordringene handler bl.a. om en mer direkte kommunikasjonsform, større grad av muntlighet i det skriftlige, gråsoner mellom det private og det offentlige livet, svært hurtig informasjonsspredning og det redaktøransvaret som vi alle får. Utfordringer som kan bli fallgruber hvis de ikke takles. Men håndteres de godt, så er mulighetene som nye publiseringsverktøy gir oss, store.
Det går an å se på tvitrende bystyrerepresentanter i Bergen som ubehøvlete folk uten begreper om skikk og bruk. Historien vil nok snarere vise at dette er politikere som gikk foran, viste vei og utviklet politikerrollen i pakt med tiden de levde i. Foreløpig er de få, mange av dem er unge, men de kommer til å bli flere. Og tvitringen handler slett ikke bare om sjekking og kaffe. Går man inn på #beby (Bergen bystyre), så er det et bredt spekter av ytringer om bl.a. bybane, demokrati, skolemiljø og eiendomsskatt.
«Har aldri hatt mer innsikt i Bergens-politikken – og mer direkte dialog med politikerne – enn etter at #beby ble lansert, hevder Twitter-brukeren Anders Waage Nilsen. Han bekrefter dermed at politikertvitring kan vitalisere demokratiet vårt. For demokrati er ikke bare valg som avholdes hvert fjerde år. Vel så viktig er det som skjer mellom valgene, også kalt deltakerdemokratiet. Sosiale medier gir velgere og politikere muligheter til flere samtaler utenfor valgkampene. Du skal ikke se bort i fra at det kan bli bedre politikere, mer opplyste velgere og bedre politikk av det.
I framtidens BT er det derfor heller de politikerne som ikke bruker sosiale medier i bystyremøter som kanskje blir «hengt ut».
