Vindmøllene må rives?

Sameopprøret setter den politiske agendaen og tvinger regjeringen på banen.


11. oktober 2021, rett etter den rødgrønne Stortingsvalgseieren, falt Høyesteretts-dommen om vindmøllene på Fosen. Dommen slo fast at vindkraftutbyggingen, som staten har brukt 6 mrd. kroner på, er ugyldig fordi den innebærer en krenkelse av reindriftssamene sin mulighet for å utøve sin kultur. 

Høyesterettsdommerne Øie, Skoghøy, Falkanger, Noer, Bull, Kallerud, Bergsjø, Falch, Berglund, Thyness og Steinsvik kom enstemmig fram til at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sitt vedtak i 2010 om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse, er ugyldig og strider mot FNs artikkel 27 om sivile og politiske rettigheter.

Du leser nå mitt analysebrev nr 8 i 2023. Du sikrer deg tilgang til alle mine hovedanalyser i hele 2023 ved å Vippse 500 kr til 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen "Politisk analyse".

Fra seier til skuffelse
Dette var en stor seier for reindriftssamene på Fosen som hadde gått til sak mot utbygger Fosen vind som har Statkraft som største eier. Samene mente at vindkraftanleggene på Storheia og Roan ødelegger svært viktige beiteområder for rein særlig om vinteren.

En seier som har blitt etterfulgt av 500 dager med skuffelse for samene. For dommen har, fram til nå, fått relativt liten oppmerksomhet. De 150 vindturbinene har hele denne tiden vært i full drift, til tross for at Høyesterett altså har fastslått at driften bryter med Menneskerettighetene og er basert på en ugyldig konsesjon.


Saken eksploderer
Men denne uken har saken eksplodert i offentligheten. Natur og Ungdom og ungdomsutvalget til Norske samers riksforbund (NSR nuorat) markerte 500-dagen på Eidsvolls plass foran Stortinget forrige torsdag. 13 aksjonister tok seg deretter inn i lobbyen i Olje - og Energidepartementet og var der helt fram til de ble båret ut av politiet natt til mandag. Artisten Ella Marie Hætta Isaksen var blant disse.

Aksjonene har tiltatt i styrke gjennom denne uken, de har blokkert stadig flere innganger til departementene og flere og flere mennesker har sluttet seg til. Deriblant den verdenskjente miljøaktivisten Greta Thunberg. Dette har bidratt til å øke oppmerksomheten også internasjonalt. Hun opplevde onsdag å bli båret bort av politiet fra inngangene til både Finansdepartementet og Miljødepartementet.

Riksmediene har sendt direkte fra demonstrasjonene, og det har blitt avholdt store TV-debatter om temaet. I dag avrundes demonstrasjonene i denne omgang med en markering ved Slottet ifm. Kongen i statsråd, samt en stormarkering foran Stortinget. Partenes posisjoner har fram til nå virket fastlåste, men det har vært bevegelse det siste døgnet.   

   

Tegning: Egil Nyhus

Uforståelig
Regjeringen, med olje- og energiminister Terje Aasland i front, har slitt stort med å forklare hvorfor tilsynelatende ingen ting er gjort for å etterkomme dommen. Det virker som man i det lengste har håpet at det skulle være mulig å finne en slags kompromissløsning der vindmøller, rein og samer kan leve i fred i fordragelighet side om side. Eller finne noen «avbøtende tiltak» som alle kan slutte seg til.

Det har vært forbløffende vanskelig for minister og regjering å beklage menneskerettsbruddene overfor reindriftssamene. Med det historiske bakteppet som ligger der med de urettene som er begått mot samene gjennom generasjoner, så er det tett på uforståelig.

 

Mange sitter med ansvar
Saken illustrerer også hvordan hensynet til samfunnets behov for energi og omlegging til fornybare kilder, kan stå mot hensynet til urfolks rettigheter. Derfor er det av stor prinsipiell betydning hvordan saken løses. Man har f. eks. noe av den samme tematikken under oppseiling med elektrifiseringen av Melkøya-anlegget i Finnmark. Rundt en tredel av Norge er mulige områder for reinbeite, dette kan bli kime til mange konflikter framover ved nye utbygginger.

Både SV, R, V, MDG, KrF, INP og PP har vært ute med klar støtte til vår tids Alta-aksjon. Mens H og Frp sitter nokså stille i båten. Kanskje ikke så rart all den tid dette er en sak som strekker seg tilbake helt til 2006 da Statkraft meldte sin interesse for utbygging av anlegg på Fosen. Mange regjeringer, også blå, har derfor vært inne i bildet. Og mange sitter dermed med det politiske ansvaret.

«Vente og se»
Det er likevel slik at det er de sittende styrende som må håndtere saken. Foreløpig føyer regjeringens avventende håndtering seg inn i et mønster der det etterlatte inntrykket hos mange velgere er at regjeringen «venter og ser».

Dette er uheldig for både Ap og Sp og en viktig forklaring på hvorfor oppslutningen om begge har rast. Derfor er det viktig for dem å vise mer handlekraft.  

Beklagelsen
Gårsdagens møte mellom sametingspresident Silje Karine Muotka, Aasland og landbruksminister Sandra Borch (Sp) munnet bl.a. ut i at regjeringen omsider ga sin beklagelse til reineierne. Det var helt avgjørende for å komme videre i saken. Borch innrømmet nokså klart at det pågår et menneskerettighetsbrudd, Aasland formulerte seg vagere. Også statsminister Støre hadde et møte i går med demonstrantene og frokost med Fosen-samene i dag, der han gjentok beklagelsen. Det har sittet svært langt inneogså for ham å kalle det et pågående menneskerettighetsbrudd, men han gikk lenger i den innrømmelsen i dag. 
    
Når det gjelder selve løsningen, så virker det som man fortsatt håper at rein og vindmøller kan leve side om side på Fosen. Det settes nå i verk en utredning som skal se på konkrete løsninger. Jeg har vanskelig for å se at utfallet kan bli noe særlig annet enn at vindmøllene, helt eller delvis, må rives. Fordi reinsamene har en klar Høyesterettsdom i ryggen som det må tas hensyn til.

Så gjenstår det å se hvor lang tid det tar før man kommer til denne konklusjonen. Søksmål fra Fosen Vind, som har trodd at de helt legitimt kunne sette opp anlegget, kan komme i kjølvannet, men det er nok en kamp som regjeringen heller må ta framfor å legge seg ut med både FN, menneskerettigheter, samer, miljøforkjempere og Høyesterett.              


Borgerlig Viken
Foreløpig har vi ikke sett hvordan, og om, Fosen-opprøret slår ut på opinionstallene. Mens vi venter på det, har jeg brukt uken til å studere ståa i fylkene våre. Det er jo bare seks måneder igjen til fylkestingsvalget og i mine analysebrev skal opinionsutviklingen følges tett hele veien inn til valget.

I min Pluss-utgave forrige tirsdag gikk jeg igjennom stillingen i Viken-området. Analysen viste at alle de tre nygamle fylkene Akershus, Buskerud og Østfold kan bli borgerlig styrt etter valget. Men det er nå svært jevnt i Østfold. Det har ikke kommet nye tall de siste dagene som endrer på den analysen.

Ap holder Innlandet?          
Hvis vi beveger oss et hakk nordover, til Innlandet, så ser det ut til at Ap kan beholde posisjonen som fylkets største parti. Min beregning, som bygger på siste lokale og nasjonale målinger, samt valghistorikk, tyder på at partiet ligger rundt 27 prosent. Vi bør da huske at dette tradisjonelt er partiets aller beste område i landet, så at man selv i kjernestrøkene er godt under 30, illustrerer også Aps store velgerproblemer for tiden.

H og Sp ser ut til å være i match om å bli nest størst i Innlandet. I 2019 var H hele 17 prosentpoeng bak Sp. Nå er H et lite hakk foran. Min modell viser et Frp på ca. ni prosent, det er en formidabel framgang fra svake 5,6 som de fikk her i 2019. SV ligger an til å bli Innlandets femte største parti midt på 6-tallet. Deretter følger R rundt 5.

PP har dette som en av sine beste fylker. Ikke umulig at de kan klare 3-tallet og i så fall ha mulighet for å passere MDG og blir sjuende største parti her. V og KrF ligger rundt 2 prosent. Demokratene fikk kun 0,2 prosent i 2019, men klarte 1,2 i 2021. Kan kanskje se 1-tallet.

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	PP	ND	Andre
Mars 23	5,0	6,7	27,4	17,0	3,1	1,9	2,4	18,5	9,4	3,2	1,0	3,9
Valg 19	2,8	4,9	34,1	28,7	4,6	1,9	2,1	11,7	5,6	2,5	0,2	0,9
Mandat 23	3	4	17	10	2	1	1	11	6	2
Endring	+1	+1	-3	-6	-1			+4	+3	+1

 

Bredt budsjettsamarbeid
Etter at Ap+Sp-samarbeidet i fylket gikk fløyten, sørget SV, MDG, KrF, V og PP for at Ap fikk den nødvendige støtten til fylkesbudsjettet for 2023. Disse seks partiene har ikke flertall på min mandatberegning. Ei heller Ap+Sp har flertallet inne. Det ligger dermed an til en ganske så åpen situasjon til høsten som vil kreve betydelig forhandlingsvilje fra opptil flere, hvis dagens opinionsbilde blir valgutfallet. 

Skulle Ap og Sp finne tilbake til hverandre igjen, så har heller ikke de to flertall. De vil måtte ha med SV. Ser Aud Hove og Sp i retning H, så vil H+Sp mangle enda mer på et flertall. De manglende mandatene kan de kanskje hente hos Frp+PP eller Frp+MDG, men slike konstellasjoner virker i utgangspunktet mindre realistiske. Også en teoretisk Ap+H-variant mangler her ett mandat på flertall noe som betyr at minst ett parti til må inkluderes også i en slik blokkoverskridende koalisjon.   

Mer fragmentert Innland
I sum synes opinionssituasjonen i Innlandet å peke i retning av at et fortsatt Ap-ledet fylke ser ut som det mest sannsynlige utfallet etter høstens valg. Men man går mot et mer fragmentert fylkesting i neste periode. Samarbeidskonstellasjonene er ikke åpenbare. Det vil kunne gi forhandlingsmuligheter for flere.  

Vurderinger og tall for fylkene Vestfold, Telemark, Agder, Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark får du i Pluss-utgaven som kommer allerede førstkommende tirsdag.


Du leser nå mitt analysebrev nr 8 i 2023. Du sikrer deg tilgang til alle mine hovedanalyser i hele 2023 ved å Vippse 500 kr til 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen "Politisk analyse".

7 rødgrønne og 4 borgerlige fylker etter 2019-valget?

Regionreformen kan gi et mer interessant fylkestingsvalg 2019, selv om dette valget nok fortsatt vil være for de mest spesielt interesserte av oss. La oss se litt på hvilke fylker som går sammen og hvilken vei styringsflertallet trolig vil kunne gå. Jeg legger som vanlig snittet av dagens nasjonale målinger, valghistorikk og lokale målinger til grunn for vurderingene.

Viken: (1,2 mill innb.) Østfold (300), Akershus (600) og Buskerud (300) slås sammen til Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Akershus mistet Høyre og Frp sitt rene flertall, men sammen med samarbeidspartnerne KrF og V, beholdt den borgerlige styringsalliansen flertallet greit med Anette Solli som fylkesordfører. Sp sluttet seg til dette flertallet. Jevnt løp i Buskerud sist, men posisjonen av H, Frp og KrF mistet sitt flertall. V, Sp og MDG valgte venstresiden etter valget, noe som munnet ut i et maktskifte der Roger Ryberg (Ap) fikk tilbake fylkesordførerposisjonen han mistet i 2011.

Akershus tenderer klart borgerlig, Østfold heller rødgrønt, mens Buskerud vipper. Siden Akershus er like folkerikt som de to andre fylkene til sammen, så blir summen av dette at de borgerlige får et visst favorittstempel i det nye storfylket. Men noe sikkert blått stikk er det ikke, og det blir fort avgjørende om Viken KrF og V legger seg på "Akershus-modellen" og samarbeid med høyresiden eller velger en form for Østfold/Buskerud-variant og kompaniskap med venstresiden.

Oslo: (700' innb). Eneste fylke som også er kommune. Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokalemåling viste 30-29 i borgerlig favør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig

Innlandet: (400' innb.) Plankekjøring for Ap og Sp i Hedmark sist, der de to styringspartiene plukket til sammen 21 av i alt 33 mandater. Per-Gunnar Sveen (Ap) fortsatte som fylkesrådsleder i parlamentariske Hedmark. Hakket mindre Ap+Sp-dominans i Oppland, der også SV og KrF inngår i posisjonen, men klart rødgrønt her også, med Even Hagen (Ap) som fylkesordfører.

Umulig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønn seier her i 2019, med Ap og Sp som dominerende partier. Men styrkeforholdet mellom dem ligger an til å forskyve seg i Sps retning, Ap er likevel klar favoritt til å beholde lederposisjonen.

Vestfold og Telemark: (400') Borgerlig flertall (H+Frp+KrF+V) 21-18 i mandater i Vestfold sist. Rune Hognes (H) overtok for partikollega Per Eivind Johansen som fylkesordfører. I Telemark beholdt posisjonen av Ap+Sp+SV, med Terje Riis Johansen (Sp) som fylkesordfører, sitt flertall. Men Ap valgte å forhandle med SV, KrF og Rødt etter valget, til Sp og Riis Johansens store skuffelse. Dermed ble Sp satt sjakk matt, og Sven Tore Løksild (Ap) overtok ordførerklubba.

Vestfold er et borgerlig orientert fylke, mens Telemark heller i rødgrønn retning. Vestfold har ca 80 000 flere innbyggere og veier dermed noe tyngre i det nye fylket. Dette ser jevnt ut, men de borgerlige har i øyeblikket styrket sin posisjon sammenlignet med 2015-valget - så pt. heller jeg til at det kan bli en knepen borgerlig seier. Men dette kan snu. Et spenningsmoment i det nye fylket er om de relativt oversiktelige politiske alliansene i Vestfold føres videre, eller om det noe mer uoversiktelige alliansebildet i Telemark bringes videre.

Agder: (300' innb) Knapt borgerlig flertall 18-17 i Aust-Agder, men KrF valgte å forhandle med Ap og Sp etter valget. Dermed ble det maktskifte i fylket, med Tellef Inge Mørland (Ap) som ny fylkesordfører. De borgerlige ble svekket i Vest-Agder, men beholdt likevel flertallet greit. Terje Damman (H) fortsatte som fylkesordfører. Også KrF, Frp, V og Sp inngår i posisjonen.

Borgerlig orientering i begge fylker, men klarere i Vest enn i Øst. Lite som tyder på at det ender med noe annet enn borgerlig seier her neste år, og legger man seg på "Vest-Agder-modellen" så vil det mest sannsynlige være at Høyre får lederen i det nye fylket, flankert av støtte fra Frp, KrF og V.

Rogaland: (500' innb) 27 av 47 mandater til de borgerlige her sist. Men KrF og Venstre valgte, til Høyres fortvilelse, å gå rett i forhandlinger med Ap på valgnatta, trolig som et produkt av at de fikk tilbud om mest gjennomslag den veien - både hva politikk og posisjoner angår. Solveig Tengesdal ble KrFs eneste fylkesordfører.

Rogaland er et klart borgerlig fylke, og noe annet enn borgerlig seier vil være en gedigen skrell. Samtidig ligger KrF an til å komme svekket ut, mens Høyre styrkes. Det blir da et spørsmål om både KrF og V vil fastholde sin venstrevri, eller vende tilbake til høyresiden. Jeg tror det siste er det mest sannsynlige utfallet, og i så fall er det mest trolig at den neste fylkesordføreren i Rogaland kommer fra Høyre.

Vestlandet (600' innb.): Posisjonspartiene H, Frp og V mistet sitt flertall i Hordaland med klar margin i 2015. Ap+KrF+Sp laget før valget en samarbeidsavtale, men de manglet ett mandat på flertall. MDG og V ønsket å forhandle som en blokk, noe som i stedet gjorde at SV ble invitert inn i forhandlingene alene - en invitasjon de takket ja til. Dermed ble MDG og V sittende med svarteper og vi fikk et maktskifte med Anne Gine Hestetun (Ap) som ny fylkesordfører, støttet av KrF, Sp og SV. I Sogn og Fjordane ble det, helt i tråd med forventningene, et klart rødgrønt flertall. Sp har et meget sterkt grep om fylket, og Jenny Følling (Sp) overtok for Åshild Kjelsnes (Ap) som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen i fylket.

Hordaland er ca fem ganger så folkerikt som Sogn og Fjordane og er borgerlig orientert. Men siden KrF samarbeider med Ap i begge fylker, så er det grunn til å tro at Høyre, Frp og V trenger flertall alene for å få til et maktskifte. I øyeblikket er de oppe og lukter på dette, men jeg tror det blir for tøft når vi kommet til valgeet. I så fall kan et svekket Ap beholde ledervervet, forutsatt at man klarer å samle en bred sentrum-venstre-koalisjon bak seg.

Møre og Romsdal: (300' innb) Jon Aasen (Ap) fortsatte som ordfører etter valget sist, støttet av V, Sp, SV, MDG, Nordmørelista og Sunnmørslista. Videreføres dette brede samarbeidet, så er H, Frp og KrF avhengig av rent flertall for å få til et maktskifte i blå retning. De tre fikk 52 prosent samlet sett ved stortingsvalget i fjor høst, så umulig er det slett ikke. Men de maktet bare å samle ca 40 prosent ved siste fylkestingsvalg, så oppgaven blir tøff - bl.a fordi Frp står svakere ved lokalvalg enn nasjonalt. Antagelig bir det for tøft, og i så fall vil Ap holde fram med lederskapet - så sant de klarer holde den usedvanlig brede styringskoalisjonen samlet, noe som langt fra er gitt.   

Trøndelag: (500 ' innb) Posisjonen i Sør-Trøndalg av Ap, SV, Sp og KrF fikk et klart flertall, men de valgte likevel å invitere MDG og Venstre inn i ettervalgforhandlingene. Venstre takket imidlertid nei. Tore O Sandvik (Ap) fortsatte som fylkesordfører. I Nord-Trøndlag beholdt den noe uvanlige styringsalliansen av Ap, Høyre og KrF sitt flertall. Og de valgte å videreføre sitt samarbeid med Anne Marit Mevassvik (Ap) som fylkesrådsleder. Sp ble dermed spilt ut over sidelinjen i sitt nest beste fylke, tross et formidabelt resultat på 27 prosent.

Vanskelig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønt flertall med fortsatt Ap i front her. H, Frp og V virker å være altfor langt unna et flertall til at maktskifte er spesielt realistisk. Skal det evt. ha en reell sjanse for å lykkes, så må KrF, Sp og MDG bytte side - men dette virker lite trolig.

Nordland: (200' innb.) Ap, SV, KrF og Sp inngikk i posisjonen i foregående periode. Disse fire partiene fikk 26 av 45 mandater og dermed et greit flertall ved 2015-valget. De valgte å videreføre samarbeidet etter valget med Tomas Norvoll som fylkesrådleder i parlamentariske Nordland.

Solid nedgang for Ap i Nordland ved stortingsvalget, og enorm framgang for Sp. Etter valget har tendensen fortsatt, og antagelig er de to partiene nå omtrent jevnstore i fylket. Beholdes denne situasjonen inn mot neste års valg, så kan det gi en åpning for at Sp kan ta ledelsen i neste fylkesting. Men jeg holder det som mest trolig at Ap beholder tetposisjonen og ledervervet og at dagens styringskonstellasjon på nytt kan sikre seg flertallet for fire nye år.

Troms og Finnmark: (200' innb) Ap lyktes med å samle sentrumspartiene V, Sp og KrF til forhandlinger etter valget, noe som ga grunnlag for en politisk plattform og et maktskifte med Cecile Myrseth (Ap) som ny fylkesrådsleder i parlamentariske Troms. Finnmark ble Aps beste fylke i 2015 med hele 46 prosent oppslutning blant velgerne. Ap manglet kun ett mandat på rent flertall. Partiet ønsket etter valget å samarbeide både med SV og KrF og Sp. Men Sp trakk seg ut. Runar Sjåstad (Ap) fortsatte som fylkesordfører.

Troms har over dobbelt så mange innbyggere som Finnmark. Begge fylkene heller i rødgrønn retning, Finnmark klarere enn Troms. Sp har gjort sterke innhugg i Aps tidligere velgermasse også i våre to nordligste fyllker, men det virker altfor langt fram å true Ap som største parti. Rødgrønt flertall, med Ap i førerposisjonen, er derfor det klart mest sannsynlige utfallet i det nye fylket. Hvis de nå klarer å bli enige om sammenslåingen...

4 klare rødgrønne favoritter
Når jeg summerer opp fylkessituasjonen, så er det bare ett fylke som har et klart borgerlig favorittstempel: Agder. Men jeg holder også Viken og Vestfold og Telemark som borgerlige, der Viken er et hakk klarere enn Vestfold og Telemark.

Fire fylker virker klare rødgrønne: Innlandet, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. I tillegg tror jeg Oslo kan forbli rødgrønt, men der er det åpent. På Vestlandet er situasjonen noe uoversiktelig fordi fortsatt Ap-styre her henger på at man klarer å bevare svært brede sentrum-venstre-koalisjoner. Et tips er at de klarer det i Møre og Romsdal og Vestlandet, men at Rogaland kan bikke tilbake i et blåere spor. Men dette kan slå mange veier, og ettervalgsforhandlingene blir fort avgjørende.

Mer borgerlig samarbeid?
Et spørsmål er i hvilken grad Venstres, og kanskje KrFs, inntreden i den blå regjeringen kan påvirke disse to partienes veivalg på regionalt nivå. I dag samarbeider KrF og V oftere med Ap enn med H - vil vi komme til å se mer borgerlig, regionalt samarbeid?