Tja til datalagringsdirektivet

I mange saker har jeg et klart standpunkt. Men når det gjelder datalagringsdirektivet er jeg i dyp tvil. Fordi jeg synes hver side har ett meget godt argument. Motstanderne av direktivet argumenterer godt for at dette vil være en inngripen i vårt personvern som er mer enn bare betenkelig. Muligheten for å lagre all e-postkontakt, telefonsamtaler og internettbruk av mennesker som ikke er mistenkt for noe som helst, bryter rett og slett med rettsprinsipper som vi tidligere har tuftet staten vår på.

Tilhengerne trekker, etter mitt skjønn med rette, derimot fram at Norge kan komme fullstendig bakpå i kampen mot organisert kriminalitet, narkotita, grove overgrep etc hvis vi sier nei til direktivet. Fordi slike typer data har blitt viktigere og viktigere i politiets arbeid for å framskaffe godt bevismateriale. Hvorfor i all verden skal norsk politi få dårligere rammebetingelser enn politi i andre europeiske land?

Så foreløpig har jeg landet på et tja til direktivet. Mye tyder på at spørsmålet vil kunne bli avgjort i Høyre. Partiet er splittet, og et hovedspørsmål blir om man har tenkt å fristille representantene (som nok vil være spikeren i kista for direktivet), eller om alle skal piskes på plass. Høyre har ingen tradisjon for fristilling i denne typen saker, så jeg heller til at partigruppen vil stemme samlet for å innføre det. Sikker er jeg dog ikke. Så debatten framover blir meget interessant å følge.

Har du tatt stilling?

Oppdatert: Min tvil har gjort bloggeren Hans A Rosbach sikker i sin sak.
George Gooding har presentert en god del interessante momenter som kan tale for direktivet.
Også Minervas Jan Arild Snoen er, som meg, i tvil.