Ropstads dristige strategi og KrFs framtid

Fædrelandsvennen trykker KrF-kronikken min i dag. Den tar utgangspunkt i Kjell Ingolf Ropstads utspill i helgen i forbindelse med KrFUs landsmøte. Mine synspunkter avviker noe fra Fædrelandsvennens redaktør, Hans Christian Vadseth sine anbefalinger.
Takk for alle innspill!

Ropstads dristige strategi

KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstad tonet i helgen flagg i debatten om partiets framtid. Han vil gjøre KrF mer liberalt. Det er dristig.

KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. Dette elendige resultatet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. På KrFUs landsmøte i helgen fikk vi noen signaler om hva ungdommen i partiet ønsker. Enstemmig gjenvalgt KrFU-leder og nyvalgt stortingsrepresentant fra Aust-Agder, Kjell Ingolf Ropstad, tar til orde for å åpne partiet for nye velgergrupper ved bl.a. å moderere kampen mot den nye ekteskapsloven og slippe homofile til i partiledelsen. Denne orienteringen er i tråd med signaler som andre unge i KrF, som Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide, tidligere har sendt.

Ropstads ”åpne opp partiet”-strategi ligner mye på den linjen Valgerd Svarstad Haugland valgte – med suksess. For på slutten av 90-tallet maktet Haugland og Bondevik i tospann å gjøre KrF til et bredt kristendemokratisk parti med appell langt ut over de tradisjonelle kjernevelgerne. Det virker fjernt nå, men KrF var faktisk en kort periode i 1998-99 ledende på borgerlig side med enkeltmålinger på helt opp i mot 20 prosent. Jaglands velgerultimatum om 36,9 prosent, åpnet opp for at KrF ble ledende i et sentrumsalternativ. En stemme på KrF ble dermed også en stemme på å få Ap ut av regjeringskontorene – det appellerte til mange borgerlige orienterte velgere. I tillegg surfet KrF på en verdibølge blant velgerne. Dessuten hadde KrF to store og lettfattelige vinnersaker; en tusenlapp ekstra til minstepensjonistene og kontantstøtten. Særlig unge kvinnelige velgere strømmet til partiet i en takt som man aldri før hadde vært i nærheten av. Partiet maktet kunststykket å beholde sine kjernevelgere parallelt med at man tiltrakk seg nye velgergrupper.

Men nyorienteringen hadde sin pris – en pris som ble høy ved lokalvalget i 2003. Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. KrF forskrevet seg i jakten på å bli større, og Haugland fikk sparken. Dagfinn Høybråten ble satt inn og lovet å gjøre partiet ”tydeligere uten å gjøre det smalere”. Uten særlig hell. For under hans ledelse har partiet levert tre svake valg på rappen, og KrF er nå mindre enn noen gang. KrF står derfor foran et veivalg som får store konsekvenser for hele det norske politiske landskapet. Skal KrF være et parti for ”seksprosentsmenigheten”? Eller skal KrF igjen søke å bli et bredt folkeparti - også i annet enn partinavnet? Bør KrF orientere seg mot Ap, bygge et nytt sentrum eller holde seg til Høyre og kanskje etter hvert også Frp?

Ropstad har gjort sitt valg. Han vil at KrF skal appellere til langt flere enn de kristenkonservative kjernevelgerne. Det er en strategi som kan være lur. Mange vil hevde at KrF ikke har noe særlig valg fordi kristenkonservative er en utdøende rase. Og velgerstrukturene, i form av tiltagende urbanisering, liberalisering og sekularisering, jobber vitterlig i mot KrF. Samtidig er det også slik at KrFs kjerne, i motsetning til Venstres, fortsatt er såpass stor at den holder partiet over sperregrensen. Til forskjell fra Bondevik/Haugland-epoken, så er ikke lenger KrF i nærheten av å lede noe regjeringsalternativ. Og partiet har ingen enkle og gode enkeltsaker som virker bredt appellerende. Det er ei heller noen ny verdibølge blant velgerne å spore. Dette betyr at Ropstad-linjen også er en farlig strategi. Fordi han legger en del av KrFs kjernevelgere, mange av dem befinner seg på Sørlandet, i potten. Konsekvensen kan være at KrFs kjerne blir enda mindre, noe som kan øke risikoen for å sende partiet under sperregrensen. I så fall risikerer partiet, ala Venstre, å bli stående igjen med kun et par stortingsrepresentanter etter valget i 2013. Antagelig fra Vest-Agder og Rogaland.

Ropstads ønskede veivalg kan bidra til å vanne ut KrF. For KrF er et parti som i likhet med den tidligere sentrumskollegaen Senterpartiet, er til for å slåss kraftfullt motstrøms. Det gjenstår dog å se om moderpartiet følger KrFU og Ropstad. For det er klare spor av en generasjonskonflikt ute og går her.

Mange kommentatorer og forståsegpåere er nå i ferd med å avskrive både KrF og sentrum. Det er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjekultur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør være bra med plass til både gule og grønne. Men Ropstads åpenhetslinje kan, paradoksalt nok, gjøre det gule rommet mindre.

Hva bør KrF velge?

Fædrelandsvennens sjefredaktør har bedt meg skrive en kronikk om KrF ifb med KrFUs landsmøte denne helgen og ungdomspartiets sin leder, Kjell Ingolf Ropstad, sitt utspill om å åpne partiet for homofile og tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven (punktet om å fjerne bekjennelsesparagrafen er visst noe misvisende iflg twitter-opplysninger).

Jeg tar gjerne i mot noen innspill her - både fra KrF-ere (vet det er noen slike lesere av denne bloggen..) og folk helt utenfra.

Hva bør KrF nå gjøre? Dyrke sine kristenkonservative kjernevelgere eller åpne opp partiet for nye velgergrupper?