Bry deg

13. juni var det duket for partilederdebatt på TV2. En opptakt til den valgkampen vi nå er midt inne i. Etter en innledende runde om regjeringsalternativer og skatt, skulle våre fremste politikere debattere psykisk helse. Debattleder Oddvar Stenstrøm satte sørgmodige øyne i oss seere og sa: «Etter hjerte og kar-sykdommer, så er det psykiske lidelser som er mest utbredt her i landet. Likevel har myndighetene klart å legge ned 1600 døgnplasser i psykisk helsevern. 13 000 står i psykisk helsekø. Er dette ansvarlig helsepolitikk, Jens Stoltenberg? Agendaen var satt.

- Det vi har gjort er å legge om slik at det er færre plasser og flere som får behandling, sa Jens.
- Jeg mener det går altfor fort, sa Erna.
- Det er viktig at kommunene får bruke tid til å bygge opp kompetansen de trenger, sa Liv Signe.
- Vi må ha en opptrappingsplan med øremerkede midler, sa Siv.
- Vi må sette de med de største behovene først, ikke de som det går an å tjene penger på, sa Audun.
- Problemet med regjeringen er at den har bygd ned alt som er av ideelle og private plasser, sa Trine.
- Vi må ha langt større ambisjoner enn de styrende har i dag, sa Knut Arild. 

Og slik gikk debatten. Debatten om behandling, om behandlingsplasser og om nyansene i de ulike politiske løsningene på disse utfordringene. Eller problemene om du vil. Viktig debatt. En debatt som vi kommer til å se og høre mer til fram mot valget 9. september. Fordi helse nesten alltid er blant de sakene som det snakkes mye om før et valg, og fordi helse ser ut til å bli ekstra viktig i år. Jeg har i alle fall ikke sett så høye helsetall som flere målinger av velgernes saksprioriteringer nå viser. Det er nok ingen tilfeldighet at statsminister satte sitt aller beste kort, Jonas Gahr Støre, på helse i god tid før valget. Helseslaget må vinnes skal det være fnugg av realisme i håpet om rødgrønt gjenvalg.

Men det er noe halvveis over de psykisk helserelaterte debattene. For politikerne debatterer jo aldri de viktigste spørsmålene: Hvorfor får så mange mennesker psykiske problemer? Hva kan vi gjøre for at folk ikke havner i helsekøene? Mitt dykk ned i de partipolitiske stortingsprogrammene 2013-17 bekrefter inntrykket av en politikerstand som stort sett er enige om at tilbudet i dag ikke er godt nok, som har litt ulike løsninger på hvordan det skal bli bedre, men som ikke vil si noe om hva de, og vi, kan gjøre for å forebygge psykiske problemer. Er det ikke politikernes ansvar? Behandling er jo et politisk ansvar, men ikke forebygging?

For kort tid siden gikk min musematte i stykker. Jeg nevnte det for min kone og dagen etter hadde hun med seg en ny musematte til meg fra jobben sin. Hun jobber i Helsedirektoratet, og matten var laget av Rådet for psykisk helse. Da jeg skulle skrive denne artikkelen, tittet jeg for første gang etter for å se hva som faktisk står på matten. Og det viser seg å være 10 råd for et inkluderende arbeidsmiljø. Første råd er: «Bry deg. Alle trenger å bli sett og verdsatt».

Bry deg. De to ordene fikk tankene mine til å fare i retning av ei dame som virkelig bryr seg. Ei dame jeg ble kjent med «virtuelt», men som er høyst reell. Kristin Oudmayer heter hun. Hun har skrevet en hel bok om å bry seg. Og ikke bry seg. En mobbebok.

Hun holder inspirasjonsforedrag og leder UNICEFS prosjekt «Den ene». Essensen er at du kan være den ene. Det ene mennesket som bryr seg om et annet menneske. Et «bryderi» som gjør at det mennesket reddes fra å bli mobbet.

Å bry seg. Å kanskje være den som kan hjelpe den andre bort fra tankemønstre som kunne ledet til psykiske lidelser, det er minst like viktig innenfor psykisk helse. Jeg kan være den ene. Oddvar Stenstrøm kan være den ene. En partileder kan være den ene. Tenk om vi før valget, eller aller helst; etter valget, får denne debatten:

Psykiske lidelser er utbredt her i landet, sier Oddvar. Hva kan vi gjøre med det?
- Det vi bør gjøre er å bry oss mer, sier Jens.
- Jeg er helt enig, sier Erna.
- Det er viktig at alle blir sett, sier Liv Signe.
- Og hørt, sier Siv.
- Samt verdsatt, sier Audun.
- Vi har vært for lite opptatt av forebygging, sier Trine.
- Men nå har vi forstått at alle kan være den ene, jeg også, sier Knut Arild.  

Kommentaren trykkes i augustutgaven 2013 av Tidsskrift for norsk psykologforening

Grønt gjennombrudd?

Miljøpartiet De Grønne fikk et lite gjennombrudd i 2011. Partiet kan stå foran det store gjennombruddet i år.

Det grønne partiet her til lands har vært en kuriositet. En knott av et parti som bare noen få raringer av noen velgere har stemt på. Men noe er i ferd med å skje. Valgkvelden 2011 satt jeg i NRK Østlandssendingens lokaler og måtte gni meg i øynene over noen av tallene som tikket inn. Ikke over Øyvind Sand og Aps oppslutning i Rælingen på over 50 prosent, selv om det var imponerende nok. Nei, over enkelte bydelsresultater i Oslo.

For «kuriositeten» Miljøpartiet De Grønne (MDG) fikk denne valgkvelden om lag samme oppslutning som Frp flere steder i hovedstaden. I bydeler som Sagene, Grünerløkka, Gamle Oslo og St. Hanshaugen var de jevnstore. Partiet fikk inn en representant i Oslo bystyre, og ble representert i byer som Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø. I min gamle hjemkommune, Fet, klarte partiet noe som KrF ikke klarte: Å stille liste. Og få 2 prosent av stemmene.

Et lite, grønt gjennombrudd var et faktum. For å lete etter årsaker til dette, bør vi gå tilbake til 2009. Undersøkelsen av stortingsvalget som Bernt Aardal og co gjennomførte, påviste en markant økning av velgere som oppga at miljøsaken var viktig. Miljø var blitt den nest viktigste enkeltsaken for velgerne, kun slått av skole.

Samtidig gikk «miljøpartiene» SV og Venstre tilbake. Valgforskerne klødde seg i hodet. Hvordan kunne det henge sammen? De kom fram til at det trolig skyldtes at velgerne la mer vekt på saksbredde enn enkeltsak. Altså at partiene bør ha stor troverdighet i flere saker enn en, for at mange folk skal stemme på det. Den grønne strømningen i velgermassen ga seg derfor ikke utslag i stemmegivningen. En strømning som ei heller MDG klarte å fange opp med et resultat på stusselige 0,3 prosent. Men effekten kom ved lokalvalget to år etter.

I flere land i Europa har grønne partier hatt stor suksess. I Sverige og Tyskland er de grønne også tidvis viktige maktfaktorer i den politiske styringen. En grunn til at de grønne ikke har lyktes tilsvarende her til lands, er at flere av våre etablerte partier har integrert den grønne dimensjonen i utviklingen av sin politikk. Dessuten har vi ikke hatt de virkelige store miljødebattene her til lands, som de har hatt med kjernekraft i Sverige og Tyskland. Menneskeskapte klimaendringer er imidlertid et tema som presser seg fram både globalt og nasjonalt, og i det perspektivet er det ikke så rart at det nå rører seg litt også i det norske velgerlandskapet.

En ting er å få et visst gjennombrudd ved et lokalvalg. Noe annet er det å lykkes i et nasjonalt valg. Kan MDG få valgt inn en eller flere representanter til Stortinget 2013-17? Partiets desidert beste mulighet ligger i Oslo. Her trengs trolig «kun» 3,7-3,8 prosent for å få ett mandat, og det er også her partiet står aller sterkest.

Deres nest beste mulighet er Akershus, i vårt fylke trengs det antagelig ca. 4 prosent. MDG er avhengig av å vokse ytterligere og få vind i seilene i sluttfasen inn mot valget for at det skal gå. For hvis potensielle MDG-velgere ser at mandat virker urealistisk, så vil flere kunne vurdere det slik at en stemme på partiet er bortkastet. Men kommer det målinger framover som indikerer at partiet er i nærheten og muligheten er reell, så kan det gi løftet partiet trenger for virkelig å slå igjennom.

MDGs store gjennombrudd kan komme 9. september.            


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 11. juni. 

Flere målinger viser nå et MDG i klar vekst, og partiet ligger inne med mandat på lokalmålinger i Oslo.                     

Borgerlig ledelse 101 - 67

Juni er på hell, og jeg har de tallene jeg trenger for å summere opp opinionsutviklingen i årets seks første måneder. Mine gjennomsnittstall bygger på målinger utført av Infact, Respons, Gallup og Ipsos/MMI. De to første vekter råtallene opp mot valget i 2011, de to siste vekter mot 2009. Snittuviklingen framgår av tabellen under.

Høyre har vært landets største parti i hele år. Ap har nærmet seg noe, men snittallene deres er fortsatt under 30, og Ap ligger pt. 3,6 prosentpoeng bak Høyre. Frp er et mellomstort parti på rundt 14 prosent.

Vi har fire "sperregrensepartier" som ligger i sjiktet 4-5 prosent. Mens de to småpartiene Rødt og Miljøpartiet De Grønne slåss om å være størst av partiene som i dag ikke er representert på Stortinget. MDG får i juni sin høyeste snittoppslutning i år med 1,9.

Når jeg kjører mandatsimuleringer med disse snittallene som utgangspunkt, blir stortingssammensetningen seende slik ut:

Stabilitet er det begrepet som beskriver disse tallene best. Utslagene fra måned til måned er små.

For første gang har jeg MDG inne med et mandat - fra Oslo. Det kommer nå også lokalmålinger som bekrefter partiets realistiske muligheter her. Og man kan heller ikke helt utelukke at partiet kan melde seg på i kampen om et mandat i Akershus, selv om det fortsatt er et stykke fram.

Høyre og Frp har til sammen 85 mandater inne på juni-tallene, noe som er et hårfint flertall. Jeg har liten tro på at de "blåblå" kan klare det på valdagen, selv om man ikke bør utelukke det.

Blokkonstallasjonene rødgrønt vs. borgerlig er sammenstilt i grafene under.



Junitallene gir 101 borgerlige mandater, mot 67 for den den rødgrønne siden. De borgerlige har ligget inne med 100 eller flere mandater i hele år.

Den borgerlige ledelsen er altså stabilt stor, og de rødgrønne må gjøre en oppsiktsvekkende innhenting i de drøye to månedene som ligger foran oss, skal årets stortingsvalg bli jevnt.

Svak rødgrønn framgang i mai

100-69 i borgerlig favør viser mine mandattall for mai. I april var stillingen 103-66, så de rødgrønne har knappet litt inn. Men fortsatt er den borgerlige ledelsen svært stor.

I grafen under ser du gjennomsnittsuviklingen på målingene i år, basert på tall fra de fire byråene Gallup, Infact, Respons og Ipsos. De borgerlige har ligget an til 100 mandater eller mer i samtlige av årets fem første måneder. 85 er tallet som gir flertall, så lite tyder foreløpig på at høstens valg blir jevnt.    

Går vi ned på partinivå, så ser vi at H og Frp begge har to færre mandater inne i mai enn i april. Ett av de blå mandatene plukkes opp av KrF, mens Ap plukker opp to og Rødt ett slik at blokkbalansen i sum endres med +3 i rødgrønn favør sammenlignet med april.  

Min tolkning av disse tallene januar -mai er at det er stabilitet som preger opinionsutviklingen om dagen. Det borgerlige flertall er stabilt stort. Høyre holder imponerende godt på sine velgere, og alle indikatorer peker i retning av at Erna Solberg blir Norges neste statsminister.

Skal valget bli jevnt, så tror jeg det fordres av vi ser klarere bevegelser i rødgrønn retning allerede i juni og juli. For når vi går inn i hovedvalgkampen i august, så blir det i overkant mye å ta inn for de rødgrønne hvis den borgerlige ledelsen fortsatt er på dette nivået.     

Partienes posisjoner. Muligheter og utfordringer

Det er under fire måneder igjen til stortingsvalget. Hvordan er ståa for partiene? Og hvilke muligheter og utfordringer har de på veien mot 9. september?

Arbeiderpartiet:  Viser en svakt stigende tendens i mai, men sliter med å nå 30-tallet og har langt igjen til de 35,4 partiet oppnådde sist. Velgerlojaliteten er for lav, og for mange velgere har gått rett til Høyre. Partiet må mao. mobilisere både gjerdesitterne og "flytvelgerne". Trygghet, stø kurs og advarsler mot farene ved en blåblå regjering ser ut til å bli valgkampmelodien. Må lykkes med å trekke Høyres nyvunne velferdstroverdighet i tvil, parallelt med at "styringstillegget" som de fikk både i 2009 (i kjølvannet av finanskrisen) og i 2011 (etter 22. juli) slår inn på nytt. Har Norges beste valgkampapparat, og Norges beste TV-debattant i Jens Stoltenberg. Men det holder ikke for Jens å gå jevne runder med Erna Solberg i TV-debattene, han må vinne klart omtrent hver gang. En tilleggsutfordring er å gi regjeringskameratene SV og Sp såpass med spillerom at de også kan nærme seg sine 09-nivåer. Mye skal gå Aps vei om alle disse faktorene skal falle på plass.

Høyre: Har ekstremt høy lojalitet og sterk appell blant både tidligere hjemmesittere og blant velgere som stemte Frp og Ap sist. Partiet er fremdeles Norges største på målingene og ser fullmobilisert ut, men man kan ikke se bort i fra at partiet kan lykkes med å støvsuge det borgerlige velgermarkedet ytterligere hvis KrF, Venstre og/eller Frp skulle rakne ala Venstre i 2009 og Frp i 2011. Hovedutfordringene blir likevel å forsvare de velgerskansene man har erobret. Partiet må forberede seg på angrep fra flere kanter. Ap og de rødgrønne vil klistre partiet så mye som mulig opp til Frp. Frp vil markere avstand og egen politikk sterkere og sterkere jo mer vi nærmer oss valget, særlig hvis målingene viser at partiet sliter ytterligere. Mediene vil drive mer kritisk journalistikk jo nærmere vi kommer. Det blir interessant å se hvordan Høyre vil takle dette. Partiet beste kort ligger i at mange velgere er sugne på noe annet og nytt etter åtte år med de rødgrønne. Jeg tror det vil holde hele veien inn for partiet, men Høyres valgkamphistorikk ved stortingsvalg de senere årene er ikke særlig god - med et unntak for 2009-valget.

Fremskrittspartiet: Alt fra 10 til 20 prosent på målingene gjør at usikkerheten rundt partiets reelle nivå er stor. Selv tror jeg mest på målinger som befinner seg i nedre del av intervallet. I så fall ligger partiet an til å bortimot halvere oppslutningen sammenlignet med 09-valget. Utfordringen er den samme som for Aps del; partiet må få ned gjerdesitterne og parallelt få tilbake mange av de som har gått til Høyre hvis de skal gjøre et bra valg. Hvordan Frp på den ene side skal gjennomføre en valgkamp der man viser samarbeidsvilje med Høyre og sentrumspartiene, og på den annen side skal markere avstand og at partiet fortsatt står for noe unikt på områder som økonomi og innvandring blir en nøkkelutfordring å løse. Faren er at partiet "går på en SV" med en storebror som avlyser politikken på område etter område.

Sosialistisk Venstreparti:  Har (sett med egne, og folk som er glade i SV sine, øyne) kommet seg på riktig side av sperregrensen på fire prosent. Men avstanden ned er ikke større enn at de kommende månedene fort kan bli en kamp for å holde grensen fra livet. Skulle partiet ryke under, så risikerer man å bli stående igjen med kun Heikki Holmås som eneste representant 2013-17. Signalene fra leder Audun Lysbakken har gått i retning av at man ønsker å bredde ut partiet. Altså bli et parti som framstår som noe mer enn et miljø- og skoleparti. Konkret innebærer det at partiet vil bygge mer troverdighet på helse og eldreomsorg. Jeg har vondt for å se hvordan partiet, i den pressede opinionssituasjonen og i den regjeringskoalisjonen man nå befinner seg i, skal lykkes med dette på kort sikt. Snarere bør det ligge bedre muligheter til å befeste sin posisjon som miljøparti etter Aps Ja til konsevkensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Venstre brukte med hell "stem taktisk på oss"-kortet ifm. valget i 2005. SV kan appellere tilsvarende til taktiske rødgrønne velgere. Men et eventuelt tilsig av Ap-velgere kan få den rødgrønne vinningen til å gå opp i spinningen. Min vurdering er at SV er det partiet som ligger farligst an av de fire "sperregrensepartiene". Grunnfjellet er for lite hvis det skulle gå filleveien i valgkampen.

Senterpartiet: Mange i partiet pustet nok lettet ut etter at det kom til en løsning i landbruksoppgjøret som bøndene sa seg bra fornøyd. Men Sps hovedutfordring ligger fast: Appellen til andre velgergrupper enn bønder og disktriktsromantikere er for lav. Velgerkonjunkturene jobber i mot Sp år for år: Det blir stadig flere velgere med høyere utdanning i sentrale strøk, velgere som partiet appellerer dårligst til. I likhet med SV ønsker Sp å framstå med mer bredde, og ikke bare være bondepartiet i norsk politikk. Bl.a. har man ambisjoner om å være Samferdselspartiet. 17 prosent av velgerne mente partiet hadde den beste samferdselspolitikken, i følge valgundersøkelsen til Bernt Aardal og co i 2009, bare knepent slått av Ap (19 prosent). Men høy troverdighet på distrikt og samferdsel var ikke nok for at velgerne gikk mann av huse for å stemme Sp i 2009, og det kommer ikke til å være nok i 2013 heller. I motsetning til SV, så bør imidlertid Sp ha et grunnfjell som er stort nok til at partiet holder sperregrensen greit fra livet. I en tid der EU-motstanden er historisk høy, så skulle man tro at potensialet for Norges klareste Nei til EU-parti burde være langt høyere enn 5-6 prosent. Partiet vil nok forsøke å dra opp EU-saken i valgkampen, trolig pakket inn i sin motstand mot EØS, men forsøkene vil neppe lykkes all den tid alle andre partier ser seg mest tjent med å la være å snakke om dette.

Kristelig Folkeparti: Oppslutningen synes å ha stabilisert seg rundt 5 prosent. Den velgermessige utfordringen ligner Senterpartiets: KrF holder ganske godt på tidligere velgere, men appellerer i forsvinnende liten grad til nye velgere. I likhet med Sp så tror jeg partiet har et grunnfjell som er stort nok til å holde partiet over sperregrensen også ved dette valget. Selv om både det nystartede De kristne og det noe eldre Kristent Samlingsparti håper å ta noen velgere fra KrFs "base", så tror jeg de ikke utgjør noen særlig trussel. Etter en noe turbulent tid, framstår nå KrF samlet utad bak sin ubestridte leder Knut Arild Hareide. Partiet risikerer å drukne i mediedramaturgien mellom Ap og Høyre og er avhengig av å komme seg ut av denne skyggen for å gjøre det bra. Familiepolitikken er og blir KrFs hovedsak når det gjelder velgertroverdighet, men også eldreomsorg er en god KrF-sak når partiet er på sitt beste.

Venstre: Har trolig lært mye av valgkampen i 2009 da det ble mye spill og garantier og lite politikk. I likhet med KrF ligger også Venstre på rundt 5 prosent på målingene. I motsetning til gamle dager, så gjør partiet nå det best i urbane strøk. Partiets beste valgkretser er Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Det er de samme valgkretsene som øker antallet mandater pga. positiv befolkningsutvikling. Og det er de samme valgkretsene som også er Høyres beste. Slik sett bør Venstre ha en lys framtid foran seg. Mange velgere har også Venstre som sitt nr. 2 parti. Men det hjelper lite hvis det er for få som har det som nr. 1. Høyres suksess kan bli Venstres bane, en god del velgere står mellom disse to partiene. Et annet vedvarende problem for partiet er at man ikke har eierskap til noen saker. Nærmest er man på miljø, og med et SV i regjering så burde Venstre kunne styrke seg mer her. Problemet er imidlertid at man er i den samme situasjonen som SV; Venstre har (potensielle) regjeringspartnere som er lunkne til en grønnere politikk.

Rødt: Burde ha tidenes mulighet til å ta opposisjonsrommet til venstre i norsk politikk med et SV som har sittet i regjering i åtte år. Men Rødt har slett ikke klart å ta dette rommet. Så hva kan tale for at Rødt kan klare det om snaue fire måneder? Den nye lederen Bjørnar Moxnes er et positivt tilskudd. Han holder en annen klasse enn den foregående lederen. Rødts primære mulighet ligger i Oslo. Får man samme oppslutning som sist her, ca fire prosent, så tyder alt på at det vil sende Moxnes inn på Tinget siden Oslo har to mandater mer til fordeling enn sist - innslagspunktet flyttes dermed ned. Partiet sliter imidlertid med å komme seg på banen, man havner ofte på utsiden av valgkampene. Og partiet oppfattes nok for ekstremt og outrert til å bli et reelt alternativ for mange venstreorienterte velgere, det blir i stedet som regel et valg mellom Ap, SV eller sofaen for dem. Rødt kan få inn sin Moxnes, men sjansen er minst like stor for at de ikke klarer det denne gangen heller.

Miljøpartiet De Grønne: Partiet fikk et lite gjennombrudd ved valget i 2011 og kan få det store gjennombruddet i år. Den grønne bølgen ute i Europa kan skvulpe litt inn også over vårt land. Noe av årsaken til at det aldri har lyktes for et grønt parti med å etablere seg og bli en maktfaktor, skyldes at vi har manglet de virkelig store miljødebattene her i landet, slik man f.eks har hatt med kjernekraft i Sverige og Tyskland. En annen årsak har vært at de etablerte partiene, med SV og Venstre i front, har lyktes med å ta opp i seg den grønne konfliktlinjen i - noe som har gjort rommet for nykommere mindre. I likhet med Rødt, så ligger partiets primære mulighet i Oslo. Foreløpig har de hatt noen oppløftende nasjonale målinger, mens de lokale Oslo-målingene ikke har vist det samme løftet. Man er avhengig av at det kommer målinger i sluttfasen som viser at partiets muligheter er reelle, hvis ikke så kan en del potensielle MDG-velgere tenke at å stemme på partiet er bortkastet. Jeg tror vi gjør lurt i å se opp for De Grønne i år - de kan komme til å skrive historie.      

      

Får disse 169 menneskene stortingsplass?

9. september avholdes det stortingsvalg. Ofte får man inntrykk av at det kun er ett valg. Men i realiteten er det 19. For landet vårt er delt inn i 19 valgkretser. Derfor er stortingsvalget egentlig summen av 19 valg. Og derfor bør vi med jevne mellomrom fokusere på situasjonen i den enkelte valgkrets.

Like før jul gikk jeg igjennom situasjonen, med utgangspunkt i den tilgjengelige informasjonen da. Det har vært visse bevegelser i velgermassen siden den gang, og vi vet nå også bedre hvilke personer som er partienes toppkandidater i de ulike fylkene. Jeg skal nå derfor gå igjennom fylkessituasjonen på nytt, med utgangspunkt i de siste opinionstallene. Et gjennomsnitt av målingene til Ipsos 24.03, Gallup 8.04, Respons 12.04 og Infact 15.04. legges til grunn for vurderingene. Ipsos og Gallup vekter råtallene mot 2009-valget, Infact og Respons vekter mot 2011-valget.

Snittallene regnes om til tall i de ulike valgkretsene ut i fra fylkesfaktorer som primært baserer seg på valgstatistikk, men jeg ser også på de siste fylkesmålingene der vi har slik info. Ta gjerne også en titt på TV2-journalisten Kjetil Løset sine vurderinger og sammenlign med mine. Jeg minner også om at Oslo får 2 nye mandater og Akershus, Rogaland og Hordaland ett hver. Mens Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt mandat. Mine vurderinger av de 19 utjevningsmandatene er mer usikre enn for de 150 distriktsmandatene.



Østfold: Aps tre toppfolk Svein Roald Hansen, Irene Johansen og Stein Erik Lauvås ser fortsatt sikre ut. Det samme gjelder Høyres tre toppkandidater Ingjerd Schou, Bengt Wenstøb og Eirik Milde. Ulf Leirstein (Frp) er også sikkert inne.

Sist hadde jeg Erlend Wiborg (Frp) inne på det siste  distriktsmandatet i fylket. Der har jeg ham fortsatt, men marginen ned til Aps Wenche Olsen og Høyres Tone Anette Damsleth, er nå større. Derfor har jeg flyttet Wiborg fra Kampplass til Sikker.

Ergo ser mandatsituasjonen i Østfold i øyeblikket rimelig låst ut på Ap 3, H 3 og Frp 2. Alle småpartiene synes å ha for langt opp til å kunne blande seg inn i kampen, utjevningsmandatet er deres håp. Fortsatt har jeg Line Henriette Hjemdal (KrF) inne på utjevning. Østfold endte 5-4 i borgerlig favør i 2009. Nå er det 6-3 borgerlig.

Akershus: Aps fire frontfigurer Anniken Hutifeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen og Åsmund Aukrust er sikre. Med Høyres solide nivåer for tiden, ser det ut som Jan Tore Sanner, Sylvi Graham, Tone Trøen, Bente Mathiesen, Henrik Asheim, Nils Åge Jegstad og Mette Tønder alle kan ta plass på Akershusbenken 2013-17. Frps Kari Kjos og Hans Andreas Limi virker også trygge. Ikke fullt så trygg er Ib Thomsen (Frp), men han har litt margin ned nå. Jeg har også vondt for å se at Abid Raja (V) skal bomme på stortingsplassen.

Kampplassen innehar Bård Vegar Solhjell (SV) på mine tall for øyeblikket. Han holder såvidt sistemandatet, mens Gunvor Eldegard er skjøvet ut av Tinget og ned på utfordrerposisjon. Ap må sikre seg minst fem og helst seks mandater i Akershus skal håpet om å forsvare  det rødgrønne flertallet være reelt.

Skulle Solhjell miste disktriksmandatet, men SV holde seg over 4 prosent nasjonalt, så må Malin Stensønes (KrF) se opp for at Solhjell kan plukke det utjevningsmandatet hun i dag sitter på ut i fra mine tall.

Akershus endte 10-6 borgerlig i 2009. Nå er stillingen 12-5.

Oslo: Jens Stoltenberg, Hadia Tajik, Jonas Gahr Støre, Marianne Marthinsen og Jan Bøhler er sikkert inne for Ap. Ine Eriksen Søreide, Nikolai Astrup, Michael Tetschner, Kristin Vinje, Mudassar Kapur, Stefan Heggelund og Heidi Nordby Lunde er trygge for Høyre med dagens opinionsnivåer. Siv Jensen og Christian Tybring Gjedde virker greit inne for Frp. Trine Skei Grande har et sikkert mandat for Venstre. Og Heikki Holmås har SVs eneste sikre kort.

Da står vi igjen med to kampplasser. Jeg har Frode Helgerud (H) og Ola Elvestuen (V) inne på de to siste disktriksmandatene i Oslo nå. De utfordres av Marit Nybakk (Ap) og Bjørnar Moxnes (Rødt). Og jeg vil ikke  utelukke at MDGs Rasmus Hansson kan  komme til å melde seg på, selv om det i dag er et stykke fram.

Hans Olav Syversen (KrF) holder utjevningsmandatet på mine beregninger.

9-8 i borgerlig favør sist. Nå er det hele 13-6.

Hedmark: Situasjonen i Aps beste valgkrets ser rimelig oversiktelig ut. Aps topptrio Knut Storberget, Anette Trettebergstuen og Tone Merete Sønsterud virker trygge. Det samme gjør Gunnar Gundersen og Randi Krogstad (H), samt Tor Andre Johnsen (Frp).

Nærmest det siste distriktsmandatet ligger Trygve S. Vedum. Men han har i øyeblikket for langt opp til Sønsterud til at jeg vil karakterisere hennes plass som en kampplass. Skulle Vedums faste mandat ryke, så bør han ha gode muligheter på å plukke utjevningsmandatet. I så fall er det over og ut for Karin Andersen (SV).

6-2 rødgrønt i 2009. Nå har de borgerlige redusert forspranget til 4-3.

Oppland: Rigmor Aasrud og Tore Hagebakken (Ap) er fortsatt trygge. Det samme er er Olemic Thomessen (H). Jeg har også flyttet Frps Morten Ø. Johansen fra Kampplass til Sikker i tråd med mer positive målinger for hans parti.

Resten virker åpent. I øyeblikket har jeg Anne Wøien (Sp) og Jøran Lunde (H) inne på tynne marginer, mens min tidligere seminarelev Stine Renate Håheim (Ap) er ute.

Med Wøien inne på fast plass, så åpner det seg en god mulighet for Kjetil Kjenseth (V) til å komme inn på utjevning.

5-2 rødgrønt i 2009 har nå snudd til 4-3 borgerlig.    

Buskerud: Torgeir Michaelsens (Ap) margin ned er svekket, men jeg holder ham fortsatt som sikker i fylket, sammen med partikollegene Martin Kolberg og Lise Christoffersen. Høyre ser også ut til å tre sikre kort i Trond Helleland, Anders Werp og Kristin Ørmen Johansen. Jørund Rytman (Frp) er også trygt inne.

Sist hadde jeg også Christopher Wand inne for Høyre, men han er nå vippet ut av Morten Wold pga. Frps noe bedrede opinionsnivåer. For meg ser det i øyeblikket ut til kun å knytte seg spenning rundt dette siste distriktsmandatet i kretsen.

Utjevningsmandatet ser fortsatt ut til å bli et oppgjør mellom Rebekka Borsch (V) og Per Olaf Lundteingen (Sp). Borsch er inne på mine tall.

Buskerud endte 5-4 i rødgrønn favør i 2009. Nå har jeg 6-3 borgerlig.

Vestfold: Det ser stabilt ut i Vestfold med Dag Terje Andersen og Sonja Mandt inne for Ap. Svein Flåtten, Kårstein Eidem Løvås og Karen Anne Kjendlie inne for Høyre. Og Anders Anundsen inne for Frp.

Karen Anne Kjendlie innehar det siste faste mandatet i fylket på mine beregninger, men har foreløpig grei margin ned til Morten Stordalen (Frp) som ligger nærmest.

Jeg tror utjevningsmandatet vil stå mellom Inga Marte Thorkildsen og Anders Tyvand. Favør Thorkildsen nå.

Ap plukket tre i 2009 og bør greie noe tilsvarende igjen hvis den rødgrønne seieren 4-3 i fylket skal repeteres. Nå står det 4-3 borgerlig.

Telemark: Det virker låst i Telemark på Ap 2, H 2 og Frp 1 i Telemark. Nærmere bestemt Terje Aasland og Lene Vågslid (begge Ap), Torbjørn Røe Isaksen og Solveig Abrahamsen (begge H) og Bård Hoksrud (Frp).

Abrahamsen holder sistemandatet i fylket, men har god margin ned til Aps Christian Bjørnø. Men skulle Høyre falle og Ap stige inn mot valget, så kan det bli jevnt.

Geir Bekkevold (KrF) virker fortsatt å ha et bra grep om utjevningsmandatet.

3-3 ved forrige valg er nå blitt til borgerlig ledelse 4-2.

Aust-Agder: Freddy de Rutier (Ap) og Svein Harberg (H) er bankers.

Kampen om det siste, faste mandatet ser ut til å bli et rotterace mellom Ingebjørg Godskesen (Frp) og Arne Thomassen (H). Har Godskesen hårfint inne.

Kjell Ingolf Ropstad ligger fremdeles inne på utjevning.
                                                       
                                                         3-1 borgerlig nå -  som i 2009.

Vest-Agder: Vest-Agder-benken 2013-17 ser ut til å bli Kari Henriksen (Ap), Ingunn Foss og Norunn Benestad (H), Åse Michaelsen (Frp) og Hans Grøvan (KrF). Samt utjevningsmandatet Hans Antonsen (V).

Men skulle KrF falle noe, parallelt med at Ap stiger, så kan Odd Omland blande seg inn. Det er også flere om utjevningsbeinet enn Antonsen, bl.a. Alf Holmelid (SV).

Det ble borgerlig seier 4-2 i 2009. Nå er ledelsen økt til 5-1.  

 

Rogaland: Eirin Sund, Torstein Solberg og Hege Liadal ligger inne for Ap. Høyre ser ut til å ha sikre plasser i både Bent Høie, Siri Meling, Arve Kambe, Tina Bru og Sveinung Stensland. Frps Solveig Horne og Bente Thorsen er solid inne. Olaug Bollestad innehar Norges sikreste KrF-mandat.

De to siste faste plassene ligger an til å bli et oppgjør mellom seks kandidater. Jeg har nå Iselin Nybø (V) og Sissel Hegdal inne på disse to siste plassene. Men både Roy Steffensen (Frp) og Geir Toskedal (KrF) er i nærheten av stortingsplass. Og både Geir Pollestad (Sp) og Øystein Hansen (Ap) kan komme til å melde seg skikkelig på med noe vekst i valgkampen.

Det ser ut som Geir Pollestad og Hallgeir Langeland (SV) har de beste mulighetene på utjevningsmandatet i fylket. Foreløpig holder jeg en knapp på Pollestad.

8-5 borgerlig i 2009. Nå har jeg 10-4.

Hordaland: Per Rune Henriksen, Jette Christensen, Magne Rommetveit og Ruth Grung (alle Ap) vil komme til å få bruk for stortingsdresser og drakter. Det samme vil Erna Solberg, Øyvind Halleråker, Petter Frølich, Torill Eidsheim, Sigurd Hille, Ove Trellevik (alle Høyre). Skjønt for Solbergs del vil det vel fort kunne handle mer om regjeringsdrakt. Også Geirmund Hagesæther og Helge Andre Njåstad (Frp) ligger trygt inne. Et ras må til for å frata Terje Breivik (V) og Knut Arild Hareide (KrF) plass.

Da står jeg igjen med ett mandat. Her er nå Kjersti Toppe (Sp) såvidt inne, mens Erik Skutle (H) er hakk i hæl.

Audun Lysbakken (SV) har et stykke opp til fast mandat, men det åpner seg en bra mulighet for utjevning for ham hvis Toppe sikrer seg et distriktsmandat.

8-7 borgerlig i 2009 har nå blitt til 10-6.  

Sogn og Fjordane: Spenningen ser ut til å være lik null om tildelingen av de faste mandatene. Mye må skje hvis ikke Ingrid Heggø (Ap), Bjørn Lødemel (H) og Liv Signe Navarsete (Sp) skal få disse tre plassene.

Bjørn Erik Hollevik ligger nærmest, men har for langt frem.

Utjevningen virker å stå mellom Sveinung Rotevatn (V) og Trude Brosvik (KrF). Jeg har Rotevatn inne.

3-2 rødgrønt i 2009. Nå er stillingen 2-2.

 Møre og Romsdal: Seks mandater ser sikre ut med dagens opinion. Det gjelder Else May Botten og Fredrik Bjørdal (Ap), Helge Orten, Elisabeth Nørve og Arnulf Goksøyr (H), samt Harald T Nesvik (Frp).

Kampen står om de to siste plassene. I øyeblikket ligger Oscar Grimstad (Frp) og Rigmor A Eide (KrF) inne på disse to sistemandatene. Men Jenny Klinge (Sp) har kort vei opp til Eide. Og Tove Lise Torve (Ap) vil melde seg på hvis Ap stiger noe.

Skulle Klinge bomme på et distriktsmandat, så vil hun ligge godt an i kampen om utjevningsmandat.

                                                        5-4 borgerlig sist. Nå er det 6-3.

Sør-Trøndelag: Aps fire øverste Trond Giske, Eva Kristin Hansen, Jorodd Asphjell og Karianne Tung virker solide. Det samme virker Linda Helleland, Frank Jenssen og Torhild Aarbergsbotten (alle H). Per Sandberg (Frp) er også bankers.

Derimot er det helt åpent om det siste faste mandatet. Her er fire med og slåss: Heidi Greni (Sp), Sivert Bjørnstad (Frp), Snorre Valen (SV) og Marvin Wiseth (H). På dagens tall har jeg Greni inne med omtrent minste mulige margin. Bjørnstad ligger veldig nærme, og hverken Valen eller Wiseth har langt opp.

Utjevningsmandatet ser ut til å stå mellom Greni, Valen og Jon Gunnes (V). Siden Greni er inne på fast på disse prognosetallene, så gis Valen og Gunnes bedre utjevingssjanser. Jeg har Valen inne her nå.

6-4 rødgrønt i kretsen sist. Det samme er stillingen nå.

Nord-Trøndelag: Ingvild Kjerkol og Arild Stokkan Grande sikkert inne for Ap. Elin Agdestein det samme for Høyre.

Det har vært knyttet litt spenning til om Marit Arnstad (Sp) eller Robert Eriksson (Frp) skal plukke det siste mandatet. Arnstad virker nå å ha bra kontroll på dette.

Venstres Andre Skjelstad er inne på utjevning på mine beregninger.
                                                     
                                                       4-2 rødgrønt i 2009. Nå er ledelsen 3-2.

Nordland: Lisebeth Berg Hanssen, Eirik Sivertsen og Anna Ljunggren er greit inn for Ap. Odd Henriksen og Margunn Ebbesen det samme for Høyre. Kenneth Svendsen sikker for Frp.

To kampplasser gjenstår. I øyeblikket har jeg Jonny Finstad (H) og Jan Arild Ellingsen (Frp) på disse to siste plassene. Men både Janne Sjelmo Nordås (Sp), Kjell Juvik (Ap) og Astrid Tove Olsen Marius Jøsevold (SV) har ikke lenger opp enn at en stortingsplass kan være innen rekkevidde.

Nordås ligger inne med utjevningsmandatet.

6-4 rødgrønt ved forrige valg. Nå har de borgerlige snudd til 5-4-ledelse.

 Troms: Det ser ikke særlig spennende ut om  distriktsmandatene i Troms. Fordelingen Ap 2, H 2 og Frp 1 virker sikker, personifisert gjennom Martin Henriksen og Tove Karoline Knutsen (Ap), Elisabeth Aspaker og Kent Gudmundsen (H) og Øyvind Korsberg (Frp).

Gudmundsen innehar sistemandatet, men har god margin ned til Sigmund Steinnes (Ap).

Utjevningsmandatet ser ut til å primært stå mellom Torgeir Fylkesnes (SV) og Irene Dahl (V). Holder fortsatt en knapp på Fylkesnes.


4-3 til de rødgrønne sist. Nå er det uavgjort 3-3.

Finnmark: Helga Pedersen, Kåre Simensen (Ap) og Frank Bakke Jensen (H) er sikre.

Jan Henrik Fredriksen innehar sistemandatet på mine tall. Marginen ned til Høyres Laila Davidsen er ikke større enn jeg kategoriserer Fredriksens posisjon som en kampplass.

I likhet med Troms lukter det et oppgjør mellom SV og V om utjevningsmandatet. Jeg har Kirsti Bergstø (SV) inne.

3-2 rødgrønt som i 2009.



I sum gir dette 104 borgerlige mandater og 65 rødgrønne. 100 menn og 69 kvinner. 41 % kvinner vil i så fall (såvidt) være ny kvinnerekord.

Her har jeg laget en videoanalyse som handler om velgeroverganger og graden av lojalitet til partiene.



Har du noe forslag til hva neste analyse bør handle om?

Sperregrensepartiene

Sperregrensen. Det er den grensen et parti må over for å være med i kampen om utjevningsmandatene. Her i landet har vi en sperregrense på fire prosent og 19 utjevningsmandater til fordeling, ett utjevningsmandat i hver valgkrets. En vanlig misforståelse er å tro at et parti må ha over fire prosent for å ha sjanse til å komme inn på Stortinget. Det må man ikke, sperregrensen er kun aktuell når de nevnte 19 mandatene skal fordeles. 

De resterende 150 mandatene fordeles etter oppslutningen i de ulike fylkene. Venstre datt for eksempel under sperregrensen i 2009, men hadde god nok oppslutning i både Akershus og Oslo til at hhv. Borghild Tenden og Trine Skei Grande kom inn på Stortinget. Steinar Bastesen og hans Kystparti hadde svak oppslutning nasjonalt, men god nok oppslutning i Nordland til at han kunne være stortingsrepresentant i to perioder (1997-2005).

Men for både SV, KrF, Sp og Venstre, som i dag alle slåss mot sperregrensen, er det avgjørende å komme seg over. Fordi det vil sikre dem stortingsgrupper av en viss størrelse de neste fire årene. Venstre er vant til å kjempe mot denne grensen, men for de andre tre partiene er slik kamp noe nytt. Det faktum at vi nå har hele fire «sperregrensepartier» sier også noe om en velgeropinion som for tiden søker mot to store partier; Ap og Høyre, med et mellomstort Frp på slep.

Tar vi en titt på velgerlojaliteten og grunnfjellet i disse fire partiene, så ser vi at Sp og KrF har noe av den samme styrken og svakheten. Begge partier har bra lojalitet blant sine velgere og et grunnfjell som bør være stort nok til å berge dem over sperregrensen også ved dette valget, selv om valgkampen skulle gå dem i mot. Men begge sliter tungt med å appellere til nye velgere. Det er en fare på sikt, for skal et parti beholde posisjonen og endog vokse, så må partiet klare å beholde mange av de gamle samtidig som det rekrutterer nye. Appellerer partiet bare til gamle velgere, så vil det  sakte, men sikkert dø ut.  

For SV og Venstre er det omvendt. De har lav velgerlojalitet og mindre grunnfjell, men bedre appell blant nye velgere. Mange velgere har SV og Venstre som sitt nr. 2 parti. Men å være nr. 2 holder ikke, vi velgere stemmer jo kun på ett parti. Derfor er det SV og Venstre som nå på kort sikt lever farligst. Samtidig har SV og Venstre mer potensial hvis de først får ballen til å rulle rett vei.

Skulle SV eller Sp falle under sperregrensen, så kan de rødgrønne glemme håpet om å forsvare flertallet. Skulle KrF eller Venstre havne under, så vil sjansen for borgerlig flertall reduseres, men fortsatt være til stede fordi deres forsprang for tiden er stort. De rødgrønne har dermed en særlig utfordring: Ap må gi såpass med konsesjoner til juniorpartnerne SV og Sp at nok velgere finner småpartiene relevante nok til å gå og stemme på dem slik at de kan beholde oppslutningen og dermed bevare det rødgrønne håpet om en tredje valgseier.

I 2005 lyktes Venstre med å trekke til seg en del taktiske borgerlige velgere som stemte partiet for å få det over sperregrensen. Problemet var imidlertid at dette gikk ut over Høyres mandatuttelling slik at den borgerlige vinningen omtrent gikk opp i spinningen. SV kan lykkes med en tilsvarende appell til taktiske rødgrønne velgere, men det kan gå ut over Aps mandatuttelling.

I en dramatisk sluttkamp mot sperregrensen blir det å redde eget liv det viktigste.  


Artikkelen stod på trykk i min mandagsspalte Romerikes Blad 18. mars 2013 

Analyse Østfold

Tester ut video som formidlingskanal i dag. Valganalytiker Marthinsen gir deg her ferske vurderinger av Østfold valgkrets.

Hovedbildet i opinionen - et halvt år før stortingsvalget

To måneder uti valgåret 2013 er det på tide å ta en titt på bevegelsene i opinionen. Min foretrukne metode er, som sikkert mange av dere vet, å bruke et gjennomsnitt av ulike målinger. Normalt bruker jeg et flatt gjennomsnitt. Dvs. legger sammen alle nasjonale målinger og deler på antallet. Men ting er ikke helt normalt nå. For byråene er faglig uenige om den politiske vektingen og om man skal vekte råtallene mot 2009-valget eller 2011-valget. To byråer vekter mot 2011: Infact og Respons. Resten vekter mot 2009. Metodevalget er helt avgjørende for de barometertallene som byråene presenterer.

Jeg synes det er gode faglige argument for begge metoder og bruker nå derfor kun fire byråer i mine snittberegninger: De to byråene som sverger til 2011-metoden, samt to av de som sverger til 2009-metoden. På denne måten blir da de to metodene tillagt like stor vekt i snittallene. På basis av bra historikk har jeg plukket ut Gallup og Ipsos/MMI til å komplettere Infact og Respons. Kommer derfor å følge disse fire ekstra nøye framover, men har et blikk på andre målingene også.



La oss først kikke på blokktallene. Som du ser, så er det borgerlige forspranget fortsatt massivt. Selv om forspranget skrumpet inn noe i løpet av februar. Et valg i dag ville, ut i fra målingene, gitt de borgerlige (definert som KrF, V, H og Frp) om lag 100 mandater. Mens de rødgrønne (definert som Ap, SV, Sp Og Rødt) ville kun fått 69 mandater.

Går vi ned på partiperspektivet, så finner vi fort forklaringen på den rødgrønne mandatframgangen: SV plusser på med åtte mandater siden forrige måned, mens Høyre faller med seks.





 


Og går vi fra mandattall og studerer prosenttall i stedet, så ser vi at årsaken til SVs mandatframgang ligger i at partiet har karret seg over sperregrensen og ser nå 5-tallet på mine snittberegninger. Økt oppmerksomhet rundt oljeboring i Lofoten kan ha vært en medvirkende årsak til dette SV-løftet. Så gjenstår det å se om dette kun er et blaff, eller om lysningen for hardt prøvede SV vil være av mer varig karakter.




Sprikene på februarmålingene er usedvanlig store for KrFs og Sps vedkommende. Både Respons, Norfakta og Opinion har Sp på 3,8 prosent og dermed under sperregrensen. Mens partiet ser 6-tallet både hos Gallup og Infact. Jeg tror sannheten er at partiet holder unna for sperregrensen, men at oppslutningen er en god del svakere enn valgresultatet i 2009 (6,2 prosent).

Jubelen stod i taket hos mange KrF-ere da Infact ga dem 8,3 denne måneden. Mens målingen på stusselige 3,8 for KrF som Sentio presenterte et par dager etterpå, nok var nedslående lesing i de samme kretsene. Kan det tenkes at Infact fanger en KrF-strømning i velgermassen som ingen andre klarer fange? Jeg tviler. Når ingen andre byråer kan bekrefte dette KrF-nivået, så er min vurdering at nivået reelt er lavere. Men samtidig bør man ikke utelukke at enkeltmålinger, ved enkelte anledninger, kan fange en strømning som ikke et gjennomsnitt kan.

Skal valget 2013 bli jevnt, så fordres det særlig to ting fra rødgrønn side:
1. De må lykkes med å mobilisere gjerdesitterne. Bakgrunnstall tyder på at så mange som en kvart million rødgrønne velgere fra 2009 har satt seg oppå gjerdet.

2. De må ta tilbake veldig mange av de velgerne som stemte rødgrønt sist, men som nå sier at de vil stemme Høyre.  

I øyeblikket er de ikke i nærheten på noen av de to hovedpunktene.

Dybdeintervjuet om valg i Plot

I februarutgaven av magasinet Plot har redaksjonen valgt å spandere en del av plassen på et langt intervju med denne blogger. Det er heller sjelden at det er anledning til såpass med dybde i tradisjonelle medier, så jeg har derfor lyst til å gi magasinet honnør for det gode supplementet de utgjør til "kjappfotjournalistikken".

Magasinet har forsyne meg også gitt grønt lys for å publisere intervjuet i sin helhet på bloggen min (men selvsagt kult hvis du kjøper papirformatet også. En fotograf var her og tok bilder i opptil flere timer, resultatet finner du der...)


I USA er statistikerne the new shit etter fjorårets presidentvalgkamp. I Norge dominerer de politiske synserne fortsatt arenaen. Kan tallknuser Svein Tore Marthinsen redde den norske valgkampen i år?

 Tekst:    Jo Moen Bredeveien  

Jeg har brukt endel tid på politikkbloggen din i det siste. Det er så befriende: Du tolker norsk politikk på bakgrunn av tall og statistikk, og baserer deg ikke på spillet, løsrevede opinionsundersøkelser og enkeltuttalelser, som de fleste eksperter og kommentatorer. Hvorfor gjør du dette?
– Jeg har alltid likt tall. Matte var en favoritt på barneskolen. Og så er jeg opptatt av politikk. Jeg koser meg skikkelig når jeg kan kombinere de to. Dessuten synes jeg det er et poeng å folkeliggjøre politisk analyse. Jeg er klar over at det nok først og fremst er nerder som leser bloggen min, men jeg har et ønske om å vise at dataanalyse er mer enn bare tall. Det dreier seg jo faktisk om demokratiet vårt, dette.

Er det et element av mediekritikk i det du gjør? Ekspertene snur kappa etter vinden, mens du leter etter tendenser i de harde fakta og tallenes tale?
– Det er ikke direkte mediekritikk. Jeg prøver å formidle politikk på en måte som jeg selv synes er interessant, noe som innebærer at jeg bruker tall og datamateriale. Men det hender seg jo at jeg irriterer meg over all synsingen, jeg også. Fakta tar tid, det er et håndverk som må læres, og det er en stor jobb å sammenstille data. Synsing er ofte den enkle løsningen. Og spørsmålet er jo om synserne forvirrer mer enn de opplyser? Jeg tenker som så: Om jeg kan yte min lille skjerv til folkeopplysningen, er jeg fornøyd. Verken mer eller mindre. Og jeg skjønner medias behov for å popularisere kunnskapen. Men det går vel en grense et sted der det populariserte blir vulgært.

Er du en del av en internasjonal trend? Under fjorårets presidentvalg i USA ble baseball-statistikkeren Nate Silver kjendis også utenfor de engere kretser da han tippet riktig utfall i alle delstater i sin valgprognose. Som deg bruker og sammenstiller Silver harde data heller enn enkeltmeningsmålinger.
– Det er nok en trend, blant annet innen markedsføring, at man tar i bruk mulighetene som ny informasjonsteknologi gir til å skaffe seg større kunnskap om dem man ønsker å nå fram til. Kunnskap på individnivå som gjør det mulig å snakke mer direkte med kundene eller velgerne. Silver er jo heller ikke den eneste i USA som driver med dette.

Silver mater informasjon i datamaskiner som så regner ut sannsynligheten for ulike utfall ved å bruke det som heter bayesianske sannsynlighetsberegninger. Slik spådde han at det var 91 prosent sjanse for at Obama ville vinne valget i fjor. Ekspertene, derimot, snakket om jevn kamp helt til siste slutt.
– Jeg er ikke enig i at alle eksperter mente det var jevnt, de fleste holdt Obama som favoritt. Men jeg ser poenget ditt. Det henger nok mye sammen med medias behov for dramatikk. Det er en bedre historie om det er så jevnt som mulig.

Så media vrir sannheten for å selge mer? Uhørt!
– Til en viss grad gjør dere det, ja. Mediene kan ikke speile hele virkeligheten. Dere plukker ut en bit og viser den. Den biten er jo ikke alltid representativ. Dessuten er det et underholdningsaspekt inne i bildet. Media må underholde.

Og «ekspertene» synser og mener og skifter gjerne mening fra dag til dag – basert på hva?
– Nja... Altså: Valget i USA var jo nokså jevnt, selv om mange overdrev og mente at det var jevnere enn det som var tilfelle. Mange uttalte seg på bakgrunn av nasjonale meningsmålinger. Det gir liten mening i USA, hvor valget avgjøres i hver enkelt delstat. For å forutse resultatet, må man derfor ned på delstatsnivå.

Nokså åpenbart, all den tid det er snakk om flertallsvalg i delstatene – der vinneren tar alt. Alle ekspertene som ikke går ned på det nivået burde vel dermed miste jobben? De baserer seg jo på direkte feilaktig informasjon?
– Jeg vil gjerne svare med et eksempel fra norsk politikk...

Ja, la oss flytte oss hjemover nå!
– Det finnes argument for å bruke nasjonale målinger i vurderingene her i landet: Det gjøres langt flere slike målinger, og de er ofte derfor ferskere enn de lokale. Noen fylker måles omtrent ikke. Dessuten blåser valgvinden gjerne i samme retning over hele landet ved stortingsvalg, så man kan treffe godt også med et rent nasjonalt utgangspunkt. Når jeg analyserer opinionsundersøkelser og gjør mandatsimuleringer, bruker jeg derfor både nasjonale og lokale tall – i tillegg til valghistorikk. Nettsidenpollofpolls.no legger enda renere fylkestall til grunn. De og jeg inkluderer fylkestallene fordi vi mener dette gir et bedre bilde enn nasjonale tall alene.

Fordi dere tar tallene på alvor og kan statistikk og matematikk. Noen andre som forholder seg til harda fakta: Bookmakere. De har jevnt over imponerende treffrater på valgvinnere når de setter oddsen sin. Bør vi stole mer på Ladbrokes og Unibet enn på Marie Simonsen i Dagbladet?
– Om du ønsker å vite hvem som vinner valg, er det nok bedre å stole på bookmakerne enn på Marie Simonsen, ja. De lodder stemningen på en god måte, og oddssetterne er kunnskapsrike.

Hva skal vi da med Marie Simonsen og alle de andre kommentatorene som skal fortelle oss hva som skjer i politikken og hvem som ligger best an til enhver tid?
– Politikk er mer enn tall. Marie Simonsen tolker politikken, ofte på en underholdende måte. Det bidrar til interesse, og kanskje forståelse. Det trengs. Men jeg mener samtidig at vi trenger alle oss som supplerer og utfordrer de tradisjonelle mediene. Vi har andre perspektiv å bidra med.

Men Marie Simonsen er langt mer synlig i debatten enn dere med andre perspektiv, enn si Ladbrokes og andre bookmakere?
– Joda. Men mange nordmenn gambler på nett, og Dagbladets opplag synker jo stadig...

La oss kjapt svinge innom USA igjen, siden alle norske trender starter der. Obamas valgkamp kjørte tungt på big data; de visste ekstremt mye om velgerne.
– Ja, blant annet fant de ut at måten å få kvinner mellom 40 og 49 på vestkysten til å spytte inn penger i kampanjen på, var å lodde ut en middag med George Clooney – ingen andre hadde visstnok så sterk tiltrekningskraft på denne demografiske gruppen, ifølge Obamas tallknusere...

Og mitt spørsmål er: Kommer dette til Norge nå? Vil partiene plutselig vite alt om oss, basert på vanvittige dataprogrammer, algoritmer og kryssreferanser?
– Arbeiderpartiet kan jo lodde ut en middag med Kurt Nilsen, kanskje? De sliter jo på Vestlandet... Mer seriøst: Det er ikke like mye penger i norsk valgkamp, så det vil aldri bli snakk om apparat av samme dimensjoner som Obamas. Dessuten står personvernet sterkere her til lands, noe som begrenser individinformasjonen. Men også norske partier har folk som skaffer spesifikk kunnskap om velgerne, blant annet for å vite hvilke dører det er verdt å banke på under valgkampen. Det vil vi se mer av framover.

Litt i samme gate: Du er blitt kalt Norges Nate Silver. Vil statistikknerder som deg dominere valganalysene i Norge framover?
– Jeg tviler på at medier flest drar dekningen i den retningen. Men det finnes unntak: Nationen har begynt å legge ut alle bakgrunnstall fra målinger på sin nettside. Dagens Næringsliv bruker gjennomsnittsmålinger når de analyserer det politiske landskapet. TV2 er også ganske gode på trender og bakgrunn – selv om de ofte bare deler den kunnskapen i nisjene sine; på blogg og Nyhetskanalen. NRK, på den andre siden, er skikkelig dårlig på å analysere trender og viktige data. Ofte publiserer de ikke selv et minimum av bakgrunnstall, som antall spurte og tidspunkt for målingen. Noen Nate Silver får vi neppe, men jeg ser ikke bort i fra at blogger som min vil kunne få en noe større leserkrets i tiden som kommer.


Nate Silver er også blogger.
– Ja, men bloggen er integrert på New York Times' plattform.

På samme måte som Aftenposten opprettet en blogg til deg?
– Hehe, kanskje det. Den bloggen har jeg ikke oppdatert på nesten ett år. Blant annet fordi Aftenposten har gjemt bort bloggerne sine.

Valgsystemet i Norge gjør det vel vanskelig å tippe like riktig her som Silver gjorde i USA?

– Absolutt. I USA er det flertallsvalg, her er det forholdstall som gjelder. Det gjør det vanskeligere å tippe. Og ordningen med utjevningsmandater kompliserer prediksjonene ytterligere. Ved forrige valg førte Venstres fall under sperregrensen til at jeg bommet på en del av mandatene i mine prognoser. Forholdstallsordningen gjør også at det er knyttet spenning til utfallet i alle valgkretsene her. I USA er utfallet derimot omtrent avgjort på forhånd i rundt 40 valgkretser, bare de siste ti vippestatene er det knyttet reell spenning til.

Så Silvers prestasjon var egentlig å tippe riktig i ti av ti delstater, ikke 50 av 50?
– Ja. Enhver med et minimum av kunnskap kan forutsi resultatet i 40 delstater i USA.

Alle disse norske særegenhetene du ramser opp skulle vel bety at vi må slite med Simonsen og kompani også i fremtiden?
– Vi sliter ikke med henne, om du spør meg. Hun gjør jobben sin. Men det er sant at det er vanskelig for meg og alle andre som påstår at vi kan dette i Norge. Valgordningen gjør det vanskelig. Det er nesten umulig å spå alle de 169 stortingsmandatene. Ved siste valg klarte jeg 150. Det med Venstre og sperregrensa ødela mye.

Hva er målet for årets valg?
– Jeg bør slå meg selv fra forrige gang. Klarer jeg 155, er jeg bra fornøyd. Men egentlig håper jeg å bikke 160...

Jøss, det får man si. Noe litt annet, men likevel ikke: Slik ser topp sju-lista ut over besøkende til Dagsnytt 18 i 2011: Harald Stanghelle var 17 ganger på besøk; Marie Simonsen 13; Lars Helle 12; Arne Strand; Elisabeth Skarsbø Moen; Per Edgar Kokkvold og Anders Giæver 10 ganger hver. Og du?
– Jeg har bare vært der en eneste gang. Jeg er ikke i den klassen der.

Det er bare synsere i den klassen. Du og dine er i mindretall i norsk offentlighet – enn så lenge, i alle fall. Men om dere tallknusere skulle slå gjennom på samme måte som dine likesinnede i USA nå har gjort – kan det true demokratiet på sikt?
– Hva tenker du på da? At kunnskap truer demokratiet?

Kunnskap er livsfarlig! Nei, jeg tenker på at databaserte spådommer blir så sterke og godt funderte at de til slutt kan bli selvoppfyllende?
– Det er forsket på bandwagon-effekten, altså at velgere kaster seg på vinnertoget. Det er ikke funnet særlig empirisk belegg for det. Jeg ser ingen stor fare i selvoppfyllende spådommer. Obama ville ha vunnet valget uavhengig av Nate Silver, for å si det slik.

På samme måte som Høyre vinner stortingsvalget i høst uansett hva du måtte spå?
– Høyre kommer nok til å overta regjeringsmakten i Norge uavhengig av meg, ja.

Aps lille mulighet

Denne skribent debuterer som forfatter i disse dager. Så det aller meste av tiden har gått med til å konsentrere seg om det i det siste (vil du ha boka tilsendt, så send meg en mail på svein.tore.marthinsen@sosialkommunikasjon.no). 

Men jeg gjør forsyne meg en debut til i dag. Nei, ikke seksuelt, men som fast spaltist i min lokalavis Romerikes Blad. Skjønt, det er vel riktigere å kalle den for en regionavis. Under kan du lese de ordene jeg valgte å debutere med.   

Det meste tyder i dag på et regjeringsskifte. Er valgløpet kjørt for Ap og de rødgrønne?

Sola skinner på Høyre og Erna Solberg om dagen. I Høyres beste fylke, Akershus, ville et valg i dag trolig gitt partiet over 40 prosent og halve Akershus-benken, i følge mine beregninger. Høyres frammarsj er så bred og massiv at vi som forsøker å forstå og forklare partiets opptur, må lete etter et bredt spekt av årsaker.

Den største og viktigste grunnen er trolig at mange velgere nå ønsker et skifte. De rødgrønne, med Jens Stoltenberg i front, har styrt i snart åtte år. Det er lang tid, og suget etter noe annet har økt i velgermassen. Mange velgere ser på Høyre som den klart beste garantisten for å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Dernest har Høyre lyktes til de grader med sin retoriske omlegging i retning av å snakke mer om mennesker og mindre ommilliarder. Kalkulatorpartiet har blitt varmere, det har appell til velgere som vipper mellom Ap og Høyre. I tillegg har Høyre nytt godt av at velgerkonkurrentene på borgerlig side har slitt. KrF har hatt indre problemer, Venstre og Lars Sponheim rotet det til i forrige valgkamp og Frp har trøblet med både skandaler og velgerkonjunkturer som etterspør trygghet framfor systemkritikk.

Bakgrunnstall fra meningsmålingene tyder på at over 100 000 velgere har gått direkte fra Ap til Høyre siden valget i 2009. Det er oppsiktsvekkende mange. Med slike overganger på valgdagen, er Ap og de rødgrønne sjanseløse på å beholde makten. Skal Stoltenberg og co ha nubbesjans, så må de hente tilbake veldig mange av de som har meldt overgang til Høyre. Det er en krevende oppgave. I tillegg må Ap klare to ting til. For det første så må mange av de som i dag svarer «vet ikke» når meningsmålerne spør om partipreferanse, mobiliseres inn mot valget. Høyre har i dag en velgerlojalitet på opp i mot 90 prosent, mens Aps ligger nede på 60-tallet. I tillegg er Ap avhengig av å hente en del frafalne Frp-velgere slik at det netto tapet til Høyre kan kompenseres og blokkbalansen holdes stabil.

Det er de matematiske forutsetningene for at høstens valg skal bli jevnt. Hva skal til politisk? «Vi hadde dårlige målinger også før valget i 2009» har vært trøsten blant de rødgrønne toppene. Men realiteten er at målingene var langt bedre for dem på samme tidspunkt for fire år siden. Den gang lå de rødgrønne på ca. 47 prosent i februar. Nå ligger de på rundt 37. Altså hele ti prosentpoeng bak «09-skjemaet». Det borgerlige forspranget er så stort at en «game-changer» nok er nødvendig. Altså noe som kan virkelig kan snu velgerbildet. Finanskrisen 2008/09 ble en slik ved forrige stortingsvalg. 22. juli-terroren ga Ap en sympatieffekt som raskt avtok, men som like fullt bidro til at partiet gjorde et bedre lokalvalg 2011 enn de ellers ville gjort. En ny krise eller katastrofe kan inntreffe og gi de styrende et «styringstillegg». La oss håpe det ikke skjer.

Da står Ap igjen med to muligheter: Enten at de borgerlige roter det til for seg selv ved at uenigheten mellom de fire opposisjonspartiene blir så synlig fram mot valget at troverdigheten i regjeringsalternativet smuldrer bort. Eller at Ap lykkes med strategien om å ta ned Høyres «varme-retorikk» og redusere partiets nyvunne velfredstillit såpass mye at mange av «flytvelgerne» kommer tilbake.

Det er ikke alltid at de som leder 2-0 til pause vinner fotballkampen. Men de har en stor fordel. Høyre har nå fordelen. Ap har en viss mulighet til å redusere og utligne, men muligheten er liten.                          

Å hjelpe hverandre

 For noen dager siden kom det en henvendelse på Facebook fra en samfunnsfaglærer:

Henvendelsen fikk mine tanker til å fare. På alle lærerne "der ute". Som lager opplegg. Og elevene som skal være en del av opplegget og lære om valg. Stortingsvalg. Et viktig element i demokratiet vårt. Et demokrati vi tar for gitt, men som vi ikke burde ta for gitt. 22. juli viste oss det.

Lærere og elever. Sammen kan de inspirere hverandre. Eller ødelegge for hverandre.. Sammen kan de skape et godt læringsmiljø der de positive opplevelsene dominerer. Eller et surt miljø der negativitet råder..

Videre tenkte jeg: Hva skal egentlig til for at Mona-Kristin Skogstad og hennes kolleger skal skape inspirasjon? Hva skal til for å skape et læringsmiljø der kunnskap, både den faglige og den sosiale, vokser fram i den enkelte elev?

Jeg tenkte tilbake på min egen tid på videregående. Hva gjorde vi i samfunnsfagtimene? Hva lærte jeg? Og jeg kom til en erkjennelse av at "opplegget" betyr mye. Læreren betyr mye. De gode lærerne er de engasjerte lærerne. De lærerne som klarer å formidle kunnskap på en måte som er levende. En måte som gjør at du virkelig får lyst til å lære mer, som skaper glød, som gjør deg nysgjerrig på faget.

Men så tenkte jeg en ting til: Elevene er vel så viktige. Å ha medelever som vil skape, i stedet for å ødelegge. Medelever som du kan lære av, og bort til. Elever som gjør at du gleder deg til skoledagen, i stedet for å grue deg.

Elevene er jo faktisk lærerens viktigste ressurs, tenkte jeg. Elever har også kunnskap som læreren kan trekke veksler på. Hvis læreren lar elevene slippe til. Hvis læreren gir elevene ansvar. Hvis læreren er så trygg på seg selv at hun involverer elevene i undervisningen. Lar dem være med og utforme "opplegget".

Etter at jeg hadde tenkt alt dette, så konkluderte jeg med at Mona-Kristin, og elevene hennes, har en forbaska viktig jobb å gjøre! Nemlig å skape dette opplegget sammen. Og realisere opplegget sammen. Slik at både lærer og elever kan mer om demokrati, valg og partier når valget er over. Men kanskje enda viktigere: Slik at lærer og elever skjønner at de kan hjelpe hverandre - for å få det til. Der de bryr seg om hverandre, og vil hverandre vel.

Tør en lærer be elevene om hjelp, så vil læreren trolig lære at elevene veldig gjerne vil hjelpe. Det er ikke noe nederlag, men en seier for både læreren som spør og elevene som hjelper. Tør en elev be læreren eller medeleven om hjelp, så vil han trolig erfare at både lærer og medelev vil hjelpe. Fordi det føles bra å hjelpe andre, og det føles verdifullt å bidra med noe som andre har bruk for. Det kan føre til at vi hjelper hverandre mer og bidrar mer. Det kan føre til at læringsklimaet blir bedre.

Mona-Kristin turde be meg om hjelp. Og jeg ville hjelpe henne. Derfor satt jeg meg ned og formulerte dette nokså lange svaret (til Facebook å være..) til henne.

Kanskje du, som er lærer og som leser dette og som skal lage valgopplegg nå snart, kan hente en ide eller to? Kanskje du, som er elev, kan foreslå en eller to ideer herfra til din lærer og klasse?

Kanskje du, som hverken er lærer eller elev, men har noen tanker om hvordan en klasse kan jobbe med et tema som valg, kan spille inne en tanke eller to i kommentarfeltet?

Og du, Mona-Kristin - takk for at du spurte. Det var hyggelig å kunne hjelpe. Jeg følte meg verdifull, og håper at jeg klarte å gi noe verdifullt tilbake..