For sterkt vern

Trond Giske (Ap), Kristian Tonning Riise (H) og Ulf Leirstein (Frp) har misbrukt sin makt og begått så grove tillitsbrudd at alle er fratatt sine ekstra tillitsverv som hhv. nestleder, finansleder og sentralstyremedlem (Giske), Unge Høyre-leder (Riise) og justispolitisk talsperson og parlamentarisk nestleder (Leirstein). Ett verv beholder de: Stortingsplassen. Partiene kunne ekskludert dem, men de ville ha fortsatt som uavhengige representanter. Det gjør at eksklusjon neppe frister partiene.

Det er gode grunner for at vi har et sterkt vern av stortingsrepresentanter. Stortinget er vårt øverste folkevalgte organ. De innvalgte 169 representantene er valgt av velgerne og gitt tillit til å ta beslutninger på folkets vegne i fire år. Formelt er den enkelte representant personlig valgt, og det er bortimot umulig å bli fritatt stortingsvervet, da må det ligge særs tungtveiende argument til grunn, som at man er tildelt viktig oppdrag utenlands, slik Jens Stoltenberg fikk fritak da han ble NATO-sjef.

Reelt sett stemmer velgere flest på parti og ikke på person. Mange velgere har liten kjennskap til hvem som står på valglistene, men de stemmer på partiet som står dem nærmest ut i fra politikken partiet står for. I realiteten er det nominasjonene i fylkespartiene, og en relativt liten gruppe partimedlemmer, som i stor grad avgjør personsammensetningen av Stortinget. Det er gode argumenter for å tillate større grad av personvalg til Stortinget, bl.a. at velgerne bør få mer innflytelse over hvilke mennesker som skal representere dem. Samtidig gir et sterkt partivalg den fordelen at politikk og saker trenger personifisering til side.

Et naturlig spørsmål i kjølvannet av Giske, Riise og Leirstein, og i lys av vårt sterke partivalg, er om deres tillitsbrudd burde fått konsekvenser for stortingsplassen. Jeg mener ja. De fikk før 2017-valget tillit i partienes nominasjoner på et åpenbart sviktende grunnlag og burde nå vært fjernet som representanter for sine partier. De bør få sjansen til å komme tilbake, men bare i så fall ved at de eventuelt klarer gjenvinne sin tapte tillit i nominasjonen i fylkespartiene sine før 2021- eller 2025-valget. Tillitsbruddene bør få større konsekvenser enn at disse ufortrødent kan fortsette i sine stortingsverv.    

Riise, Leirstein og Giske burde mistet sine stortingsverv

       
Velgerne har mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene. Det er også mye enklere å få fritak fra kommunestyrevervet, i mange tilfeller for enkelt. Men også en kommunestyrerepresentant har et sterkt vern. Og også ved kommunevalg stemmer velgere flest mer på parti enn person. En representant som velges inn, velges dermed inn også her primært fordi han eller hun er nominert av sitt parti til å representere det. Kjetil Hasselberg i Sørum ble valgt inn som Ap-representant i 2015, men fant ut at han ikke kunne stå inne for partiets politikk og er i dag «uavhengig» Venstre-mann. Han sitter fremdeles i kommunestyret og bidrar der til å berge et fortsatt Høyre-styre i kommunen. Det var neppe dette Sørum Ap og Aps velgere så for seg da han fikk deres tillit i 2015 – dette er å holde både parti og velgere for narr. Det burde ha vært en åpning i vårt system for at han kunne fratas sitt verv og erstattes med en vararepresentant.

Vernet om stortings- og kommunestyrerepresentanter er for sterkt. 


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 5. februar 2018