Tillit

Tilliten til Stortinget er høy. Men synkende.

Tillit. Ett av få begrep som staves likt både forlengs og baklengs. Treffende nok. For tillit handler om noe som går begge veier: Toveis relasjon mellom mennesker. Møter jeg deg med tillit, så er det lettere for deg å gjengjelde tilliten. Møter jeg deg med mistenksomhet, så vil jeg trolig få mistenksomhet i retur. Et samfunn preget av tillit til hverandre og myndigheter er å foretrekke framfor et samfunn preget av mistenksomhet og myndighetsforakt. Men det fordrer at vi som enkeltindivider, og personer med tillitsverv, viser seg tilliten verdig.   


Dette er en bearbeidet versjon av andre analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Tillitsfulle nordmenn
Forskere over hele verden har målt tillit i mange år. Nordmenn kommer gjennomgående ut blant de mest tillitsfulle folkene i slike undersøkelser. Vi stoler generelt på hverandre og vi stoler på myndighetene.

Stortinget er blant de institusjonene som nordmenn har aller mest tillit til. Det er, bokstavelig talt, en tillitserklæring til våre politikere og hele vårt politiske system. Tilliten er tuftet på en tro på at politikerne stort sett vil befolkningen vel og evner å fatte beslutninger på vegne av velgerne som i hovedsak er gode.

Lav tillit hindrer myndighetsutøvelse
Tillit er hverken en naturgitt eller en statisk størrelse. Mange steder i verden har tilliten både til hverandre og til det politiske systemet, hatt en fallende kurve de siste årene. Økende mistro, politikerforakt og mer konflikter følger i kjølvannet. Fallende tillit skaper også økende problemer for myndighetsutøvelse. Det gir ikke minst problemer i krisesituasjoner der god håndtering og evne til rask gjennomføring avhenger nettopp av tillit fra folk.

Pandemien har vist oss hvor nøye dette henger sammen og hvor store forskjellene kan bli fra land til land avhengig av hvor stor tilliten er. Det er en generell tendens til at land der folk har høy tillit til myndighetene har kommet bedre ut av pandemien enn land med lav tillit.  
 
I desember gjennomførte Norstat en tillitsmåling med 1 000 respondenter. Spørsmålet lød:

På en skala fra 1 til 10, der 1 står for ingen tillit i det hele tatt og 10 står for full tillit, hvilken tillit har du til Stortinget som institusjon? 

Svarfordelingen ser du i tabellen under:

Høy tillit til Stortinget
To av tre svar ligger i sjiktet 5-8. Og det er dobbelt så mange som har full tillit (10) til Stortinget som ingen tillit (1). I sum tolker jeg svarene dithen at befolkningen har god tillit til Stortinget. Snittet ligger på 6,5.

Norstat og deres oppdragsgiver Vårt Land v/nyhetsredaktør Veslemøy Østrem har generøst gitt meg innsyn i bakgrunnstallene. Etter å ha studert disse, så finner jeg grunn til å konkludere med at det er relativt små tillitsforskjeller i sosiale bakgrunn å spore. Men kvinner har litt høyere tillit til Stortinget enn menn. Oslo-folk har høyest stortingstillit, mens folk i Nord-Norge gjennomgående har lavest tillit. 

Rødt og Frps velgere har, ikke helt overraskende lavest tillit. Mens MDGs velger troner, kanskje noe mer overraskende, på tillitstoppen. 

Skandalesaker

Metoo bidro til at en rekke saker med uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering kom fram på ulike områder av samfunnet. Politikken var intet unntak. Med Trond Giske og Kristian Tonning Riise som de to mest omtalte. De misbrukte sin makt grovt over tid. Giske stod på terskelen til å kunne bli partiets neste leder og mulig statsminister for Ap. Riise var en oppadstigende stjerne i Høyre. Begge forsvant ut av rikspolitikken. Tilliten var borte, deres handlinger ødela.  

Politikeres føring av reiseregninger er gått grundig igjennom via utmerket graving av Aftenposten. Hege Liadal og Mazyar Keshvari ble tatt for å ha levert falske reiseregninger for flere hundre tusen kroner. Keshvari ble dømt til 11 måneder i fengsel. Påtalemyndigheten har bedt om ni månder fengsel for Liadal, dommen er ikke avgjort. Begges politiske karrierer ble lagt i grus. Tilliten forsvant.     

Det har i fjor sommer og høst vært en serie med pendlerbolig-saker der det ble dokumentert at sentrale politikere har fått goder de ikke skulle hatt. Med Kjell Ingolf Ropstad og Eva Kristin Hansen som de mest profilerte eksemplene. Det fikk følger for Ropstads statsrådsliv og partilederverv. Det fikk også følger for Hansens tid som stortingspresident som ble av det sylkorte slaget. Stortingets administrasjon har også kommet dårlig ut av dette – både kontrollrutiner og informasjon har vært for dårlig.

På toppen har vi Per Sandbergs Iran-tur og avgang, Listhaugs Facebook-post og statsrådsfall, Wara-saken og ikke minst overskridelser i milliardklassen rundt stortingsgarasjene relativt friskt i minne. Det siste felte både daværende stortingspresident Olemic Thommessen og stortingsdirektør Ida Børresen.   

  

Gjenreise tillit?

Med dette bakteppet er det nesten utrolig at tilliten til Stortinget fortsatt er såpass høy som den er. Det tyder på at mange velgere også ser forbi slike saker og at tilliten bygger på en mer grunnleggende tiltro til selve systemet. Samtidig har tilliten ligget en del høyere før. Respons, som utfører tilsvarende målinger, målte så sent som i fjor sommer et klart høyere nivå (på opp mot 8,0). Og i en Norstat-måling for Aftenposten før jul, svarte to av tre at de hadde fått mindre tillit etter pendlerbolig-sakene. Det tyder på at velgerne også blir påvirket av slike saker – noe annet ville nesten vært skremmende.  

Den nye stortingspresidenten Masud Gharakhani har kalt det en tillitskrise. Det er å overdrive. For som vi nå har sett, så er fortsatt tilliten til Stortinget generelt sett god. Men at både han, og de 168 øvrige representantene som innehar landets viktigste tillitsverv, har en betydelig oppgave foran seg de kommende månedene og årene for å snu tendensen og gjenreise den tilliten som har gått tapt, er det liten tvil om.

    Tegning: Egil Nyhus


Klarer de det, så vil Norge fortsatt kunne være et tillitsbasert samfunn, der sterk tiltro til vår fremste politiske institusjon, Stortinget, er en hovedpilar. Klarer de det ikke, så vil det kunne skape rystelser i vårt politiske system, som på kort sikt vil kunne avtegne seg både i år, ved lokalvalget neste år og ved stortingsvalget 2025.              



Dette er en bearbeidet versjon av andre analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Speiling av folket

Det blir stor utskifting på stortingsbenkene Buskerud, Nordland og Finnmark til høsten.

 

Representantene som vi velger inn på Stortinget 13. september er våre stedfortredere. De skal ta viktige politiske avgjørelser de neste fire årene på vegne av oss. Stortingsrepresentantene bør derfor speile befolkningen både politisk og sosialt.

Hvor sterk gjenspeilingen bør være, er et tema for evig diskusjon der gjenspeilingsperspektiv står mot kompetanseperspektiv. Diskusjonen har sine klassiske røtter i motsetningen mellom bundet og ubundet mandat. «Kompetansetilhengere» framholder at våre fremste politikere bør være mer kompetente enn et tverrsnitt av befolkningen fordi de da vil være bedre i stand til fatte gode avgjørelser. Kjønn, alder, bosted, inntekt osv. er slik sett av underordnet betydning.


Dette er et utdrag fra analysebrev nr 7 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. I dagens utgave får du også innsikt i situasjonen i Nordland og Finnmark. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Identifikasjon
Gjenspeilingshensynet tilsier at de beste avgjørelsene fattes når det er god, sosial bredde i den folkevalgte forsamlingen. I tillegg er det et gode at vi velgere lettere kan identifisere oss med folkevalgte som ligner oss selv.

I mine analyser legger jeg mest vekt på partirepresentasjon. Fordi partiene spiller en nøkkelrolle i vårt representative demokrati. Men den sosiale gjenspeilingen er også et moment som vi bør ha med oss. Derfor har jeg sjekket alder, kjønn og bosted på de som i øyeblikket ligger an til å komme inn på Tinget til høsten. Tendensen synes å være stor grad av over-representasjon av middelaldrende, stor geografisk spredning og jevnere kjønnsfordeling.

Vi skal nå se litt nærmere på tre av valgkretsene der endringene ligger an til å bli ganske så store: Buskerud, Nordland og Finnmark. Jeg baserer mine utregninger i valgkretsene på gjennomsnitt av de siste nasjonale målingene, lokale målinger og valgstatistikk.             


Kvinnedobling i Buskerud
H 2, Ap 2 (-1), Sp 2 (+1), Frp 1 (-1) og SV 1u viser min Buskerud-beregning nå. Frp har i øyeblikket mer enn nok med å berge ett av sine to mandater i kretsen, partiet holder sistemandatet med H som nærmeste aspirant. Rødgrønn overvekt 5-4 her sist kan dermed økes til 5-3 (Buskerud mister ett mandat).

Martin Kolberg, Lise Christoffersen, Masud Gharahkhani (Ap), Trond Helleland, Kristin Ørmen Johnsen (H), Morten Wold, Jon Helgheim (Frp), Per Olaf Lundteigen (Sp) og Arne Nævra (SV) har utgjort Buskerud-benken i inneværende periode. Fem av de ni ligger an til gjenvalg: Christoffersen, Gharahkhani, Helleland, Wold og Lundteigen. Det innebærer i så fall en gjenvalgsprosent på 56. Wold ligger mest utsatt til av disse pt. Det kan bli tre nye kvinner på benken: Sandra Bruflot (H), Sigrid Ilsøy (Sp) og Kathy Lie (SV). Bruflot er sikrest av disse, dernest Ilsøy, mens Lie ligger inne på utjevning.

Den store mannsovervekten på 7-2 kan dermed bli omvandlet til jevne 4-4. Snittalderen kan synke fra voksne 55 år til 52. Per Olaf Lundteigen blir etter alle solemerker eldst med sine 68 år, mens Sandra Bruflot trolig blir yngst med 30.

Antallet representanter med tilhørighet til Drammen ligger an til klart å gå ned fra 5 til 3.  

Dette er et utdrag fra analysebrev nr 7 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. I dagens utgave får du også innsikt i situasjonen i Nordland og Finnmark. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Drammen - en analyse

På oppdrag fra Drammens Tidende laget jeg en valgprognose for Drammen kommune. Denne ble publisert på lørdag (finnes kun på papir/pdf). Prognosen er basert på gjennomsnittet av alle nasjonale kommunemålinger i mai, omregnet til Drammens-nivå via faktorer som tar utgangspunkt i historisk valgstatistikk og lokale målinger. La oss først kikke litt på tallene:

Drammens Tidende kommer med egen lokalmåling for Drammen rundt St.Hans, og det blir interessant å se hvordan den harmonerer med mine tall (dette er måletallene fra i fjor høst). Høyre holder sistemandatet på min prognose, SV er nærmest å ta dette. Høyre og Frp har samlet 27 mandater, og er således greit over de 25 som tilsvarer flertallet. Men marginen er ikke større enn at det helblå flertallet, som også har vært et faktum i inneværende periode, kan ryke hvis Høyre og/eller Frp skulle falle noe gjennom valgkampen. 

Nå har Høyre vist stor vilje og iver etter å samarbeide inn mot sentrum i den perioden som er gått. Legger man inn de fire mandatene som KrF og Venstre til sammen har i følge mine tall, så er det et borgerlig forsprang på solide 31-18. Det virker så godt som uinntagelig. Den reelle og i praksis eneste muligheten som Ap har til å få sin toppkandidat Masud Gharahkhani som ny ordfører, ligger derfor i å få KrF og Venstre over på sin side - noe også Drammens Tidende valgte som hovedvinkling på sitt oppslag. Ap vil sikkert prøve på dette, men Høyre har over tid bygd opp et så godt forhold til sentrumspartiene i denne byen at et sidebytte ikke virker særlig sannsynlig.

Det meste tyder pr. i dag derfor på fire nye år med Høyre og Tore Opdal Hansen i førersetet.

I skyggen av Høyre og Ap

Jeg hadde denne kronikken på trykk i Drammens Tidende i går: 

Mye vil handle om Ap og Høyre i den nært forestående valgkampen. Hvordan skal de andre partiene og deres kandidater komme seg ut av skyggen? 

Ap og Høyre kniver for tiden om å være landets største parti. Hadde kommunevalget vært avholdt i dag, så tyder meningsmålingene på at begge partier ville kunnet fått et resultat i sjiktet 27-28 prosent. Deretter følger Frp på 15-16 prosent og så er det et hav tilbake til de andre. Det betyr at i en rekke kommuner og fylker vil den kommende valgkampen handle mye om Ap og Høyre og deres kandidater. Buskerud er slett ikke noe unntak. I fylkestinget synes de to store å bli dominerende. Det samme gjelder i sentrale kommuner som Drammen, Øvre og Nedre Eiker, Røyken, Hurum og Lier.

Dette innebærer at de andre partiene vil få en betydelig utfordring knyttet til hvordan de skal få synliggjort sin politikk og presentert sine samfunnsløsninger for velgerne. Å komme seg ut av Aps og Høyres skygge er vanskelig, men ikke umulig. Høyre klarte å komme seg ut av Frps skygge under valgkampen i 2009. Frp kan klare noe tilsvarende nå. Men da fordres det at de får snudd den negative trenden de har vært inne i en stund – en trend som ble forsterket av Birkedal-saken. De må lykkes med å dreie oppmerksomheten over på sine beste saker i velgernes øyne. Og Frps beste saker er innvandring, skatter, avgifter og eldreomsorg. I så måte er det slett ingen ulempe for partiet at bensinprisen fyker i været og at Ap har gjort eldreomsorg til sin store valgkampsak. Det kan bli Frps redningsplanke.

På samme måte gjelder det for sentrumspartiene å få oppmerksomhet rundt sine gode velgersaker. For Sp er det distriktspolitikk – Per Olaf Lundteigen har nylig gjort et friskt forsøk på dette i lokalsykehusstriden med Ap. For Venstre er det miljø og for KrF er det familiepolitikk. Mens SV normalt scorer bra på skole og miljø, men for tiden er det ikke helt normalt der i gården.

Medier liker å personifisere. Det skal derfor ikke særlig mye fantasi til for å tenke seg at Erna Solberg og Jens Stoltenberg vil vies mye plass i riksmediene. De ledende lokalmediene i Buskerud; NRK Buskerud og Drammens Tidende, vil trolig kjøre fram duellen Tore Opedal Hansen vs. Masud Gharahkhani i sin valgkampdekning. Valgforskning har vist oss at velgerne i stor grad henter sin informasjon fra slike tradisjonelle medier og da særlig TV. Informasjon som de legger til grunn for sin stemmegivning. De store partiene bør dermed her ha en fordel.

En løsning for de som sliter med å få gjennomslag i tradisjonelle medier, er at de blir gode på sosiale medier som Facebook, blogg og Twitter og kommer ut med sine budskap der. Problemet med en slik strategi er imidlertid at velgerne ser på sosiale medier foreløpig kun som et politisk supplement til de tradisjonelle mediene. Kun åtte prosent av velgerne lot politisk informasjonsutveksling og kommunikasjon på sosiale medier påvirke sitt valg i 2009, i følge tall fra TNS Gallup. Dermed kan ikke det å være god her, erstatte opptreden på TV, i radio og aviser. Valget 2011 vil derfor ikke vinnes på Facebook. Samtidig er det mye som tyder på at sosiale medier blir et stadig viktigere supplement og om noen år er et meget reelt alternativ.

En annen mulighet for de øvrige partiene er at både medier og velgere går litt lei Ap vs. Høyre, Jens vs. Erna og Masud vs. Tore. Kjøres disse duellene fram knallhardt på et tidlig tidspunkt i valgkampen, så risikerer man at valgkampen vil bli gående på tomgang. Da kan det åpne seg et sug etter noe nytt og et rom for en overraskelse eller to. Det var dette som skjedde i valgkampen 09 da det meste i utgangspunktet lå til rette for Ap vs. Frp. Men Høyre fikk fart på sin valgkamp og tok i stedet tok mye av den posisjonen som mange på forhånd trodde var forbeholdt Frp. Dette viser at det slett ikke alltid går slik man tror. Får Ap eller Høyre en klart fallende kurve på målingene tidlig i valgkampen, så kan et slikt scenarium fort bli enda mer aktuelt. 

Skulle det komme noen positive overraskelser ved dette valget, så har jeg mest tro på at Frp eller Venstre vil stå for dem. For både SV og Sp sitter låst i regjeringsprosjektet og vil trolig ha mer enn nok med å forsøke og redde skansene fra 07. Også KrF ser ut til å måtte fortsette å slite i motvind ved nok et valg.

Høyre og Ap vil dominere årets valgkamp. Men dominansen trenger ikke bli så stor som det i dag ser ut til.