fredag 8. januar 2010

Valganalytikerens radikale svar

Min replikk til Ove Bengt Berg står på trykk i Klassekampen i dag:


Valganalytikerens radikale svar


I en artikkel (02.01) i Klassekampen om regjeringens framtidsutsikter, ble jeg titulert valganalytiker. Det har forvoldt Ove Bengt Berg et betydelig innslag av besvær. I et innlegg (05.01.) mener han tittelen er helt feilaktig fordi jeg, tross flere års valgstudier og leverandør av valganalyser og prognoser til en rekke ulike medier, angivelig ”mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning”.

Berg liker åpenbart ikke at jeg i ulike sammenhenger har pekt på det faktum at Stortingets fire opposisjonspartier Høyre, Frp, KrF og Venstre ved valget fikk 50 000 flere stemmer enn de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp, men at de rødgrønne p.g.a. valgsystemet fikk et flertall av mandatene.

Jeg ønsker en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning som tar det utmerkede demokratiske prinsippet om ”en velger, en stemme, en verdi” mer på reelt alvor. I stedet for dagens skjeve system hvor en stemme på et lite parti (som Rødt) teller mye mindre enn en stemme på et stort parti (som Ap). Og en stemme i et stort fylke (som Nord-Trøndelag) teller mer enn en stemme i et lite fylke (som Vestfold). Med et helt proporsjonalt system ville valgutfallet vært et helt annet. Det vet både Bernt Aardal, Ove Bengt Berg og jeg. Regjeringen hadde mistet sitt konstruerte flertall. Mens Rødt ville kommet inn med to mandater.

Berg mener jeg er reaksjonær. Jeg mener tvert i mot at dette synet på valgordningen er radikalt og framtidsrettet, og jeg tror tiden jobber for det.


2 kommentarer:

  1. Sjekk datasimuleringene til Aardal en gang til. Med hele landet som valgdistrikt og ingen sperregrense ville det blitt 84-84, med pengsjonistpartiet på vippen. Mulig du har studert statsvitenskap en gang i tiden, men ved å forandre valgordningen forandrer du også velgeratferd. Folk motiveres til å stemme på alt mulig rart, vi risikerer dermed å få ørten små og useriøse partier på Stortinget, og resultatet over tid blir null manglende styringsstabilitet (noe en høyremann burde være opptatt av, jf. nærlingslivets forutsigbarhet).

    I Italia har de en valgordning som ligner den du ønsker. Der har de snart hatt 50 regjeringer siden andre verdenskrig, økonomisk stagnasjon og økende sosial misnøye. Mener du at Italia er mer demokratisk enn Norge? Faktum er at Norge har blant de mer proporsjonale valgsystemene i vest-Europa. Geografielementet i mandatbrøken er også grei nok som en proxy for det faktum at perifere strøk langt unna Oslo har mindre innflytelse.

    SvarSlett
  2. Apropos Aardal. Jeg synes kommentaren hans er meget snodig:
    "Påstanden om at de rødgrønne partiene ville miste flertallet hvis hele landet var en valgkrets er med andre ord bare delvis riktig, ettersom heller ikke V, KrF, H og FrP ville fått flertall alene".

    For realiteten er at påstanden om at de rødgrønne ville mistet flertallet er helt korrekt - det viser jo faktisk hans egen beregning!

    Jeg synes også at din referanse til Italia er merkelig. Italia byttet til en mer proporsjonal valgordning i 2006 etter lenge å ha hatt klare innslag av flertallsvalg. Landets mange skiftende regjeringer opp igjennom må således skyldes helt andre forhold enn valgordningen.

    Når det gjelder Pensjonistpartiet, så tror jeg det ville vært en berikelse av det norske politiske systemet. Det er viktig, også demokratisk sett, at det er mulig for nye partier å nå fram slik at det ikke bare er de gamle traverne som går igjen og igjen. Da kan systemet stivne i formen.

    SvarSlett