Venstresiden ligger nede

Hadde denne analysen av den radikale norske venstresidens problemer på trykk i Drammens Tidende i går:


Radikal venstreside ligger nede


SV og Rødt får det ikke til – verken i Buskerud eller på landsbasis. Hva er galt?

Jeg levnet ikke SV særlige muligheter for et godt stortingsvalg i mine førvalgsanalyser. Spådommen holdt bra stikk. Men det gikk enda verre enn jeg trodde. Buskerud SV havnet til og med under 5-tallet, noe som medførte at også utjevningsmandatet glapp for Magnar Bergo. Rødt hadde en historisk sjanse til å utnytte SVs høyredreining i regjering. Partiet rotet bort muligheten. Fattige seks tideler var alt man klarte å skrape sammen i fylket. I sum stemte drøyt 7 000 Buskerud-velgere på disse to partiene som skal utgjøre det reelle venstre i norsk politikk (Ap er noe bortimot et sentrumsparti). Det er stusselige greier når en vet at 142 000 velgere avga stemme.

SVs hovedproblem er at de lekker velgere til Ap og hjemmesitterne. Helt fra valgkampen i 2005 og fram til i dag, har det stort sett gått utforbakke for partiet som ble dannet på Ap-opposisjon og motstand mot NATO. Hovedårsaken er at mange velgere ikke liker det de ser av SV som regjeringsparti. Kameler slukes på kjerneområder som skole, miljø og utenriks i en slik grad at velgerflukten blir massiv. Velgere stemmer ikke SV fordi de vil at det skal være et ansvarlig styringsparti. Velgere stemmer SV fordi det skal være et tydelig og klart venstrekorrektiv til Ap. Det er det lenge siden SV har vært, og derfor har partiet falt dramatisk mye.

Partileder Kristin Halvorsen skjønte omsider, etter nok et svakt valg, at finansministerposten ikke er det lureste en SV-leder kan sitte med i regjering. Byttet til kunnskapsdepartementet signaliserer et ønske om at partiet i større grad skal ri sine hjertesektorer og overlate den helhetlige styringen til Ap. Det var et fornuftig grep. Men det kommer trolig altfor sent. De siste ukene har vi sett et kraftig Ap-fall på meningsmålingene, bl.a. som et produkt av biodieselavgift og sykelønnsinnstramning. I ”gamle dager” førte store Ap-fall automatisk til sterk SV-framgang. Så skjer ikke nå. Riktignok er det et lite pluss å spore, men et svakt sådan. Det henger sammen med at velgerne i liten grad går til SV for å straffe Ap. Fordi det ikke er noen straff lenger. Derfor søker de heller til Høyre og Frp, eller hopper opp på gjerdet.

SV har makt og har fått visse gjennomslag i regjering. Problemet er at tapene har blitt langt synligere enn seirene. Derfor er det vanskelig å se hvordan SV skal greie å vokse til høyder ala 2001 uten at man først kommer seg ut av regjering. SV og Kristin Halvorsen sitter bundet til regjeringsmasten og synes å være villig til å selge det meste av partisjelen for fire taburetter. Antagelig må det et enda svakere 2011-valg til før man ser seg om etter utgangen. Fordi et rødgrønt samarbeid på mange måter er partilederens hjertebarn, og det sitter uhyre langt inne å innse at prosjektet er en velgermessig katastrofe for partiet.

Både SV og Rødt fikk en gyllen mulighet servert da finanskrisen braste løs. For var ikke krisen en konsekvens av den tøylesløse formen for kapitalisme som begge partier har bygget sin eksistens på å opponere mot? Vi har imidlertid hørt heller lite til gode alternativer. I stedet bekreftet Halvorsen den tidligere britiske statsminisiter Margaret Thatcher sin tese om ”There is no alternative” da hun i Norges største avis i fjor oppfordret folk til å shoppe mer for å få hjulene i gang. Hun fulgte opp med praktisk politikk der det ble pøst på med penger til ulike stimuleringstiltak. Stimulere til hva? Jo, stimulere til å få fart på økonomien igjen. Markedsøkonomien. Kapitalismen. Mens Rødt-leder Torstein Dahle på sin side leverte et kapitalismeangrep over mange sider i fjorårets første utgave av tidsskriftet Samtiden, men uten å presentere noe annet til alternativ enn vage formuleringer om at han ”arbeider for et sosialistisk samfunn”. Hva dette sosialistiske samfunnet egentlig skal innebære og hvordan vi skal komme dit, framstår uklart. Væpnet revolusjon er visst ikke helt greia lenger, ei heller i Rødt. For den jevne velger framstår like fullt Rødt fortsatt for ekstremt og sært.

Fram mot valget i 2011 gjelder det for begge partier å forsøke og forsvare sine få skanser lokalt. For Rødts vedkommende handler det om et par kommunestyrerepresentanter på Ringerike og en på Kongsberg. SV har noen flere, men det var jammen ikke mange representantene de klarte å kare til seg i 2007. Med et Norge i krig i Afghanistan og et politisk landskap som skriker etter venstreradikal opposisjon, så framstår de to partiene som normalt skal utgjøre slik opposisjon, som grå og tannløse.

Det er et demokratisk problem.

Oppdatert: Bloggeren Vigdis mener at Rødts og SVs problemer tvert i mot er en styrke for demokratiet. Hva mener du?