Farsrollen og skrivesperre

For drøye fire måneder ble jeg pappa til en sønn.
- Du som er sånn skribent og greier...du skal vel skrive om farsrollen nå, har mange sagt til meg siden da.
- Ja, vi får se på det, repliserer jeg.

Men jeg har ikke skrevet noen ting om denne rollen (er det en rolle i grunn?). Til nå. Det er noe der som sperrer. Kanskje fordi det er for nært. Kanskje fordi det er for personlig. Kanskje fordi dette har så mange skrevet så mye og så bra om før. Eller kanskje fordi jeg ikke får det til.

Jeg kunne ha skrevet om gulping, våkenetter, bleieskift og tilsidesettelese av egne behov. Jeg kunne ha skrevet om at det faktisk er en reell og spesiell nærhet mellom mor og barn som vi menn (æsj, generaliserer jeg nå?), i alle fall det første leveåret, ikke vil komme i nærheten av enda så mye og så hardt vi bare prøver. En nærhet som antagelig er et produkt av at mor har båret barnet frem i ni måneder og at mor er den eneste som kan gi barnet morsmelk. En nærhet som antagelig har med biologi å gjøre, enda enkelte feminister sikkert hevder noe annet.

Jeg kunne ha skrevet om gode øyblikk og slitsomme øyeblikk og øyeblikk som er helt på det jevne. Jeg kunne ha skrevet om alt dette og mye mye mer.

Men jeg lar det vær. I alle fall enn så lenge.
Kanskje en dag...når valget er over. Men bare kanskje.