Damenes aften

«Hallo. Vi er to damer, Marianne Trondsen og jeg, Aud Gunleiksrud, som driver Damenes Aften på Herredshuset på Jessheim. Vi har holdt på i sju år. Her er det mye forskjellig. Nå får vi Gunhild Lærum på besøk. Vi vil at hun skal bli intervjuet – om å ha det yrket og posisjonen hun har. Kan du gjøre det?»

Denne SMS-en dumpet nylig ned hos meg. Jeg måtte tenke litt. Damenes aften? Lærum? Intervju? Tre ting som egentlig er utenfor min komfortsone. Jeg driver mest med politikk, politikere, analyse og slikt. Men så har man jo så forbaska godt av å komme seg ut av den berømte sona der innimellom. Og Lærum, som jeg aldri hadde møtt, men som jeg jo deler spalte med her i avisa, virket å være et meget interessant «intervju-objekt». Dameaften? Vel, vel, dame blir jeg nok aldri – men skitt au – vi lar det stå til. Så jeg sa ja. På torsdag møttes vi. Lærum og jeg. Og 150 damer. Til samtale. Om oppvekst på Bjørkelangen. Jusstudier i Oslo. Advokatfirma på Lillestrøm. Tunge straffesaker. Om rettsstat og rettssikkerhet.  Mennesker. Familieliv. Forfengelighet. Og om fotball og LSK.


                       

Hun var et ganske så takknemlig intervjuobjekt, Gunhild Lærum. Jeg ble sittende og lytte til historiene, som hun nok har fortalt mange ganger før, medievant som hun er, men mest av alt til budskapet. Særlig var det to ting som fanget min interesse. Hun sa hun ble en bedre straffeadvokat av å være bistandsadvokat. Fordi erfaring med bistand gjorde henne til en mindre bøllete straffeadvokat. For oss utenforstående kan det virke rart at man en dag kan være på offerets side, og neste dag forsvare en gjerningsmann. Men ikke for henne, tvert i mot utviklende og bra. Selv om det nok finnes ofre som opp igjennom også har oppfattet Lærum som bøllete og ufin.  

Det andre jeg festet meg særlig ved, var at hun sa at det handler om mennesker. Også de som begår de mest grufulle handlinger, er mennesker. Det er menneskene hun forsvarer, ikke handlingene. Fordi de har krav på et forsvar og en rettferdig rettergang. Lørenskog-moren, som nylig ble dømt for å ha drept begge sine sønner, mislyktes med å ta sitt eget liv. Hun hadde i den første fasen etter ugjerningene, kun sin advokat Lærum å snakke med. Dvs. det var ikke noe snakking de første månedene, kun sjokk og gråt. Lærum forsvarte også «Lommemannen» Erik Andersen. Han ble dømt for 66 overgrep mot unge gutter. Hun kunne fortelle at han trolig ville begått langt færre overgrep og stoppet mye tidligere hvis han hadde hatt noen å snakke med. Hvis det hadde vært et lavterskel-tilbud. Det er grunn til å gjøre seg noen refleksjoner over hvordan samfunnet vårt kan forebygge bedre. Men selv Lærum har sagt nei til å forsvare noen. Hun sa nei til Anders Behring Breivik. Sønnen truet med å flytte hvis mamma forsvarte ham.



Jeg tittet ut i salen. Og så oppmerksomme damer som lyttet. Som stilte interessante spørsmål. Som var levende til stede. Det var så godt å se, og jeg tok meg i å tenke – for en flott arena dette er! Ethvert sted på hele Romerike burde ha sin Aud Gunleiksrud og Marianne Trondsen. Som drar i gang, legger til rette og skaper innhold som gjør at folk møtes. Gjerne med noe substansielt i bunn. Det tror jeg Gunhild Lærum bidro til den kvelden.

Takk for damekvelden!  

Farsrollen og skrivesperre

For drøye fire måneder ble jeg pappa til en sønn.
- Du som er sånn skribent og greier...du skal vel skrive om farsrollen nå, har mange sagt til meg siden da.
- Ja, vi får se på det, repliserer jeg.

Men jeg har ikke skrevet noen ting om denne rollen (er det en rolle i grunn?). Til nå. Det er noe der som sperrer. Kanskje fordi det er for nært. Kanskje fordi det er for personlig. Kanskje fordi dette har så mange skrevet så mye og så bra om før. Eller kanskje fordi jeg ikke får det til.

Jeg kunne ha skrevet om gulping, våkenetter, bleieskift og tilsidesettelese av egne behov. Jeg kunne ha skrevet om at det faktisk er en reell og spesiell nærhet mellom mor og barn som vi menn (æsj, generaliserer jeg nå?), i alle fall det første leveåret, ikke vil komme i nærheten av enda så mye og så hardt vi bare prøver. En nærhet som antagelig er et produkt av at mor har båret barnet frem i ni måneder og at mor er den eneste som kan gi barnet morsmelk. En nærhet som antagelig har med biologi å gjøre, enda enkelte feminister sikkert hevder noe annet.

Jeg kunne ha skrevet om gode øyblikk og slitsomme øyeblikk og øyeblikk som er helt på det jevne. Jeg kunne ha skrevet om alt dette og mye mye mer.

Men jeg lar det vær. I alle fall enn så lenge.
Kanskje en dag...når valget er over. Men bare kanskje.

Det aller verste man kan si til ei dame

Hva er det aller verste man kan si til ei dame? Det er det altfor destruktive spørsmålet som jeg av en eller annen uforståelig grunn, funderer litt på nå. Jeg synes at jeg har funnet fram til sju utmerkede kandidater på høyre side her - som du kan stemme på.

Eller har du noen enda bedre forslag?


PS: Bør bli ferdig med denne tankerekken fort, fort, slik at man heller kan konsentrere seg om å fokusere på hva det aller beste man kan si, er...