Hvorfor faller Ap?

Ap faller. Etter at partiet februar 2015 toppet ut på 42 prosent, har man falt hele 14 prosentpoeng ned til dagens labre 28-nivå. Det er ca 400 000 velgere netto som har gått fløyten. Hva har gått skeis for Ap? Mye. Partiet har bygd mye av sin strategi rundt å gjøre valgkampen til en kamp om ledighet. Et Norge i krise, med økende ledighet og en blå regjering som handler for sent og for lite, skulle dominere dagsorden. Men Norge har den sterkeste økonomiske veksten på fire år, i følge ferske tall fra SSB. Ledigheten synker. Norge går bedre enn Aps retorikk tilsier. Dermed stemmer ikke virkelighetsbeskrivelsen med hva folk oppfatter. Partiet framstår i stedet sutrete og for opptatt av å snakke Norge ned.

Dernest sliter Ap med at alternativet til de blå er uklart. Ved valgene i 2005, 2009 og 2013 stod Ap i spissen for en rødgrønn allianse sammen med Sp og SV. Nå har SV frigjort seg, og MDG og Rødt er ikke ønsket inn i et forpliktende samarbeid. Det betyr at «oss eller kaos»-kortet som Ap med hell har kunnet bruke tidligere, ikke fungerer i år. Fordi det er vel så kaotisk på rødgrønn side som på borgerlig. Ap har dessuten fridd til KrF og V, det kan ha blitt oppfattet som vinglete. Både Venstre og KrF er lite populære i mange Ap-kretser, og normalt svært så Ap-vennlige LO er oppsiktsvekkende fraværende i denne valgkampen.

I tillegg ser vi tegn til at flerdimensjonale konfliktlinjer og en fragmentert velgermasse er i ferd med virkelig å gjenspeiles i partioppslutningen. Både MDG, Rødt og SV er på vei opp og fram, Ap lekker mange velgere til disse. Ap opplever en konkurranse fra potente partier til venstre for dem selv som de ikke har opplevd på lenge. Dessuten framstår fortsatt Sp som et klarere distriktsalternativ enn Ap fordi Sp står sterkere opp mot regjeringens «sentraliseringsreformer».

Høyre har også begynt å mobilisere «lillavelgerne» (velgere som står mellom Ap og Høyre) som Ap hadde inne. Frykten for en «reverseringsregjering» av Ap og Sp som skrur reformklokken tilbake, kan spille en rolle for disse. På toppen av det hele faller Aps lojalitet. Færre av Aps 2013- velgere sier at de vil stemme på partiet igjen. Dette er en svært skummel miks for Ap og oppskriften på valgnederlag.

Alle piler må snus de to ukene som gjenstår hvis Ap skal unngå valgfiasko. De må få agendaen over på sine beste saker: Helse, eldreomsorg, skole og skatt. Med et forbehold for skatt. For normalt sett er det en god Ap-sak fordi den tydeliggjør forskjellen til de blå, og Ap kan framstå som et sosialt parti som prioriterer velferd foran skattelettelser til rikingene. Men i år går Ap til valg på store skatteøkninger. Det er dristig. Kanskje mest dumdristig, fordi det blir i overkant pedagogisk krevende å forklare.

Trøsten for Ap er at de har mange gjerdesittere som kan mobiliseres i sluttfasen hvis partiet får sving på valgkampavslutningen. Partiet har også en tendens til å bli undervurdert av målingene. Og ikke minst: Andre opposisjonspartiers framgang kan fortsatt sørge for rødgrønt flertall og regjeringsskifte.

Hvor kan Ap-mandater ryke? Det har lenge sett vanskelig ut for partiet å beholde sine 4 i Nordland. Også i Telemark sliter man tungt med å beholde sine 3. I Oslo er sjettemandatet til Ap i fare. Mens Ap nå også har begynt å trøble med å holde femtemandatet i Akerrshus. I Oppland er Frps framgang i ferd med å gjøre Aps tredjemandat der meget utsatt. Mye tyder på at utjevningsmandatet i Vest-Agder også kan gå fløyten. Vestfold, Østfold og Rogaland er i øyeblikket partiets beste plussmuligheter, men fortsetter den negative utviklingen for partiet så blir det bare status quo også i disse kretsene.


Teksten er en omarbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 27. august 2017   

Utjevningsmandatene

Ved stortingsvalget i 1989 ble en ordning  med utjevningsmandater for første gang praktisert her til lands. Bakgrunnen for ordningen var et ønske om å redusere skjevheter i valgsystemet; øke proporsjonaliteten mellom stemmer og mandater og dermed redusere favoriseringen av store partier. Innføringen av Listeforbund i 1985 var en slags forløper. En svakhet ved den ordningen var at den forutsatte valgsamarbeid mellom små partier for å virke utjevnende. Små fløypartier som SV og Frp, med små alliansemuligheter, ble i praksis disfavorisert. Ordningen ble først og fremst utnyttet av Sp og KrF.

Stortingsvedtaket om en sperregrense på fire prosent og åtte utjevningsmandater var et kompromiss der Ap opprinnelig kun ønsket å fjerne listeforbundet, og ikke ønsket utjevningsmandater, mens KrF, Sp og SV ønsket ti utjevningsmandater og en sperregrense på tre prosent. Ordningen fikk virke ved fire valg og førte til utjevning på to måter: For det første ga det, som tenkt, en utjevning mellom partiene, noe som tjente småpartiene, særlig på fløyene. Frp tok i alt 8 av de 32 utjevningsmandatene i denne 16-årsperioden. SV 7, Sp 6, V 4, H 3, KrF 3 og Ap 1. Men ordningen ga også en utjevning mellom valgkretsene. Fylkesfordelingen, nedfelt i Grunnloven, var skjev i disfavør av folkerike kretser som Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Dette ble rettet noe opp ved at hele 26 av utjevningsmandatene gikk til disse fire kretsene i denne perioden.

Ved valget i 2005 ble utjevningsordningen endret. Nå ble det bestemt at hver valgkrets skulle få hvert sitt utjevningsmandat, antallet ble altså økt fra 8 til 19, parallelt med at det ble innført et poengsystem for fordelingen av (de 150) distriksmandatene der hver kvadratkilometer i valgkretsen teller 1,8 poeng og hver innbygger 1 poeng. Dette rettet i praksis opp noen av de store skjevhetene mellom valgkretsene, men samtidig knesatte man prinsippet om favorisering av arealtunge og folkefattige fylker gjennom arealfaktoren på 1,8 i Grunnloven.

En vanlig misoppfatning er at sperregrensen er absolutt og at partiene ikke kan bli representert på Stortinget hvis de ikke kommer over den. Men sperregrensen gjelder kun for å være med i kampen om disse 19 utjevningmandatene. Man kan altså utmerket godt komme inn på Stortinget med lavere oppslutning enn fire prosent nasjonalt, så lenge man har styrke nok i en valgkrets til å vinne ett av distriktsmandatene, også kalt direkte mandat. Slik f eks Aune-listen gjorde i Finnmark i 1989, slik RV gjorde i Oslo i 1993, slik Kystpartiet gjorde i Nordland 1997-2005, slik Venstre gjorde i 2001 i Akershus og Oslo og slik MDG har gjort i Oslo i inneværende periode.
           
For å bestemme hvordan de 19 utjevningsmandatene fordeles, ser man på hvordan de 150 første distriktsmandatene faktisk ble fordelt ved valget og sammenligner med hvordan de hadde blitt fordelt hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom hva partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I 2013 vant f eks. KrF fem distriktsmandater (Rogaland 2, Hordaland 1, Vest-Agder 1 og Møre og Romsdal 1). Partiet skulle, ut ifra stemmetallet, hatt ti mandater hvis landet var en krets med 169 mandater. Ergo ble KrF tildelt fem utjevningsmandater (10-5=5). SV fikk to distriktsmandater (Oslo og Hordaland). Partiet skulle hatt sju ut i fra stemmetallet. Dette ga dem fem utjevningsmandater (7-2). Osv.

For å finne hvilke personer som tildeles utjevningsmandatene, ser man på andel «ubrukte stemmer» i hver valgkrets. Her beregnes det stemmekvotienter.  Stemmetallet på partiet i den enkelte valgkrets divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak distriktsmandatene i samme krets. I 2013 hadde Venstres Iselin Nybø i Rogaland høyest restkvotient (0,59). Hun ble derfor tildelt utjevningsmandat nr. 1. Nest høyeste ubrukte stemmeandel hadde Bård Vegar Solhjell (SV) i Akershus. Tredje høyest lå Janne Sjelmo Nordås (Sp) i Nordland. Nr 4. var Malin Stensønes (KrF) i Akershus. Men siden Bård Vegard Solhjell allerede hadde tatt utjevningsmandatet i Akershus, så fikk hun ikke mandat. Slik fortsetter man til alle 19 utjevningsmandater er fordelt, det er altså en kombinasjon av ubrukte stemmer (restkvotient), antall utjevningsmandater pr. parti og kun ett mandat pr krets, som legges til grunn. Det 19. og siste utjevningsmandatet gikk til Andre Skjelstad (V) i Nord-Trøndelag i 2013. Han kom inn med en restkvotient på kun 0,17.

Er det noe mønster i hvilke valgkretser som partiene plukker utjevningsmandat i? Ser vi de tre valgene der nåværende utjevningsordning har blitt praktisert under ett, så kan man kun svare et betinget ja på det. Både i Oslo, Aust-Agder og Østfold har KrF plukket utjevningsmandatet alle tre gangene. Mens i Buskerud har Sp tatt dette hver gang.  Men i øvrige kretser har det variert. Størst har variasjonen vært i Akershus, Finnmark, Hordaland, Møre og Romsdal, Nordland, Oppland, Rogaland, Troms og Vest-Agder. Her har det vært forskjellig parti hver gang som har tatt ujevningen. Mens i Hedmark (SV), Nord-Trøndelag (V), Sogn og Fjordane (V), Sør-Trøndelag (KrF), Telemark (KRf) og Vestfold (SV) har ett parti tatt utjevningen to av tre ganger.

Ser vi blokkmessig på fordelingen av utjevningsmandater, så tilfaller de oftere borgerlige enn rødgrønne partier. I 2005 ble det 15-4 borgerlig. I 2009 ble det 12-7 borgerlig. Og i 2013 11-8 borgerlig. Dette henger sammen med at de rødgrønne, med unntak av SV, som regel vinner flere distriksmandater enn de skulle hatt ut i fra stemmetallet. Ap, i kraft av å være størst, nyter godt av "sperredivisoren" (første delingstall i deletallsrekken når fordelingen av distriksmandatene avgjøres) på 1,4, mens Sp, som står sterkt i utkant og svakt i folkerike kretser, nyter godt av arealfaktoren på 1,8.

Er stillingen mht. de 150 distriktsmandatene 80-70 i rødgrønn favør, slik min vurdering av de 19 valgkretsene akkurat nå er, så betyr det at de borgerlige må hente 15 utjevningsmandater for å få flertall. Får vi en reprise på fordelingen i 2009 og 2013, så går det altså mot rødgrønn seier. Mens en 2005-variant vil gi et borgerlig flertall. Men hvert valgoppgjør er unikt, så vi må se nærmere på de forutsetningene som gjelder ved årets valg.

Punkt 1 er å finne ut hvilke partier som kommer over sperregrensen. KrF, SV, V, MDG og Rødt er alle innblandet i kampen rundt grensen. KrF bør kunne klare det, de ligger på rundt 5 prosent i snitt og har et grunnfjell som skal være stort nok til å berge dem, også om det skulle butte i valgkampavslutningen. SV har et mindre grunnfjell, men har vist fin utvikling i denne valgkampen og har nå tall over 5 i snitt. Det bør gå, selv om vi skal huske at SV ble overvurdert av målerne før forrige valg. Venstre har vist en viss bedring i løpet av valgkampen, men har fortsatt litt vei opp til 4. Jeg tror det kan gå, men dette er bortimot 50-50. MDG har vist en god utvikling og ligger nå akkurat rundt 4 på snittet av målingene. Partiet har relativt lav velgerlojlaitet og falt kraftig de to siste ukene før 2013-valget, noe som gjør at jeg fortsatt heller litt til at de ikke klarer det. Men dette utfallet må holdes åpen. Rødt viser også klart positive tendenser og lukter på 3-tallet. Jeg tror det blir for langt fram til 4, og holder det derfor mindre sannsynlig at de klarer det.
     
Hvis vi legger inn som forutsetning at KrF, SV og V klarer sperren, men ikke MDG og Rødt, så kommer jeg ut med utjevningsfordelingen KrF 5, V 4, SV 4, H 3 og Frp 2 og Sp 1 med dagens snittnivåer. I så fall blir det totalt 14-5 borgerlig favør når det gjelder fordelingen av utjevningsmandater. Legges dette til min antatte fordeling av distriktsmandater på 80-70 rødgrønt, blir sluttutfallet dramatiske 85-84 rødgrønt. Jeg har KrF inne på utjevning i Oslo, Østfold, Aust-Agder, Telemark og Hordaland. Høyre ligger inne med sine i Akershus, Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag. Venstre er inne i Buskerud, Vest-Agder, Nord-Trøndelag og Finnmark.  Mens SV ligger inne i Vestfold, Rogaland, Nordland og Troms. Frp har Hedmark og Oppland inne. Sp har sitt mandat i Møre og Romsdal.

Det er imidlertid stor usikkerhet beheftet med beregning av utjevningsmandatene. Og ingen av disse er "sikre", selv om jeg f.eks. veldig ofte, med ulike simuleringer, kommer ut med utjevning til KrF i Østfold, Oslo og Aust-Agder, Høyre i Sogn og Fjordane og SV i Nordland og Troms.

Hva hvis både MDG og Venstre kommer over sperren? Da blir konkurransen om utjevningsmandatene større, og det ser primært ut til å ramme Høyre og Frp. MDG får, etter mine beregninger, tre utjevningsmandater hvis de bikker fire prosent. Disse mandatene kan de komme til å hente i Sør-Trøndelag, Vest-Agder og Finnmark. Men også Buskerud Vestfold, Rogaland og Oppland er aktuelle kandidater. Hvis MDG henter 3 utjevningmandater fra borgerlig side, og fordelingen av utjevningsmandatene dermed blir 11-8, i stedet for 14-5, så blir utfallet 88-81 rødgrønt, i stedet for 85-84. Gitt at MDG regnes inn på rødgrønn side, hvilket er det mest rimelige etter mitt skjønn, etter hvordan de har stemt på Stortinget i inneværende periode, og deres veivalg bl a i Oslo etter valget i 2015.  

Hvis MDG kommer over sperren, så spiller det egentlig ikke så stor rolle, blokkmessig sett, om Venstre kommer over eller under sperren. Utfallet vil uansett ligge i sjiktet 88-81 eller 89-80 rødgrønt, gitt dagens forutsetninger. Hvis begge havner under sperren, så vil utjevningskonkurransen bli mindre og da vil også Ap og Sp kunne plukke noen utjevningsmandater, slik at at utfallet blir klarere rødgrønt.

Summasumarum så ser sperregrensen primært ut til å kunne bli avgjørende for blokkutfallet bare hvis Venstre kommer over og MDG under. Men selv da er de rødgrønne knepne favoritter til å ta det hjem. Det som de borgerlige i hovedsak trenger, for å bikke dette sin vei, er flere disktriktsmandater. Særlig viktig synes den harde kampen som Frp utkjemper i fylker som Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland. Frp viser gode tendenser på de siste målingene, så dette må følges nøye framover. Men også Høyre, KrF og Venstre har utsatte direktemandater flere steder. Øker de noe og får stang inn, så kan det bli borgerlig flertall.

Fortsatt er imidlertid veien til flertall kortest for de rødgrønne.


 

+7 rødgrønt i de øvrige 11 valgkretsene

For et par dager gikk jeg igjennom situasjonen i det som jeg har definert som åtte "nøkkelkretser". Gjennomgangen viste at de rødgrønne ser ut til å kunne plusse på med rundt åtte mandater her. Hva er situasjonen i de resterende 11 valgkretsene? La oss ta en titt (jeg baserer som vanlig mine vurderinger på nasjonale gjennomsnittstall, de siste fylkesmålingene og valgstatistikk)

Hedmark: Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1 her sist. Frps mandat er klart i faresonen. Sp er sterke på Innlandet, og ligger med dagens høye nivåer an til å plukke opp Frp-mandatet og komme inn med 2. I så fall får vi en rødgrønn sving på 1. Frp er, med en viss vekst, ikke sjanseløse på å beholde dette. I øyeblikket er det Frp og Sp sistemandatet i kretsen står mellom.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, Sp 2, H 1. Rødgrønt +1

Oppland: Ap 3, H 1, Sp 1 og Frp 1 her i 2013. Ligner på Hedmark. Frps mandat i trøbbel, det ser ut til å plukkes opp av Sp som ligger inne med 2. Men Frp er ikke ut av det. Også Aps nr 3 må begynne å se litt opp, hvis partiets svake utvikling fortsetter inn mot valget.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, Sp 2, H 1. Rødgrønt +1

Vestfold: Ap 2, H 2 og Frp 2 her sist. Frp tok sistemandatet. Frps andremandat er i spill ved årets valg. Ap har best sjanser til å ta det, men også Sp og Høyre kan melde seg på. Frp må øke en del for å forsvare dette.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, H 2, Frp 1. Rødgrønt +1

Sogn og Fjordane: Ap 1, H 1 og Sp 1 her i 2013. Høyre tok sistemandatet. Dette er i spill. Sp andrekandidat ser ut til å dytte ut Høyres mandat. Men Høyre mobiliserer og har muligheter til å forsvare det. Kan bli jevnt.
Mest sannsynlig utfall: Sp 2, Ap 1. Rødgrønt +1

Sør-Trøndelag: Ap 4, H 2, Frp 2 og Sp 1 ble fordelingen for inneværende stortingsperiode. Frp tok sistemandatet. Dette er i stor fare. Lars Haltbrekken (SV), Geir Espnes (Sp) og Kristian Torve (Ap) har stått i kø for å vippe Frps andrekandidat Lill Harriet Sandaune ut. Nå peker pilene i retning Haltbrekken.
Mest sannsynlig utfall: Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1, SV 1. Rødgrønt +1

Nordland:  Ap 4, H 2 og Frp 2 her forrige gang. Frp tok nest siste mandat og Ap siste. Interessant utvikling her. Aps mandat ryker med stor sannsynlighet til fordel for Sp. Og Sps andrekandidat ser ut til å frata Frp ett mandat. I tillegg kan det bli en hard kamp mellom Høyre og SV om sistemandatet i kretsen.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, H 2, Sp 2, Frp 1. Rødgrønt +1 

Troms: Ap 2, H 2 og Frp 1 forrige gang. Høyre tok sistemandatet. Ser oversiktelig ut her. Sp kommer mest sannsynlig å frata Høyre ett mandat.
Mest sannsynlig utfall: Ap 2, H 1, Frp 1, Sp 1. Rødgrønt +1

Aust-Agder: Ap 1, H 1 og Frp 1 forrige gang. Frp plukket sistemandatet. Også her er Frp-mandatet i fare, men det ser bedre for Frp her nå og man er posisjonert til å forsvare dette. Ap kan melde seg på hvis de øker, og man kan ikke helt avskrive Sp og KrF heller.
Mest sannsynlig utfall: Ap 1, H 1, Frp 1. Status quo

Vest-Agder: H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 her sist. KrF og Høyre tok de to siste mandatene. Aps nr 2 har vært i bra posisjon til å kunne utfordre en av dem, men er lenger unna nå. Ergo virker et status quo-scenario klart mest sannsynlig i øyeblikket.
Mest sannynlig utfall: H 2, Ap 1, Frp 1, KrF 1. Status quo

Nord-Trøndelag: Ap 2, Sp 1 og H 1 sist. Høyre tok sistemandatet. Dette er i fare. Men det ser lyere ut for Elin Agdestein (H) nå, og hun har en ok sjanse til å forsvare det. Sps andrekandidat er nærmeste utfordrer.
Mest sannsynlig utfall: Ap 2, Sp 1, H 1. Status quo

Telemark: Ap 3, H 1 og Frp 1 her i 2013. Ap tok sistemandatet. Sps framvekst medfører at Aps mandat høyst trolig ryker.
Mest sannsynlig utfall: Ap 2, H 1, Frp 1, Sp 1. Status quo 

Vi ser altså at de rødgrønne ligger an til å "svinge" i alt 7 mandater i disse 11 kretsene. Legger vi disse 7 til de 8 som kan gå i rødgrønn retning i "nøkkelkretsene, så er vi oppe i 15. Det er 3 mer enn de 12 som de rødgrønne trenger å svinge totalt for å få flertall.

-15 for de borgerlige samlet når det gjelder de 150 disktriksmandatene er et for høyt tap med tanke på å redde flertallet. De borgerlige bør nok ned mot -10 i tap. Høyre er i hard kamp i Sogn og Fjordane, mens Frp kan redde både Oppland, Hedmark og Vestfold for de borgerlige med en viss framgang mot slutten.  

Kan de 19 utjevningsmandatene bli tungen på vektskålen? Det skal jeg se på i neste blogginnlegg.   

Situasjonen i nøkkelkretsene: +8 rødgrønt. Akershus peker seg ut.

Jeg har blinket ut åtte nøkkelfylker ved årets valg. Dette er valgkretser der det står to eller flere "svingmandater" på spill, altså mandater som kan skifte fra borgerlig til rødgrønt. La oss ta en titt på situasjonen i disse åtte akkurat nå. Mitt vurderingsgrunnlag er de siste fylkesmålingene, nasjonale målinger i august og valgstatistikk. Husk at de borgerlige vant 96-73 i 2013. De rødgrønne trenger en sving på 12 mandater totalt for å kapre flertallet.

Akershus: H 7, Ap 5, Frp 3 og V 1 ble fordelingen i 2013. Altså 11-5 borgerlig. Høyre tok begge de to sistemandatene. Selv om Høyre har mobilisert, så sliter man med å forsvare disse. Veksten til MDG, SV og Sp fra 2013 er en betydelig utfordring for regjeringspartiet i denne kretsen. Også Frp har trøbbel med å forsvare sitt tredjemandat. I øyeblikket lukter det derfor en rødgrønn sving fra 11-5 til 8-8. Derimot har det lysnet litt for Venstre, og Abid Raja ligger nå inne på direkte mandat. Det er vanskelig å se for seg et borgerlig flertall nasjonalt med uavgjort i normalt borgerlig sterke Akershus. Men faller MDG og SV tilbake igjen, så øker Høyres og Frps mandatsjanser. Ap ser akkurat nå ut til å ha nok med å forsvare sine 5. Skulle de falle ytterligere, så står endog 5. mandatet i fare, det kan gi H+Frp en alternativ åpning.
Mest sannsynlig utfall: H 5, Ap 5, Frp 2, V 1, Sp 1, SV 1, MDG 1. Rødgrønne +3

Østfold: Ap, H og Frp delte alle de åtte faste mandatene mellom seg her med 3 til Ap, 3 til Høyre og 2 til Frp i 2013. Både Høyres tredjemandat og Frps andremandat er i faresonen. Sp ser ut til å frata Høyre dette, mens Ap og Frp kjemper en durabelig kamp om sistemandatet i kretsen. Jeg har Frp hårfint foran og i så fall en rødgrønn sving på "bare" 1 i kretsen.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, H 2, Frp 2, Sp 1. Rødgrønne +1

Buskerud: Ap, Høyre og Frp delte de åtte distriktsmandatene i kretsen mellom seg med Ap 3, H 3 og Frp 2 i 2013. Frp og Høyre tok de to siste mandatene. Begge disse er i fare, men det har lysnet for Høyre og de har en bra mulighet til å kunne forsvare dette. Det ser verre ut for Frps andremandat, Sp vil mest trolig overta dette og vi kan dermed få en sving på 1 i rødgrønn favør. Men faller Høyre tibake, så kan Ap plukke opp dette.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, H 3, Frp 1 og Sp 1. Rødgrønne +1 

Oslo: Ap 6, H 6, Frp 2, V 2, SV 1 og MDG 1 i 2013. Høyre plukket sistemandatet, og Venstre nest siste. Tallene har lenge pekt i retning av at Venstres andremandat vil ryke til fordel for Rødt. Aps nedgang setter sjettemandatet deres fare, SV ser ut til å kunne plukke det opp. Ei heller Høyres sjettekandidat kan føle seg helt trygg, men det ligger inne på mine tall. Også MDG og Rødt kan blande seg inn i kampen om sistemandatet i kretsen med en god utvikling framover.
Mest sannsynlig utfall: Ap 5, H 6, Frp 2, SV 2, R 1, V 1, MDG 1. Rødgrønne +1

Hordaland: H 5, Ap 4, Frp 2, KrF 1, V 1, SV 1 og Sp 1 her sist. Høyres femtemandat er i fare, det samme gjelder Venstres ene mandat. Jeg har MDG inne i stedet for V nå, og dermed en rødgrønn sving på 1. Både Ap og Sp kan dytte ut Høyres femtemandat, men jeg har H inne på dette foreløpig. Kretsen kan både vippe til 2+ for de rødgønne eller status quo, men jeg holder en knapp på +1 rødgrønt i øyeblikket.
Mest sannsynlig utfall: H 5, Ap 4, Frp 2, KrF 1, SV 1, Sp 1 og MDG 1. Rødgrønne +1

Finnmark: Ap 2, H 1 og Frp 1 her sist. Både Høyres og Frps mandat er i fare. Sp ser ut til å kunne dytte en av dem ut, pt. ligger Frp tynnest an.
Mest sannsynlig utfall: Ap 2, H 1, Sp 1. Rødgrønne +1


Møre og Romsdal: Ap 2, H 2, Frp 2, KrF 1 og Sp 1 her sist. Både KrFs og Frps mandat er i faresonen, men jeg har begge inne pt. Ap og Sp er hovedutfordrene, men partienes negative utvikling i valgkampen gir Frp og KrF et visst pusterom.
Mest sannsynlig utfall: Ap 2, H 2, Frp 2, KrF 1, Sp 1. Status quo

Rogaland:  H 4, Ap 3, Frp 3, KrF 2 og Sp 1 sist. Høyre, Frp og KrF tok tre av de fire siste mandatene i kretsen. Høyre ser nå ut til  kunne forsvare sine 4, mens KrF og Frp kjemper for å forsvare sine. Jeg har både KrF og Frp inne med relativt liten margin, men både Ap, Høyre, MDG og SV kan dytte dem ut.
Mest sannsynlig utfall: H 4, Ap 3, Frp 3, KrF 2 og Sp 1. Status quo 


Summerer jeg opp situasjonenen i disse åtte kretsene, så ligger det an til en sving på totalt åtte mandater i rødgrønn favør. I så fall trenger de kun å svinge fire mandater til fra de øvrige 11 kretsene for å skape flertall. De kan også plukke disse ved å ta flere utjevningsmandater enn sist. Jeg skal komme tilbake til dette.

Foreløpig konklusjon: De borgerlige bør forsvare noen flere mandater i nøkkelkretsene for å kunne gjenskape sitt flertall. Særlig Akershus peker seg ut som "battleground".

Parti- og blokkutviklingen i august

Vi er tre uker unna valgdagen. Ap sliter, og Høyre mobiliserer. Fortsatt er det rødgrønt favorittstempel. Dette er hovedtrendene:   

Ap: Viser klare svakheter. August-snittet ligger under 30 prosent, dette er lavere enn det dårlige 2013-valget. Partiet har i øyeblikket en skummel miks av lekkasjer både til høyre og venstre og synkende lojalitet. Det positive bytteforholdet man lenge har hatt til regjeringspartiene, kan være i ferd med å nulles ut. Og både Rødt og SV vokser bl.a. ved å hente tidligere Ap-velgere. Trøsten for Ap er at man har mange gjerdesittere og ser ut til å kunne beholde rundt 55 mandater også på i underkant av 30 prosent. Partiet kan få ett ekstra mandat i Vestfold, mens ett mandat i Nordland kan ryke. Ellers ligger det an til status quo.  
   

Høyre: Det største regjeringspartiet viser en positiv tendens i det korte bildet og ligger rundt 24 prosent i snitt. Lojalitetsnivået er ok, og man henter tilbake en del velgere fra Ap. Fortsatt er bytteforholdet klart negativt til Sp, men det reduseres noe. Hvor mange av de 48 mandatene som partiet vant i 2013 kan de klare å forsvare? Ca 44, hvis vi legger det snittallet på 24 prosent til grunn. Høyre sliter med å forsvare ett av sine mandater i Østfold. Også i Troms lukter det mandattap. Mens i Akershus kan to av Høyres sju mandater ryke.    

Frp: Frp beveger seg sidelengs i sjiktet 13-14 prosent. Hovedutfordringen for Frp er å øke lojaliteten og hente ned en god del av sine gjerdesittere. Bytteforholdet er klart negativt til Sp, men det ser ok ut til øvrige partier. Frp plukket 29 mandater sist, og ligger inne med 25 på dagens snittall. For Frp er det særlig Akershus, Buskerud, Vestfold og Rogaland som kan gi mandattap.
 

Sp: Dipper, men holder seg på tosifret og ligger dermed an til omtrent en dobling av 2013-valget.  Det er tendenser til en viss svekkelse av lojaliteten, og partiet må se opp for om Høyre kan være i ferd med å ta tilbake en del av dem som hadde gått til Sp. Sp ser ut til å komme inn med fast mandat en rekke steder der partiet ikke vant direktemandater sist: Østfold, Akershus, Buskerud, Nordland og Troms. Og i tillegg kan man øke med ett mandat i kretser som Oppland, Rogaland, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag.   

MDG: Ligger på høyt 3-tall på snittet nå, og er dermed såpass nærme sperregrensen at muligheten for at de kan bryte den er høyst reell. Jeg holder det dog fortsatt noe mer sannsynlig at de ikke gjør det enn at de gjør det. MDG har et sikkert mandat inne i Oslo. I tillegg har det begynt å lysne med tanke på fast mandat både i Akershus og Hordaland.

KrF: KrF befinner seg i sjiktet rundt fem prosent, det er litt lavere enn 2013-valget. Det virker som sperregrensen er på noenlunde avstand, men helt trygt er det ikke. Hovedproblemet for KrF, slik det har vært i årevis, er å appellere til andre velgere enn sine "egne". Denne appellen må opp, i tillegg til at også KrF kan øke lojaliteten noe blant de som stemte på dem sist, for at partiet skal øke. Lekkasjene ser primært ut til å gå i retning Sp, men også til Høyre og Frp kan man få et visst netto tap. KrF ser ut til å beholde sine fem direktemandater: Rogaland 2, Vest-Agder, Hordaland og Møre og Romsdal, men må se litt opp både i Rogaland og Møre og Romsdal.

SV: Viser en fin underliggende tendens nå, og ser 5-tallet, noe som må være svært oppmuntrende for et hardt prøvet parti. Partiet har sterke lojalitetstall til dem å være, samt at de nå har et klart positivt bytteforhold til Ap. Så spørs det om de topper formen litt tidlig, eller om de kan holde dette nye 5-tallet og endog øke litt. SV fikk direktemandater i Oslo og Hordaland sist. Nå kan de komme til å plusse på i Akershus og Sør-Trøndelag, og er også oppe og lukter på to direkte i Oslo.

Venstre: 

Venstre ser ut til å ha greid å snu den nededgående trenden og nærmer seg sperregrensen igjen nedenfra. Spørsmålet er om mobiliseringen kommer i seneste laget, eller om de kan få den siste boosten som gjør at de passerer 4 og kan blikke mot 5. Blir valgresultatet et høyt 3-tall, så vil de antagelig komme inn (i rangert rekkefølge) i Oslo, Akershus og muligens Hordaland. Det betyr at andremandatet i Oslo ryker, i tillegg til alle utjevningsmandatene.  

Rødt: Viser klart positive tendenser og ser nå 3-tallet. Det vil i så fall være mer enn en dobling fra 2013. Rødt har sterke lojalitetstall og et pent positivt bytteforhold med Ap. Partiet ser rimelig fullmobilisert ut på disse nivåene slik jeg tolker tallene, og jeg holder det som mindre sannsynlig at de kan klare sperregrensen, men vi må følge med på dette. Rødt ser ut til å komme inn med ett mandat med god margin i Oslo, og kan også lukte på to mandater. Ingen andre valgkretser ser aktuelle ut med tanke på direkte mandat.

Tettere, men rødgrønne favoritter fortsattDet tetter seg til mellom blokkene. De rødgrønne (Ap, Sp, SV, MDG, R) sitt forsprang har skrumpet, og jeg har de nå under 90 mandater på mine tall. De borgerlige ligger over 80. Man trenger 85 for å få flertall. Jekkes Venstre opp til fire prosent, er vi på dødt løp mellom blokkene. Men skulle MDG og/eller Rødt bryte sperren, så er rødgrønt flertall igjen inne med ok margin.

Det er fortsatt mest sannsynlig med rødgrønt flertall, slik jeg vurderer det. Men sannsynligheten er lavere enn for et par uker siden, jeg har justert den ned fra 75 til 70 prosent.    

Taktiske stemmer

En av ti velgere legger taktiske vurderinger til grunn når de stemmer. Taktisk stemmegivning er å stemme på et annet parti enn det man liker best for å bedre valgutfallet totalt sett. Det er mange måter å stemme taktisk på. Man kan for eksempel stemme taktisk på et parti for å få det over sperregrensen på 4 prosent og utløse gevinst i form av utjevningsmandater.

I 2005 stemte mange Høyre-velgere taktisk på Venstre for å øke sjansen for fortsatt borgerlig flertall. Venstre klarte sperren med god margin, men det hindret ikke at det borgerlige flertallet gikk tapt. I 2013 var det en del Ap-velgere som stemte taktisk på SV for å få partiet over sperregrensen. Dette lyktes med liten margin, SV fikk 4,1 prosent. SV ville falt under sperren uten taktiske stemmer. Dette endret likevel ikke det blokkmessige valgutfallet, de rødgrønne tapte stort. 

Ap, Høyre og MDG tapte mest på taktisk stemmegivning i 2013, viser analysetall fra valgundersøkelsen "Valg og Velgere (Aardal og Bergh red). SV og Frp vant mest. 

Både SV og Venstre kan også ved årets valg få taktiske stemmer. Er du en lyseblå Høyre-velger i Akershus, kan en taktisk vurdering være å stemme Venstre for å sikre Abid Raja distriktsmandatet han sliter med å holde og samtidig hjelpe partiet over sperren. Det kan øke sjansen for fortsatt borgerlig flertall og Høyre-dominert regjering.

En Ap-velger som har SV på annenplass, kan putte SV i urnen for å sikre Nicholas Wilkinson fast mandat og gi SV utjevningsmandater i andre fylker. Det kan øke sjansen for rødgrønt flertall og ny regjering. Ulempen for Høyre-velgere som stemmer taktisk på Venstre, er at de kan sette ett av Høyres mandater i Akershus i fare, i øyeblikket er Hårek Elvenes mest utsatt.  Ap-velgere som går taktisk til SV risikerer at partiets sjette mandat (Mani Hussaini) ryker.

Det er flere andre taktiske varianter. Man kan ta utgangspunkt i en sak og si at denne gang stemmer jeg på et annet parti for å påvirke eget parti. Kanskje synes du at Ap er for uklare om kommunereformen, og du vil ha denne reversert i Skedsmo, Sørum og Fet og derfor stemmer Sp, selv om du er mest enig med Ap i de fleste andre saker. Eller du mener ditt Høyre er for snille på innvandringsfeltet og stemmer Frp for å gi dem styrke til å presse Høyre i mer restriktiv retning etter valget.

Noen velgere tenker at partiet jeg liker best er så lite at det ikke har sjanse til å komme på Stortinget, derfor stemmer jeg heller på et større parti. Dette har Rødt slitt med. Partiet har små sjanser i alle valgkretser bortsett fra Oslo, slik at en del av deres velgere ofte vurderer Ap eller SV i stedet for å «kaste bort stemmen» på eget miniparti.  Men kanskje er det nettopp i år Rødt faktisk har reell mulighet for å bryte igjennom hvis taktiske velgere holder seg hos dem.

Taktisk stemmegivning kan også ta utgangspunkt i person og geografi. Er du en velger fra Gjerdrum som synes det er på tide at kommunen får en på Tinget, så kan KrF og Ingunn Ulfsten være et taktisk valg.

Taktiske vurderinger er alltid en del av grunnlaget for noen velgeres stemmegivning. Å velge riktig taktikk er imidlertid ikke lett, hverken ved stortingsvalg eller i livet for øvrig – fordi vi aldri har full oversikt over konsekvensene av våre valg.

Derfor gir mange blaffen i taktikk og stemmer heller på det partiet som ligger hjertet nærmest.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 7. august 2017          

Åtte nøkkelfylker

Ved amerikanske presidentvalg snakkes det ofte om "vippestater" som begrep på de statene der utfallet er åpent, der en "sving" fra et parti til et annet kan avgjøre. Siden utfallet er gitt i de øvrige statene, så er disse vippestatene nøklene for å vinne valg. Her til lands er det annerledes fordi vi har et annet valgsystem med forholdstall. I Norge er  ingen valgkretser derfor avgjort på forhånd, og det gjør det verre for partiene å konsentrere innsatsen om noen få kretser.

Er det likevel grunn til å hevde at noen fylker er viktigere enn andre ved årets valg? Det kommer selvsagt an på hvordan man måler viktighet. Ser man kun på antallet mandater, så er det kun fire kretser som har et tosifret antall distriktsmandater: Oslo (18), Akershus (16), Hordaland (15) og Rogaland (13). Disse har til sammen 62 mandater til fordeling, dette utgjør over 40 prosent av det totale antallet på 150 distriktsmandater.

Kanskje mer interessant er i hvilke kretser mandatendringene kan komme, både i et partimessig og et blokkmessig perspektiv. Under har jeg satt opp en vurdering av dette, der fylket med størst potensial for mange blokkendringer er rangert øverst og så følger de øvrige deretter. Jeg vurderer her kun de 150 distriktsmandatene, de 19 utjevningsmandatene kommer jeg tilbake til.  


Akershus: Tre borgerlige mandater i spill. H 7, Ap 5, Frp 3 og V 1 her sist. Høyre tok begge de to sistemandatene. Det er en betydelig utfordring for dem å forsvare dette i år, partiets kan miste begge, men bør kunne klare seks (nr 6 og 7 er hhv. Hårek Elvenes og Bente Stein Mathiesen). Også Venstre (Abid Raja) ligger i faresonen med de labre tallene partiet har nå. Ei heller Frp kan være sikker på sitt 3. mandat (Kari Kjos). 3 borgerlige mandater er altså i spill i kretsen. Ap ser ut til å kunne plukke det ene (Mani Hussaini), Sigbjørn Gjelsvik (Sp) ligger an til å ta det andre og Nicholas Wilkinson eller Rasmus Hansson (MDG) kan ta det tredje. Skulle dette skje, så endres blokkbalansen mye; fra 11-5 borgerlig til 8-8. Jeg holder 9-7 borgerlig som mest sannsynlig, men dette er åpent.

Rogaland: Tre borgerlige mandater i spill. H 4, Ap 3, Frp 3, KrF 2 og Sp 1 sist. Høyre, Frp og KrF tok tre av de fire siste mandatene i kretsen. Samtlige tre borgerlige mandater er i fare. Både Aps fjerdekandidat (Øystein Hansen), Sps nr 2 (Hanne Marte Vatnadal) og Aps nr 5 (Julia Wong) kan dytte ut hhv. Margret Hagerup (H), Geir Toskedal (KrF) og Terje Halleland (Frp). Halleland ligger tynnest an av disse, og jeg tror at enten Toskedal eller Hagerup også fort kan ryke. Ryker alle tre, så vil den normalt sterke borgerlige kretsen flippe fra solide 9-4 borgerlig til 7-6 rødgrønt. Jeg har dog mer tro på et scenario med 7-6 borgerlig eller 8-5.j

Østfold: To borgerlige mandater i spill. Ap, H og Frp delte alle de åtte faste mandatene mellom seg her med 3 til Ap, 2 til Høyre og 2 til Frp. Nå er både Høyre tredjemandat (Monica Gåsvatn) og Frp nr 2 (Erlend Wiborg) klart i faresonen. Sps førstkandidat (Ole Andre Myhrvold) ser ut til å frata Høyre mandatet, mens Aps nr 4 (Siv Henriette Jacobsen) har en bra mulighet til å redusere Frp til 1 på Østfold-benken. I så fall går kretsen fra 5-3 borgerlig til 5-3 rødgrønt.


Buskerud:  To borgerlige mandater i spill. Ap, Høyre og Frp delte de åtte distriktsmandatene i kretsen mellom seg med Ap 3, H 3 og Frp 2 i 2013.  Frp og Høyre tok de to siste mandatene. Begge disse er i fare nå. Sp (Per Olaf Lundteigen) kan minst plukke ett, og kanskje to (Sigrid Simensen). Men også Aps nr 4 (Anne Sandum) kan frata Høyres nr 3 (Anders Werp) eller Frps andremann (Jon Helgheim) et mandat. Inntreffer dette, så flipper kretsen fra 5-3 borgerlig til 5-3 rødgrønt. Jeg holder 4-4 som mest sannsynnlig.

Oslo: To borgerlige mandater i spill. Ap 6, H 6, Frp 2, V 2, SV 1 og MDG 1 i 2013. Høyre plukket sistemandatet, og Venstre nest siste. Tallene peker pt. i retning av en endring: Venstres andremandat (Ola Elvestuen) ser ut til å ryke til fordel for Rødt (Bjørnar Moxnes). Høyres 6. mandat (Stefan Heggelund) er inne på mine tall, men dette er i fare, her er både Aps nr 7 (Didrik Beck), SVs nr 2 (Petter Eide) og Sps nr 1 (Aisha Bhatti) mulige utfordrere. Kretsen ser i øyeblikket ut til å gå fra 10-8 borgerlig til 9-9, men kan også flippe til 10-8 rødgrønt.

Hordaland: To borgerlige mandater i spill. H 5, Ap 4, Frp 2, KrF 1, V 1, SV 1 og Sp 1 her sist. Venstre, Høyre og SV tok tre av de fem siste mandatene. Det er primært disse som er i fare nå. SVs Audun Lysbakken bør dog kunne klare det, men Høyre nr 5 (Tom-Christer Nilsen) og Venstres Terje Breivik ligger tynnere an. Særlig presses de av Sps andremann Nils Bjørke, samt Aps nr 5 Leif Sande. MDGs Arild Hermstad kan kanskje også melde seg på. Ryker begge de to borgerlige mandatene, så endres blokkstillingen fra 9-6 borgerlig til 8-7 rødgrønt. Men 8-7 borgerlig er nok det mest sannsynlige, slik jeg vurderer det nå.

Møre og Romsdal: To borgerlige mandater i spill. Ap 2, H 2, Frp 2, KrF 1 og Sp 1 her sist.  KrF og Frp tok to av tre siste mandatene. Begge disse er i trøbbel. Særlig er det Aps nr 3 (Tove Lise Torve) og Sps nr 2 (Geir Inge Lien) som kan gi problemer for KrFs Steinar Reiten og Frps Jon Georg Dale. Slår begge deler inn, så flipper kretsen fra 5-3 borgerlig til 5-3 rødgrønt. Men status quo eller 4-4 er nok noe mer sannsynlig.

Finnmark: To borgerlige mandater i spill. Ap 2, H 1 og Frp 1 her sist. Høyre tok det andre og Frp sistemandatet. Særlig er Frps mandat (Bengt Strifeldt) utsatt, men ei heller Høyre (Frank Bakke Jensen) kan føle seg helt trygg. Geir Iversen (Sp) ligger an til å dytte Strifeldt ut, men også Steinar Karlstrøm (Ap) har en ok sjanse. Kresten kan gå fra 2-2 til 4-0 rødgrønt, men det mest sannsynlige er 3-1.

Hedmark: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1 her sist. Frp tok tredje siste mandat, mens Ap og Sp tok de to siste. Frps mandat (Tor Andre Johnsen) er usikkert i år. Både Sps nr 2 Emilie Mehl og Aps fjerdemann Per Gunnar Sveen kan ta dette. Mehl er i øyeblikket favoritt. I så fall går kretsen fra 4-2 rødgrønt til 5-1.

Oppland: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 3, H 1, Sp 1 og Frp 1 her i 2013. I likhet med nabofylket, tok Frp tredje siste mandat her, mens Sp og Ap tok de to siste. Også her er Frps mandat i faresonen (Morten Ørsal Johansen). Sps nr 2 (Marit Knudsdatter Strand) kan ta det, men også Hilde Holtesmo (Ap) har en viss mulighet. Skjer det, så går kretsen fra 4-2 rødgrønt til 5-1.

Vestfold: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 2, H 2 og Frp 2 her sist. Frp tok sistemandatet. Dette mandatet (Ellen Eriksen) er i spill ved årets valg. Både Sps førstekandidat (Kathrine Kleveland) og Aps nr 3 (Lozan Balisany) kan ta det. Jeg tror mest på sistnevnte. Det kan endre blokkbalansen på solkysten fra 4-2 borgerlig til 3-3.    

Aust-Agder: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 1, H 1 og Frp 1 forrige gang. Frp plukket sistemandatet. Dette er i fare nå, og det ser ut til å bli en hard kamp mellom Åshild Bruun-Gundersen (Frp) og Cecilie Knibe Hansen (Ap) om dette. Holder en liten knapp på Bruun-Gundersen og dermed status quo på 2-1 borgerlig her, men kretsen kan også flippe til 2-1 rødgrønt.
  
Vest-Agder: Ett borgerlig mandat i spill. Høyre 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 her sist. KrF og Høyre tok de to siste mandatene. Aps nr 2 (Odd Omland) er i posisjon til å kunne utfordre en av dem om sistemandatet i kretsen. Særlig Høyres nr 2 (Norunn Benestad) er utsatt, men ei heller KrFs førstekandidat Hans Fredrik Grøvan er helt trygg. Kretsen kan gå fra 4-1 borgerlig til 3-2.


Sogn og Fjordane: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 1, H 1 og Sp 1 her i 2013. Høyre tok sistemandatet. Dette er nå i spill. Både Aps nr 2 Hilmar Høl og Sps andrekandidat Steinar Ness kan dytte ut Frida Melvær (H). I så fall endres blokkstillingen fra 2-1 rødgrønt til suverene 3-0. Men jeg tror Melvær kan holde unna.
   

Sør-Trøndelag: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 4, H 2, Frp 2 og Sp 1 ble fordelingen for inneværende stortingsperiode. Frp tok sistemandatet. Dette er i stor fare. Lars Haltbrekken (SV), Geir Espnes (Sp) og Kristian Torve (Ap) står nærmest i kø for å vippe Frps andrekandidat Lill Harriet Sandaune ut. Lykkes en av dem, så økes den rødgrønne overvekten fra 5-4 til 6-3.


Nord-Trøndelag: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 2, Sp 1 og H 1 sist. Høyre plukket sistemandatet. Dette er i spill. Først og fremst er det Sps nr 2 Bjørn Arild Gram og Aps tredjekandidat Jorid Normelan som utfordrer Høyres Elin Agdestein om dette mandatet. Da kan de rødgrønne gjøre rent bord og vinne 4-0. Jeg tror Agdestein kan klare å holde unna og berge status quo på 3-1 rødgrønt.

Nordland: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 4, H 2 og Frp 2 her forrige gang. Frp tok nest siste mandat og Ap siste. Sps frammarsj kan medføre at Aps nr 4 Rita Lekang og Frps nr 2 Hanne Søttar må tre til side for Sps 1 og 2; Wilfred Nordlund og Siv Mossleth. Det kan endre blokkstillingen fra 4-4 til 5-3 rødgrønt.  

Troms: Ett borgerlig mandat i spill. Ap 2, H 2 og Frp 1 forrige gang. Høyre tok sistemandatet. Dette virker nå nærmest kjørt for Høyre til fordel for Sps Sandra Borch. I så fall flipper kretsen fra 3-2 borgerlig til 3-2 rødgrønt.


Telemark: Status quo. Ap 3, H 1 og Frp 1 her i 2013. Ap tok sistemandatet. Sps framvekst setter dette mandatet i fare, slik at Sps nr 1 (Åslaug Sem-Jacobsen) kan dytte ut Aps tredjemann (Christian Tynning Bjørnø. Uansett ligger det an til stabil blokkbalanse på 3-2 rødgrønt i kretsen.


28 borgerlige mandater i spill
Summerer vi opp her, så ser vi at borgerlige mandater er i spill i samtlige kretser, med unntak av Telemark. Særlig peker Akershus og Rogaland seg ut som kretser å følge med på, men også i Østfold, Oslo, Buskerud, Hordaland, Møre og Romsdal og Finnmark kan det bli store blokkforskyvninger. Det gjelder for de borgerlige å minimere tapene her.

85-65 borgerlig ble fordelingen av disse 150 distriktsmandatene i 2013. Gjør de rødgrønne et ekstremvalg og tar alle de borgerlige mandatene som nå er i fare, så vil de ta 28 mandater fra de borgerlige og vinne 93 distriktsmandater mot kun 57 for de borgerlige. Et mellomscenario er mer sannsynlig på f eks 14 ekstra rødgrønne mandater, i så fall blir utfallet 79-71 rødgrønt. Da blir de 19 utjevningsmandatene avgjørende, og her må da de borgerlige plukke 14 av disse for å gjenskape sitt flertall. Det kan bli for tøft. Men kan de borgerlige derimot redusere tapene av distriktsmandater til ned mot 10 totalt, så har de en bra sjanse. Under 10 i tap bør gi borgerlig valgseier.

Sperregrensen kan avgjøre
La oss til slutt se litt på fordelingen av utjevningsmandatene. Disse ble fordelt slik i 2013: SV 5, KrF 5, V 5, Sp 2, H 1 og Ap 1. Altså 11-8 i borgerlig favør og dermed borgerlig seier 96-73 i totalregnskapet. SV tok utjevningen i Akershus, Hedmark,Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. KrF fikk med seg Østfold, Oslo, Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Venstre tok Oppland, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag. Sp plukket Buskerud og Nordland. Høyre fikk med seg Hordaland, mens Ap plukket sitt mandat i Vest-Agder.

Nå kjemper i alt fem partier en kamp rundt sperregrensen. KrF har best sjanser til å komme over, mens Rødt trolig har for langt fram. Jeg tror også at MDG kan få det for tøft, mens det er helt åpent om SV og Venstre vil klare det. Legger vi inn en forutseting om at utfallet blir likt dagens nivå på målingene, så vil Venstre havner under og SV over. I så fall vil det trolig gi både KrF og SV ca fem utjevningsmandater hver på nytt, mens de resterende ni mandatene vil fordeles mellom Ap, H, Frp og Sp. En 10-9 eller 11-8 variant i favør de borgerlige ala 2013 er da ikke utenkelig. Hvis vi legger dette på toppen av mellomscenarioet på 79-71 rødgrønt i fordelingen av distriktsmandater, så havner vi på 87-88 mandater totalt for de rødgrønne og dermed flertall.

Hvis vi derimot jekker opp Venstre til 4 blank, og senker SV ned til 3,9, så vil de borgerlige stikke av med nesten alle utjevningsmandatene; f eks er 14-16 utjevningsmandater til dem da slett ikke utenkelig. I så fall blir svært jevnt mellom blokkene og der utfallet kan bli en tynn borgerlig seier.

75-25 rødgrønt
Konklusjonen er at de rødgrønne har en kortere vei til valgseier enn de borgerlige. Mobilisering av borgerlige gjerdesittere og SV under og Venstre over sperregrensen må antagelig til for å gi Erna Solberg og co fire nye år. 75-25 i rødgrønn favør er min vurdering akkurat nå, en drøy måned før valget.              

   


             

Juni: 92-77 rødgrønt

Ap, Høyre og Frp beveger seg flatt. KrF og SV er faretruende nær sperregrensen. Venstre og MDG kan ha bunnet ut, mens Sp og Rødt kan ha nådd toppen. Rødgrønn side leder 92-77 i mandater og har et relativt klart favorittstempel, men det skal ikke enorme bevegelser til før det bikker tilbake til borgerlig.

Ap: Etter seks måneder på rad med tilbakegang fra november til april, har nedgangen flatet ut, og partiet har de tre siste månedene beveget seg sidelengs på nivåer rett i underkant av 32. Lekkasjene til Sp har stoppet opp, men man har fortsatt et klart negativt bytteforhold den veien. Man ligger solid i pluss mot de to blå regjeringspartiene, men plussforholdet var langt større i "glansperioden" høsten 2014/våren 2015. 32 prosent på valgdagen vil trolig gi partiet et sted mellom 58 og 60 mandater. Partiet fikk 55 mandater med 30,8 prosent i 2013.    

Høyre: Partiet kunne i juni notere sin åttende måned på rad med snittall på 23-tallet. Mao. synes oppslutningen nå å være stabil på dette nivået. Lojalitetstallet er rundt 70, partiet har netto tap til både Ap og Sp, men kompenserer noe gjennom litt netto gevinst til Frp og Venstre. Skal partiet øke inn mot valget, så fordres det at lojalitetstallet øker parallelt med at lekkasjen til Ap og Sp reduseres. Et valgresultat på drøyt 23 prosent vil antagelig gi partiet et sted mellom 42 og 44 mandater. Høyre plukket 48 mandater sist med en oppslutning på 26,8 prosent.    

Frp: Etter partiets opptur høsten 2015 i kjølvannet av flyktningekrisen, så bar det utforbakke inntil man bunnet ut på 12-tallet i fjor høst. Deretter har det gått litt opp og ned, og mai og juni har begge gitt partiet et snitt på 13-tallet. Velgermatrisen ligner regjeringskollega Høyre sin med netto tap til Sp og Ap, dog med noe lavere lojalitetstall på 60-tallet. Også for Frp gjelder det derfor primært å mobilisere "egne" velgere framover, men også reudsere tapet til Ap og Sp. Kommer partiet i mål midt på 13-tallet, så vil det trolig gi dem 24-25 mandater. Frp fikk 29 mandater sist med en oppslutning på 16,3 prosent.

Sp: Etter partiets formidable vekst tidligere i år, så synes nivået nå å ha stabilisert seg på 12-tallet. Juni var tredje måned på rad med notering i det sjiktet. Sp har solide pluss mot særlig Ap og Høyre, men også Frp, KrF og Venstre blør til Sp. Lojaliteten er langt oppe på 80-tallet. Velgermatrisen antyder at Sp er rimelig fullmobilisert og at valgkampen primært vil handle om å forsøke holde denne skansen. Et valgresultat på 12 prosent vil trolig gi partiet ca 22 mandater. Det vil i så fall være mer enn en dobling fra 2013 da man fikk 10 mandater med 5,5 prosent.

KrF: KrF syntes å ha bunnet ut middt på 4-tallet i fjor høst. Men vinterens smule opptur er igjen avløst av nedgang i vår og juni indikerer at partiet nok en gang er nede rundt 4,5. Spørsmålet er om partiet igjen kan klare å snu dette og skimte 5-tallet, eller om nedgangen vil fortsette ned mot sperregrensen. Sviktende lojalitet er hovedårsaken til den siste nedgangen, det viktigste for KrF nå er derfor å mobilisere flere av de som stemte KrF sist, men som nå sitter på gjerdet. Dette er KrF normalt sett bra på, mens det vedvarende problemet med forsvinnende liten appell til andre velgere vil nok uansett føres videre også under og etter dette valget. Et valgresultat på et høyt 4-tall vi trolig gi 8 eller 9 mandater. KrF fikk 10 mandater sist med 5,6 prosent.

SV:SV har i denne stortingsperioden befunnet seg mer under enn over sperregrensen på målingene. Men det har lysnet litt det siste året, og juni var partiets åttende måned på rad ned snittnotering over sperren. Avstanden ned er imidlertid liten, og partiets grunnfjell er ikke all verdens. Et problem for  SV har lenge vært at de har hatt en negativt bytteforhold til Ap. Nå ser dette ut til å være i balanse. Klarer de å få et lite pluss her, øke lojaliteten noe, og demme opp for lekkasjer til Rødt og MDG, så  vil partiet berge seg og kanskje endog snuse på 5-tallet. Under 4 prosent er imidlertid et minst like sannsynlig utfall, slik jeg tolker de nasjonale velgermatrisene. Et valgresutlatet på like over 4 prosent, vil gi partiet 7 eller 8 mandater. SV fikk 7 mandater sist med 4,1 prosent.    

Venstre: Partiet har trendet svakt ned, perioden 2013-17 sett under ett, men nedgangen skjøt virkelig fart i mai da man noterte stusselige 3,1 prosent. Juni ga en ørliten lysning til 3,4, men man befinner seg nå altså godt under sperregrensen. Venstre sliter (som vanlig) med labre lojalitetstall, parallelt som man lekker i begge ender (Ap og H), samt til Sp. Dette er en oppskrift på valgtap. Lojaliteten må derfor opp og lekkasjene til begge sider må minimeres for at båten skal bære. Et valgresultat på 3-tallet vil trolig gi Venstre kun ett sikkert mandat i Oslo, men det finnes også mandatsjanser i Akershus og Hordaland på et slikt nivå.   

MDG: Det har svingt både opp og ned for MDG i denne perioden. Oppturen rundt lokalvalget 2015, ble avløst av en nedtur som ser ut til å ha bunnet ut på 2,5 i vinter. For første gang på ett år så man 3-tallet i juni. Og partiet har en god del av sine 2013-velgere sittende på gjerdet, det kan gi håp om ytterligere vekst i valgkampen. Et valgresultat på rundt tre prosent, vil mest sannsynlig gi ett mandat i Oslo. Men også Akershus kan være innenfor rekkevidde.

Rødt: Rødt har vist en positiv underliggende tendens i denne perioden med et foreløpig toppnivå på 2,6 i mai. Man korrigerer litt ned i juni til 2,4. Lojalitetstallene er sterke rundt 80 og man ligger an til å kunne få et positivt bytteforhold til både SV og Ap. Det virker imidlertid noe urealistisk å øke så mye at sperregrensen kommer innenfor rekkevidde. Et resultat på dagens nivå vil trolig gi partiet ett mandat i Oslo. Rødt har ikke vært representert på Tinget siden 1993-97.

Blokkene: Høstens valg vil være mindre blokkorientert enn 2013-valget da man hadde et avklart rødgrønt regjeringsalternativ og en borgerlig opposisjon som var enige om å felle regjeringen hvis det ble et borgerlig flertall. Nå er det mer uklart på begge sider, men et borgerlig flertall vil mest sannsynlig gi en fortsatt borgerlig regjering, i en eller annen form, ledet av Erna Solberg. Og skulle opposisjonen få flertall, så blir det høyst sannsynlig en Støre-ledet regjering. Derfor er ikke blokkperspektivet helt uaktuelt, så vi skal ta en titt på hvordan blokkstillingen ser ut.

Vi har hatt to perioder med borgerlig flertall siden valget i 2013. Først fram til høsten 2014. Dernest fra høsten 2015 til høsten 2016. Det rødgrønne flertallet på målingene har holdt seg fra november i fjor. Juni var åttende måned på rad med rødgrønt flertall. Mandatstillingen er 92-77 i rødgrønn favør.

Hvor stor er avstanden opp til et borgerlig flertall? Hvis jeg justerer SV under sperregrensen, og justerer Venstre opp til 4 blank, så blir det tilnærmet dødt løp, både MDGs og Rødts mandat kan da bli tungen på vektskålen. Økes Høyres nivå til 24, Frp til 14 og KrF til 5, samtidig med at SV fortsatt holdes under, Venstre over og resten konstant, så blir det borgerlig flertall 85-84.

Holdes SV over sperregrensen, så blir det vanskeligere, da fordres det at de borgerlige øker noe mer, f eks H 24,5, Frp 14,5, KrF 5 og V 4.

Venstre vil i tiden framover fokusere på hvor viktig det er partiet kommer over sperren for at det skal bli borgerlig flertall. Dette er et relevant poeng for fortsatt borgerlig flertall ser betydelig vanskeligere ut med Venstre under. Men det er ikke helt umulig. F eks. kan et resultat med H 25 Frp 15 KrF 5,5 og V 3,9 gi akkurat de 85 mandatene som man trenger.

De borgerlige har flere gjerdesittere enn de rødgrønne. Det kan gi dem realistisk håp om fornyet flertall. Samtidig har Ap og Sp bedre valgkamphistorikk enn Høyre og Frp.

Favorittstempelet er rødgrønt. Ca 70-30 slik jeg vurderer det nå.

Strykeordningen bør strykes

Før 2003-valget fjernet man muligheten for å stryke kandidater som du ikke liker ved kommunevalg. Begrunnelsen var at dette er en særnorsk form for negativ stemmegivning. Dessuten rammet strykningene innvandrere og i noen grad kvinner.

Nylig vedtok Stortinget å gjeninnføre ordningen. Gjeninnføringen ble vedtatt med stemmene fra Høyre, Frp, Venstre og MDG, mens Ap, SV, KrF og Sp stemte i mot. Stemmetallet ble 53-48. Knappe flertall rundt hvilke regler vi skal ha når vi velger våre representanter inn i kommunestyrer, fylkesting og storting, er uheldig fordi en valgordning bør stå seg over tid, og ikke endres etter skiftende politiske flertall fra periode til periode.

Mer makt til velgerne?
Hovedargumentet som brukes for adgangen til å stryke er at velgerne bør gis mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene, på bekostning av partienes makt. Dette er et relevant poeng fordi partienes nominasjonsprosesser ofte er altfor lukkede, der en håndfull mennesker i hvert parti i realiteten bestemmer kandidatrekkefølgen.

Men allerede i dag har velgerne mye makt ved kommunevalg. Innslaget av personstemmegivning ved siste valg var rekordstort, valgforskere dokumenterer i den ferske boken «Lokalvalget 2015» at halvparten av velgerne rettet på listene og at disse rettingene i høy grad påvirket sammensetningen av kommunestyrene: En av fire av dagens kommunestyrerepresentanter kan takke personstemmer for at
de ble valgt inn.

Økt personstemmegivning
Hvordan vil gjeninnføringen av strykeordningen påvirke personstemmegivningen ved lokalvalget i 2019, spurte jeg forskerne da boken ble presentert. Antagelig vil det øke personvalget ytterligere, var det ikke helt overraskende svaret. Dette vil bl. a. åpne for organiserte strykekampanjer rettet mot enkeltpersoner. Slike kampanjer kan få stor spredningskraft i en tid der sosiale medier blir stadig viktigere som politiske mobiliseringskanaler. Konsekvensene kan altså åpenbart problematiseres, det blir interessant å se hvordan det faktisk slår ut ved valget om to år.                                

Husk at du både kan stryke og gi ekstra stemme til kandidater også ved høstens stortingsvalg. Om lag en av ti velgere gjør endringer på listene ved riksvalg. Men endringene velgerne gjør på stortingslistene får, i motsetning til kommunevalgene, aldri praktisk betydning for sammensetningen av Stortinget. Fordi ordningen er slik at over 50 prosent må gjøre den samme endringen for at rekkefølgen skal endres. Dette skjer ikke. Derfor er strykeordningen ved stortingsvalg primært av symbolsk karakter. Høyre, Venstre og MDG ønsket å endre også stortingsvalgordningen i retning mer personvalg ved å senke terskelen for faktiske endringer ned til 8 prosent, men Frp ville ikke støtte dette og forslaget ble derfor nedstemt.          

Partivalg er en styrke
Dermed står vi tilbake med en valgordning som åpner for vesentlig mer personstemmegivning ved lokalvalg enn riksvalg. En viss forskjell her er ikke helt unaturlig, all den tid ideologiske motsetninger og partiskillelinjer er mindre viktig lokalt enn nasjonalt. Godt likte ordførere kan dra velgere til sitt parti som normalt ikke stemmer på partiet, det har både Runar Bålsrud (V) i Hurdal, Harald Espelund (Frp) i Ullensaker og Øyvind Sand (Ap) i Rælingen vist ved flere lokalvalg på Romerike.

Men velgere flest, både lokalt og nasjonalt, stemmer likevel mer på parti enn på person. Dette er en styrke ved vårt demokrati fordi det øker oppmerksomheten rundt politiske saker og demper fokuset på personlige egenskaper.

Denne styrken bør ikke strykes.

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 26. juni

Hvis historien gjentar seg...

Det er under tre måneder igjen til stortingsvalget. Hvordan går det? Jeg har tatt en titt på valgkamphistorikken ved alle fire valg på 2000-tallet og sammenlignet juni-nivåene på målingene i valgåret med valgresultatene for å se hva den nære historien viser. Tall fra pollofpolls, rapporten "Påvirkes velgerne av meningsmålinger" og TV2s snittallbarometer er kildene.


Ap har Norges største og beste valgkampapparat, noe som ofte reflekteres gjennom at partiet klarer å mobilisere godt i sluttfasene. Partiet har løftet seg i forkant av alle disse fire valgene. Det mest beskjedne løftet kom ved partiets svake valg i 2001, da steg man under to prosentpoeng fra juni til valgdagen. Det største løftet kom ved neste valg, i 2005, da partiet økte med 3,5 prosentpoeng. 2009 og 2013 ligger et sted i mellom med hhv. 2,6 og 2,2 prosentpoeng. Partiets juni-nivå i år er snaut 32 prosent. Plusser vi på partiets "gjennomsnittsløft" på 2,5 prosentpoeng, så ligger det i så fall an til et valgresultat på drøyt 34 prosent.

Høyre har opplevd to bratte valgkampfall på 2000-tallet. I 2001 falt man over åtte prosentpoeng og i 2013 ble det en nedgang på over fem pp. I 2005 falt partiet "bare" tre prosentpoeng, men fra et langt lavere nivå. Unntaket kom i 2009 da partiet klarte å vokse nesten fire prosentpoeng fra juni til valget. Høyres juni-nivå er drøyt 23 prosent. Trekkes "snittnedgangen" på tre prosentpoeng i fra, så vil partiets valgresultat i år bli rundt 20 prosent.

Frp: I 2001 og 2013 hadde Frp en flat utvikling gjennom valgkampen og inn mot valget, endringene var kun marignale. I 2009 falt man derimot over tre prosentpoeng, fra skyhøye nivåer. Mens i 2005 derimot maktet Frp å løfte seg et par prosentpoeng. Frps juni-nivå i år er i overkant av 13, noe som  også kan bli noe i nærheten av valgresultatet hvis partiets historikk ses under ett.

Sp har en sterk valgkamphistorikk og har løftet seg rundt ett prosentpoeng i alle de fire siste valgkampene. Skulle Sp klare å gjenta denne bedriften ved årets valg, så er 13-tallet innen rekkevidde og i så fall vil det gi Frp en solid kamp om å bli Norges tredje største parti.

KrF: Ingen klar tendens å spore i KrFs valgkamphistorikk. Ved valgene i 2001 og 2009 gikk man tilbake under valgkampen. Mens i 2005 og 2013 var det derimot en viss framgang. KrF ligger pt. på rundt 4,5 prosent og kan håpe å se 5-tallet med en tilsvarende utvikling som i 2013. Men sperregrensen kan rykke faretruende nær ved en utvikling ala 2009.

SV har gått ned ved de tre siste valgkampene. I 2005 var nedgangen svært bratt, mer moderat i 2009 og 2013. Men 2001 viser at det ikke er noen lovmessighet i at SV gjør svakere valg enn juni-tallene viser, partiet steg meget pent fra under 9 og havnet helt oppe på 12-tallet den gang. Juni-nivået er nå like over 4. Den nære valgkamphistorikken tilsier at partiet fort kan ryke under sperregrensen  den 11. september.    

.
Venstre har økt tre av de fire siste gangene. Særlig markant var økningen i 2005 da man doblet oppslutningen sin fra juni til valget. Men også i 2001 og 2013 kunne man notere pene framganger i sluttfasen. Derimot gikk det kraftig utforbakke i 2009. Disse nære historiske tallene gir likevel et hardt presset Venstre et berettiget håp om å karre seg over sperregrensen fra dagens drøye tre prosent.

MDG: Sparsomt med gode, historiske data for utviklingen for MDG da de først ble et parti av en viss størrelse sist. I 2013 hadde partiet en fin boost fra juni og utover sommeren til august, men falt noe tilbake inn mot valget. Perioden juni til valget, sett under ett, ga likevel en pen framgang. MDG ligger nå like i overkant av valgresultatet sitt fra 2013. Klarer de å øke rundt ett prosentpoeng, ala 2013, så vil de bryte sperren ved årets valg.

Rødt falt en del tilbake både i 2009 og 2013, men hadde bra framgang i 2005, riktignok fra et elendig nivå. Jeg har ikke data fra 2001. Årets juni-nivå er 2,5 for Rødt. Faller man rundt et halvt prosentpoeng som i 2009 og 2013, så blir valgresultatet rundt 2 blank.

95-74 rødgrønt
Summerer vi opp valgkamphistorikken ved de fire siste valgene for disse ni partiene, sammenholder den med dagens snittnivåer og forsøker predikere utfallet på basis av dette, så kommer man ut med valgresultatet
Ap 34
H 20
Frp 13
Sp 13
KrF 4,5
V 4
MDG 4
SV 3,5
Rødt 2.

Dette gir i så fall et rent flertall av Ap (63) + Sp (23) med 86 mandater. Legger man til mandatene til SV (1), Rødt (1) og MDG (7), så blir det rødgrønne flertallet ved årets valg på 95-74. Altså omtrent motsatt av 2013 da det ble 96-73 borgerlig.

Dessverre, eller skal vi snarere si heldigvis, er det neppe så enkelt å predikere valgutfall. Hvert valg og hver valgkamp har sine særegne forutsetninger og lever sine egne liv. Omtrent slik fotballkamper gjør. De borgerlige posisjonspartiene har pt flere gjerdesittere enn de rødgrønne oppoisjonspartiene, noe som bør gi dem reelt håp om en positiv utvikling inn mot valget. Samtidig som det slett ikke er gitt at flertallet av de som bestemmer seg sent, faller ned på borgerlig side.

Favorittstempelet er uansett fortsatt rødgrønt.

Kontinuitet

«Endring og kontinuitet». Det var overskriften som valgforskerne Henry Valen og Bernt Aardal valgte på sin bok etter stortingsvalget i 1989. Tittelen kunne vært bare «Endring».  For endringene ved 89-valget var store: Innvandringssaken gjorde seg virkelig gjeldende for første gang og bidro til at Frp fikk sitt endelige gjennombrudd og stormet fram fra 4 til 13 prosent på bekostning av Høyre. På venstresiden gjorde SV store innhugg i Aps velgermasse, båret fram av økende oppmerksomhet om miljøsaken.

Selv om nye konfliktlinjer kom til, så fant forskerne ut at de gamle aksene fortsatt bestod: Sentrum-periferi, bykultur-motkultur og høyre-venstre. Den gamle konfliktlinjemodellen måtte suppleres, men ikke skrotes. Ap var fortsatt vårt største parti slik det har vært ved alle valg etter 1927. Høyre var fremdeles nest størst, slik det stort sett har vært gjennom hele sin partihistorie. KrF og Sp hadde stabil oppslutning i sentrum.

Også ved høstens valg kan det skje store endringer. Tenk om bare fire partier kommer over sperregrensen! Både KrF, SV og Venstre står i fare for å ramle under. Eller blir det snarere slik, for første gang i historien, at hele ni partier kommer seg over? MDG, og til dels Rødt, har en viss mulighet til å klare det, og dermed få sine nasjonale gjennombrudd.

Skal Sp fortsette framgangen, passere Frp og innta posisjonen som vårt tredje største parti fordi sentrum-periferi-aksen får sin store renessanse og nasjonale valgvinder blåser partiet til værs? Blir det et historisk gjenvalg av en blå regjering der Høyre for aller første gang får ha statsministeren i to perioder? Eller feier snarere en sterk, rødgrønn vind over Norge og gir sentrum-venstre en parlamentarisk posisjon som vi må gå langt tilbake for å finne maken til?

Spørsmålene er mange, og de mest ekstreme utfallene vil gi oss et nytt politisk landskap når vi våkner opp 12. september. Men i valgkampens hete, der mediene gjør det de kan for å piske opp alt som kan smake av drama, så bør vi huske lærdommen fra Valen og Aardal: Endring og kontinuitet. Og kanskje er, når alt kommer til alt, det stabile egentlig det mest oppsiktsvekkende ved vårt politiske landskap. For i grunn er det jo ganske utrolig at såpass mange velgere stemmer på de samme partiene nå som velgerne stemte på for 100 år siden.

Riktignok er ikke Venstre i nærheten av hva de den gang var, men selv de klorer seg fast. Ap og Høyre lever i beste velgående, det samme gjør Sp. KrFs trofaste grunnfjell berger nok partiet denne gangen også. De «nye» partiene SV og Frp har blitt veletablerte, sågar med flere års regjeringserfaring. «Ferskingene» MDG og Rødt er strengt tatt ikke akkurat nyfødte de heller.

Gamle partier har godt av å bli utfordret av nye, ellers stivner de. Det politiske systemet må speile strømninger i befolkningen. Historien viser at partiene våre er seige og lengelevende. Antagelig fordi de er ganske gode til å fornye seg. I en omskiftelig verden er det en egenskap vel verdt å ta med seg.

Det skaper kontinuitet.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 29. mai