Utjevningsmandatene

Ved stortingsvalget i 1989 ble en ordning  med utjevningsmandater for første gang praktisert her til lands. Bakgrunnen for ordningen var et ønske om å redusere skjevheter i valgsystemet; øke proporsjonaliteten mellom stemmer og mandater og dermed redusere favoriseringen av store partier. Innføringen av Listeforbund i 1985 var en slags forløper. En svakhet ved den ordningen var at den forutsatte valgsamarbeid mellom små partier for å virke utjevnende. Små fløypartier som SV og Frp, med små alliansemuligheter, ble i praksis disfavorisert. Ordningen ble først og fremst utnyttet av Sp og KrF.

Stortingsvedtaket om en sperregrense på fire prosent og åtte utjevningsmandater var et kompromiss der Ap opprinnelig kun ønsket å fjerne listeforbundet, og ikke ønsket utjevningsmandater, mens KrF, Sp og SV ønsket ti utjevningsmandater og en sperregrense på tre prosent. Ordningen fikk virke ved fire valg og førte til utjevning på to måter: For det første ga det, som tenkt, en utjevning mellom partiene, noe som tjente småpartiene, særlig på fløyene. Frp tok i alt 8 av de 32 utjevningsmandatene i denne 16-årsperioden. SV 7, Sp 6, V 4, H 3, KrF 3 og Ap 1. Men ordningen ga også en utjevning mellom valgkretsene. Fylkesfordelingen, nedfelt i Grunnloven, var skjev i disfavør av folkerike kretser som Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Dette ble rettet noe opp ved at hele 26 av utjevningsmandatene gikk til disse fire kretsene i denne perioden.

Ved valget i 2005 ble utjevningsordningen endret. Nå ble det bestemt at hver valgkrets skulle få hvert sitt utjevningsmandat, antallet ble altså økt fra 8 til 19, parallelt med at det ble innført et poengsystem for fordelingen av (de 150) distriksmandatene der hver kvadratkilometer i valgkretsen teller 1,8 poeng og hver innbygger 1 poeng. Dette rettet i praksis opp noen av de store skjevhetene mellom valgkretsene, men samtidig knesatte man prinsippet om favorisering av arealtunge og folkefattige fylker gjennom arealfaktoren på 1,8 i Grunnloven.

En vanlig misoppfatning er at sperregrensen er absolutt og at partiene ikke kan bli representert på Stortinget hvis de ikke kommer over den. Men sperregrensen gjelder kun for å være med i kampen om disse 19 utjevningmandatene. Man kan altså utmerket godt komme inn på Stortinget med lavere oppslutning enn fire prosent nasjonalt, så lenge man har styrke nok i en valgkrets til å vinne ett av distriktsmandatene, også kalt direkte mandat. Slik f eks Aune-listen gjorde i Finnmark i 1989, slik RV gjorde i Oslo i 1993, slik Kystpartiet gjorde i Nordland 1997-2005, slik Venstre gjorde i 2001 i Akershus og Oslo og slik MDG har gjort i Oslo i inneværende periode.
           
For å bestemme hvordan de 19 utjevningsmandatene fordeles, ser man på hvordan de 150 første distriktsmandatene faktisk ble fordelt ved valget og sammenligner med hvordan de hadde blitt fordelt hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom hva partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I 2013 vant f eks. KrF fem distriktsmandater (Rogaland 2, Hordaland 1, Vest-Agder 1 og Møre og Romsdal 1). Partiet skulle, ut ifra stemmetallet, hatt ti mandater hvis landet var en krets med 169 mandater. Ergo ble KrF tildelt fem utjevningsmandater (10-5=5). SV fikk to distriktsmandater (Oslo og Hordaland). Partiet skulle hatt sju ut i fra stemmetallet. Dette ga dem fem utjevningsmandater (7-2). Osv.

For å finne hvilke personer som tildeles utjevningsmandatene, ser man på andel «ubrukte stemmer» i hver valgkrets. Her beregnes det stemmekvotienter.  Stemmetallet på partiet i den enkelte valgkrets divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak distriktsmandatene i samme krets. I 2013 hadde Venstres Iselin Nybø i Rogaland høyest restkvotient (0,59). Hun ble derfor tildelt utjevningsmandat nr. 1. Nest høyeste ubrukte stemmeandel hadde Bård Vegar Solhjell (SV) i Akershus. Tredje høyest lå Janne Sjelmo Nordås (Sp) i Nordland. Nr 4. var Malin Stensønes (KrF) i Akershus. Men siden Bård Vegard Solhjell allerede hadde tatt utjevningsmandatet i Akershus, så fikk hun ikke mandat. Slik fortsetter man til alle 19 utjevningsmandater er fordelt, det er altså en kombinasjon av ubrukte stemmer (restkvotient), antall utjevningsmandater pr. parti og kun ett mandat pr krets, som legges til grunn. Det 19. og siste utjevningsmandatet gikk til Andre Skjelstad (V) i Nord-Trøndelag i 2013. Han kom inn med en restkvotient på kun 0,17.

Er det noe mønster i hvilke valgkretser som partiene plukker utjevningsmandat i? Ser vi de tre valgene der nåværende utjevningsordning har blitt praktisert under ett, så kan man kun svare et betinget ja på det. Både i Oslo, Aust-Agder og Østfold har KrF plukket utjevningsmandatet alle tre gangene. Mens i Buskerud har Sp tatt dette hver gang.  Men i øvrige kretser har det variert. Størst har variasjonen vært i Akershus, Finnmark, Hordaland, Møre og Romsdal, Nordland, Oppland, Rogaland, Troms og Vest-Agder. Her har det vært forskjellig parti hver gang som har tatt ujevningen. Mens i Hedmark (SV), Nord-Trøndelag (V), Sogn og Fjordane (V), Sør-Trøndelag (KrF), Telemark (KRf) og Vestfold (SV) har ett parti tatt utjevningen to av tre ganger.

Ser vi blokkmessig på fordelingen av utjevningsmandater, så tilfaller de oftere borgerlige enn rødgrønne partier. I 2005 ble det 15-4 borgerlig. I 2009 ble det 12-7 borgerlig. Og i 2013 11-8 borgerlig. Dette henger sammen med at de rødgrønne, med unntak av SV, som regel vinner flere distriksmandater enn de skulle hatt ut i fra stemmetallet. Ap, i kraft av å være størst, nyter godt av "sperredivisoren" (første delingstall i deletallsrekken når fordelingen av distriksmandatene avgjøres) på 1,4, mens Sp, som står sterkt i utkant og svakt i folkerike kretser, nyter godt av arealfaktoren på 1,8.

Er stillingen mht. de 150 distriktsmandatene 80-70 i rødgrønn favør, slik min vurdering av de 19 valgkretsene akkurat nå er, så betyr det at de borgerlige må hente 15 utjevningsmandater for å få flertall. Får vi en reprise på fordelingen i 2009 og 2013, så går det altså mot rødgrønn seier. Mens en 2005-variant vil gi et borgerlig flertall. Men hvert valgoppgjør er unikt, så vi må se nærmere på de forutsetningene som gjelder ved årets valg.

Punkt 1 er å finne ut hvilke partier som kommer over sperregrensen. KrF, SV, V, MDG og Rødt er alle innblandet i kampen rundt grensen. KrF bør kunne klare det, de ligger på rundt 5 prosent i snitt og har et grunnfjell som skal være stort nok til å berge dem, også om det skulle butte i valgkampavslutningen. SV har et mindre grunnfjell, men har vist fin utvikling i denne valgkampen og har nå tall over 5 i snitt. Det bør gå, selv om vi skal huske at SV ble overvurdert av målerne før forrige valg. Venstre har vist en viss bedring i løpet av valgkampen, men har fortsatt litt vei opp til 4. Jeg tror det kan gå, men dette er bortimot 50-50. MDG har vist en god utvikling og ligger nå akkurat rundt 4 på snittet av målingene. Partiet har relativt lav velgerlojlaitet og falt kraftig de to siste ukene før 2013-valget, noe som gjør at jeg fortsatt heller litt til at de ikke klarer det. Men dette utfallet må holdes åpen. Rødt viser også klart positive tendenser og lukter på 3-tallet. Jeg tror det blir for langt fram til 4, og holder det derfor mindre sannsynlig at de klarer det.
     
Hvis vi legger inn som forutsetning at KrF, SV og V klarer sperren, men ikke MDG og Rødt, så kommer jeg ut med utjevningsfordelingen KrF 5, V 4, SV 4, H 3 og Frp 2 og Sp 1 med dagens snittnivåer. I så fall blir det totalt 14-5 borgerlig favør når det gjelder fordelingen av utjevningsmandater. Legges dette til min antatte fordeling av distriktsmandater på 80-70 rødgrønt, blir sluttutfallet dramatiske 85-84 rødgrønt. Jeg har KrF inne på utjevning i Oslo, Østfold, Aust-Agder, Telemark og Hordaland. Høyre ligger inne med sine i Akershus, Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag. Venstre er inne i Buskerud, Vest-Agder, Nord-Trøndelag og Finnmark.  Mens SV ligger inne i Vestfold, Rogaland, Nordland og Troms. Frp har Hedmark og Oppland inne. Sp har sitt mandat i Møre og Romsdal.

Det er imidlertid stor usikkerhet beheftet med beregning av utjevningsmandatene. Og ingen av disse er "sikre", selv om jeg f.eks. veldig ofte, med ulike simuleringer, kommer ut med utjevning til KrF i Østfold, Oslo og Aust-Agder, Høyre i Sogn og Fjordane og SV i Nordland og Troms.

Hva hvis både MDG og Venstre kommer over sperren? Da blir konkurransen om utjevningsmandatene større, og det ser primært ut til å ramme Høyre og Frp. MDG får, etter mine beregninger, tre utjevningsmandater hvis de bikker fire prosent. Disse mandatene kan de komme til å hente i Sør-Trøndelag, Vest-Agder og Finnmark. Men også Buskerud Vestfold, Rogaland og Oppland er aktuelle kandidater. Hvis MDG henter 3 utjevningmandater fra borgerlig side, og fordelingen av utjevningsmandatene dermed blir 11-8, i stedet for 14-5, så blir utfallet 88-81 rødgrønt, i stedet for 85-84. Gitt at MDG regnes inn på rødgrønn side, hvilket er det mest rimelige etter mitt skjønn, etter hvordan de har stemt på Stortinget i inneværende periode, og deres veivalg bl a i Oslo etter valget i 2015.  

Hvis MDG kommer over sperren, så spiller det egentlig ikke så stor rolle, blokkmessig sett, om Venstre kommer over eller under sperren. Utfallet vil uansett ligge i sjiktet 88-81 eller 89-80 rødgrønt, gitt dagens forutsetninger. Hvis begge havner under sperren, så vil utjevningskonkurransen bli mindre og da vil også Ap og Sp kunne plukke noen utjevningsmandater, slik at at utfallet blir klarere rødgrønt.

Summasumarum så ser sperregrensen primært ut til å kunne bli avgjørende for blokkutfallet bare hvis Venstre kommer over og MDG under. Men selv da er de rødgrønne knepne favoritter til å ta det hjem. Det som de borgerlige i hovedsak trenger, for å bikke dette sin vei, er flere disktriktsmandater. Særlig viktig synes den harde kampen som Frp utkjemper i fylker som Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland. Frp viser gode tendenser på de siste målingene, så dette må følges nøye framover. Men også Høyre, KrF og Venstre har utsatte direktemandater flere steder. Øker de noe og får stang inn, så kan det bli borgerlig flertall.

Fortsatt er imidlertid veien til flertall kortest for de rødgrønne.