Kontinuitet

«Endring og kontinuitet». Det var overskriften som valgforskerne Henry Valen og Bernt Aardal valgte på sin bok etter stortingsvalget i 1989. Tittelen kunne vært bare «Endring».  For endringene ved 89-valget var store: Innvandringssaken gjorde seg virkelig gjeldende for første gang og bidro til at Frp fikk sitt endelige gjennombrudd og stormet fram fra 4 til 13 prosent på bekostning av Høyre. På venstresiden gjorde SV store innhugg i Aps velgermasse, båret fram av økende oppmerksomhet om miljøsaken.

Selv om nye konfliktlinjer kom til, så fant forskerne ut at de gamle aksene fortsatt bestod: Sentrum-periferi, bykultur-motkultur og høyre-venstre. Den gamle konfliktlinjemodellen måtte suppleres, men ikke skrotes. Ap var fortsatt vårt største parti slik det har vært ved alle valg etter 1927. Høyre var fremdeles nest størst, slik det stort sett har vært gjennom hele sin partihistorie. KrF og Sp hadde stabil oppslutning i sentrum.

Også ved høstens valg kan det skje store endringer. Tenk om bare fire partier kommer over sperregrensen! Både KrF, SV og Venstre står i fare for å ramle under. Eller blir det snarere slik, for første gang i historien, at hele ni partier kommer seg over? MDG, og til dels Rødt, har en viss mulighet til å klare det, og dermed få sine nasjonale gjennombrudd.

Skal Sp fortsette framgangen, passere Frp og innta posisjonen som vårt tredje største parti fordi sentrum-periferi-aksen får sin store renessanse og nasjonale valgvinder blåser partiet til værs? Blir det et historisk gjenvalg av en blå regjering der Høyre for aller første gang får ha statsministeren i to perioder? Eller feier snarere en sterk, rødgrønn vind over Norge og gir sentrum-venstre en parlamentarisk posisjon som vi må gå langt tilbake for å finne maken til?

Spørsmålene er mange, og de mest ekstreme utfallene vil gi oss et nytt politisk landskap når vi våkner opp 12. september. Men i valgkampens hete, der mediene gjør det de kan for å piske opp alt som kan smake av drama, så bør vi huske lærdommen fra Valen og Aardal: Endring og kontinuitet. Og kanskje er, når alt kommer til alt, det stabile egentlig det mest oppsiktsvekkende ved vårt politiske landskap. For i grunn er det jo ganske utrolig at såpass mange velgere stemmer på de samme partiene nå som velgerne stemte på for 100 år siden.

Riktignok er ikke Venstre i nærheten av hva de den gang var, men selv de klorer seg fast. Ap og Høyre lever i beste velgående, det samme gjør Sp. KrFs trofaste grunnfjell berger nok partiet denne gangen også. De «nye» partiene SV og Frp har blitt veletablerte, sågar med flere års regjeringserfaring. «Ferskingene» MDG og Rødt er strengt tatt ikke akkurat nyfødte de heller.

Gamle partier har godt av å bli utfordret av nye, ellers stivner de. Det politiske systemet må speile strømninger i befolkningen. Historien viser at partiene våre er seige og lengelevende. Antagelig fordi de er ganske gode til å fornye seg. I en omskiftelig verden er det en egenskap vel verdt å ta med seg.

Det skaper kontinuitet.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 29. mai