Hvorfor faller Ap?

Ap faller. Etter at partiet februar 2015 toppet ut på 42 prosent, har man falt hele 14 prosentpoeng ned til dagens labre 28-nivå. Det er ca 400 000 velgere netto som har gått fløyten. Hva har gått skeis for Ap? Mye. Partiet har bygd mye av sin strategi rundt å gjøre valgkampen til en kamp om ledighet. Et Norge i krise, med økende ledighet og en blå regjering som handler for sent og for lite, skulle dominere dagsorden. Men Norge har den sterkeste økonomiske veksten på fire år, i følge ferske tall fra SSB. Ledigheten synker. Norge går bedre enn Aps retorikk tilsier. Dermed stemmer ikke virkelighetsbeskrivelsen med hva folk oppfatter. Partiet framstår i stedet sutrete og for opptatt av å snakke Norge ned.

Dernest sliter Ap med at alternativet til de blå er uklart. Ved valgene i 2005, 2009 og 2013 stod Ap i spissen for en rødgrønn allianse sammen med Sp og SV. Nå har SV frigjort seg, og MDG og Rødt er ikke ønsket inn i et forpliktende samarbeid. Det betyr at «oss eller kaos»-kortet som Ap med hell har kunnet bruke tidligere, ikke fungerer i år. Fordi det er vel så kaotisk på rødgrønn side som på borgerlig. Ap har dessuten fridd til KrF og V, det kan ha blitt oppfattet som vinglete. Både Venstre og KrF er lite populære i mange Ap-kretser, og normalt svært så Ap-vennlige LO er oppsiktsvekkende fraværende i denne valgkampen.

I tillegg ser vi tegn til at flerdimensjonale konfliktlinjer og en fragmentert velgermasse er i ferd med virkelig å gjenspeiles i partioppslutningen. Både MDG, Rødt og SV er på vei opp og fram, Ap lekker mange velgere til disse. Ap opplever en konkurranse fra potente partier til venstre for dem selv som de ikke har opplevd på lenge. Dessuten framstår fortsatt Sp som et klarere distriktsalternativ enn Ap fordi Sp står sterkere opp mot regjeringens «sentraliseringsreformer».

Høyre har også begynt å mobilisere «lillavelgerne» (velgere som står mellom Ap og Høyre) som Ap hadde inne. Frykten for en «reverseringsregjering» av Ap og Sp som skrur reformklokken tilbake, kan spille en rolle for disse. På toppen av det hele faller Aps lojalitet. Færre av Aps 2013- velgere sier at de vil stemme på partiet igjen. Dette er en svært skummel miks for Ap og oppskriften på valgnederlag.

Alle piler må snus de to ukene som gjenstår hvis Ap skal unngå valgfiasko. De må få agendaen over på sine beste saker: Helse, eldreomsorg, skole og skatt. Med et forbehold for skatt. For normalt sett er det en god Ap-sak fordi den tydeliggjør forskjellen til de blå, og Ap kan framstå som et sosialt parti som prioriterer velferd foran skattelettelser til rikingene. Men i år går Ap til valg på store skatteøkninger. Det er dristig. Kanskje mest dumdristig, fordi det blir i overkant pedagogisk krevende å forklare.

Trøsten for Ap er at de har mange gjerdesittere som kan mobiliseres i sluttfasen hvis partiet får sving på valgkampavslutningen. Partiet har også en tendens til å bli undervurdert av målingene. Og ikke minst: Andre opposisjonspartiers framgang kan fortsatt sørge for rødgrønt flertall og regjeringsskifte.

Hvor kan Ap-mandater ryke? Det har lenge sett vanskelig ut for partiet å beholde sine 4 i Nordland. Også i Telemark sliter man tungt med å beholde sine 3. I Oslo er sjettemandatet til Ap i fare. Mens Ap nå også har begynt å trøble med å holde femtemandatet i Akerrshus. I Oppland er Frps framgang i ferd med å gjøre Aps tredjemandat der meget utsatt. Mye tyder på at utjevningsmandatet i Vest-Agder også kan gå fløyten. Vestfold, Østfold og Rogaland er i øyeblikket partiets beste plussmuligheter, men fortsetter den negative utviklingen for partiet så blir det bare status quo også i disse kretsene.


Teksten er en omarbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 27. august 2017