Analyse av de 20 største kommunene

Ap kan ta både Oslo, Bergen og Trondheim. Rikspolitisk tolkning av valgresultatet avhenger nå mye av Oslo. 

Basert på de siste lokale målingene, snittet av de nasjonale målingene, samt egne vurderinger, er dette min analyse av situasjonen i våre 20 største kommuner, to døgn før valglokalene stenger: 

Oslo: De fire siste lokale målingene viser alle 31-28 rødgrønt, hvis MDG inkluderes på rødgrønn side. Går de som sier at de skal stemme MDG faktisk og stemmer på partiet, og velger MDG å støtte Raymond Johansen (Ap) framfor Stian Berger Røsland (H), så blir det maktskifte i Oslo. Men MDG har mange sympatisører blant unge og tidligere hjemmesittere, spørsmålet er om de kommer til å stemme. Her ligger de borgerliges sjanse til å gjenskape sitt flertall. Jeg tror det blir 30-29 rødgrønt, men dette kan bli uhyre spennende. Tipset mitt går imidlertid fortsatt i retning Raymond Johansen som ny byrådsleder.

Bergen: De fleste målinger viser 35-32 rødgrønt, inkl MDG. Høyre har trolig gitt bort valget til de rødgrønne gjennom eget rot her. Harald Schjelderup (Ap) er nå klar favoritt som ny byrådsleder, slik jeg ser det.

Trondheim: Fortsatt massivt rødgrønt flertall her. Ingen spenning knyttet til maktutfallet: Rita Ottervik (Ap) får fire nye år som ordfører.

Stavanger: Målingene viser i sjiktet 38-39 mandater til de borgerlige og dermed klart flertall. Ap har stengt døren for det som kunne vært deres eneste lille håp om makt, nemlig et samarbeid med Frp. Derfor tyder alt på Christine Sagen Helgø (H) fortsetter som ordfører.

Bærum: Høyre ligger an til å miste sitt rene flertall her. Men Lisbeth Hammer Krogh (H) får greit støtte fra ett av de borgerlige partiene og sikrer dermed fire nye år som ordfører.

Kristiansand: Komfortabelt borgerlig flertall. Aps eneste mulighet ligger i å lokke KrF over på sin side, f.eks med en ordførerpost, for å få til maktskifte. Høyres ordførerkandidat Harald Furre gjelder som favoritt til å overta partikollega Arvid Grundekjøn sitt ordførerkjede.

Fredrikstad: Ap har tidligere luktet på rent flertall her, men den muligheten ser nå ut til å være borte. 40+ er det mest trolige for partiet. Men uansett er Jon-Ivar Nygård (Ap) fortsatt klar favoritt til å ta dette hjem. MDG kan komme på vippen.

Sandnes: Den litt snåle samarbeidsalliansen Ap+SV+Sp+Frp+PP har klart flertall inne på målingene. Stanley Wirak (Ap) fortsetter etter alle solemerker som ordfører, med Pål Morten Borgli (Frp) som varaordfører.

Tromsø: Nominasjonsstriden i Høyre har gitt valget til opposisjonen. Rødt ligger an til et brakvalg, mye takket være den populære frontkandidaten Jens Ingvald Olsen. Vil Ap klare å forhandle seg fram til at Jarle Aarbakke (Ap) blir ny ordfører og Kristin Røynmo (Ap) ny byrådsleder i parlamentarisk styrte Tromsø eller kan Olsen få ett av vervene? Det kan bli et interessant spørsmål etter valget. Men alt tyder uansett på et maktskifte i Nordens Paris.

Drammen: Solid borgerlig flertall. Tore Opdal Hansen (H) er fortsatt meget klar favoritt til å plusse på med ytterligere fire år i ordførerstolen. Men Høyre mister trolig sitt rene flertall i bystyret.

Asker: Høyre ser også her ut til å miste sitt rene flertall, men Lene Conradi (H) vil ha små problemer med å samle støtte til fortsatt fire nye år og Høyre-styre i kommunen.

Sarpsborg: Ap har vært i nærheten av rent flertall her. Det virker lenger unna nå. Uansett er Sindre Martinsen Evje (Ap) klar favoritt til å ta dette hjem.

Skien: Flertallet til samarbeidskonstellasjonen Ap+SV+Sp+V ser ut til å ryke. Bypartiet er på full fart inn i bystyret med en stor gruppe, denne lokale listen surfer trolig på en protestbølge mot bompenger. Deres frontkandidat Tomas Bakken kan komme til å erstatte Hedda Foss Five (Ap) som ordfører, men dette ser jevnt ut. Foss Five har en sjanse hvis hun klarer utvide maktgrunnlaget sitt med KrF og/eller MDG. Tynt tips på Bakken fra meg, men også Jan Terje Olsen (H) må regnes med.

Skedsmo: Lokalmålingene tyder på en fragmentert situasjon i Skedsmo. Den styrende Ap+SV+Sp+V-blokken ser ut til å miste sitt flertall, men MDG kan komme på vippen. Jeg holder fortsatt en klar knapp på Ole Jakob Flæten (Ap) som ordfører, men Kjartan Berland (H) har meldt seg på.

Bodø: Bodø har sett åpen ut lenge, men de siste tallene peker i retning av at Høyre har fått et oppsving. Dermed er Ole Henrik Hjartøy (H) favoritt for fire nye år. Ida Maria Pinnerød (Ap) har dog fortsatt en sjanse.

Ålesund: Denne byen har svingt. Høyre hadde favorittstempelet, men nå er Aps Eva Vinje Aurdal favoritt til å overta etter Bjørn Tømmerdal (H) som ordfører. Øystein Tvedt , som er ny ordførerkandidat for Høyre, er dog slett ikke ute av det. KrF kan komme på vippen og velger Aurdal?

Sandefjord: Høyre manglet to mandater på rent flertall her i 2011. Partiet ser ut til å bli klart svekket, men neppe nok til at Aril Theimann (Ap) blir en reell utfordrer til Bjørn Ole Gleditch (H) som ny ordfører. Klart tips til Gleditch, som styrer på basis av støtte fra Frp og KrF.  

Arendal: Bredt borgerlig styre i Arendal, men Frp brøt midtveis i perioden. Høyres nye ordførerkandidat, Geir Fredrik Sissner, er i utgangspunktet favoritt. Men ser Frp og/eller KrF i retning Ap-samarbeid, så bør også Robert Nordli (Ap) regnes inn som reell ordførerutfordrer.  

Larvik: Det ser ut som styringskonstellasjonen Ap+SV+Sp+V vil miste sitt flertall. H+Frp+KrF har et tynt flertall inne på siste måling. En av Høyres kandidater med grovt overtramp  i valglokalet, uvisst om dette vil slå ut - jeg tror ikke det. Jeg tror det blir maktskifte i Larvik, og at Bjarne Steen (H) overtar for Rune Høiseth (Ap). Men se opp for Gina Merethe Johnsen hvis Frp blir større en Høyre.

Karmøy: KrF har nå vendt seg i retning Ap og brutt med Frp. Det åpner for maktskifte i normalt svært borgerlig orienterte Karmøy. Jarle Nilsen (Ap) er derfor nå plutselig favoritt til å frata Aase Simonsen (H) ordførervervet. Men Leif Melvin Knutsen (KrF) kan bli en joker i ettervalgsforhandlingene.

Summerer jeg opp her, så ser det ut til å gå mot maktskifte i 7 av de 20 største kommunene våre. Oslo, Bergen, Tromsø, Ålesund og Karmøy ser ut til å kunne svinge fra Høyre til Ap. Mens Larvik og Skien kan svinge i motsatt retning (hvis vi regner Bylista som høyreorientert). I Bergen og Tromsø kan Høyre primært takke seg selv, der har man rett og slett rotet det til internt.

Rikspolitisk sett henger nå mye på Oslo. Klarer Høyre å forsvare hovedstaden, så vil valget kunne tolkes som sånn noenlunde for partiet - for noen tap må en regne med i regjeringsposisjon. Men ryker også Oslo for Høyre, så vil valget bli en stor seier for Ap, med antatt kontroll over våre tre største byer. Aps økte maktposisjon vil antagelig være i stor grad være tuftet på MDGs framgang.

Det gjenstår imidlertid å se hva MDG faktisk vil velge.

Ap plukker 11 fylker, Høyre 6 og Sp 1?

Fylkestingsvalget bør vi ikke glemme! Dette er ståa i våre 18 fylker der det avholdes valg, slik jeg vurderer det.  
Til grunn for vurderingene ligger den info jeg sitter på om samarbeidskonstellasjoner i fylkene, snittet av nasjonale målinger og de siste lokale fylkesmålingene der de finnes. Har du info som er mer oppdatert og bedre, så er jeg takknemlig om du spiller dem inn i kommentarfeltet, eller på Facebook eller Twitter.

Østfold: Ap og fylkesordfører Ole Haabeth styrer fylket, med støtte fra SV, Sp og KrF. Haabeth går for gjenvalg. Den siste målingen herfra viser 18 mandater til den rødgrønnegule styringskoalisjonen, noe som er flertall med knappest mulig margin. Føyes MDGs ene mandat til, så er flertallet noe mer komfortabelt. Jeg har lenge holdt Ap som favoritt til å forsvare maktposisjonen, men Simon Nord (H) har meldt seg på. Men han må trolig få KrF over på sin side skal det være realisme i makthåpet. Tipset mitt går fortsatt i retning Haabeth.

Akershus: Helblått flertall av Høyre og Frp her sist. Også Venstre og KrF inngår i det borgerlige samarbeidet. Nils Aage Jegstad (H) gjenvalgt som fylkesordfører, men han ble valgt inn som stortingsrepresentant i 2013 og ga fra seg kjedet til partikollega Anette Solli. Det helblå flertallet er borte på målingene, den siste pt gir imidlertid 23 (av 43) mandater til den borgerlige blokken samlet sett og dermed flertall. Jeg ledet en fylkesdebatt med fylkestoppene på lørdag, og min tolkning av den runden vi hadde om styringsalternativer der, er at Venstre og KrF er komfortable i det borgerlige samarbeidet og ønsker å videreføre dette. Det betyr at Ap og deres frontkandidat Tonje Brenna må håpe disse fire mister flertallet. Håpet er tynt i øyeblikket, Solli (H) har styrket sitt favorittstempel.        

Hedmark: Det var et "klassisk" rødgrønt samarbeid av Ap, SV og Sp  i parlamentarisk styrte Hedmark 2007-11, men SV har trukket seg ut, så nå er det bare Ap+Sp igjen. Njål Føsker ble valgt som fylkesrådsleder i 2011, men trakk seg året etter pga. "pengegarantisaken". Per-Gunnar Sveen overtok den politisk topposisjonen og satser på gjenvalg. Ap hadde tidligere i år et reelt håp om å få rent flertall, men nå er det lite som tyder på at det kan gå. Men sammen med Sp har Ap et flertall 18-15 på de siste lokale tallene. Sveen (Ap) bør ta dette hjem.

Oppland: Ap, SV, Sp og KrF inngår i posisjonssamarbeidet i Oppland. Gro Lundby (Ap) har sittet som fylkesordfører i fire år, men frasier seg gjenvalg. Even Aleksander Hagen er ny frontkandidat for Ap, og det er vanskelig å se hvordan noen kan stoppe 26-åringen i å bli ny fylkesordfører i ett av Norges rødeste fylker. I likhet med Hedmark var Ap oppe og luktet på rent flertall her tidligere i år, men nå virker det som om 40+ er det mest trolige valgresultatet. Sammen med samarbeidpartiene har de et soleklart flertall, og dette bør bli "walk in the park" for Hagen.

Buskerud: Det ble maktskifte i Buskerud sist, med Morten Eriksrød (H) som ny fylkesordfører. Også Frp og KrF inngår i posisjonssamarbeidet, mens V og Sp var med på valgteknisk samarbeid. Rune Kjølstad har tatt over som frontkandidat for Høyre. Det er et helt åpent spørsmål om han får overta etter Eriksrød eller om Roger Ryberg (Ap) kan ta tilbake posisjonen han mistet i 2011. Dette vil avhenge av valgresultat og ettervalgsforhandlingene, for i Buskerud blir det hverken helblått eller rødt. Jeg har dessverre ingen fylkesmålinger å støtte meg på, men på mine prognosetall så har nå H+Frp+KrF 21 (av 43) mandater og dermed ikke flertall. I så fall må de ha med seg minst ett parti til; Venstre og Sp eller MDG. Men alle disse kan også tenkes samarbeide mot venstre, så utfallet er uforutsigbart. Kjølstad (H) får imidlertid tipset.

Vestfold:  23-16 i borgerlig favør her ved valget i 2011. Høyres Per-Eivind Johansen har sittet som fylkesordfører, støttet av Frp, V og KrF. Jeg har 21-18 borgerlig på mine tall nå, så holder denne konstellasjonen sammen - så peker det i retning av at Johansens etterfølger i Høyre, Rune Hogsnes, overtar topposisjonen.

Telemark: Sp inngikk i et borgerlig samarbeid 2007-11, men byttet side etter valget i 2011 mot at Ap ga fylkesordførerposten til Terje Riis-Johansen. Maktkonstellasjonen Ap+Sp+SV fikk 21 (av 41 mandater) ved forrige valg og dermed akkurat flertall. Jeg har fortsatt 21 mandater til dem på mine tall. Skulle Sp komme på vippen igjen, så blir det et spørsmål om partiet nok en gang vil akseptere at et vesentlig mindre parti får toppvervet. Jeg tror ja, og gir tipset til Riis-Johansen. I så fall må Aps toppkandidat Sven Tore Løksild nøye seg med et varaordførerverv.

Aust-Agder: En form for regnbue-styre i Aust-Agder, med Bjørgulv Lund (H) som fylkesordfører. Han tar ikke gjenvalg, Høyres nye topp heter Torunn Ostad. Siste fylkesmåling ga 18-17 i borgerlig favør. Maktskifte i retning Ap-topp Tellef Inge Mørland ikke umulig, men Ostad er favoritt i mine øyne.

Vest-Agder: Terje Damman (H) overtok fylkesordførervervet etter KrFs Thore Westmoen etter valget i 2011, også her basert på en slags regnbueallianse. Det borgerlige flertallet er massivt. Så med mindre KrF inngår et samarbeid med Ap, f.eks. om de blir tilbudt ordførervervet, så tyder det meste pr i dag på fire år til med Damman.

Rogaland: KrF og V var en del av Aps maktgrunnlag 2007-11, men byttet side etter valget - noe som medførte at Janne Johnsen (H) etterfulgte Tom Tvedt (Ap) som fylkesordfører. Lokale målinger peker i retning av at de borgerlige har styrket sin posisjon i Rogaland, kanskje har nedgangen i oljesektoren gitt de styrende et lite "styringstillegg". KrF ser ut til å havne i vippeposisjon. Johnsen er klar favoritt til fire nye år.

Hordaland: Tom-Christer Nilsen (H) etterfulgte Torill Nyborg (KrF) som fylkesordfører, etter at Høyre og Frp, etter KrFs oppfatning, gikk bak ryggen på dem og inngikk avtale med Venstre. Samarbeidspartiene Høyre, Venstre og Frp har et hårfint flertall 29-28 i dagens fylkesting. Det ser ut som dette flertallet ryker. Ap+KrF+Sp har inngått en avtale om mulig samarbeid. Men heller ikke denne konstellasjonen ligger an til flertall. Dermed lukter det MDG på vippen. Ettervalgsforhandlingene vil avgjøre. Det står mellom Nilsen og og Ap-topp Anne Gine Hestetun om ordførervervet. Jeg tror MDG velger i retning venstresiden, i så fall blir det Hestetun.

Sogn og Fjordane: 23-16 i rødgrønn mandatfavør her sist. Ap hårfint større enn Sp i sistnevntes aller best fylke, og Åshild Kjelsnes (Ap) sikret seg fylkesordførervervet etter Nils Sandal (Sp). Også KrF og SV inngår i det rødgrønne samarbeidet. Ingen ting tyder på maktskifte her, men det blir avgjørende hvem av Ap eller Sp som blir størst mht. ordførerverv. Kjelsnes er favoritt, men Sps frontkandidat Jenny Følling har en fair sjanse.

Møre og Romsdal: Sunnmørslista ble tungen på vektskålen sist og valgte et samarbeid til venstre. Også Venstre inngår i maktgrunnlaget til fylkesordfører Jon Aasen og Ap. Ap+SV+Sp+V+Sunnmøre har 23 av i alt 47 mandater på siste måling. Dermed er flertallet borte og MDG på vippen. Det ser jevnt ut i Møre og Romsdal, og Høyre-topp Charles Tøsse er inne i det. Men jeg holder fortsatt en liten knapp på Aasen.        

Sør-Trøndelag: Tore O Sandvik (Ap) har sittet som fylkesordfører i 12 år, og satser på fire år til. SV og Sp har inngått i maktgrunnlaget hele tiden, men det ble utvidet med Rødt og KrF etter 2011. Ap ligger an til et resultat rundt 40 prosent, og det rødgrønne flertallet ser komfortabelt ut. Sandvik fremdeles soleklar favoritt til å ta dette.

Nord-Trøndelag: En allianse av Ap, Høyre og KrF styrer i parlamentariske Nord-Trøndelag. Ap er dominerende parti, og Ingvild Kjerkol ble valgt som fylkesrådsleder. Men hun kom inn på Stortinget i 2013 og overlot plassen til Anne Marit Mevassvik. Mevassvik stiller som toppkandidat ved årets valg. Ap var oppe og luktet på rent flertall her tidligere i år, men nå er det utenfor rekkevidde. Spørsmålet etter valget blir om Høyre og KrF ønsker å holde fast på denne noe uvanlige alliansen. Får Ap over 40 prosent, slik det nå ligger an til, tyder uansett det meste på at Mevassvik beholder topposisjonen.

Nordland: Parlamentarisme i Nordland også. I Nordland var det også den blokkoverskridende Ap+H+KrF-varianten som dannet makttrekløveret, med Ap som dominerende parti. Odd Eriksen satt som fylkesrådsleder i seks år, men trakk seg i 2013 i kjølvannet av "griseprat-saken" og maktkamp internt. Tomas Norvoll overtok hans verv og er også frontkandidat ved valget. Høyre forsvant ut av trepartisamarbeidet, så nå er det Ap+KrF, støttet av Sp og SV som styrer. Denne konstellasjonen ser ut til å beholde flertallet med dog margin, så fortsatt Ap-styre med Norvoll virker mest logisk.

Troms: I parlamentariske Troms gjelder det å følge med i svingene for å klare henge med på de politiske krumspringene. I utgangspunktet var det en koalisjon av, ja nettopp.., Ap, H og KrF som utgjorde maktgrunnlaget for Pia Svensgaard sitt fylkesrådslederskap. Men mot slutten av 2013 trakk Høyre seg fra samarbeidet fordi de ikke ville støtte budsjettet, noe som medførte at flertallet var borte. Svensgaard valgte da å gå av, og sonderingene munnet ut i en samarbeidsavtale mellom H, Frp, V, Sp og Kystpartiet - med Line Fusdahl (H) som ny fylkesrådsleder. En måling i juni viste at denne alliansen hadde mistet sitt flertall. Den av Fusdahl eller Aps nye topp, Cecilie Myrseth, som er best på å etablere et bredt samarbeid, vil kunne få topposisjonen i fylket. Dette ser helt åpent ut, men Rødts sterke frammarsj i Tromsø kan hjelpe Myrseth til topps.

Finnmark: Runar Sjåstad (Ap) har sittet som fylkesordfører siden 2007 og ønsker seg fire år til. Ap fikk nærmere 40 prosent her sist, og siste lokale måling derfra tyder på at Ap er i nærheten av rent flertall. Jeg har Ap lavere på egne tall, men sammen med SV og evt. Sp går nok dette greit veien for Sjåstad.


Summerer jeg opp her, så ligger fortsatt Ap an til å forsvare sin topposisjon i samtlige ni fylker de i dag har dette vervet: Østfold, Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark. Men Østfold og Møre og Romsdal har tettet seg til og begge steder har opposisjonen og Høyre en reell sjanse til maktovertakelse. Ap har på sin side ok muligheter til å overta i Telemark, Buskerud, Troms og Hordaland.

I fylkene Akershus, Buskerud, Vestfold, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland holder jeg Høyre som favoritt til å forsvare sin frontposisjon.

Mens Senterpartiet har en ok sjanse til å beholde sin fylkesordfører i Telemark og vinne en ny i Sogn og Fjordane.

Totalt sett går vi ikke mot noen store endringer i den fylkeskommunale maktstrukturen.

Stabiliseringsvalg?

Nå gjenstår kun en uke til valget. Det mest påfallende trekket er hvor lite velgernes preferanser er endret på fire år. 

Dette så lenge ut til å bli et valg med to klare valgvinnere: Ap og MDG. Men gjennom sommeren og inn i september har Ap falt. Ap er nå nede på sitt valgresultat fra 2011. I øyeblikket ser det derfor ut til å bli kun en skikkelig vinner: MDG. Høyre virker i sin tur å måtte tåle en tilbakegang, men 24-25 prosent, slik nivået deres er nå, vil likevel være et bra resultat - sett i lys av partiets valghistorikk og at 2011-valget var svært godt.

Det blir interessant å se om MDG kan holde hele veien inn, eller om partiet sprekker på oppløpet slik at valget blir enda mindre avvikende fra 2011. Det er momenter som taler for at MDG sprekker noe. MDG har høy mobilisering blant de som satt hjemme sist og unge. Dette kan være litt "skummelt" fordi en del av disse kan komme til å la vær og stemme når det kommer til stykket på valgdagen. Dernest er det slik at selv om MDG har hatt en massiv vekst i antall kommuner de stiller liste i, så stiller det likefullt liste i under halvparten av landets kommuner. Dette er stort sett de mest folkefattige kommunene, men likevel: fanger de nasjonale målingene godt nok opp dette?

Det kan også være momenter som taler for at partiet holder; Framgangen er bred, partiet har momentum og valgvinden i ryggen og det kan få en "bandwagon-effekt" på tampen som kan løfte det ytterligere. Uansett kommer 2015-valget mest sannsynlig til å bli stående som valget da MDG fikk sitt store gjennombrudd. Det er sjelden vi får nye partier som etablerer seg blant de gamle, så et slikt gjennombrudd er det vel verdt å huske årets valg for.

Legg imidlertid merke til hvor lite snittet av de nasjonale septembermålingene avviker fra valgresultatet i 2011. Ser vi bort i fra MDG og Høyre, så har velgernes preferanser knapt rikket seg på fire år - hvis dette skulle bli noe i nærheten av valgresultatet! Vel og merke når vi snakker netto endringer.

I en tid der partikonkurransen er økende og der lojaliteten til partiene er langt lavere enn hva den en gang i tiden var, så er det interessant å se at mye også ligger fast i vårt politiske landskap. Det snakkes ofte om politikerforakt. Men disse konsistente tallene bør etter mitt skjønn tolkes som en tillit til de etablerte partiene vi har.

Kanskje blir de gamle partiene våre også bedre av utfordringen fra MDG?

Velgertrendene 2013 - August 2015

Vi er snaue tre uker unna kommune- og fylkestingsvalget 2015. La oss ta en titt på partienes utvikling på meningsmålingene gjennom de siste to årene og skue fram mot valget 14. september. Jeg legger et månedlig gjennomsnitt av alle nasjonale stortings- og kommunemålinger til grunn for analysen.

Ap på 33
Etter et skuffende stortingsvalg på 30,8 prosent 2013, steg Ap mer eller mindre kontinuerlig fram til vinteren i år. Partiet toppet ut på drøye 41 prosent, et oppsiktsvekkende høyt nivå med tanke på dagens sterke partikonkurranse. Deretter har pilene pekt nedover. Stortingstallene viser nå pr 26. aug ca 37 prosent, mens kommunenivået er 33 prosent. Det er altså en differanse på ca 4 pp mellom stortingsnivå og kommunenivå.
     

Et kommunevalg på 33 prosent vil være partiets beste siden 1987. Men med tanke på at ting så vesentlig lysere ut for bare få måneder siden, så kan det bli en valgseier med bismak. Hvorvidt Ap klarer overta makten i viktige kommuner, er imidlertid det viktigste. Spørsmålet framover nå er om Ap klarer stabilisere seg rundt 33, eller om pilene vil fortsette å peke ned mot valgresultatet i 2011 på ca 32 eller endog lavere. Får man valgkampmaskineriet til å rulle, så kan det heller ikke utelukkes at Ap kan snu trenden og få et resultat i sjiktet 34-35. Lavere enn 30 eller høyere enn 35 er det imidlertid pt vanskelig å se for seg.

Høyre styrer mot 25?
Høyre ble 2013-valget store vinner med 26,8 prosent og regjeringsmakt. Etter en "bandwagon-effekt" som varte til januar 2014 kuliminerte det med at partiet toppet ut på 29 prosent. Deretter har det gått utforbakke, forsterket av elendig budsjettkommunikasjon høsten 2014. Det bunnet ut på ca 21 prosent i februar i år. Stortingsnivået har deretter vært noe stigende og partiet ligger nå rundt 24 prosent. Høyre gjør det bedre når det spørres om velgernes kommunevalgspreferanser. Etter store svingninger mellom 25 og 28, ser det nå ut som man har stabilisert seg rundt 25.

Skulle Høyre oppnå 25 prosent ved årets valg, så vil det være tilbakegang fra partiets glitrende 2011-valg på 28. Men likevel partiets nest beste valg siden 1983. Over 50 prosent av velgerne bor i en kommune som er Høyre-styrt. Hvor mye makt evt. Høyre mister lokalt, vil avgjøre hvordan valget tolkes. Skulle man få ca 25 og beholde makten i Oslo og Bergen, så vil valget nok oppfattes som godt for partiet.

Frp ligger an til 10 
Valgresultatet på 16,3 i 2013 for Frp var en kraftig tilbakegang fra 2009-valget på 22,9. Men det ble likevel feiret som en seier internt fordi resultatet ble langt bedre enn de svakeste målingene antydet og fordi valget innebar regjeringsmakt for første gang i historien. Partiet falt noe etter regjeringsdannelsen med Høyre, men stabiliserte seg rundt 14, før budsjetthøsten 2014 sendte dem ned mot 10-tallet. Deretter har det pekt oppover og partiet ligger nå i underkant av 13 på stortingsmålingene.





Frp står generelt svakere lokalt enn nasjonalt og startet året med kommunemålinger helt nede på 8-tallet. Men man har suksessivt jobbet seg opp i mot 11 og ligger nå i sjiktet 10-11. Dette nærmer seg partiets 2011-valg på 11,4. Noe rundt dette nivået fra sist, er målet internt. Ca 10 er nok det mest trolige, slik jeg tolker opinionsutviklingen akkurat nå, men hverken 9 eller 11 kan utelukkes. Jeg blir dog overrasket hvis vi ser Frp på 8 eller over 12 på valgnatten.

Ser Sp 7-tallet?
Senterpartiet var skuffet over 5,5 prosent ved stortingsvalget 2013. Men etter at man har gransket seg selv og brukt ett år på å finne indre ro, så har Sp i alle fall klart å stabilisere oppslutningen på dette nivået, midt på 5-tallet.

Kommunemålingene ser, som vanlig for dem, bedre ut. Har ligger partiet nå på rundt 7 prosent. , noe som er litt over valgresultatet fra 2011 på 6,7. Får Sp til drømmescenarioet med økt fokus på kommunesammenslåinger fram mot valget, så bør noe opp i mot være 8 være realistisk. Jeg ser for meg et resultat i sjiktet 7-8, men tror det blir for langt opp for dem å bli større enn Frp - slik de har satt som mål.

Venstre 5-6
Venstre gjorde et ok stortingsvalg i 2013 og kom seg godt over sperregrensen med sine 5,2 prosent. Oppslutningen har deretter vist en svakt fallende kurve, og man er nå godt nede på 4-tallet på stortingsmålingene.

Derimot er kommunetallene langt lystigere lesning, sett med Venstre-folk sine øyne. Partiet befinner seg i en stigende trendkanal, og 6-tallet synes inne rekkevidde. Jeg er litt overrasket over at differansen mellom stortingsnivå og kommunenivå er såpass stor, normalt sett er det ca ett fett for partiet om det er lokalvalg eller stortingsvalg med tanke på oppslutningen. Valgresultatet i 2011 var 6,3 og jeg tror partiet skal få det tøft med å tangere det. Men vi skal ikke se bort i fra at evt. økt miljøfokus, som produkt av MDGs inntreden, også kan gagne V fordi de appellerer til mer borgerlig orienterte miljøvelgere i storbyene som synes MDG blir for radikalt og venstreorientert. Et resultat i sjiktet 5-6 mest trolig, men vi kan ikke utelukke hverken 7 eller 4.

5 igjen for KrF?  
Nok et valg på 5-tallet for KrF i 2013 med sine 5,6. Partiet hadde en fallende tendens fram mot fjorårets budsjetthøst, men løftet seg opp mot 6 i kjølvannet av den. Deretter har partiet falt tilbake igjen, og ligger nå rundt 5 på stortingsmålingene.

Normalt sett ligger KrFs kommunenivå litt under stortingsnivå. Men dagens kommunemålinger er omtrent på stortingsnivået på ca 5. Jeg ser for meg at KrF får en relativt flat utvikling inn mot valget på disse nivåene. 5-tallet er nok en gang mest trolig, men hverken 4 eller 6 kan utelukkes valgnatten.  

MDG mot brakvalg på 6 eller mer moderate 3-4?
MDG fikk sitt lille gjennombrudd lokalt i 2011 da de kom inn med en representant i kommunestyrene i mange av storbyene. Og de fikk sitt lille gjennombrudd nasjonalt i 2013 da de fikk inn en representant på Stortinget. Men valgresultatet på 2,8 prosent var likevel en liten skuffelse fordi partiet lå høyere på målingene like før. Etter at man stabiliserte seg midt på 3-tallet på stortingsmålingene etter valget, så har MDG skutt fart og ligger nå godt over sperregrensen.

Også kommunemålingene for MDG ligger i en sterkt oppadgående trendkanal, og nivået er nå faktisk over stortingsnivået. Jeg tviler på om disse tallene helt fanger opp det faktum at partiet "bare" stiller liste i halvparten av landets kommuner, noen velgere som på nasjonale kommunemålinger svarer MDG, kan nok komme til å finne ut at partiet deres ikke er mulig å stemme på i deres kommune. Får MDG ballen virkelig til å rulle, så kan et valg på både 5 og 6 være mulig. Jeg tror dog at det mest realistiske er rundt 4, men 3-tallet kan også bli en realitet. 2-tallet vil være overraskende svakt og 7-tallet ekstremt. Men uansett blir MDG en av valgets vinnere, med tanke på at de bare fikk 0,9 sist.

SV på 3-tallet
SV holdt sperregrensen såvidt fra livet i 2013 og fikk 4,1 prosent. Partiet ble reddet av taktisk stemmegivning fra en del Ap-velgere. I følge samfunnsforskerne Bernt Aardal og Bjørn Erik Rasch studie (kap 11 i "Valg og velgere") ville partiet bare fått 3,5 hvis velgerne ikke hadde stemt taktisk. Partiet har stort sett ligget under 4 prosent på de fleste målinger etter valget. August-nivået er 3,8.    

Normalt sett gjør SV det svakere ved lokale valg. Partiets kommunenivå har svingt en del i år, men man ligger nå omtrent midt på 3-tallet. Jeg tror partiet skal få mer enn nok med å forsøke se 4-tallet på valgdagen, og holder som mest sannsynlig at de havner noe rundt den oppslutningen vi ser nå, kanskje også et hakk lavere.  

Rødt i sjiktet 1,5-2
Rødt lyktes heller ikke i 2013 å få inn en representant på Tinget, selv om det var nære på i Oslo. Og landsresultatet på 1,1 var også en nedgang fra 09-valget. Stortingsoppslutningen har vist en svakt stigende tendens, og er nå på ca 1,5.  

Rødt gjør ofte bedre lokalvalg enn riksvalg, slik at det ikke er spesielt overraskende at deres kommunenivåer ligger noe over stortingsnivået. Snittet av de nasjonale kommunemålingene har svingt mellom 1,5 og 2 og er i dag ca 2. Det vil i så fall være et løft fra 2011-valget på 1,5. I øyeblikket virker et resultat i sjiktet 1,5-2 mest trolig.

De Kristne utfordrer KrF?
Av de øvrige partiene synes jeg vi særlig bør følge med på De Kristne, Feministisk Initiativ og Piratpartiet. De Kristne kan bli en brysom utfordrer for KrF i "Bibelbeltet" på Sør- og Vestlandet. Feministisk Initiativ kan få en viss oppslutning i de største byene. Og det blir interessant å se om Piratpartiet kan følge opp sitt gode skolevalg i 2013 og også få en viss oppslutning ved det "ordentlige" valget noen steder. I tillegg er de lokale listene et spenningsmoment. I kommuner som Hamar, Kongsberg og Porsgrunn kan de få høy oppslutning.

Mange valgkamper

Sist onsdag var det høytidsstund for meg. For da lanserte våre fremste valgforskere «Valg og velgere». Boken er en studie av stortingsvalget 2013. Det gikk et forbauset gisp gjennom forsamlingen på om lag hundre «valgnerder» da forskernestor Bernt Aardal viste fram tall som sa at velgerne var generelt like fornøyd med Stoltenberg-regjeringen i 2013 som i 2009. Hæ? Var ikke folket lei av den rødgrønne regjeringen??

De rødgrønne tapte sakseierskap
Samtidig viste tallene (se bildet) at de tre rødgrønne partiene Ap, Sp og SV hadde tapt troverdighet i velgernes øyne på mange konkrete saksområder. Ap hadde mistet litt på de fleste felt, særlig eldreomsorg. SV har over tid fullstendig mistet grepet på skole, sin tidligere vinnersak. Parallelt med at partiet har tapt tillit i miljøsaken. Mens Sp opplevde et klart tillitsfall på samferdsel. I sum ble dette avgjørende for at regjeringsmakten gikk fløyten. For valgvinner Høyre var situasjonen motsatt: Partiet vant troverdighet på de fleste saksfelt. Både på skole, skatt og samferdsel var partiet «sakseier» i 2013, altså det partiet som flest velgere mente hadde den beste politikken.

Sakseierskap er altså slett ingen konstant størrelse. Partier som opparbeider seg høy troverdighet på enkeltsaker ved ett valg, må slåss hver eneste dag for at den posisjonen skal beholdes til neste valg. Særlig vanskelig er det å beholde en slik posisjon når man sitter med regjeringsmakt. Det kan Høyre og Frp komme til å merke ved høstens lokalvalg.

Saksbredde
En annen trend som valgforskere har merket seg de siste årene, er at det ikke lenger er en eller to store saker som dominerer dagsorden, slik det f.eks var i 1993 da EU-saken preget det meste, eller i 2001 da skatt og skole var i egen klasse.

Nå er det en rekke saker som er mer eller mindre ca. like viktige for velgerne. Helse, skole, samferdsel, miljø, skatt, eldreomsorg og innvandring er alle saker som betyr omtrent like mye. Dette innebærer at det blir viktigere for partiene å ha saksbredde. Altså høy troverdighet i mer enn en eller to saker.  



Fragmentering
For partiene og politikerne handler årets lokalvalgkamp bl.a. om å sette dagsorden med de beste sakene sine. Men det er nå flere dagsordener å sette, fordi sakene er mange og kommunikasjonsplattformene flere. Derfor kan vi ikke lenger snakke om en valgkamp. Vi bør snakke om mange.

En valgkamp foregår nasjonalt. I dag sender f. eks NRK en viktig partilederdebatt. En annen valgkamp foregår lokalt. Her kjemper de lokale kandidatene, enten vi snakker om lille Hurdal eller store Skedsmo, om din oppmerksomhet i lokale medier. En tredje foregår i møter ansikt-til-ansikt mellom politiker og velger på stands og husbesøk. En fjerde skjer i sosiale medier, på Facebook, Twitter, Instagram, Youtube, Snapchat osv. Og en femte variant finner vi i samtalene som du har med din familie, jobbkolleger og venner om politikk.    
  
Økte muligheter
Dette gjør det mer krevende å være politiker. Fordi hun helst bør beherske mange saksfelt, og være til stede i flere kanaler samtidig, samt klare å kommunisere med oss velgere på en måte som er relevant. Men også mer givende fordi mulighetene til å være i mer direkte velgerdialog og til å kunne formidle det man tror på til folk, uavhengig av om hun får oppslag i lokalavisa, er langt større i dag enn før.

De politikerne og partiene som griper denne muligheten, vil på sikt ha bedre forutsetninger for å lykkes.  

Denne teksten stod på trykk i Romerikes Blad 17. august 2015      

Analyse av Follo, Akershus vest og fylkestinget

Høyre er favoritt i seks av åtte kommuner i Follo og Akershus vest. Partiet har også et grep om fylkestinget. Men Ap kan få til maktskifte et par steder, og MDG kan gjøre brakvalg i bl.a. Nesodden og Ås.  

Follo-regionen er blåere enn Romerike, men ikke så blå som Akershus Vest. I fire av kommunene (Vestby, Ski, Frogn og Oppegård) har Høyre ordføreren (fem hvis vi regner inn Enebakk). La oss se litt på situasjonen i disse kommunene, under to måneder igjen til valget.

Vestby: Høyre ble største parti sist med 38 prosent. Ordfører John Ødbehr har styrt på basis av støtte fra Frp, KrF og Venstre. Han går for gjenvalg, men det har vært en del misnøye internt under hans ledelse, noe som foreløpig har kuliminert med at flere har brutt ut av partiet og dannet en Bygdeliste. Det blir interessant å se om den kan få styrke nok til å spille en maktrolle. Dette er en kommune hvor MDG kan gjøre det bra og komme inn med ett eller to mandater. Ingen lokalmålinger å støtte vurderingene på her, men det vi har av annen info tyder på at Vestby er åpen. Jeg har et hårfint borgerlig flertall på mine prognosetall og gir et tynt tips i retning Ødebehr, men svekker turbulensen i Høyre partiet vesentlig, så kan det bli et flertall for en mulig allianse av Ap+MDG+SV+Sp (+ evt. Bygdelisten), dette vil i så fall åpne for Aps Tom Ludvigsen.

Ski: Også i Ski ble Høyre største parti med 35 prosent. Ordfører Anne Kristine Linnestad styrer på grunnlag av støtte fra Frp, KrF og Pensjonistpartiet. Denne konstellasjonen har mulighet til å beholde flertallet, men på mine prognosetall er flertallet deres borte. Jeg har Venstre på vippen, og i så fall blir deres veivalg avgjørende for maktsituasjonen i kommunen. Har foreløpig ikke informasjon om hva Ski Venstre kan tenkes å gjøre i en slik situasjon, men jobber med å framskaffe det (vet du noe, så tips meg gjerne). Aps frontkandidat Tuva Moflag er dermed slett ikke ute av dette, men jeg holder foreløpig en liten knapp på fortsatt Høyre-styre. Imøteser første lokalmålingen herfra med stor interesse.

Erik Lundeby kan bli en joker

Frogn: Høyre størst også her med 32 prosent. Ap svake og fikk under 24. Derimot er dette en sterk Venstre-kommune, partiet fikk 16 prosent sist. Ordfører Thore Vestby (H) beholdt makten og har samarbeidet med både Frp og Ap. Vestby har frasagt seg gjenvalg, og Odd Slåke skal forsøke videreføre Høyre-kjedet. En lokalmåling i april peker i retning av at det blir jevnt mellom Høyre og Ap om å bli største parti. Frogn er også en kommune der MDG kan komme til å gjøre det bra. Hvis vi legger en klassisk borgerlig-rødgrønn blokktenkning til grunn, så peker alt i retning fortsatt klart borgerlig flertall, noe som gjør Slåke til relativt klar favoritt. Men den lokalpolitiske verden i Frogn, som mange andre steder, er ikke fullt så forutsigbar, og Venstres veivalg er derfor svært interessant. For de som liker å spille på høyoddsere, så var Betsson/Nordicbet 85 i odds på Erik Lundeby (V, bildet) som ny ordfører svært fristende, for han kan fort bli en joker med nok et godt Venstre-valg. Men oddsen er i skrivende stund falt ned til 5,5.. Rita Hirsum Lystad (Ap) kan ikke utelukkes, men Slåke bør ta dette.  

Oppegård: 48 prosent og rent Høyre-flertall i mandater her sist. Ildri Løvaas beholdt ordførervervet med god margin. Høyre-representanten Geir Aage Amundsen børt imidlertid med sitt parti, og har sittet som uavhengig representant de to siste årene, slik at Høyre i praksis ikke har hatt rent flertall. Men partiet har samarbeidet bra med Frp, KrF og Venstre i perioden. Skulle Høyre nasjonalt falle med den kraften som det pr i dag ligger an til, så skal det mye til at de beholder det rene flertallet her. Det lukter klart borgerlig flertall, så alt annet enn fire nye år med Høyre-styre vil være overraskende, selv om Løvaas har frasagt seg gjenvalg og er erstattet av Thomas Sjøvold som toppkandidat. Sjøvold er derfor massiv favoritt. Foreløpig dessverre ingen lokalmålinger herfra.

Ås: Hhv. 30 og 25 prosent til Ap og H her sist. Dernest fire jevnstore partier i SV, Frp, Sp og V som alle fikk 9-10 prosent. Johan Alnes (Ap) beholdt ordførervervet, til tross for en liten tilbakegang for hans parti. Sp fikk varaordføreren. I tillegg har SV, Venstre og Frp vært en del av maktgrunnlaget. Alnes ønsker ikke fortsette, og etter et usedvanlig jevnt oppgjør i nominasjonsprosessen, ble Ola Nordal partiets nye toppkandidat. MDG fikk seks prosent i Ås ved stortingsvalget i 2013 og kan komme til å gjøre et sterkt lokalvalg. Nordal gjelder som ordførerfavoritt til å videreføre Ap-styret. Høyres Hilde Kristin Marås er hans fremste utfordrer, men hun har et godt stykke fram, slik jeg vurderer det. Og så er det tre små jokere her i Marianne Røed (Sp), Jorunn Nakken (V) og Øystein Milvang (MDG). Har ennå ikke sett en lokalmåling herfra.  

Nesodden: Omtrent dødt løp mellom Høyre og Ap om å bli størst i 2011 med rundt 27 prosent hver. Nesodden har lenge vært en sterk SV-kommune og partiet fikk 17 prosent sist. Men SV fikk hele 30 prosent i 2003 og viser dermed en klart fallende tendens. Mange tidligere SV-velgere på Nesodden er antagelig i ferd med å flokke seg om MDG, som forventes gjøre et brakvalg her. En lokalmåling i mars målte dem til 12 prosent og vippeposisjon. Mine prognosetall peker også i retning av MDG på vippen. Velger de et samarbeid med Ap, så blir det høyst sannsynlig fire år til med Nina Sandberg (Ap) som ordfører. Men kommer Erik Aadland og Høyre på tanken om å tilby MDG ordførervervet for å få til et maktskifte, så kan Øyvind Solum fort bli en svært ettertraktet mann..


Akershus Vest er og blir en Høyre-bastion. Men her blir det også interessant å se hvilken kraft MDGs frammarsj kan få.

Asker : 52 prosent og rent Høyre-flertall her sist. Med nasjonal Høyre-nedgang blir det tøft å gjenskape dette ved årets valg. Men 40-tallet bør være klart innenfor rekkevidde, og Lene Conradi bør greit kunne sikrefire nye ordførerår via støtte fra Frp og/eller KrF/Venstre.


Budstikka presenterte i juni en måling, tatt opp av Infact, basert på 600 respondenter både fra Bærum og Asker. Det viste seg at kun 200 av respondentene var fra Asker, noe som ga enorme feilmarginer (+-7 prosentpoeng) og et altfor tynt grunnlag å basere et barometer på. Redaktør Kjersti Sortland forsvarte seg på Twitter med at "Feilen oppstod da Infact selv brøt tallene ned på kommunenivå de oversendte oss". Men dette holder ikke, og vi må vente til de kommer med en skikkelig måling for å kunne vurdere om eventuelle særegne lokale valgvinder i Asker kan gjøre seg gjeldende.      

Bærum: 51 prosent og også her rent Høyre-flertall ved 2011-valget. En lokalmåling fra februar viser at Høyre kan klare å gjenta bedriften. Jeg har derimot Høyre på et lavere 40-tall på min beregning nå. Skulle det rene flertallet ryke, så vil Bærum Høyre, i likhet med Asker, greit kunne skaffe støtte fra ett annet borgerlig parti og sikre Lisbeth Hammer Krog fire nye år som ordfører.

Akershus fylkesting: Ap, Frp og SV ligger omtrent på landsnivået sitt i Akershus. Høyre, Venstre og MDG ligger over, mens KrF og Sp ligger klart under. Solid borgerlig flertall i 2011: 26-17 i antall mandater. Kun Infact-målingen fra 20. februar av lokale tall å bygge på, den viste 22-21 borgerlig. Jeg har 22-21 borgerlig også på mine tall nå, forutsatt at MDGs mandater regnes inn på rødgrønn side.

En situasjon med MDG på vippen er slett ikke urealistisk, noe som kan åpne for maktskifte med Tonje Brenna (Ap) som nye fylkesordfører. Men de borgerlige har et lite forsprang og har trolig samlet sett en noe større stemmereserve å hente ut, noe som gjør at Anette Solli (H) i mine øyne fortsatt er favoritt til å få fornyet tillit som fylkesordfører.

Analyse av Romerike

Ap har grepet om 11 kommuner på Romerike. Partiet har reelle sjanser også i de fire øvrige kommunene. Men ettervalgsforhandlinger vil avgjøre flere steder. Se opp for et par Venstre-jokere.    

Ap og Frp gjør det markant bedre i Romerikes-regionen enn ellers i Akershus, det samme gjelder også i noen grad Sp og KrF. Mens Høyre, MDG, Venstre og SV gjør det noe dårligere. Ap fikk ordføreren i 11 av 14 kommuner her sist, hvis vi regner inn Enebakk (Enebakk ligger strengt tatt både på Romerike og i Follo).

Jeg skal nå se på situasjonen i alle disse kommunene, og gå dypest inn i de tre største kommunene Lørenskog, Skedsmo og Ullensaker siden jeg der også har bakgrunnstall å formidle til deg. Kjenner du til informasjon som kan forbedre analysen, eller har andre kommentarerer/forespørsler, så er jeg takknemlig for innspill i kommentarfelt, på Face, Twitter, Snapchat (stmarthinsen) eller mail (svein_tore_marthinsen@yahoo.no).  

Lørenskog: Ap fikk 44 prosent i 2011 og ordfører Åge Tovan fikk fornyet tillit, etter at SV og lokallisten "Lørenskog i våre hjerter" (LIV) valgte å samarbeide med Ap. Tovan har frasagt seg gjenvalg, og Ragnhild Bergheim er ny frontkandidat. Infact-målingen, som ble tatt opp i slutten av juni, viste hele 46 prosent til Ap. Men dagens Ap+SV+LIV-flertall var likevel borte på målingen fordi SV mistet ett mandat. Et slikt valgresultat vil innebære at Ap må orientere seg i retning MDG (som lå inne med to mandater på målingen), eller KrF/Venstre for å sikre nytt flertall. Jeg har Ap omtrent på samme nivå på mine tall, og holder Bergheim som favoritt som ordfører. Rent Ap-flertall kan faktisk ikke utelukkes med de nivåene som partiet har inne i dag, men slik det ligger an akkurat nå, så er det mest trolig at de vil mangle 2-3 mandater på det. Klarer Høyre og Turid Kristensen å samle alle de borgerlige + evt. MDG, så ligger det en viss mulighet for maktskifte. Men da må de også mobilisere kraftfullt i valgkampen.  

Aldersmatrise for Lørenskog

Jeg har sett på bakgrunnstallene i Lørenskog-målingen (takk til RB-redaktør Lars M J Hansen for innsyn). Og Høyres utfordringer er flere: For det første så må de øke lojaliteten blant tidligere H-velgere. Dernest må de stanse lekkasjen til Ap, 16 prosent av Høyres 2013-velgere sier nå at de vil stemme Ap, i følge tallene. Dessuten bør de mobilisere flere av dem som satt hjemme sist og flere unge. Disse utfordringene gjelder også de andre borgerlige partiene, særlig Venstre, men også Frp synes å lekke til Ap, parret med for lav lojalitet. Ap har rent flertall blant kvinnene i Lørenskog, hele 53 prosent av kvinnene oppgir Ap som partipreferanse. Jeg merker meg også at MDG har høy oppslutning blant unge og får nesten åtte prosent i aldersgruppen 18-29 år. Minner dog om at slike bakgrunnstall er beheftet med større usikkerhet pga. få respondenter, ikke minst for små partier.

Skedsmo: Ap-styre i 105 sammenhengende år her. Ap fikk 40 prosent sist, og Ole Jakob Flæten ble ordfører, støttet av Sp, V og KrF. Infact-målingen i slutten av juni viste at Ap kanskje har litt lokale problemer her, i og med at det var en liten nedgang å spore - helt motsatt av hva som er nasjonal trend. Debatt rundt høyhus og eiendomsskatt kan kanskje forklare noe. Målingen indikerte ellers en svært fragmentert situasjon med hele ti partier representert, sju av dem med ett mandat hver! Skulle situasjonen bli så fragmentert i Skedsmo, så vil graden av samarbeidsevne avgjøre om Flæten viderefører den lange Ap-tradisjonen eller om hovedutfordrer Kjartan Berland (H) får til et historisk maktskifte. Jeg holder Flæten fortsatt som favoritt, men ikke på langt nær så klart som Betsson som bare har 1,2 i odds på ham.

Siste partibarometer for Skedsmo viser utsikter til et fragmentert kommunestyre

Bakgrunnstallene fra målingen viser et noe høyere lojalitetsnivå i Skedsmo enn i Lørenskog for Høyre og Frp, og noe lavere for Ap. Høyre sliter dog også her med lekkasjer til Ap, mens Ap i sin tur virker å ha en brysom velgerkonkurrent i lokallisten "Folkets Røst". Det er rent blått flertall blant menn på målingen; 51 prosent av mennene oppgir Høyre eller Frp som sitt parti. Frp gjør det forøvrig generelt bra i målingen og får 16 prosent - jeg har dem ikke så høyt på egne Skedsmo-tall. Minner derfor om at Infact ligger høyest av byråene på Frp og lavest på Høyre, kanskje er Frp noe overmålt her.
 
Ullensaker: Frp-styre i sammenhengende 12 år her, støttet av Høyre, KrF og til dels Venstre. Populære Harald Espelund (Frp) har frasagt seg gjenvalg, og Tom Staahle har overtatt topposisjonen. Et viktig spenningsmoment her er hvor sterkt svekket Frp vil bli av manglende ordførereffekt. En lokalmåling i mars antydet et Frp-fall på 11 prosentpoeng, Infact-målingen i juli viste 10 prosentpoeng minus. Dette burde gi Ap og Høyre gode vekstforutsetninger, men foreløpig ser kun Ap ut til å bruke muligheten. Høyre ligger på ca samme nivå som det relativt svake 2011-valget på 18 prosent, mens Ap har vokst rundt 6 prosentpoeng siden valget og er oppe på 38. Frp+H fikk samlet hele 54 prosent i 2011 og dermed klart blått flertall. På begge målingene er de to blå nå nede i 44, og dermed er det helblå flertallet borte. Men sammen med KrF og Venstre, er det fortsatt borgerlig flertall. Det er grunn til å tro at KrF vil fortsette å samarbeide til høyre.   

Venstres veivalg er mer usikkert. På mitt twitterspørsmål om hva Ullensaker V vil velge, svarer det opplagt og intetsigende "den retningen som gir mest gjennomslag for grønn venstrepolitikk".    

Min tolkning av tilgjengelig info i Ullensaker, samt trenden på nasjonale målinger, peker i retning av at fortsatt borgerlig flertall er det klart mest sannsynlige her. Men samtidig at det helblå flertallet forsvinner. Janka Holstad og Ap er avhengig av et valg på høyt 30-tall og helst 40, skal det være reell sjanse for maktskifte. Dernest må Ap vise sterk samarbeidsvilje for å finne alliansepartnere. SV er et naturlig valg. De stiller fellesliste med Rødt, men partiet står likevel i fare for å ramle helt ut av kommunestyret. MDG er derimot på vei inn med ett mandat, det samme kan den lokale listen "Alternativ Ullensakerliste", med ex-Frperen Petter Stensby som topp, være. Skulle Venstre eller MDG komme i en vippeposisjon, så har Ullensaker Ap en mulig gulrot i at de litt lettere enn Høyre/Frp kan tilby en varaordførerpost til et vippeparti.

Summasumarum: Borgerlig styre mest sannsynlig, og da ser Tom Staahle (Frp) eller Willy Kvilten (H) ut som trolige valg som ny ordfører. Jeg holder en ørliten knapp på Kvilten fordi jeg har Høyre litt høyere på mine egne prgnosetall og fordi jeg antar at KrF og Venstre heller vil støtte ham enn Staahle i ettervalgsforhandlinger. Men det er svært jevnt mellom dem (ca 40 % sjanse hver). Og så gir jeg Janka Holstad 15-20 % sjanse for å overraske.

Det hadde vært uhyre interessant å sett bakgrunnstallene fra den siste målingen i lys av 2011-valget bl.a for å se hvor Frps velgere har tatt veien. Men siden Infact bruker 2013-valget som referanse, så må jeg nøye meg med å tolke bevegelsene i lys av stortingsvalget. I følge undersøkelsen så har ca ni prosent av Frps 2013-velgere i Ullensaker gått til Ap. Mens bare tre prosent har gått andre veien, altså netto tap til Ap på seks prosentpoeng. Hele 22 prosent av de som stemte Høyre ved stortingsvalget for to år siden, sier at de kommer til å stemme Frp til høsten. Dette er et signal om at, til tross for at Espelund er borte, så har Frp god lokal appell til mange av de velgerne som står mellom dem og Høyre. Høyre må redusere denne lekkasjen og få opp lojalitetsandelen sin markant, for å komme seg opp på 20-tallet i Ullensaker.

 
     
Nittedal: Den styrende venstre-sentrum-alliansen av Ap+SV+V+KrF+Sp har fortsatt flertallet greit inne på mine tall. Dessverre ingen lokalmålinger herfra. Inntil vi har ny info, så holder jeg på at det lukter Venstre på vippen, som i 2011. Velger de Ap igjen, så kan Hilde Thorkildsen (Ap) belage seg på fire år til som ordfører

Rælingen: Aps sikreste kort i Akershus. Rent Ap-flertall her sist, og med nasjonal Ap-vind i ryggen, samt at populære Øyvind Sand går for fire nye år, så peker det meste også i år i retning av at Ap beholder makten med god margin. Jeg venter fortsatt på første lokalmåling her, den kommer trolig i slutten av august/starten av september.

Fet: 14-13 i rødgrønn mandatfavør her sist. Ingen lokale målinger foreløpig her, men jeg har 15-12 rdøgrønt på mine prognosetall nå. Ordfører John Harry Skoglund (Ap) bør gode muligheter for gjenvalg. Et lite lyspunkt for KrF er at de, i motsetning til 2011, makter å stille liste og bør kunne sikre seg et mandat. Jeg tror også at MDG kan komme inn med ett mandat.

Aurskog-Høland: Den blokkoverskridende alliansen Ap+SV+Frp sikret Jan Mærli (Ap) ordførerklubba i inneværende periode. Han har frasagt seg gjenvalg, og Ap har i stedet Roger Evjen på topp. Ap fikk 37 prosent her sist, og blåser den nasjonale vinden også inn over skogene i Aurskog-Høland-traktene, så bør de kunne bikke 40-tallet. Det vil gi partiet et godt forhandlingsgrunnlag for fortsatt Ap-styre. Men skulle Frp bytte side til en mer normal borgerlig konstellasjon, og Ap evt kun stå igjen med SV som alliansepartner, så kan det gi en viss åpning for Simen Solbakken (H) eller Kari Synnøve Mikkelrud (Frp) og maktskifte. Men Evjen er favoritt.  

Sørum: Allianse av Ap, SV og Sp i posisjon her. KrF var også med, men har gått ut. Ordfører Are Tomasgaard fikk jobb som LO-sekretær i 2013 og overlot kjedet til Mona Mangen. Hun er Aps toppkandidat ved årets valg. Det kan ha vært en viss ordførereffekt som slo positivt ut for Ap i Sørum sist, derfor er det grunn til å tro at partiet neppe får særlig mer enn de 40 prosentene de fikk sist, tross nasjonal vekst. I så fall kan Ap bli avhengig av at SV og Sp beholder sine totalt tre mandater for å fornye sitt maktgrunnlag. Slik det ser ut nå, så tror jeg dette vil gå. Men Marianne Grimstad Hansen (H) kan ikke avskrives.

Eidsvoll: "Klassisk" rødgrønn koalisjon av Ap, SV og Sp ga Einar Madsen ordførervervet med liten margin her sist. Denne koalisjonen sprakk i 2012, så Ap har deretter hatt et vekslende samarbeid med både Frp, H, KrF og bygdelisten. Madsen er på nytt Aps frontkandidat. Etter at Ap underpresterte i Eidsvoll i flere lokalvalg på rad, så var forrige valg oppløftende sett med deres øyne med 36 prosent. Skulle Ap oppnå noe tilsvarende igjen, og kanskje endog opp i mot 40 prosent, så bør Madsen ha bra sjanser til fire år til. Men situasjonen i Eidsvoll er uklar, og ettervalgsforhandlingene vil uansett avgjøre. Kanskje bør man se litt opp for Venstre i Eidsvoll, som karret seg opp på 3-tallet sist, etter en rekke trøstesløse valg på 1-tallet. Jeg venter fortsatt på første lokale måling herfra, men regner med at avisene EUB og RB kommer med hver sin i ukene før valget.

Nes: Det var i utgangspunktet en konstellasjon av Ap, SV og Sp som styrte kommunen. Men Sp brøt tidlig i perioden dette samarbeidet, og har i stedet inngått budsjettsamarbeid med de borgerlige. Dermed har det vært den spesielle situasjon at ordfører Oddmar Blekkerud (Ap) har måttet styre på grunnlag av borgerlige budsjetter. Ap vraket sin ordfører som toppkandidat, og erstattet ham med Grete Sjøli (bildet) - som håper på å bli kommunens første kvinnelige ordfører. En lokalmåling herfra medio juni viste at Ap har styrket sin posisjon. Men Ap ligger ikke an til å få styrke nok til å få flertall sammen med SV. Holder dagens "opposisjonspartier" sammen, så kan det i stedet bli maktskifte. Både Merete von der Fehr (H) og kanskje også Vivian Wahl (Sp) er i så fall aktuelle som ordførere. I så fall kan det paradoksale skje at Ap vinner valget, men taper makten. Ettervalgsforhandlingene avgjør, Sps veivalg blir sentralt. Nes Venstre sin frontkandidat, Åse Birgitte Skjærli, peker på min Facebook-side  på at Sp har skiftet ut "varaordfører Kaurstad som var den som fikk Sp over til de borgerlige (pga uenighet om idrettshallen på Neskollen i de første budsjettforhandlingene etter sist valg). Det er også en utfordring at på borgerlig side at FrPs ordførerkandidat er sterkere enn Høyres, og at den som blir ordfører på borgerlig side dermed mest sannsynlig må tåle en varaordfører fra FrP. Dette er det mange som ikke ser lyst på".
Momentene hun her peker på, kan peke i retning av at Nes forblir Ap-ledet.

Nannestad: Ap har ordføreren i Anne Ragni Amundsen, støttet av Sp, KrF og V. I likhet med Blekkerud i Nes, ble Amundsen vraket i nominasjonsprosessen. Ap har to valg på rappen på 34-tallet her og bør kunne plusse på noe hvis den positive nasjonale trenden overgår eventuelle negative effekter av intern nominasjonsuro. Klarer Ap å beholde sin brede plattform, så bør partiets nye frontkandidat Hans Thue  ha gode muligheter for å overta klubba. Venstre er sterke i Nannestad (9 prosent sist), og en spekulasjon fra min side er at Karl Henrik Laache kan, ved en mulig vippeposisjon, bli tilbudt en ordfører eller varaordførerposisjon i bytte mot støtte til høyresiden. Hans Holmgrunn (H) er også aktuell som ny ordfører hvis Ap-styret ryker. Men Thue er favoritt. Ser også her fram til den første lokalmålingen.

Gjerdrum: 13-12 i borgerlig favør her sist. Men Frp valgte, i likhet med i Aurskog-Høland, å gå inn i et samarbeid med Ap, i bytte mot varaordførervervet, og sørget dermed for å frata Høyre makten i kommunen. Også KrF, Sp og SV er med i posisjonen i Gjerdrum. Ap fikk 34 prosent her sist. Siden vi heller ikke her har en lokal måling å støtte vurderingene på, så må jeg kun legge forrige valg og nasjonale trender til grunn. Mine nedbrutte Gjerdrum-tall viser at Ap ligger på 38-tallet. Dette vil i så fall være et godt grunnlag for at Anders Østensen (Ap) kan få fire år til som ordfører. Men ettervalgsforhandlingene blir også her avgjørende. Høyres topp Jane Aambakk kan bli aktuell som ny ordfører ved eventuelt maktskifte. Mens godtgående Gjerdrum Venstre og Lars Peder Nordbakken kan bli en joker. Østensen gjelder dog som favoritt her.

Hurdal: Den populære ordføreren Runar Bålsrud (V) går for fire år til. Han styrer på basis av en regnbuekoalisjon der alle kommunestyrets seks representerte partier inngår. Ap har varaordføreren. Enorm ordførereffekt her sist og Venstre doblet sin oppslutning fra 16 til 32 prosent. Jeg har ingen lokale målinger å støtte meg på her, men ut i fra den infoen vi har tilgjengelig pr i dag så ser dette ut til å bli en kamp mellom Venstre og Ap om å bli største parti i kommunen. Ap må trolig bli en del større enn Venstre for at Bålsruds posisjon skal trues. Mitt tips i dag er fortsatt Venstre-styre.

Enebakk: Helblått flertall her sist. Høyres Tonje Olsen fikk ordførervervet. Også KrF er en del av maktgrunnlaget. Jeg har ingen lokale målinger om berette om herfra, men på mine nedbrutte tall er det helblå flertallet borte. H+Frp+KrF kan bli avhengig av å også å få med seg Venstre. Ap står svakt i Enebakk, men bør ha en sjanse til å se 30-tallet hvis den nasjonale trenden holder hele veien inn, noe som vil øke Øystein Slettes ordførersjanser. Frp er sterke her og partiets fronkandidat Dag Bjerke var ordfører i 2007-2011 og kan være aktuell på nytt. Men Olsen får et visst favorittstempel av både meg og Betsson.  

Maktskifte i Oslo?

Mine tall viser 33-26 i rødgrønn favør i Oslo. MDG vipper flertallet.  

Jeg kommer til å holde et særlig øye på utviklingen i Oslo og Akershus inn mot valget siden jeg skal kommentere valget for NRK Østlandssendingen. I går gikk jeg igjennom situasjonen nasjonalt. Nå skal jeg legge disse tallene til grunn, bryte dem ned på lokalt nivå og sammenligne med hva de lokale målingene viser. Jeg tar for meg Oslo i dag, og kommer tilbake til Akershus snart.

Oslo har vært borgerlig styrt i 18 år - med litt ulike byrådskonstellasjoner: Høyre har sittet alene, det har vært Høyre+Frp og, som nå, Høyre+KrF+Venstre. Det borgerlige mandatflertallet har variert fra 30-29 til 32-27 i denne perioden. I 2011 ble det 32-27.

MDG på vippen
Ser vi på partienes lokale oppslutning i lys av den nasjonale oppslutningen, så har Ap ligget omtrent på sitt nasjonale nivå i Oslo ved de siste valgene. Både Høyre, SV, Venstre, Rødt og MDG gjør det klart bedre i hovedstaden enn nasjonalt, mens KrF, Sp og Frp gjør det markert svakere.

Når jeg bryter dagens nasjonale snittnivåer ned på Oslo, får jeg disse tallene:

Det borgerlige flertallet er borte på disse tallene. Den borgerlige blokken taper samlet sett seks mandater til opposisjonspartiene. Regnes MDG inn på rødgrønn side, så er det solide 33-26 i deres favør. Men det er MDGs 5 mandater som vipper flertallet.

Enorme målesprik
Hvordan harmonerer disse tallene med de siste lokale målingene? Det er publisert hele 5 lokale målinger den siste måneden, fra ulike byråer og oppdragsgivere. Ap varierer helt fra 30 til 37 prosent. Høyre svinger mellom 28 og 34. Frp har målinger både på 6-tallet og over 10. MDG ligger mellom 7 og 9. Venstre har alt fra 4-tallet til 8. KrF ligger både på 1,5 og 3,0. Mens Rødt varierer fra 3 til 6,5. Kort sagt, det er enorme sprik på de lokale målingene, og det virker som byråene sliter med å fange oppslutningen i Oslo.

Ser vi på blokkstillingen, så er det kun en måling (fra Respons) som viser borgerlig flertall. De øvrige varierer fra 30-29 til 32-27 rødgrønt. Sett med borgerlige øyne, så er altså de lokale målingene noe mer oppløftende enn mine nedbrutte nasjonale tall, men summen peker i rødgrønn retning.

Men med så store målesprik mellom byråene, er det åpenbart at det knytter seg (for) stor usikkerhet til tallene. Ut i fra mine vurderinger, virker Infacts 10,3 på Frp som en "uteligger", partiet har neppe plutselig hevet seg opp på sitt nasjonale nivå i Oslo. Jeg noterer meg også Ipsos sin 30,2 på Ap er langt under partiets nasjonale nivå for tiden, noe som virker rart. 6,5 på Rødt virker også som skivebom.

Slik jeg tolker all tallinfo, så har pendelen i Oslo svingt fra relativt klar rødgrønn favoritt i vinter og vår, via svært knepent på forsommeren, til noe klarere rødgrønt nå. En vurdering ligger fast: MDG ser ut til å havne i en vippeposisjon.

Raymond Johansen er favoritt
Fordi det borgerlige flertallet er borte både på mine beregninger, og på fire av de fem siste lokalmålingene, og fordi jeg tror MDG velger å samarbeide til venstre, så holder jeg Raymond Johansen som favoritt til å bli ny byrådsleder, ca 60-40. Bookmakeren Betsson er uenige med meg og holder derimot Stian Berger Røsland som favoritt.

Blir det maktskifte, så ligger Tone Tellevik Dahl (bildet) nærmest an til å bli ny ordfører. Men her kan Marianne Borgen (SV) og muligens Shoaib Sultan (MDG) være jokere i ettervalgsforhandlingene.

De borgerlige har to måneder på å hente inn det rødgrønne forspranget. Jeg tror Høyre har det største mobiliseringspotensialet, og med en god valgkamp, så kan de hente inn nok til at det blir et spennende valg.


Men tipset mitt pr i dag går fortsatt i favør rødgrønn seier.


 

Status juli: MDG og Ap vinner, Høyre taper. Men også kontinuitet..

Tre nasjonale kommunemålinger i juli viser at Ap ligger over 36 %, mens Høyre har falt ned til 23-tallet.   

Jeg skal gå igjennom opinionsstatusen, parti for parti, og sammenligne det nasjonale nivået med lokal tendens - samt peke på noen strategiske muligheter fram mot valgdagen.

Ap: To målinger viser 36 % og en 37. Snittet er 36,5 hvilket er ca 5 prosentpoeng over resultatet fra 2011. Ap har dermed slått tilbake, etter at pilene har pekt noe ned etter skyhøye nivåer tidligere i år. Pollofpolls sin beregning, som omregner lokale målingene til nasjonalt nivå, viser 35,5.

For Aps del er det strategisk sett en fordel hvis valgkampen blir så nasjonal som mulig, slik at flest mulig velgere legger antipati mot den blå regjeringen til grunn for sin stemmegivning på valgdagen.

Høyre: Partiet har en måling på 22-tallet, en på 23 og en på 24. Snittet er 23,4 prosent. Dette er nesten 5 prosentpoeng under 2011-resultatet. Høyres tilbakegang i poeng er altså om lag lik Aps framgang. Pollofpolls tall ligger litt høyere og viser nå 24,2.

Det gjelder for Høyre særlig å øke lojaliteten noe blant tidligere velgere, det vil begrense tilbakegangen og føre til at man nærmer seg partiets strålende 2011-nivå noe mer. Partiet nyter stor lokal styringstillit mange steder, og har en rekke gode frontkandidater og bør, i motsetning til Ap, forsøke gjøre valgkampen så lokal som mulig.

Frp: Partiet har to målinger på rundt 10, mens Infact-målingen viser derimot "hele" 12,5. Det er forøvrig en klar tendens til at partiet måles høyest hos Infact. Snittet blir 10,9, mens Pollofpolls ligger på 10,7. Dvs. noen tideler under partiets 2011-resultat på 11,4.

Skulle Frp holde sitt 2011-nivå, vil det bli tolket som en seier i partikretser. Partiet vil, i likhet med Ap, ha mest å tjene på å gjøre valgkampen nasjonal. Særlig bra vil det være hvis de klarer holde Syria-debatten varm - det kan redde hele valget for Frp.

Sp: 6,7, 6,8 og 6,9 på de tre målingene. Det gir 6,8 i snitt. Altså rundt forrige valgresultat på 6,7. Pollofpolls ligger litt lavere med 6,4.

Sp har alt å tjene på et sterkest mulig lokalt fokus, parret med både nasjonal og lokal strukturdebatt, ikke minst om kommunereformen.

Venstre: 5,2, 5,3 og 5,4 på de nasjonale målingene. Det gir 5,3 i snitt. PollofPolls har 5,5. Venstre gjorde et bra lokalvalg sist med 6,3, så nivået pr. i dag er noe under.

Strategisk sett omtrent ett fett for partiet om velgeroppmerksomheten er lokal eller nasjonal. Økt miljøoppmerksomhet kan være vinn-vinn for både V og MDG fordi Venstre bør kunne plukke en del grønne, borgerlige velgere som synes MDG er for venstreorienterte.

KrF: To målinger på rundt 5,5, mens den siste viste 4,7. Snittet er 5,2, og Pollofpolls ligger på nøyaktig det samme. I så fall noen få tideler ned fra 2011 da partiet fikk 5,6.

KrF har tradisjonelt gjort det litt sterkere nasjonalt enn lokalt. I motsetning til Venstre, så har partiet en ganske stor og lojal kjerne, men partiet appellerer i forsvinnende liten grad til nye velgere. KrF må forsøke løfte familie- og verdispørsmål i denne valgkampen, men alt tyder på at det blir nok en kamp for å karre seg et stykke opp på 5-tallet.  

MDG: 4,4, 4,1 og 3,8 på de tre nasjonale målingene. Det gir 4,1 i snitt. Pollofpolls ligger noe lavere på 3,2. Uansett en stor framgang fra 2011 da partiet fikk under 1 prosent av stemmene.

Det gjelder for MDG å utnytte det miljømomentum som er skapt i opinionen. Å framstå som det nye, grønne, friske og blokkuavhengige alternativet har velgerappell, ikke minst i storbyene. Skulle målingene fortsette å vise at partiet kan komme i vippeposisjon i en rekke fylker og storkommuner, så kommer partiet dog til å kjøres hardere på hvem de vil støtte etter valget.    

SV: Ligger på rundt 4 på de nasjonale målingene. Pollofpolls har 3,9. Partiet står normalt sett noe svakere lokalt enn nasjonalt, så et lokalvalg på linje med sist; 4,1, vil nok bli sett som helt ok internt, på bakgrunn av den negative utviklingen partiet har vært inne i lenge.

SV har fått nye utfordrere på sitt velgermarked både i MDG og Feministisk Initiativ. I tillegg til hovedkonkurrenten Ap, samt Rødt. "Vi er de eneste som er både røde og grønne", har vært et strategisk svar på hva som egentlig er unikt med SV lenger. Partileder Lysbakken ønsker å bredde ut partiet, det kan være for ambisiøst i den situasjonen man er i nå, på kort sikt ville det trolig vært bedre å gå tilbake til "basic" og vinne tilbake troverdighet på skole og miljø.  

Rødt: Ligger på rundt 1,5 på målingene. Pollofpolls har 1,4. Altså omtrent som forrige valg på 1,5.

Trolig blir det mest realistiske for partiet å gripe de lokale mulighetene og satse på noen gode enkeltresultat, som f.eks i Tromsø.

Andre: I et nasjonalt perspektiv synes særlig to partier å være av en viss interesse: Piratpartiet og De kristne.

Piratpartiet gjorde et meget godt skolevalg i 2013 med 4,3 % og fikk også rundt 10 000 stemmer ved stortingsvalget. De stiller nå liste i mange fylker og kommuner. Underslag har ødelagt noe for dette unge partiet, men sakene de fronter: frihet, personvern, mer borgerinvolvering og spørsmål knyttet til mobil og nettbruk, sier meg noe om at de er på parti med tidsånden.

De kristne har blitt en utfordrer for KrF, særlig på Sør- og Vestlandet. De stiller liste i 69 kommuner og det blir interessant å se om konservative kristne i enda større grad vil finne veien til partiet. De fikk 18 000 stemmer ved stortingsvalget i 2013, det var noe mer enn jeg trodde.

Av de øvrige listene, så knytter det seg spenning til lokale lister flere steder. Oppslutningen om disse er det ofte vanskelig å fange opp i forkant, men Hamar og Porsgrunn er eksempler på kommuner der disse kan gjøre suksess og komme til å få en sentral maktrolle også etter valget.

I tabellen nedenfor har jeg samlet partienes snittnivåer fra juli, og sammenlignet dem med Pollofpolls sin beregning, samt valget i 2011.




Endring og kontinutiet
Kort oppsummert så ligger årets valg an til å bli en seier for Ap og MDG. Og tap for Høyre. Høyre har dog et bra mobiliseringspotensial og kan, gjennom en god, lokal valgkamp, forbedre stillingen noe. Graden i MDGs frammarsj er kanskje det aller mest interessant å følge med på.

Samtidig vil jeg avslutningsvis bemerke hvor lite velgerpreferansene egentlig har endret seg på fire år. Ser vi på andre enn de de tre nevnte partiene, så er nivåene så godt som uendret. Alle valg har visse endrings- og kontinuitetstrekk ved seg. Også årets valg vil ha det. Kontinuitet er imidlertid ikke så sexy som endring, så ofte fokuseres det mest på endringen.

Kanskje bør vi vie noe mer oppmerksomhet til kontinuiteten?