Jeg skal gå igjennom opinionsstatusen, parti for parti, og sammenligne det nasjonale nivået med lokal tendens - samt peke på noen strategiske muligheter fram mot valgdagen.
Ap: To målinger viser 36 % og en 37. Snittet er 36,5 hvilket er ca 5 prosentpoeng over resultatet fra 2011. Ap har dermed slått tilbake, etter at pilene har pekt noe ned etter skyhøye nivåer tidligere i år. Pollofpolls sin beregning, som omregner lokale målingene til nasjonalt nivå, viser 35,5.
For Aps del er det strategisk sett en fordel hvis valgkampen blir så nasjonal som mulig, slik at flest mulig velgere legger antipati mot den blå regjeringen til grunn for sin stemmegivning på valgdagen.
Høyre: Partiet har en måling på 22-tallet, en på 23 og en på 24. Snittet er 23,4 prosent. Dette er nesten 5 prosentpoeng under 2011-resultatet. Høyres tilbakegang i poeng er altså om lag lik Aps framgang. Pollofpolls tall ligger litt høyere og viser nå 24,2.
Det gjelder for Høyre særlig å øke lojaliteten noe blant tidligere velgere, det vil begrense tilbakegangen og føre til at man nærmer seg partiets strålende 2011-nivå noe mer. Partiet nyter stor lokal styringstillit mange steder, og har en rekke gode frontkandidater og bør, i motsetning til Ap, forsøke gjøre valgkampen så lokal som mulig.
Frp: Partiet har to målinger på rundt 10, mens Infact-målingen viser derimot "hele" 12,5. Det er forøvrig en klar tendens til at partiet måles høyest hos Infact. Snittet blir 10,9, mens Pollofpolls ligger på 10,7. Dvs. noen tideler under partiets 2011-resultat på 11,4.
Skulle Frp holde sitt 2011-nivå, vil det bli tolket som en seier i partikretser. Partiet vil, i likhet med Ap, ha mest å tjene på å gjøre valgkampen nasjonal. Særlig bra vil det være hvis de klarer holde Syria-debatten varm - det kan redde hele valget for Frp.
Sp: 6,7, 6,8 og 6,9 på de tre målingene. Det gir 6,8 i snitt. Altså rundt forrige valgresultat på 6,7. Pollofpolls ligger litt lavere med 6,4.
Sp har alt å tjene på et sterkest mulig lokalt fokus, parret med både nasjonal og lokal strukturdebatt, ikke minst om kommunereformen.
Venstre: 5,2, 5,3 og 5,4 på de nasjonale målingene. Det gir 5,3 i snitt. PollofPolls har 5,5. Venstre gjorde et bra lokalvalg sist med 6,3, så nivået pr. i dag er noe under.
Strategisk sett omtrent ett fett for partiet om velgeroppmerksomheten er lokal eller nasjonal. Økt miljøoppmerksomhet kan være vinn-vinn for både V og MDG fordi Venstre bør kunne plukke en del grønne, borgerlige velgere som synes MDG er for venstreorienterte.
KrF: To målinger på rundt 5,5, mens den siste viste 4,7. Snittet er 5,2, og Pollofpolls ligger på nøyaktig det samme. I så fall noen få tideler ned fra 2011 da partiet fikk 5,6.
KrF har tradisjonelt gjort det litt sterkere nasjonalt enn lokalt. I motsetning til Venstre, så har partiet en ganske stor og lojal kjerne, men partiet appellerer i forsvinnende liten grad til nye velgere. KrF må forsøke løfte familie- og verdispørsmål i denne valgkampen, men alt tyder på at det blir nok en kamp for å karre seg et stykke opp på 5-tallet.
MDG: 4,4, 4,1 og 3,8 på de tre nasjonale målingene. Det gir 4,1 i snitt. Pollofpolls ligger noe lavere på 3,2. Uansett en stor framgang fra 2011 da partiet fikk under 1 prosent av stemmene.
Det gjelder for MDG å utnytte det miljømomentum som er skapt i opinionen. Å framstå som det nye, grønne, friske og blokkuavhengige alternativet har velgerappell, ikke minst i storbyene. Skulle målingene fortsette å vise at partiet kan komme i vippeposisjon i en rekke fylker og storkommuner, så kommer partiet dog til å kjøres hardere på hvem de vil støtte etter valget.
SV: Ligger på rundt 4 på de nasjonale målingene. Pollofpolls har 3,9. Partiet står normalt sett noe svakere lokalt enn nasjonalt, så et lokalvalg på linje med sist; 4,1, vil nok bli sett som helt ok internt, på bakgrunn av den negative utviklingen partiet har vært inne i lenge.
SV har fått nye utfordrere på sitt velgermarked både i MDG og Feministisk Initiativ. I tillegg til hovedkonkurrenten Ap, samt Rødt. "Vi er de eneste som er både røde og grønne", har vært et strategisk svar på hva som egentlig er unikt med SV lenger. Partileder Lysbakken ønsker å bredde ut partiet, det kan være for ambisiøst i den situasjonen man er i nå, på kort sikt ville det trolig vært bedre å gå tilbake til "basic" og vinne tilbake troverdighet på skole og miljø.
Rødt: Ligger på rundt 1,5 på målingene. Pollofpolls har 1,4. Altså omtrent som forrige valg på 1,5.
Trolig blir det mest realistiske for partiet å gripe de lokale mulighetene og satse på noen gode enkeltresultat, som f.eks i Tromsø.
Andre: I et nasjonalt perspektiv synes særlig to partier å være av en viss interesse: Piratpartiet og De kristne.
Piratpartiet gjorde et meget godt skolevalg i 2013 med 4,3 % og fikk også rundt 10 000 stemmer ved stortingsvalget. De stiller nå liste i mange fylker og kommuner. Underslag har ødelagt noe for dette unge partiet, men sakene de fronter: frihet, personvern, mer borgerinvolvering og spørsmål knyttet til mobil og nettbruk, sier meg noe om at de er på parti med tidsånden.
De kristne har blitt en utfordrer for KrF, særlig på Sør- og Vestlandet. De stiller liste i 69 kommuner og det blir interessant å se om konservative kristne i enda større grad vil finne veien til partiet. De fikk 18 000 stemmer ved stortingsvalget i 2013, det var noe mer enn jeg trodde.
Av de øvrige listene, så knytter det seg spenning til lokale lister flere steder. Oppslutningen om disse er det ofte vanskelig å fange opp i forkant, men Hamar og Porsgrunn er eksempler på kommuner der disse kan gjøre suksess og komme til å få en sentral maktrolle også etter valget.
I tabellen nedenfor har jeg samlet partienes snittnivåer fra juli, og sammenlignet dem med Pollofpolls sin beregning, samt valget i 2011.
Endring og kontinutiet
Kort oppsummert så ligger årets valg an til å bli en seier for Ap og MDG. Og tap for Høyre. Høyre har dog et bra mobiliseringspotensial og kan, gjennom en god, lokal valgkamp, forbedre stillingen noe. Graden i MDGs frammarsj er kanskje det aller mest interessant å følge med på.
Samtidig vil jeg avslutningsvis bemerke hvor lite velgerpreferansene egentlig har endret seg på fire år. Ser vi på andre enn de de tre nevnte partiene, så er nivåene så godt som uendret. Alle valg har visse endrings- og kontinuitetstrekk ved seg. Også årets valg vil ha det. Kontinuitet er imidlertid ikke så sexy som endring, så ofte fokuseres det mest på endringen.
Kanskje bør vi vie noe mer oppmerksomhet til kontinuiteten?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar