Mange valgkamper

Sist onsdag var det høytidsstund for meg. For da lanserte våre fremste valgforskere «Valg og velgere». Boken er en studie av stortingsvalget 2013. Det gikk et forbauset gisp gjennom forsamlingen på om lag hundre «valgnerder» da forskernestor Bernt Aardal viste fram tall som sa at velgerne var generelt like fornøyd med Stoltenberg-regjeringen i 2013 som i 2009. Hæ? Var ikke folket lei av den rødgrønne regjeringen??

De rødgrønne tapte sakseierskap
Samtidig viste tallene (se bildet) at de tre rødgrønne partiene Ap, Sp og SV hadde tapt troverdighet i velgernes øyne på mange konkrete saksområder. Ap hadde mistet litt på de fleste felt, særlig eldreomsorg. SV har over tid fullstendig mistet grepet på skole, sin tidligere vinnersak. Parallelt med at partiet har tapt tillit i miljøsaken. Mens Sp opplevde et klart tillitsfall på samferdsel. I sum ble dette avgjørende for at regjeringsmakten gikk fløyten. For valgvinner Høyre var situasjonen motsatt: Partiet vant troverdighet på de fleste saksfelt. Både på skole, skatt og samferdsel var partiet «sakseier» i 2013, altså det partiet som flest velgere mente hadde den beste politikken.

Sakseierskap er altså slett ingen konstant størrelse. Partier som opparbeider seg høy troverdighet på enkeltsaker ved ett valg, må slåss hver eneste dag for at den posisjonen skal beholdes til neste valg. Særlig vanskelig er det å beholde en slik posisjon når man sitter med regjeringsmakt. Det kan Høyre og Frp komme til å merke ved høstens lokalvalg.

Saksbredde
En annen trend som valgforskere har merket seg de siste årene, er at det ikke lenger er en eller to store saker som dominerer dagsorden, slik det f.eks var i 1993 da EU-saken preget det meste, eller i 2001 da skatt og skole var i egen klasse.

Nå er det en rekke saker som er mer eller mindre ca. like viktige for velgerne. Helse, skole, samferdsel, miljø, skatt, eldreomsorg og innvandring er alle saker som betyr omtrent like mye. Dette innebærer at det blir viktigere for partiene å ha saksbredde. Altså høy troverdighet i mer enn en eller to saker.  



Fragmentering
For partiene og politikerne handler årets lokalvalgkamp bl.a. om å sette dagsorden med de beste sakene sine. Men det er nå flere dagsordener å sette, fordi sakene er mange og kommunikasjonsplattformene flere. Derfor kan vi ikke lenger snakke om en valgkamp. Vi bør snakke om mange.

En valgkamp foregår nasjonalt. I dag sender f. eks NRK en viktig partilederdebatt. En annen valgkamp foregår lokalt. Her kjemper de lokale kandidatene, enten vi snakker om lille Hurdal eller store Skedsmo, om din oppmerksomhet i lokale medier. En tredje foregår i møter ansikt-til-ansikt mellom politiker og velger på stands og husbesøk. En fjerde skjer i sosiale medier, på Facebook, Twitter, Instagram, Youtube, Snapchat osv. Og en femte variant finner vi i samtalene som du har med din familie, jobbkolleger og venner om politikk.    
  
Økte muligheter
Dette gjør det mer krevende å være politiker. Fordi hun helst bør beherske mange saksfelt, og være til stede i flere kanaler samtidig, samt klare å kommunisere med oss velgere på en måte som er relevant. Men også mer givende fordi mulighetene til å være i mer direkte velgerdialog og til å kunne formidle det man tror på til folk, uavhengig av om hun får oppslag i lokalavisa, er langt større i dag enn før.

De politikerne og partiene som griper denne muligheten, vil på sikt ha bedre forutsetninger for å lykkes.  

Denne teksten stod på trykk i Romerikes Blad 17. august 2015      

Valgkampen uke 1

Valgkampens noe nølende uke 1 er tilbakelagt. Mye har handlet om Frp og ulike utspill og beklagelser fra diverse representanter for partiet. Men det har da blitt diskutert politikk også - uten at det foreløpig er mulig å se noen klar retning på temaene. Det er imidlertid først i neste uke at man kommer skikkelig i gang. Partilederdebatten til tirsdag, som blir en samsending mellom NRK og TV2, blir en meget interessant affære som kan sette tonen for mye. Særlig interessant blir det å se hvordan statsminister Jens Stoltenberg velger å opptre. Og det blir interessant hvordan de andre partilederne velger å forholde seg til ham.

Slik jeg tidligere har antatt, er det nå tegn som tyder på at Aps sympatieffekt er på hell. De siste målingene viser en tendens i retning avmatning. Effekten har også åpenbart slått inn ulikt fra kommune til kommune, selv om tendensen er klar overalt.

Storbyene Oslo og Bergen er blant de kommuner der effekten har vært relativt moderat. Et poeng i Oslo kan være at en viss "Fabian-effekt" har dempet Høyres fall der noe. Men vel så viktig; Aps framgang går til dels på bekostning av SV. Og Ap er helt avhengig av at SV holder et bra nivå oppe hvis ambisjonene om å ta Oslo skal ha realistiske sjanser. Jeg trodde Ap-sympatien ville så godt som utligne det borgerlige forspranget i Oslo, men det har kun redusert forspranget noe. Derfor har de borgerlige beholdt sitt favorittstempel her.

Derimot bærer det mot fire nye år med Rita Ottervik og co i Trondheim. Løpet er ikke kjørt for de borgerlige der, men de rødgrønne har nå skaffet seg et forsprang som det skal bli vrient å hente inn i løpet av de tre ukene som gjenstår.

Over halvparten av de velgerne som vil delta har nå bestemt seg for sitt valg. Men mange bestemmer seg sent, om lag en av tre bestemmer seg den siste uken. Og ca en av ti på selve valgdagen. Det er disse stemmene som på mange måter avgjør hvilken vei det vil blåse i år. Hvilke partier vil lykkes best med mobiliseringen de siste ukene og dagene?

Valgkampens agenda blir avgjørende. Kanskje ligger det an til at valgkampen blir mer lokal enn vanlig i år? I så fall burde det gavne Høyre og Sp som begge står sterkt ute i kommunene. Kanskje får Ap og Stoltenberg vist fram enda flere av sine beste lederegenskaper hvis en ny global økonomisk krise nå er under oppseiling? Det kan få usikre velgere til i enda grad slutte opp om Ap. Eller kanskje blir innvandring og integrering et vel så viktig spørsmål som noe annet? Det kan gavne Frp.

Samtidig viser tall fra den ferske boken til valgforsker Bernt Aardal og co fra valget i 2009 at det er vel så viktig for partiene at man har saksbredde som sakseierskap. Altså at partiene har bred velgertillit på flere  politikkfelt enn på bare ett eller to. Derfor er det viktig for Høyre at de gjør noe med sin akillleshæl; eldreomsorgen. Derfor er det viktig for Frp at de gjør noe med sin store svakhet i velgerøyne; skole. Derfor er det viktig for SV at de er noe mer enn et miljøparti og bl.a. henter tilbake noe av tilliten på skole. Osv.

Det partiet som lykkes med agendaen og har den beste bredden, vil vinne valget. Men en viktig utfordring er å balansere mellom å søke bredde og spisse sine sterkeste områder.