Nasjonale trender

Tendensen nasjonalt i øyeblikket er framgang for Sp, SV, Rødt, MDG og "Andre". Mens regjeringspartiene H, Frp, KrF og V samt Ap sliter. 

Utfallet av lokalvalget avhenger av to momenter: Nasjonale trender og lokale saker. I en kommune kan bom være en viktig sak, i en annen kommune kan mye handle om en skole skal nedlegges, i en tredje om omsorgsboliger eller svømmehall bør bygges. En kommune kan ha en godt likt ordfører som drar stemmer til sitt parti i kraft av sin person, en annen kommune har "gråere" lokalpolitikere der innslaget av personeffekt er minimal. Ett sted kan velgerne ha mange partilister å velge mellom, et annet sted har de bare tre-fire lister. Dette spiller inn på valgresultatet. 

Heldigvis er det store lokale variasjoner i landet vårt, for det er jo lokalvalg vi skal ha! Men samtidig er også nasjonale trender avgjørende for utfallet, fordi en del velgere også legger nasjonale elementer til grunn for sin stemmegivning. Kanskje ønsker man gi uttrykk for misnøye med regjeringen og stemme på et opposisjonsparti på Stortinget, selv om de lokale styringsforholdene er helt annerledes i kommunen enn det er nasjonalt. Eller kanskje er man fornøyd med den nasjonale styringen og gir uttrykk for det.   

Derfor er de nasjonale trendene interessante, og jeg skal i den forbindelse vie dette fenomenet oppmersomhet. Faktisk.no har nylig lansert en meningsmålingstjeneste som, på basis av pollofpolls sine innsamlede målinger, beregner et glidende snitt av målingene som inkluderer feilmarginer. Det er en utmerket nyvinning som du gjerne kan sjekke ut. For å spare litt tid i disse travle valgtider, så bruker jeg deres grafikk i denne framstillingen. Fokuset her er nasjonale kommunemålinger. 

Ap sliter tungt, H har nok med å klare 2015-nivå
Trenden er negativ for både Ap og H. Det synes å være dårlig klima for "styringspartiene" i år, og begge våre to største partier mister velgere til mindre partier. Ap sliter særlig med overganger til Sp i disktriktene, og betydelige lekkasjer til SV, Rødt, MDG og Bomlistene (FNB) i store byer. Mens Høyre også møter sterk konkurranse om velgerne fra Sp i distriktene og FNB i byene. I tillegg sliter begge med sviktende lojalitet. Mange Ap- og H-sympatisører har satt seg på gjerdet, og valginnspurten for "de to store" vil derfor i stor grad handle om å forsøke og mobilisere disse.         

I øyeblikket ligger Ap an til et resultat rundt 24 prosent, mens Høyre beveger seg rundt 21. Skulle dette bli valgresultatet, så vil det være en tilbakegang på 9 prosentpoeng for Aps del og 2 pp i minus for Høyre. Høyre kan, via god mobilisering i sluttfasen, håpe på et resultat rundt valget forrige gang. For Aps gjelder det å redusere nedgangen og redde i land et resultat så langt opp på 20-tallet som mulig. Blir det demobilisering framfor mobilisering som preger sluttuken, så blir dette derimot stygt for begge partier, og da særlig for Ap.

Sp sterke, Frp trøbler
Kampen mellom Frp pg Sp om å bli Norges tredje største parti ved årets valg er avgjort til fordel for Sp. Sp viser en meget sterk utvikling og har pr i dag et nivå på rundt 15 prosent inne. I så fall en framgang på over seks prosentpoeng fra forrige kommunevalg. Sp har høy lojalitet, kombinert med at de appellerer til velgere i omtrent alle andre partier. Det er oppskrift på valgsuksess. Særlig er overgangene fra Ap formidable, men Sp plukker også godt med velgere fra H. Sp vil bli en maktnøkkel i en rekke fylker og kommuner. Frp har slitt mye med overganger til bomlistene, men har bedret dette noe de siste dagene. Det ser likevel ut som partiet har mer enn nok med å forsøke holde det labre 2015-nivået på 9,5 sånn noenlunde, i øyeblikket ligger partiet på 7-tallet og dermed en nedgang på ca 2 pp.       

 

MDG og SV i framgang. Holder de inn?
Det ser ut til å bli et jevnt oppgjør mellom MDG og SV om å bli femte størst. Begge partier viser en underliggende positiv tendens, men MDGs oppgang er sterkere enn SVs de aller siste månedene. Særlig er MDGs frammarsj i Oslo oppsiktsvekkende. Et resultat opp mot 7 prosent er mulig, i følge de nasjonale målingene, det betyr en framgang på 3 prosentpoeng for begge målt mot 2015-valget. Begge partiene har god lojalitet til dem å være og har Ap som sin største velgerleverandør. Men MDG plukker også en del fra regjeringspartiene H og V. Ett spørsmål er om partiene er noe "overmålt", altså at det reelle nivået ligger noe lavere enn tallene i dag tyder på. En stor andel unge og tidligere hjemmesittere er her et usikkerhetsmoment.
   

Rødt, KrF og V jevnstore
Både Rødt, KrF og Venstre kan komme i mål med et resultat rundt fire prosent. For Rødt sin del vil det være en dobling av nivået fra 2015, mens det for KrF og V vil representere en tilbakegang på mellom ett og to prosentpoeng. Rødt plukker mange velgere fra Ap. KrF har som vanlig svak appell hos andre partier, men kan reddes i land og få et anstendig resultat via relativt lojale, egne velgere. For Venstres del er særlig lekkasjen til MDG begynt å bli plagsom, i tillegg til at man (som vanlig) sliter med å holde lojaliteten oppe. Men Venstres velgere er "trege" og kan mobiliseres den siste uken, noe som gjør 4-tallet fortsatt mulig.

"Andre" på frammarsj
Dette valget kan også bli andre listers sitt valg. Det er velgermarked for bomlister, by og bygdelister, pensjonistparti, helseparti, demokratene, liberalistene og andre med tydelige standpunkt i enkeltsaker som skiller dem fra andre. "Andre" oppnådde 4,6 prosent ved 2015-valget, det blir trolig vesentlig mer i år, kanskje helt oppe i 7-8 prosent på landsbasis. Det understreker at dette valget ligger an til å bli et fragmenteringsvalg. 

Fragmentering

Bompenger preger valgåret 2019 til nå. De tydeligste bompengemotstanderne har fått vind i seilene. Men økt bomoppmerksomhet har også skapt et velgerrom på motsatt kant for grønne politikere som synes «bom er genialt» slik Une Bastholm (MDG) uttrykte det i en partilederdebatt nylig.

Den borgerlige regjeringen har igangsatt flere strukturelle grep som politireform, regionreform og kommunereform. Senterpartiet er den tydeligste stemmen mot denne politikken og framstår i mange velgeres øyne som det klareste opposisjonspartiet. Et parti som tar kampen opp mot sentralisering og for distriktene. Sammen med tilsynelatende økende vektlegging av nasjonale verdier og mer protestbehov mot eliten blant velgerne, bidrar dette til at Sp har føket i været.

Regjeringen har også levert mange skattelettelser gjennom seks år. Det har skapt et rom på motsatt fløy for de som mener dette gir økte forskjeller. Både SV og Rødt har vokst fram fra lave nivåer ved å fronte kampen mot forskjeller og «velferdsprofitører». Særlig er Rødts framgang oppsiktsvekkende, partiet er særlig populært blant urbane velgere.

Ved årets valg kan det med andre ord være en tendens til at velgerne belønner partier som har radikal profil og «sakseierskap» i en bestemt sak. I så fall bryter det med de foregående valgene der det snarere har vært et tegn at velgerne har belønnet partier med stor saksbredde som nyter tillit i mange ulike saker. En (del)forklaring på denne «nisjefiseringen» kan være at de mindre partiene har blitt dyktigere til å fremme sine budskap og treffe sine velgersegmenter gjennom bedre bruk av egne og sosiale mediekanaler. 

«Styringspartiene» Ap og Høyre virker å ha velgerkonjunkturene i mot seg i denne valgkampen. Særlig sliter Ap, men også Høyre merker nå dreiningen i velgermassen. Polariseringstendensen rundt enkeltsaker burde være en fordel også for fløypartiet Frp, men regjeringsdeltakelsen gjør at de forbindes med makteliten, noe som medfører at de sliter med å utnytte det.                                   

Trenden kan skape en situasjon med flere mellomstore partier. Den siste lokalmålingen i Tromsø (se bildet) var ekstrem i så måte der intet parti hadde over 16 prosent av velgerne bak seg. Både H, Ap, Rødt, Sv og Bomlisten ligger side om side på 13-15 prosent. I Bergen er Bommotstanderne målt like store som Høyre og Ap på rundt 20 prosent. Og i Oslo er MDG i ferd med å bli jevnstort med Ap. 

I vårt distrikt (Romerike) ser utslagene ut til å bli noe mindre markert, Ap møter mindre konkurranse fra partier til venstre for seg her og Bomlistene er fraværende. Men også her avtegner det seg et bilde som valgforskere kaller fragmentering. Altså at velgerne sprer sine stemmer utover et bredere spekter av partier. Romerikes Blad presenterte i helgen en måling fra Nannestad som viste et Sp i ferd med omtrent jevnstort med Ap. Det kan være et forvarsel. Også i kommuner som Eidsvoll, Hurdal, Gjerdrum, Enebakk, Aurskog/Høland og Nes vil Sps frammarsj kunne utfordre Aps posisjon og skape nye politiske landskap. Hvor sterk den røde Rødt/SV-brisen vil blåse i vårt distrikt er et annet fenomen å følge med på.

Mer fragmenterte kommunestyrer kan gi tøffere ettervalgsforhandlinger fordi flere partier har mer velgermakt å sette bak sine krav. Kanskje kan nytt samarbeid på tvers av tidligere skiller vokse fram. Særlig er Sps veivalg på Romerike spennende.

Det kan avgjøre maktforholdet flere steder. 


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 19. august 2019  

Mange valgkamper

Sist onsdag var det høytidsstund for meg. For da lanserte våre fremste valgforskere «Valg og velgere». Boken er en studie av stortingsvalget 2013. Det gikk et forbauset gisp gjennom forsamlingen på om lag hundre «valgnerder» da forskernestor Bernt Aardal viste fram tall som sa at velgerne var generelt like fornøyd med Stoltenberg-regjeringen i 2013 som i 2009. Hæ? Var ikke folket lei av den rødgrønne regjeringen??

De rødgrønne tapte sakseierskap
Samtidig viste tallene (se bildet) at de tre rødgrønne partiene Ap, Sp og SV hadde tapt troverdighet i velgernes øyne på mange konkrete saksområder. Ap hadde mistet litt på de fleste felt, særlig eldreomsorg. SV har over tid fullstendig mistet grepet på skole, sin tidligere vinnersak. Parallelt med at partiet har tapt tillit i miljøsaken. Mens Sp opplevde et klart tillitsfall på samferdsel. I sum ble dette avgjørende for at regjeringsmakten gikk fløyten. For valgvinner Høyre var situasjonen motsatt: Partiet vant troverdighet på de fleste saksfelt. Både på skole, skatt og samferdsel var partiet «sakseier» i 2013, altså det partiet som flest velgere mente hadde den beste politikken.

Sakseierskap er altså slett ingen konstant størrelse. Partier som opparbeider seg høy troverdighet på enkeltsaker ved ett valg, må slåss hver eneste dag for at den posisjonen skal beholdes til neste valg. Særlig vanskelig er det å beholde en slik posisjon når man sitter med regjeringsmakt. Det kan Høyre og Frp komme til å merke ved høstens lokalvalg.

Saksbredde
En annen trend som valgforskere har merket seg de siste årene, er at det ikke lenger er en eller to store saker som dominerer dagsorden, slik det f.eks var i 1993 da EU-saken preget det meste, eller i 2001 da skatt og skole var i egen klasse.

Nå er det en rekke saker som er mer eller mindre ca. like viktige for velgerne. Helse, skole, samferdsel, miljø, skatt, eldreomsorg og innvandring er alle saker som betyr omtrent like mye. Dette innebærer at det blir viktigere for partiene å ha saksbredde. Altså høy troverdighet i mer enn en eller to saker.  



Fragmentering
For partiene og politikerne handler årets lokalvalgkamp bl.a. om å sette dagsorden med de beste sakene sine. Men det er nå flere dagsordener å sette, fordi sakene er mange og kommunikasjonsplattformene flere. Derfor kan vi ikke lenger snakke om en valgkamp. Vi bør snakke om mange.

En valgkamp foregår nasjonalt. I dag sender f. eks NRK en viktig partilederdebatt. En annen valgkamp foregår lokalt. Her kjemper de lokale kandidatene, enten vi snakker om lille Hurdal eller store Skedsmo, om din oppmerksomhet i lokale medier. En tredje foregår i møter ansikt-til-ansikt mellom politiker og velger på stands og husbesøk. En fjerde skjer i sosiale medier, på Facebook, Twitter, Instagram, Youtube, Snapchat osv. Og en femte variant finner vi i samtalene som du har med din familie, jobbkolleger og venner om politikk.    
  
Økte muligheter
Dette gjør det mer krevende å være politiker. Fordi hun helst bør beherske mange saksfelt, og være til stede i flere kanaler samtidig, samt klare å kommunisere med oss velgere på en måte som er relevant. Men også mer givende fordi mulighetene til å være i mer direkte velgerdialog og til å kunne formidle det man tror på til folk, uavhengig av om hun får oppslag i lokalavisa, er langt større i dag enn før.

De politikerne og partiene som griper denne muligheten, vil på sikt ha bedre forutsetninger for å lykkes.  

Denne teksten stod på trykk i Romerikes Blad 17. august 2015