Foredrag om "Partier og politikere i sosiale medier"

Før jul gjennomførte høyskolelektor på BI, Cecilie Staude, og jeg en analyse av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. I "Forum for studier av digital kommunikasjon" ble vi i februar invitert til å legge fram noen av våre funn og tanker om dette.

Tror du at du tåler å høre og se oss foredra i 1 t og 15 min, så kan du klikke deg inn her. Kan sikkert også nytes (?) i små porsjoner om gangen..

KONY 2012 - spredning, forklaring og aspekter

De som undrer seg over hvordan man, via sosiale medier, kan lykkes med å få satt dagsorden med en sak som knapt noen tidligere har hørt om, og samtidig spredt et budskap til millioner av mennesker, bør ta en titt på Youtube-filmen om krigsforbryteren og geriljalederen Joseph Kony.

Filmen er laget av non-profit organisasjonen Invisible Children. Gjennom sterke "Hollywood"-virkemidler der bl.a. filmskaperens egen sønn, samt det nære forholdet til vennen i Uganda og hans bortrevne bror er et bærende element, treffer filmen noen følelser i oss som gjør at vi får lyst til å dele det vi har sett med folk i våre nettverk. Venner som i sin tur sprer det videre blant sine venner, bekjente og følgere. Denne delekulturen, som er framtredende i flere sosiale medier, bidrar dermed til en spredning som er massiv. Verving av barnesoldater er en sak som de aller fleste mener er dypt avskyelig. Dette er således en sak som har bred støtte. Men presentert på den tydelige måten som her gjøres, der vi kan gjøre et enkelt trykk på «deleknappen» for å vise at vi støtter saken, så blir holdningen lett å uttrykke. 

Samspill
Initiativtakerne har også lykkes med å få med seg kjendiser som Justin Bieber, Bono og Rihanna som – via sin posisjon som store forbilder for millioner av fans, åpenbart også bidrar til stor spredning. Man har også fått med seg amerikanske politikere. I et presidentvalgår som 2012 jo er i USA, så er timingen utmerket. Dessuten har man, som en konsekvens av at dette har blitt en snakkis i sosiale medier, også fått de tradisjonelle mediene interessert, noe som har gitt mange spaltemeter og bred TV- og radioplass i medier verden over – som i sin tur gir en samspilleffekt og dermed også gir spredningen et enda mye større løft. Det er altså flere faktorer som i sum har ført til ikke mindre enn 74 millioner visninger på Youtube (i skrivende stund - tallet øker for hver time som går) og et engasjement på Facebook som er enormt.

I dag ble jeg invitert av TV2s God Morgen Norge til å snakke med om dette temaet sammen med to av jentene som har engasjert seg i saken her til lands; Vilde Mohn og Nora Dahlberg. De er hhv. leder av Facebook-gruppene Kony 2012 Norway og Kony 2012 20.april Oslo. Møtet var interessant, og jentene har tatt initiativ til en markering som skal finne sted 20. april både i Oslo og andre steder i landet, der målet er at når vi våkner opp den 21. april, så skal Konys navn være overalt i landet. At mennesker ønsker å utgjøre en forskjell og engasjerer seg i saker som er godt utenfor vårt eget, lille navlelo er utmerket. Likegyldighet har vi mer enn nok av ellers. Og den rosen håper jeg at jeg også fikk formidlet på sending.

Ensidig
Samtidig bør denne saken også ses på med en kritisk innfallsvinkel. For den informasjonen som vi får presentert, er ensidig, lite balansert og til dels misvisende. I filmen framstår det som om Konys posisjon fortsatt er sterk i Uganda. Det stemmer ikke. Han er svekket og har flyktet til et av nabolandene, trolig Kongo. Filmen tegner derfor et bilde av Uganda som er noe gammelt.

Filmen framstår som en salgs dokumentar, men er mer følelsesdrevet enn informasjonsdrevet. Et annet, åpent spørsmål er om denne enorme oppmerksomheten om Kony vil føre til at han styrkes i stedet for å svekkes i sitt nærområde. Og hvordan skal han stoppes; gjennom at hans soldater nedkjempes og drepes, deriblant barnesoldatene? Det er noen av disse aspektene som vi bør tenke igjennom før vi ukritisk kaster oss på og videreformidler informasjonen. For vi bør huske på at vi, gjennom å opprette Facebook-kontoer, blogger osv. har fått en form for redaktøransvar. Et ansvar som vi bør ta. Et ansvar der kritisk holdning til både egne og andres ytringer inngår som et kjernepunkt.

Monopolet er brutt
Kony-saken viser at sosiale medier er i ferd med å utfordre den sterke agendasettingsmakten som journalister lenge har hatt. Journalister bestemmer ikke lenger hvilke saker vi skal mene noe om, vi kan i større grad sette agendaen selv. Monopolmakten er dermed brutt. Samtidig illustrerer dette også at informasjon i sosiale medier ikke konkurrerer ut vanlig journalistikk. For behovet for flere kilder og balanserte framstillinger vil alltid være der. Hvis vi kan se sosiale og tradisjonelle medier som medier som utfyller og supplerer hverandre, snarere enn som konkurrerer med hverandre, så tror jeg mediene kan tilføre hverandre kvaliteter som gjør at de faktisk blir bedre.      

Kony 2012 er derfor et interessant fenomen på så mange vis.

De siste opinionsbevegelsene

Jeg har de siste dagene jobbet med en analyse av meningsmålingene i februar, som Minerva har publiserrt. Analysen er vinklet opp mot de rødgrønnes situasjon generelt, og vurderinger av SV spesielt. Analysen bygger på  følgende sju februarmålinger:

Særlig er sprikene store for Frps vedkommende denne gang. Her varierer det alt fra Opinons 10,7 til Sentios 18,1. Dette har dels å gjøre med tilfeldige utslag innenfor feilmarginen, men også trolig med ulike metoder. Noen byråer vekter opp mot Frps gode 2009-valg, mens andre legger det svake 2011-valget til grunn når de bearbeider råtallene. Et trekk i målingene før valget i fjor var at Frp ble vektet for mye opp, noe som medførte at valgresultatet ble svakere enn de fleste byråer klarte å fange opp.

Debut på Dagsnytt 18

I går hadde jeg gleden av å debutere på ett av mine favorittprogram; Dagsnytt 18. Sammen med DN-journalist og blogger Anne Gunn Halvorsen og kommunikasjonsrådgiver og høyskolelektor Dag Inge Fjeld var vi invitert til å snakke om bruk og avhengighet av sosiale medier.

NRK2 valgte å prioritere skiflygningskvalifisering og kutte TV-sendingen rett før vi skulle på, men dessverre (?) ble radioprogrammet likevel filmet og vår debattseanse ligger nå ute her - i fall noen har lyst til å ta en titt.

Vi hadde fått noen stikkord til spørsmål på forhånd, og jeg hadde satt opp noen poeng på en lapp. Men slike samtaler tar (heldigvis?) egne veier også, slik at det man sier handler om helt andre ting enn det man hadde tenkt si. Fikk dog inn et par av punktene jeg hadde tenkt ut, men havnet jammen i en passiar om guttetur også, gitt..  

Nominasjonene bør åpnes

Det er mye fortjent pepper til statsråd Audun Lysbakken og hans dårlige håndtering av Selvforsvars-saken om dagen. Honnør til Dagbladet for god maktkritisk journalistikk! Jeg tror Lysbakken tåler dette fordi han er påtroppende SV-leder og sitter i en flertallsregjering - noe som gir noe mer tabbekapital. 

SVs valgprosess skaper ny presedens?

I dag vil jeg imidlertid henlede oppmerksomheten mot noe annet. Noe både Lysbakken og resten av SV fortjener ros for. Nemlig hvordan de åpnet valgprosessen av ny partileder etter Kristin Halvorsen. SV går her foran, og jeg tror andre etterhvert vil komme etter. I en artikkel i Drammens Tidende i dag tar jeg opp dette. Nedenfor finner du en lettere omskrevet versjon, også tilføyd noen lenker.      

Snart dras nominasjonsprosessene i gang foran neste års stortingsvalg. De bør bli historiens mest åpne.

I USA konkurrerer i disse dager flere kandidater i det republikanske partiet åpent om hvem som skal få møte Barack Obama til høstens kamp om presidentvervet. Norske SV er ikke akkurat kjent for å heise fram USA som ideal, men i uker og måneder har partiet nå hatt en åpen prosess om hvem som skal etterfølge den avgående lederen Kristin Halvorsen på partiets landsmøte i mars. En prosess som har noen likhetstrekk med den amerikanske og som har vært den åpneste i norsk historie. SV har arrangert flere åpne møter der duellantene Audun Lysbakken og Heikki Holmås har fått skissere hvilken vei de ønsker at partiet sitt skal gå. På sine respektive blogger har de fortalt oss hvem som er deres støttespillere og hvordan de jobber for å samle støtte. I forrige uken trakk Holmås seg fordi han innså at han ville tape kampen.

Er den åpenheten som SV viser i forbindelse med valget av ny leder noe som vil bidra til å endre framtidige ledervalg? Jeg tror og håper det. Tiden da en lukket elite styrer og steller det aller meste, både i politiske og andre sammenhenger, er ikke forbi. Men den er på hell. Fordi endringer i retning mer åpenhet vil presse seg fram, bl.a. som et produkt av den økte bruken av sosiale medier. En bruk som fremmer aktivisering og deltakelse. Flere og flere, også på toppen, vil innse at det er dumt ikke å ta i bruk de økte mulighetene for et bredere engasjement. At SV her går foran, er ikke så veldig overraskende. Før valget i 2009 hadde bl.a. Oslo SV en åpen nominasjonsprosess som munnet ut i direkte kamp mellom Heikki Holmås og Akthar Chaudry om annenplassen på stortingslisten. Alle SV-medlemmer som møtte opp, fikk stemme. Hele 800 medlemmer var til stede, og nominasjonsmøtet bidro til stor medieoppmerksomhet og til å skape et politisk engasjement som vi ikke før har sett på et slikt møte her til lands  

I fjor skjedde det noe interessant på medlemsfronten i norske partier. Mange snudde da langvarig fall i medlemsmassen til vekst. Det gjenstår å se om dette er et blaff i kjølvannet av 22. juli, eller om endringen vil være av mer langvarig karakter. Skal partiene holde på sine nye medlemmer, så fordres det uansett at man gjør den politiske hverdagen interessant og medlemskapet verdifullt. Ett enkelt grep i retning mer åpenhet og påvirkningskraft, er å la alle medlemmer få lik stemmerett ved nominasjonen til stortingslistene ala Oslo SV. Det vil stimulere den interne kandidatkonkurransen i partiene og gi folk et reelt incentiv til å melde seg inn i partier for å delta og påvirke.

Det finnes bra motargumenter. Ett er at «medlemsliterne» som står for den daglige driften av lokallagene, og som ofte tar på seg verv som andre ikke vil ha, bør gis en gulrot i form av mer makt over nominasjonen enn passive medlemmer. En gulrot som ivaretas gjennom dagens mer lukkede system. Dernest kan det anses problematisk at lik stemmerett kan føre til  «kuppforsøk», noe som bl.a. Akthar Chaudry ble beskyldt for ved at han "kjøpte" og vervet politisk lite interesserte folk utelukkende for å støtte ham personlig. Ett annet moment er at i de fylker som er langstrakte, så vil medlemmer sentralt i fylket gis forrang fordi de har lettere for å komme seg til nominasjonsmøtet enn medlemmer som er bosatt mer grisgrendt.

«Sliteragumentet» kan møtes med at åpning og maktdeling også kan gi økt politisk rekruttering. At arbeidet kan deles på flere, bør snarere stimulere enn avskrekke. Mens et og annet «kupp», om det nå er snakk om kvinnekupp, innvandrerkupp eller hva det måtte være, må vi kunne tåle. Og kanskje er de til og med bra? Mens den siste, geografiske utfordringen kan møtes på flere måter. Enten ved at man har stemmeurner, og eventuelt nominasjonsmøter, flere steder i fylket. Eller at alle gis anledning til å stemme telefonisk eller via internett, forutsatt at man har utviklet gode løsninger som hindrer valgfusk.

Argumenter for og mot bør veies når man vurderer endring. I mine øyne har både partier, velgere og demokratiet vårt langt mer å vinne enn å tape på og åpne sine nominasjoner. Ønsker vi å vitalisere demokratiet vårt, så er mer åpenhet og økte påvirkningsmuligheter veien å gå. Blir 2012 og 2013 årene da flere fylkeslag i ulike partier skrev historie og hadde åpne nominasjonsprosesser blant alle sine medlemmer? Det gjenstår å se.

Ideen er i alle fall herved lansert.   

Vi skal skrive bok! Og vi trenger din hjelp..

Etter at jeg valgte å utvide min virksomhet og dreie oppmerksomheten fra utelukkende det politiske og konkurransedemokratiske aspektet til et bredere samfunns- og deltakerdemokratisk perspektiv, og parallelt tok med meg min store interesse for sosiale medier og brakte dette inn i analyser, artikler og foredrag som jeg, ofte i samarbeid med Cecilie Staude, holder, så skjer nå ting i en langt raskere takt enn hva jeg har vært vant til på jobbfronten. Oppdragene blir flere fordi forespørslene kommer mye  tettere, tilbakemeldingene er hyppigere, noe som er svært motiverende.

Det siste nå er at Kommuneforlaget har tatt kontakt og vil at Cecilie og jeg skal skrive en bok sammen. Et tilbud som det var vanskelig å si nei til fordi det å samle noen av sine tanker og få dem ned til en større helhet, alltid har vært noe jeg har drømt om.

Av og til gjelder det å gripe de sjanser man får her i livet. Så vi sa ja! Manuset er planlagt ferdigstilt medio oktober, med boklansering et par-tre måneder senere.




Men det er litt sånn "uæh, hjelp, fikser vi dette"-følelse også.. For det er jo noe nytt, og prosjektet er stort. Og frykten for ikke å komme i mål på en bra måte, ligger der på lur. Det er imidlertid bare å kaste seg uti det. Et sted å begynne er å få på plass en ramme og en struktur som ser hensiktsmessig ut. Det første utkastet vårt så slik ut:

Tanken var å sette boken inn et demokratisk perspektiv i første kapittel, deretter identifisere noen fellestrekk og utfordringer vi møter ved bruk av de ulike sosiale mediene, før vi gikk inn på hvordan bruken av sosiale medier kan endre ulike deler av samfunnet vårt, som journalistrollen, politikerrollen, byråkratrollen, bedriftsrollen, lærer- og elevrollen.
 
Etterhvert har imidlertid tvilen meldt seg noe. Blir det for mye gjentakelser med et slikt oppsett? Og er det ikke bedre å skrive en bok der hele kan være interessant å lese, framfor en bok der den enkelte leser trolig kun  interesserer seg for et par kapitler.






Vi er i ferd med å helle mot at rammeverket bør endres, men vi er på langt nær ferdig tenkt. I øyeblikket lurer vi på å endre i retning av dette:


Forord? Personlig møte i SoMe

1. Demokrati: Konkurranse- vs. deltakerdemokrati. Samtale. Demokrati mellom valgene. Nærdemokrati.

2. Sosiale medier: Tradisjonelle medier. Kommunikasjonsvaner i endring. Nett. Historie. Grunnlag for sosiale mediers suksess. Fb, blogg, twitter. Youtube. Noen felles grunnelementer som fungerer? Samspillet med tradisjonelle medier.

3. Forankring: Åpenhet. Vertikalt og horisontalt. Må SoMe-satsing forankres? Bør lederen gå foran?

4. Verdi: Hva skaper verdi for deg og følgerne/leserne dine?

5. Dialog: Hvordan få til gode samtaler på nett? Tvitring i møter

6. Unik: Hvordan ta med seg sin personlighet og det unike ved en organisasjon?
 
7. Utfordringer: Direkte kommunikasjon, offentlig/privat, muntlig skriftlighet, hurtighet, redaktøransvar. Hvordan løser vi utfordringene?

8. Framtiden: Sosial mediekompetanse viktigere i tiden som kommer? Vitaliseres demokratiet vårt?



Vi ønsker å lage en bok i dialog og samspill med våre lesere. Derfor er vi veldig interessert i ditt synspunkt. Du kan være med og påvirke innholdet i boken. Synes du dette siste oppsettet kan ha noe for seg, eller bør vi holde fast på det gamle? Er det noe annet en slik bok bør inneholde?

Tittelen er foreløpig "Samfunnskommunikasjon i en ny tid". Bra nok - eller finnes det noe mer fengende?

Sosial demokratisering

Denne BT-artikkelen inspirerte Cecilie Staude og meg til å skrive et innlegg som Vestlandets storavis trykker i dag. Samtidig brukte vi dette som eksempel i et foredrag for Bergen Venstre 3. februar. Både innlegget og foredraget finner du nedenfor.

Sosiale medier er i ferd med å endre demokratiet vårt. Til det bedre. 

Dårlig kaffe og nachspiel-kunnskap er noe av det som opptar politikerne på bystyremøte i Bergen», kunne BT fortelle oss (23. januar). Under et bilde av 19 unge bystyrerepresentanter, og overskriften «Tvitrer om kaffe og sjekketriks», berettet journalist Camilla Aadland at «På Twitter går debatten om både manglende telefonladere og maten som serveres». Av artikkelen fremgår det at synkende kaffestandard og sjekketips er sentralt i bystyrerepresentantenes oppdateringer på mikrobloggen Twitter. «Dette er forakt for velgerne og arbeidet de er satt til å gjøre», tordnes det fra en i kommentarfeltet under nettartikkelen.

«Internett er en flopp», skrev cand. philol Leif Osvold i en legendarisk kronikk i Dagens Næringsliv i 1996. Han tok feil. Internett har kommet for å bli. Tall fra TNS Gallup indikerer at vi i dag bruker omtrent like mye tid på nett som vi ser på TV. Nettbruken har passert papiravislesing og radiolytting med god margin. Mennesker har sosiale behov som å møte andre, dele opplevelser og ytringer og gi og få tilbakemeldinger. Sosiale medier møter slike behov på nett. Nettet har blitt en del av hverdagen, sosiale medier er i ferd med å bli det samme. Nettets største endringskraft er drevet fram av det sosiale. Det skaper brytninger fordi inntredenen utfordrer og endrer gamle væremåter. Som i Bergen bystyre.

«Jeg er selv innom Twitter under møtene, men ser ikke det å holde kontakten med velgere og omverden som forakt for velgere» skriver bystyrerepresentant Sondre Båtstrand (MDG) på sin blogg. Han har et poeng. For tvitring under møtene kan være å vise respekt. Den tradisjonelle mediedekningen fra slike møter er ofte beskjeden. Politikere kan, via sosiale medier, bidra med informasjon velgerne ellers ikke ville fått og dermed gi innblikk i hvordan de tenker og hva de gjør i tillitsvervene sine. Det handler om å finne en balanse. En balanse mellom god bruk og misbruk. Går tvitringen på bekostning av innleggene eller stemmegivningen i salen, er det misbruk. Skjøtter de derimot sine oppgaver utmerket, og i tillegg bidrar med interessante, personlige betraktninger, så brukes nye kommunikasjonskanaler på en måte som gjødsler demokratiet.

I stedet for å klage over at tradisjonelle medier ikke skriver om de viktige tingene, så kan politikere nå selv i større grad sette agendaen og formidle informasjon. Velgerne er heller ikke lenger prisgitt hva Trine Eilertsen eller andre redaktører til enhver tid vil ha eller ikke ha på trykk, for å skaffe seg politisk informasjon. Velgerne kan nå følge «sine» politikere i sosiale mediekanaler og spille inn forslag og gi tilbakemeldinger 24 timer i døgnet, uavhengig de tradisjonelle mediekanalene.

Det betyr ikke at tradisjonelle medier blir overflødige. Fortsatt ønsker mange å bruke TV, aviser og radio for politisk informasjonsinnhenting. Og politikere og folk flest er på Facebook, men ikke på Twitter eller blogg. Sosiale medier kommer ikke i stedet for, men i tillegg til tradisjonell journalistikk. Vi er imidlertid overbevist om at den sosiale medievirkeligheten i økende grad kommer til å påvirke også den politiske virkeligheten. De brytningene vi når ser, er derfor trolig bare en begynnelse.

I stedet for å skyve framtiden foran seg, gjelder det å møte den ved å gå inn i både de utfordringer og muligheter som nye kanaler gir. Utfordringene handler bl.a. om en mer direkte kommunikasjonsform, større grad av muntlighet i det skriftlige, gråsoner mellom det private og det offentlige livet, svært hurtig informasjonsspredning og det redaktøransvaret som vi alle får. Utfordringer som kan bli fallgruber hvis de ikke takles. Men håndteres de godt, så er mulighetene som nye publiseringsverktøy gir oss, store.

Det går an å se på tvitrende bystyrerepresentanter i Bergen som ubehøvlete folk uten begreper om skikk og bruk. Historien vil nok snarere vise at dette er politikere som gikk foran, viste vei og utviklet politikerrollen i pakt med tiden de levde i. Foreløpig er de få, mange av dem er unge, men de kommer til å bli flere. Og tvitringen handler slett ikke bare om sjekking og kaffe. Går man inn på #beby (Bergen bystyre), så er det et bredt spekter av ytringer om bl.a. bybane, demokrati, skolemiljø og eiendomsskatt.

«Har aldri hatt mer innsikt i Bergens-politikken – og mer direkte dialog med politikerne – enn etter at #beby ble lansert, hevder Twitter-brukeren Anders Waage Nilsen. Han bekrefter dermed at politikertvitring kan vitalisere demokratiet vårt. For demokrati er ikke bare valg som avholdes hvert fjerde år. Vel så viktig er det som skjer mellom valgene, også kalt deltakerdemokratiet. Sosiale medier gir velgere og politikere muligheter til flere samtaler utenfor valgkampene. Du skal ikke se bort i fra at det kan bli bedre politikere, mer opplyste velgere og bedre politikk av det.

I framtidens BT er det derfor heller de politikerne som ikke bruker sosiale medier i bystyremøter som kanskje blir «hengt ut».

Har lagt ut slidene fra foredraget her:

Kan Venstre mobilisere i sosiale medier?

View more PowerPoint from Svein Tore Marthinsen

Høyre og Ap har 13 av 17 mandater i Akershus

På oppdrag for Romerikes Blad har jeg laget en beregning for partienes oppslutning og antatt mandatfordeling, som avisen har publisert i dag. Tallene er basert på gjennomsnittet av åtte nasjonale meningsmålinger i januar, utført av ulike byråer, regnet om til Akershus v.h.a. valgstatistikk. Mandatberegningen er gjort med utgangspunkt i at Akershus får i alt 17 mandater til fordeling (16 faste + 1 utjevning) ved valget i 2013. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de 16 faste.

Mine tall i Norges nest mest folkerike fylke, ser slik ut:

Ap holder det nest siste og Høyre det siste faste mandatet i Akershus, i følge denne beregningen. Det er i så fall "stang inn" for begge i denne kretsen og ville gitt de to store hele 13 mandater. Frp ser ut til å kunne få halvert sin Akershus-benk, men har ikke så langt opp til å plukke 3 i stedet for 2 mandater.

Også SV og Bård Vegar Solhjell er i nærheten av å beholde sitt distriktsmandat - vippunktet her ligger på rundt 4 blank. Skulle SV holde seg like over sperregrensen nasjonalt valgnatten, så er Akershus blant de fylkene man har bra sjanser for å ta et utjevningsmandat i. Pt har jeg partiet inne med et slikt. Det vil i så fall føre til at KrFs og Knut Arild Hareides utjevningsmandat ryker. KrF er  pr i dag et stykke unna et fast mandat, og i øyeblikket må i så fall Hareide sette sin lit til at han nok en gang har en stor dose tur for å beholde plassen sin på Stortinget - hvis han stiller i Akershus. Jeg tror ikke at han og partiet vil våge å ta en slik pokersjanse, og tipper han i stedet vil stille for sin opprinnelige valgkrets; Hordaland der utsiktene til et fast mandat er langt bedre. I så fall må dagens Hordaland-topp, Laila Davøy, vike sin plass for partilederen. 

Studerer vi blokkstillingen rødgrønn vs. borgerlig så er den 10-7 i borgerlig favør på denne beregningen. Mens utfallet sist ble 10-6. De rødgrønne har altså realistiske muligheter i Akershus til å bedre sin mandatposisjon noe, selv om oppslutningen totalt sett skulle gå litt ned. Dette kan bli viktig for regjeringsblokken, gitt at den holder sammen til 2013, fordi situasjonen i de fleste andre valgkretser stort sett handler om å forsvare skansene.           

Fra usosial til sosial kundeservice

Min bredbåndsleverandør, Romm, leverer meg en tjeneste som er ustabil. Nedetiden på nett har over tid vært altfor drøy. Med fire dager uten bredbånd nå på rappen, så var begeret fullt for min del. Jeg ønsket å se hvordan min leverandør håndterer kundehenvendelser på Facebook, så jeg tok kontakt på deres Facebookside og ytret at jeg ville ha et åpent svar der om hva som var årsaken til dette problemet, og hvordan de ville løse det.

Det var ikke mulig for meg å legge inn mitt spørsmål direkte inn i Veggen, så jeg gikk omveien via  kommentarfeltet til den siste oppdateringen Romm hadde lagt ut. Her kan du se vår korrespondanse:

     

Oppdatert: Min leverandør har nå fjernet vår meningsutveksling fra sin Facebook-side. Flere meldte seg på og vi hadde en spennende debatt på gang om sosial kundeservice. Med vekt på hadde.. Jeg har stilt spørsmål om hvorfor og avventer nå svar.

Oppdatert 2: Leverandør har nå besvart, og er på gli retning av å integrere kundehenvendelser som en del av sin Facebook-løsning. Bra!

Lang valgkamp, lengre linjer og små forskjeller

I går inviterte våre, for tiden, to klart største partier, Ap og Høyre, til programdebatt. Debatter og prosesser som på kort sikt handler om å vinne valget i 2013, men på lengre sikt dreier seg om å trekke opp målsettinger for hvordan samfunnet vårt bør utvikle seg de kommende tiårene.

Høyres "debattnyhet" var noen trykte debatthefter. Mens Ap lanserte "Ditt forslag" - en spennende sosial-medie-løsning der man kan spille inn forslag på max 140 tegn og der man kan stemme forslagene opp eller ned. Begge partiene ønsker så åpne programprosesser som mulig. Da bør sosiale medier spille en nøkkelrolle. Gårsdagen bekreftet mitt inntrykk av at Ap foreløpig har et klart overtak på Høyre her. Selv om (rett skal være rett) Høyre inviterer oss til innspill i kommentarfeltet på deres nettside (forutsatt at du har en Facebook-konto) noen steder, mens du andre steder kan svare på Høyres spørsmål og sende inn til partiet (hvorfor får ikke vi andre se svarene/kommentarene?)

Hvordan griper de to partiene utfordringene i dagens samfunn an? Høyre satser på kraft. Det handler om å sikre bærekraft, livskraft og konkurransekraft. Også Ap var sugen på å bruke kraft, men da det ble oppdaget at "Samholdskraft" var et begrep som Vidkun Quisling sverget til, så erstattet man det med "samhold og tillit". I tillegg står kunnskap og velferd høyt oppe på Aps liste.

Høyre har en skarpere tilnærming ved å fremme noen påstander som peker på noen svakheter i vårt samfunn, som partiet vil vi skal ta stilling til. Mens Ap har en åpnere invitasjon med færre påstander og utstrakt bruk av (selektive) fakta som stort sett viser at Norge er et utmerket land å bo i. Disse ulike måtene å legge opp en programdebatt på, bør ses i lys av at Ap sitter i posisjon og Høyre i opposisjon. Dermed tilsier rollene deres at Høyre skal angripe, mens Ap skal forsvare seg.

På pressekonferansen i går, snakket Høyres nestleder Bent Høie om at partiet ikke bare har tanker for hvordan man skal vinne valget i 2013, men også planlegger hvordan en borgerlig regjering skal gjenvelges i 2017. Han holdt dessuten fram 2030 som et år som partiet er opptatt av å se fram mot.    

Høie (!) ambisjoner, selv om han forsikret på Twitter at Høyre slett ikke tar seieren i 2013 for gitt.


Høyre har lyktes med å bredde ut partiet. Man har klart å beholde, og endog øke, den høye velgertilliten på skatt og skole, parallelt med at man har fått et markant løft på det som lenge har vært partiets akilleshæl; helse- og eldreomsorg. I 2005 svarte bare seks prosent av velgerne at Høyre har den beste eldreomsorgen, i 2009 var det økt til 11 prosent (i følge valgundersøkelsene 2005 og 2009), mens Synovate målte det til 14,5 i høst.

Dette gjør Høyre til en langt farligere motstander for Ap. Høyre appellerer nå til partiets velgere i mye  større grad enn før, noe Ap åpenbart selv også har innsett. Det retoriske skiftet fra "kalde kalkulator-Høyre" til varme, "vi snakker mer om mennesker"-Høyre har slik sett lyktes. I følge Aps egne tall, står over 300 000 velgere mellom disse to partiene. Hvor flest av dem vipper, kan avgjøre valget. Lykkes Høyre med sin ambisjon om å bygge opp en troverdighet på velferdsfeltet som er så høy at velgerne mener partiet er et like trygt velferdsvalg som Ap, så er mye gjort. For Høyres force; frihet og "individ foran system" er det vanskelig for Ap å få gjort noe med. Aps hovedutfordring er derfor å beholde et sterkt sakseierskap på velferd og holde Høyre langt bak seg her. Dels gjennom å peke ut en kurs som utvikler "den norske modellen", og dels ved å trekke Høyres troverdighet i tvil.

Men den politikken som føres er viktigere enn hvem som fører den (selv om regjeringsskifter ofte er sunt i seg selv fordi det demmer opp for maktarroganse og misbruk). Og her skiller ikke Høyre og Ap seg veldig mye fra hverandre, hverken i det korte eller lange bildet. Statsbudsjettene de legger fram er stort sett like. Utenrikspolitikken er stort sett lik. Skolepolitikken er stort sett lik. Innvandringspolitikken er stort sett lik. Osv. Valget 2013 og valget 2017 og alle valg fram til 2030 og sikkert også etterpå, vil derfor handle om nyanser og retningsforskjeller. De er viktige nok, men langt unna så fundamentale som politiske debatter gjerne etterlater et inntrykk av.

Dagens regjering har vist seg å være en heller puslete "rød fare". Og den etterfølgende borgerlige regjeringen, enten den nå innsettes i 2013 eller 2017, kommer ikke til å rasere velferdsstaten.

Så langt derifra.

Å finne balansen

Denne kronikken stod på trykk i Drammens Tidende i går (og er spritet opp med noen lenker, bilde og slides fra presentasjonen):

Fjorårets valg gjorde Høyre, Frp og KrF til posisjonspartier i Buskerud fylke. I helgen samles de på Kongsberg for å styrke båndene. Hvilke utfordringer møter dem?

- Kan du komme og snakke med oss om posisjonsrollen kontra opposisjon, sosiale medier og samspillet sosiale medier og tradisjonelle medier, spurte Høyres fylkestingsleder Terje Vegard Kopperud for noen dager siden. Vi skal ha samling og har bl.a. invitert Kristin Clemet til å foredra før deg.


Å «hoppe» etter Clemet er en stor utfordring for en i utgangspunktet beskjeden kar som meg. Men siden foredragsvirksomhet overraskende nok har blitt en del av mitt levebrød, så tar jeg slike utfordringer. Ikke minst når tematikken interesser dypt. Ett parti har aldri appellert nok til meg til at jeg har villet gå inn og representere det. Derfor får jeg utløp for min politiske interesse ved å se politikken utenfra.

I forberedelsene til seansen på Kongsberg, har jeg gått igjennom høstens valgtall på nytt og gjenoppfrisket hvor jevnt fylkestingsvalget i Buskerud var. Dramaet kommer særlig til uttrykk når man ser på KrFs stemmetall. Partiet berget sistemandatet i fylkestinget med meget tynn margin. Hadde 141 færre Buskerud-velgere stemt på KrF, ville mandatet tilfalt Ap. Da hadde Roger Ryberg og co beholdt flertallet (forutsatt at Ap, SV, Sp og Venstre hadde holdt sammen). Slik gikk det altså ikke, det ble maktskifte og Høyres Morten Eriksrød overtok fylkesordførervervet, støttet av Frp og KrF.

Buskerud-valget 2011 illustrerte på en sjelden god måte at de tre tidligere opposisjonspartiene var helt avhengige av hverandre for å lykkes. Partiene klarte å appellere til ulike velgergrupper slik at summen, med et nødskrik, ble tilstrekkelig for å skape et nytt flertall i Buskerud. Dette må de gjenskape i 2015 hvis maktposisjonene skal videreføres. Før de kommer så langt, venter flere utfordringer. En handler om hvordan man skal samarbeide uten at partienes særpreg blir borte. En annen dreier seg om å håndtere at mediene blir mer interessert i hva de holder på med, ikke minst i det som måtte være av uenighet. Der man tidligere kunne skyte fra opposisjonshofta, må man nå i langt større grad samles om å være en ansvarlig stemme utad.

Særlig er utfordringen stor for Frp. Protestholdning og frittalende politikere, er mye av grunnlaget for partiets tidligere suksess. Nå er partiet presset, ikke minst i Buskerud. Fylkestingsvalget nasjonalt var svakt med 11,8 prosent. Valget i Buskerud gikk enda verre, kun 11 prosent. Normalt sett bør Frp gjøre det bedre i Buskerud enn på landsplan, velgerstrukturene i fylket, med en viss overvekt av folk med lavere/middels utdanning og inntekt, samt mange «halvurbane» kommuner, er pro Frp. I den situasjonen partiet i dag befinner seg i, kan ansvarliggjøringen man gjennomgår på fylkesplan, gi velgerflukten ytterligere fart. Fordi partiet risikerer å bli en blek kopi av Høyre, slik SV, i mange velgeres øyne, har blitt en kjedelig kopi av Ap på riksplan.

Parallellen bør ikke trekkes for langt. Mange velgere gir blaffen i hva som skjer på fylkesnivå. Og mediene er i grunn ei heller all verdens opptatt av det. Så det er andre drivkrefter som betyr mer enn hva Britt Homstvedt, Ove Vanebo m.fl. gjør eller ikke gjør i sine fylkesposisjoner, som vil avgjøre Buskerud Frps valgskjebne i 2015. I en tid der sosiale medier får sterkere betydning, og der samspillet mellom tradisjonelle og sosiale medier har en potensiell mobiliseringskraft som er veldig sterk – noe vi på en usedvanlig tydelig måte så ifm. 22. juli og rosemarkeringene etterpå, må imidlertid også en fylkespolitiker uansett tenke seg litt om før han legger ut melding på Facebook eller Twitter.
                         
«Borten Moe viser hva han har tenkt å bidra med i dagens DN. Like greit at miljøvelgerne ser hva vi har å slite med for tida», skrev Kristin Halvorsen på sin Facebook-side før jul, som kommentar til at olje- og energiministeren avviste kutt i oljeproduksjonen for å få ned CO2-utslippene. Hun uttrykte dermed sin frustrasjon, men sendte også et signal om at samarbeidet ikke er bra. Statusoppdateringen ble slått stort opp i riksmedier og tolket som nok et uttrykk for at den rødgrønne regjeringen sliter internt. Skulle en Lavrans Kierulf (Frp) eller en Trond Johansen (KrF) skrive noe tilsvarende om en Høyre-kollega på sin Facebook-side, så vil det nok sikre oppslag i både Drammens Tidende og NRK Buskerud. Men særlig lurt er det neppe.

Det gjelder, i posisjonstilværelsen i Buskerud, som i livet for øvrig, å finne den rette balansen. Balansen mellom å være seg selv og en del av et større, politisk fellesskap. Om KrF, Høyre og Frp klarer å finne denne balansen, gjenstår å se.



Slides som ble brukt i forbindelse med foredraget, som jeg holdt sammen med Cecilie Staude, finner du her:

Buskerudsluttversjon

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

Partier i sosiale medier - en sluttrapport: Til stede, men famler

- Skal vi lage en analyse av hva partiledere og partier gjør i sosiale medier? Jeg rettet spørsmålet til Cecilie Staude (bildet), mens vi slappet av etter det aller første foredraget vi holdt sammen i forbindelse med fjorårets valgkamp. Dette var i grunn noe jeg hadde tenkt på i noen måneder, men jeg måtte vente til valget var over, og jeg ville ha med meg en samarbeidspartner med en annen bakgrunn enn meg selv.
- Nja, jeg vet ikke helt, jeg, repliserte hun. Jeg er i grunn ikke så veldig interessert i politikk.
- Men du er veldig interessert i, og kan mye om, sosiale medier. En slik analyse vil gi både deg og meg, og sikkert mange andre også, økt kunnskap om dette. Tenk litt på det da, sa jeg.



Fra ide til analyse
Noen dager gikk og så kom det:
- Jeg har tenkt, og har merket at en økt politisk interesse har vokst litt fram i meg i forbindelse med valgkampen, og det samarbeidet vi hadde. Derfor er jeg med på en liten analyse. Vi blir vel ferdige i løpet av en uke eller to? For jeg har så masse å gjøre med undervisning på BI, samt foredrag og slikt.
(Yess!!, tenkte jeg)
- Ja, dette tar ikke så lang tid - har jo mine ting å jeg også (En treåring, valganalyse, artikler osv..). Vi fordeler arbeidet. Du tar for deg partilederne, og så ser jeg på partiene. OK?
- Ja. Men du hjelper meg vel underveis?
- Ja, jeg skal lese alt du skriver og spille inn forslag. På en betingelse, advarte jeg.
- Hva da?
- At du hjelper meg med det du kan, og leser alt det jeg skriver før det publiseres.
- Avtale!

Avgrensningene
Dermed var vi i gang. Første steg var å enes om hvilke kriterier vi skulle legge til grunn. Det ble verdi og dialog. Dernest måtte vi enes om hvilke sosiale medier vi skulle se på. Her falt valget på Facebook, Twitter og blogg. I tillegg så jeg på partienes nettsider. Og til slutt måtte vi avgrense hvilke partier og ledere som skulle omfattes. Det ble alle partier som i dag sitter på Stortinget, samt alle deres partiledere (minus Kristin Halvorsen hvor vi kom til at det var mer interessant å se på Heikki Holmås og Audun Lysbakken, siden en av disse to nå snart overtar partiledelsen).

Første parti ut var Venstre og deres partileder Trine Skei Grande. Dernest fulgte KrF og Knut Arild Hareide. Så Sp og Liv Signe Navarsete. Deretter SV og kamphanene Heikki Holmås og Audun Lysbakken. Før Høyre og Erna Solberg stod for tur. Nest sist ut ble Frp og Siv Jensen. Og vi avrundet med Ap og Jens Stoltenberg.

Demokratiargumentet trumfet da det buttet 
Ring, ring. Hallo?
- Jeg holder på med Senterpartiet nå, og jeg er lei, sa Cecilie.
- Lei Liv Signe Navarsete?, parerte jeg - i et forsøk på en humoristisk avvæpning.
- Nei, lei analysene. De tar jo så forbaska mye tid. Du sa det bare skulle ta max to uker. Stemmen var en smule bisk..
(Tenke fort, tenke... nå trenger jeg noen virkelig gode og blidgjørende argumenter..)
- Joda, men det er viktig at dette blir bra. Og tenk så mye vi lærer selv, argumenterte jeg. Dessuten tror jeg de som leser dette også vil lære mye. Kanskje vi i tillegg, gjennom disse analysene, til og med kan bidra til at både partier og partiledere snakker mer med folk. I så fall yter vi vår lille skjerv til at Norge blir et mer deltakende demokrati, og det er jammen en verdifull skjerv å yte, holdt jeg fram. Du skal heller ikke se helt bort i fra at både politikere og partier kan lage bedre politikk ut av flere samtaler med mennesker, enten det nå er snakk om egne velgere eller andre interesserte.

Stillhet noen sekunder.
(Hva nå..gidder hun ikke mer?)

- Hm, du har rett, sa Cecilie, noe mildere stemt. OK - vi kjører på videre.        
(Bra jobbet, Svein Tore, tenkte jeg - denne argumentasjonsrekken bør jeg spare på..)

Nettside og Facebook prioriteres opp, Twitter og blogg prioriteres ned

Det ble over to måneders jobb fra oppstarten i november. Inntrykkene har sunket inn og tiden er nå moden for å summere opp noe av det vi fant. Ut i fra de avgrensninger vi har gjort, så er vår vurdering at partiledernes og partienes bruk av sosiale medier bærer preg av at deres tilstedeværelse er i en tidlig fase. Det famles en hel del, og forbedringspotensialet er stort hos alle. De er generelt kommet kortere enn hva vi i utgangspunktet trodde. Samtidig har alle partier og og de fleste partiledere elementer i sin tilstedeværelse som er bra og som man kan bygge på i videreutviklingen av den sosiale mediebruken inn mot neste års stortingsvalg.

Nettsidene er stort sett "motoren" i mye av denne kommunikasjonen. Mye av plassen både på Facebook og Twitter går med til å hype egne nettartikler. Nettsiden synes generelt å være det best prioriterte, deretter følger Facebook. Twitter og blogg blir åpenbart nedprioritert. Forbedringspotensialet ligger derfor her særlig i at man bør bli flinkere til å variere og tilby stoff som er mer unikt for de forskjellige plattformene. En annen vurdering er om man over tid bør ta sjansen på å være såpass lite til stede på blogg og Twitter.  

Snakker til sine egne
Det er også et generelt trekk at alle stort sett snakker mest til sine egne. Altså at man kommuniserer best med de som allerede er partimedlemmer eller "kjernevelgere". Dette er både en styrke og en svakhet. Det er en styrke i den forstand at det kan bidra til å skape mer intern entusiasme. Pr i dag fungerer sosiale medier som kanaler der partiene og politikerne primært bygger intern entusiasme. Å kunne bruke sosiale medier til dette formål er vel og bra. 

Men faren er at tendensen til partiklikker og hverandres heia-roping gjør at man stenger andre og mindre ihuga partifolk ute fra kommunikasjonen. Altså at man ekskluderer mennesker framfor å involvere. Det synes altså som om man pr i dag ikke evner å kommunisere godt nok med velgere i "randsonen" og de mer passe politisk interessert menneskene. Gode partiledere og partier evner å få til begge deler. Et parti dør sakte hvis man kun pleier gamle og ikke rekrutterer nye.  

Mye enveiskommunikasjon

Ett annet hovedtrekk som vi til stadighet har pekt på gjennom disse analysene, er hvor mye av kommunikasjonen som primært er enveis. Partier og partiledere har et budskap - og dette skal UT. Det slår meg at man i stor grad kommuniserer på samme måte i sosiale medier som i tradisjonelle medier. Men for at budskapet skal gå INN, så tror jeg man må snakke mer MED mennesker enn TIL. 

Her ligger det aller største forbedringspotensialet. For å få til det, så er man avhengig av at det synker inn en erkjennelse hos både partier og ledere av at de ser på leserne sine på nettsider og blogger, "Likerne" på Facebook og følgerne på Twitter som likeverdige samtalepartnere. Samtalepartnere som man faktisk (!) også kan lære mye av. For deling av kunnskap, ærlige tilbakemeldinger og interessante ordskifter er noe av de fremste styrkene i sosiale medier. 

Politikerne kan bli bedre politikere, partiene kan bli bedre partier, politikken kan utvikles og velgerne kan gjøre mer kvalifiserte valg hvis vi ser på hverandre som potensielle kilder til ny kunnskap, i stedet for motstandere med håpløse meninger. Hvorfor sitter det f.eks. så langt inne å rose noen i et annet parti som sier noe bra? Hvorfor følger man ofte bare egne partikolleger på blogg eller Twitter? Mer raushet er et stikkord som jeg tror vil kunne bidra til å øke appellen forbi klikkene.

Ap er best, Sp svakest. Men Venstre imponerer og Høyre skuffer mest
På basis av de partianalysene jeg har gjort, har jeg satt opp en rangering. Denne er kun ment som en pekepinn på hvor partiene i dag står i bruken av de sosiale mediekanalene vi har valgt å fokusere på. Totalinntrykket avgjør plasseringen, men jeg har vektet Facebook og nettsiden noe høyere enn blogg og Twitter, siden de to førstnevnte forumene besøkes av flest mennesker.

1. Ap: Har den beste og mest samtalepregede Facebooksiden. Partiet har også skapt en spennende digital møteplass i mittarbeiderparti.no. Nettsiden er bra, men medlemsvervingen ble gitt overdreven oppmerksomhet i analyseperioden. Partiet er langt svakere på Twitter og blogg - det er tydelig at disse mediene nedprioriteres.
     

2. Venstre: Norges beste twitterparti. Andre partier bør se og lære av hva @Venstre får til på mikrobloggen Twitter. Partiet responderer, og bidrar fint i samtaler, noe som gjør kontoen meget interessant å følge. Venstre har også utviklet en god møteplass i liberal.no. Facebook-siden er derimot på det jevne, variasjonen er for liten og dialogen bør bli bedre. Nettsiden er ok, men noe kjedelig og kan med hell sprites opp.

3. SV: Det partiet som i størst grad tilrettelegger for involvering og deltakelse på sin nettside, dette får et stort pluss i min bok. Nyhetsstrømmen er også bra. Facebooksiden er informativ, men svak på dialog. Samtalepreget er også skuffende lite framtredende på Twitter. SV, med mange unge og høyt utdannende mennesker i sin midte, bør være et parti som ligger helt i front i sosiale medier. Men det er partiet ikke, til det er det for ujevnt.

4. Frp: Partiet har en god Facebookside med stort engasjement, og partiet er her flinke til å respondere. Styrken i engasjementet er det mest verdifulle Frp har, og debattene i kommentarfeltene er ikke så lavpannede som myten skal ha det til. Nettsiden er på det jevne. Twitter og blogg er to svært forsømte områder i partiet, så i sum er dette ujevne saker.  

5. KrF: Ikke direkte gode på noen ting, men har elementer som er bra på alle plattformer. @KrFNorge gjør lite på Twitter, men noe av det lille det gjør er bra. Facebook-siden er bra, men involveringen og dialogen bør bli bedre. Nettsiden har en god nyhetsstrøm og alle KrFs stortingsfolk har blogger, noe som viser vilje til tilstedeværelse. Innholdet i bloggene står imidlertid slett ikke i stil med de gode intensjonene.




6. Høyre: Analysens største skuffelse fordi man forventer mer av et parti som i disse dager er i nærheten av å utfordre Ap som landets største. Høyres snur seg bort i "valgboden" sin på 

Facebook og svarer ikke folk som stiller konkrete spørsmål. Kvitringen er tilfeldig og sporadisk, og nettsidene understreker ytterligere den manglende viljen eller evnen til å involvere og oppmuntre til deltakelse. Høyre viser imidlertid fram i glimt at partiet kan. Og det kan godt, hvis det vil - på alle disse medieplattformene. Det finnes kompetanse på feltet i partiet, noe som bærer bud om at Høyre kan innhente deler av Aps forsprang. Men da må skippertaksmentaliteten erstattes av kontinuitet og mer kvalitet i relasjonene.

7. Sp. Nettsiden er det beste partiet har. Den er bra oppdatert. Ellers er det relativt svakt over hele fjøla, partiet er rett og slett bakpå i sosiale medier. Det skinner godt igjennom at dette er et kommunikasjonsfelt som partiet ikke har satset noe særlig på. Både Facebook-siden og Twitter-kontoen bærer preg av manglende vilje til samtale og partiet tilfører de av oss som følger dem, generelt lite av verdi. Bildet er likevel ikke helsvart, det finnes lyspunkt på alle plattformer og får partiet på plass en strategi, tuftet på bredere forankring og økende vilje til deltakelse, så finnes det sosiale medieevner i partiet som kan utvikles.

Rangeringen er gjort uten at det er skult til ressursene som partiene har i kroner. Tas den faktoren med i bildet, så framstår Venstres posisjon som mest imponerende. Partiet klarer, med små ressurser, men gode grep, å puste langt mer ressurssterke Ap i nakken. At Ap og Frp har langt bedre Facebooksider enn Twitterkontoer og blogger bør også ses i lys av velgerstrategi. Facebook harmonerer best med partienes velgerprofiler, mens Twitter og blogg f.eks. "passer" bedre for mer elitistiske Venstre.

Tilbakemeldingene vi har fått underveis i arbeidet har vært mange, interessante og gode. Takk til alle som kommet med betraktninger, det har vært motiverende! Vi har også blitt invitert og vært hos Høyres kommunikasjonsfolk på Stortinget og delt våre synspunkt (og jeg har faktisk registrert en klar dialogforbedring på Høyres Facebook-side etterpå..). Vi har vært på partikontoret til Senterpartiet og utdypet våre meninger. Og samme dag ble vi også invitert til Statsministerens kontor der vi hadde et spennende ordskifte i halvannen time om Aps og Stoltenbergs bruk av sosiale medier. Det er også svært nyttig for oss å høre litt innenfra om hvordan partiene jobber og tenker. Aps kommunikasjonssjef lot seg inspirere til å svare med et godt blogginnlegg, som genererte en spennende debatt.

Om et par uker står en tur til Bergen Venstre med foredrag og påfølgende paneldeltakelse for døren, og vi skal senere samme måned også snakke til Unge Høyre. Vi håper å dele noe av den kunnskapen vi har fått med enda flere, så alle interesserte kan bare ta kontakt - enten det nå er snakk om enkle spørsmål og synspunkt eller ønske om foredrag eller work shops. Nationen laget forøvrig en stor sak på analysene sist helg, og vi har forsøkt å leve opp til egne råd ved å svare på de spørsmål som har kommet i kommentarfeltet.

Kan det gjøre en viss forskjell?
På vei fra Sps lokaler i Akersgata til Statsministerens kontor i Glacisgata, utbrøt Cecilie:
- Jeg er glad for at du foreslo at vi skulle gjøre dette, og at du motiverte meg til å holde fram da det buttet.
- Det var hyggelig å høre, svarte jeg.
- Ja, for dette er noe av det mest interessante jeg har vært med på. Og det har gitt meg kunnskap som jeg aldri ellers ville tilegnet meg. Samt åpnet dører som jeg aldri har tenkt ville være mulig å åpne.
- Tror du vi bidrar til å gjøre en aldri så liten forskjell?
- Ja, faktisk, smilte hun.

Jeg er ingen sosiale medier-euforist. Og jeg formidler fortsatt i enhver sammenheng at sosiale medier pr. i dag kun er et supplement til tradisjonelle medier. Det er derfor liten grunn til å overdrive betydningen. Samtidig har samarbeidet med Cecilie gjort meg tryggere på at dette fenomenet er noe som vi bare har sett begynnelsen på. Også i politisk sammenheng. Så kanskje er vi med på å skrive en smule historie her.

Eller hva tror du? Vil sosiale medier endre både velger-, parti- og politikerrollene eller er betydningen overdrevet?

Ferske vurderinger av den fylkesvise mandatfordelingen: Ryker Hareide, Solhjell og Lysbakken ut av Stortinget?

Godt nytt år, kjære bloggleser!

Jeg har brukt innledningen på 2012 til å gå igjennom velgerpreferansene i desember 2011. Under finner du de ferskeste tallene fra åtte ulike byråer (Sentio utførte også målinger for Smp som avisen publiserte 4. desember og for DN som avisen publiserte 18.)

Gjennomsnittet av disse desembermålingene er brukt som utgangspunkt for en analyse som jeg har laget på oppdrag for Minerva. Her finner du også finne mandatberegning, samt et helhjertet forsøk på å sette tallene inn i en bredere, historisk sammenheng.

Som en ekstrabonus til alle som henger med meg på bloggen, så får du nedenfor noen fylkesvise analyser av mandatsituasjonen, slik jeg for øyeblikket vurderer den, halvannet år før stortingsvalget i 2013. Beregningene er basert på snittnivåene ovenfor, brutt ned fylkesvis. Vurderingene av utjevningsmandatene er langt mer usikre enn de faste mandatene.

Østfold: Ap plukket fire faste mandat, Frp tre og Høyre ett i 2009. Mens utjevningsmandatet gikk til KrF. Med dagens tall til grunn, ligger Frp an til å miste ett mandat til Høyre i Østfold. Ap og Høyre kniver om sistemandatet, med Høyre ørlite foran. I så fall mister Ap sitt fjerdemandat, mens Høyre vil ta hele tre mandater, noe som vil typisk være et dårlig tegn for alle som ønsker seg fortsatt rødgrønt flertall. KrF ser fremdeles ut til å ha ok grep om utjevningsmandatet i fylket.
 

Bytter valgkrets?

Akershus: Ap 5, H og Frp 4 hver, SV og V ett hver, mens KrFs partileder Hareide knep utjevningen sist, i hard kamp med Sp. Akershus vil få ett ekstra fast mandat ved valget neste år, som et produkt av befolkningsveksten og justeringen i valgordningen basert på Grunnlovens § 57. Det betyr at det i alt vil være 16 faste mandater, pluss ett utjevningsmandat til fordeling. Jeg har Høyre inne med hele 7 mandater i sin beste valgkrets nå, mens Frp ligger an til å tape ett mandat. Også SVs Bård Vegar Solhjell er ute fra fast plass på Tinget på mine beregninger, men jeg har ham inne på utjevningsmandatet. I så fall ryker Knut Arild Hareide ut. Et spørsmål i året som kommer, både for ham og for KrF, er om han bør/tør ta sjansen på å stille i Akershus. Jeg tipper nei, og at han går tilbake til Hordaland krets, noe som dermed vil bety at Laila Davøy må tre til side.

Oslo: Ap fikk med seg 6, H 4, Frp 3, SV 2 og Venstre ett fast mandat i 2009. Mens KrF plukket utjevningsmandatet i hovedstaden. Oslo krets vil få to flere mandater enn sist, noe som vil innebære 18 faste mandater + ett utjevningsmandat til fordeling. Høyre holder 7 mandater på mine tall nå. Ap beholder sine 6, Frp mister ett og har 2, V øker med ett, mens SV mister ett. KrF har tak på utjevningsmandatet. 9-8 i borgerlig favør blir i så fall til 12-7. De rødgrønne må ha helt andre tall i Oslo for å beholde flertallet.

Hedmark: Ap 4, H 1, Sp 1 og Frp 1 i røde Hedmark i 2009. SVs Karin Andersen tok utjevningsmandatet. Hedmark kommer til å miste ett mandat neste år. Det betyr 6 faste mandater å kjempe om. På mine tall beholder Ap sine 4 og H og Frp hvert sitt. Mens Sp ser ut til å miste sitt ene. Både Sp og Høyre er imidlertid ikke langt unna å frata Ap ett mandat. Har SV inne på utjevning, men dette er høyst usikkert.


Oppland: Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1 i 2009. SV tok, noe overraskende, utjevningsmandatet. Den faste fordelingen ser helt uforandret ut med dagens tall, men Høyre har ikke langt opp til to mandater og dermed frata Sp sistemandatet. Holder foreløpig en knapp på Venstre i kampen om utjevningen.


Buskerud: Ap 4, Frp 2 og  H 2 sist. Sps Lundteigen tok hjem utjevningen. Jeg fulgte kretsen tett for Drammens Tidende i 2009 og et hovedspørsmål er her, da som nå, om Ap kan forsvare sine 4. Foreløpig er svaret nei; Høyre overtar pt dette mandatet fra Ap, mens Frp beholder sine 2. Flere om beinet hva gjelder utjevningen, bl.a. Sp, SV og Venstre kjemper. I øyeblikket et ørlite pluss for Venstre.   

Foto: Michael Bo Bergman  Ryker Thorkildsen?

Vestfold: Ap hentet 3, Frp 2 og H 1 ved forrige valg. SVs Inga Marte Thorkildsen danket ut Inger Lise Hansen i kampen om utjevningen. Ap må virkelig slåss for å beholde sine 3, Høyre ser akkurat nå ut til å være i stand til både å ta ett mandat fra Frp og ett fra Ap og komme inn med 3 fra lille, vakre Vestfold. Thorkildsen kan få nok en i overkant spennende valgnatt, jeg har henne ute og KrF inne på utjevning - men Hansen stiller vel neppe denne gang?



Telemark: Ap 3, H 1, Frp 1 her sist. KrF hentet utjevningen. Aps tredje mandat er hovedspenningen i fylket. Høyre ligger i dag an til å kapre dette, men marginen er tynn. Frp beholder sitt ene, mens KrF bør ha bra muligheter til å beholde sitt utjevningsmandat.

Aust-Agder: Ap 1, H 1, Frp 1 og KrF utjevning ble status 2009. Synes det lukter status quo her, men Frp bør ikke falle veldig mye før Ap eller H kan komme i posisjon til å frata dem dette.


Vest-Agder: Frp ble fylkets største parti i 09 og tok 2 mandater. Ap måtte nøye seg med ett, det samme som Høyre og KrF. Venstres fall under sperregrensen gjorde at SV kunne ta utjevningen. Høyre er størst her pt. og ligger an til å frata Frp ett mandat. KrF, V og SV ser ut til å fighte tettest om utjevningen, jeg holder foreløpig en knapp på Venstre.


Rogaland: Frp (såvidt) størst også i Rogaland i 2009. Det holdt til fire mandater. Ap og Høyre tok tre hver. Mens Sp og KrF hentet hvert sitt. SVs Langeland plukket utjevningen. Rogaland vokser og vil få ett nytt mandat neste år. Alt tyder nå på at Høyre overtar tronen som Rogalands største parti. Jeg har dem inne med fem mandater. Ap holder skansen på sine tre, mens Frp risikerer å miste to av sine fire. Også Sp står i fare for å miste sitt faste mandat, men i så tilfelle bør de ha bra muligheter til å ta utjevningen fra SV. Jeg har KrF inne med to mandater nå, de holder sistemandatet og dermed fylkets "ekstra" mandat. Venstre ser ut til å kunne gjøre comeback med ett mandat fra fylket.

Audun Lysbakken - slett ikke sikker

Hordaland: Ap hentet fem, Frp tok fire (inkl utjevningsmandatet), H tre, mens SV, Sp Venstre og KrF kapret hvert sitt mandat i 2009.
Hordaland kommer til å få ett ekstra mandat ved neste korsvei. Kan Ap forsvare sine fem og vil SVs trolige neste partileder, Audun Lysbakken, beholde mandatet? Det er to av hovedspørsmålene i denne valgkretsen. I følge mine beregninger så er svaret akkurat nå nei og tja. Ap ser ut til å miste ett, til tross for at Hordaland får ett mandat ekstra til fordeling ved neste års valg. Høyre ligger inne med hele seks mandater, altså en dobling fra 09. Frp mister både utjevningen og ett disktriksmandat og står tilbake med to. KrF beholder sitt ene, mens Venstre er "back in business" i kretsen med ett mandat. Vippepunktet for ett mandat i Hordaland vil trolig ligge rundt 4,4-4,5 prosent. SV er, i følge disse nedbrutte tallene, nede på 3-tallet noe som dermed ikke holder for Lysbakken. Jeg har ham imidlertid inne på  utjevningsmandatet, så her ligger det foreløpig an til en høydramatisk aften og valgnatt.


Sogn og Fjordane: Ap 2, Frp 1 og Sp 1 ble fasiten på den faste mandatfordelingen sist. Høyre tok utjevningsmandatet. Sogn og Fjordane vil miste ett mandat og stå tilbake med 3 faste + utjevningsmandatet til fordeling neste år. Ap, Høyre og Sp ser i skrivende stund ut til å dele de tre faste mellom seg. Det betyr i så fall at Frps mandat ryker. Jeg har KrF inne på utjevning, men her er det flere om beinet. Sp og partileder Navarsete holder det siste faste mandatet, og marginen ned til Ap som ligger nærmest å kapre dette mandatet, er nå ikke større enn at hvis Sp faller noe og Ap styrker seg litt, så kan mandatet være i fare i Sps aller beste krets. Skulle så skje, så bør det dog være gode muligheter for at utjevningen tilfaller Sp.


Møre og Romsdal: Ap tok 3, Frp 3, inklusive Hanekamhaugs mye omtalte utjevningsmandat, H 1, Sp 1 og KrF 1 ble fasiten i 2009. Høyre stormer fram også her og kan ta 3 mandater. Ap ligger på vippen mellom 2 og 3 mandater, jeg har 3. mandatet såvidt ute akkurat nå. KrF ser ut til å kunne forsvare sitt ene, mens Sps faste mandat står for fall. I så fall er muligheten stor for at partiet i stedet kniper utjevningen fra Frp.

Presset Ola Borten Moe
tar sistemandatet?

Sør-Trøndelag: Ap hentet 4, Frp 2 og H, SV og Sp hvert sitt faste mandat i 2009. I tillegg tok KrF utjevningsmandatet. Ap beholder sine 4 på mine beregninger nå, mens Frp mister ett mandat til Høyre. Sps Ola Borten Moe holder såvidt sistemandatet, sterkt presset av et mulig 5. mandat til Ap. SVs Snorre Valen mister sin faste plass, men bør med et slikt scenarium kunne ha ok muligheter til å frata KrF utjevningen - gitt at SV holder seg over sperregrensen på 4 prosent nasjonalt.








Nord-Trøndelag: Ap 3, Frp 1 og Sp 1 ble fordelingen i 2009. H tok utjevningen. Nord-Trøndelag vil miste ett mandat. Det ser akkurat nå ut til å gå ut over Ap som ellers hadde ligget an til å beholde sine 3. H ligger an til å veksle om sitt utjevningsmandat til et fast mandat. Det betyr at også Frps mandat ryker. Utjevningsmandatet ser åpent ut, foreløpig settes mine vekslepenger på Venstre.


Nordland: Ap 4, Frp 3 (inkl utjevning),  H, SV og Sp ett hver ble Nordlands-benkens partifordeling 2009-2013. Også Nordland vil miste ett mandat, noe som gir 9 mandater til fordeling denne gang. Ap holder sine 4 på mine tall nå, H og Frp har to hver. Dermed ryker Sp ene, men det kan åpne for at partiet i stedet fratar Frp utjevningen.


Troms: 2013-valget i Troms skal måles mot 09-valgets fordeling som ble Ap 3, Frp 2, H 1 og utjevningen til Sp. Troms er også blant de kretser som vil miste ett fast mandat. I likhet med Nord-Trøndelag, ser det, i alle fall for øyeblikket, ut til å kunne bli Ap som får svi for det. H ligger inne med sistemandatet og holder nå to. Også Frp 2. mandat står i åpenbar fare for å bli en saga blott. Åpent om utjevningen her, som mange andre steder. SV er inne med dette på mine beregninger.

Finnmark: Ap 3, Frp 1 og utjevningen til H i 09. Høyre ser ut til å kunne veksle om sitt utjevningsmandat til et fast mandat, på bekostning av Aps tredje. Men Frp kan, med de nivåene de i dag ligger på, ikke føle seg på for trygg på sitt mandat. Ap skal ikke mobilisere så veldig mye, før dette mandatet faller. Kanskje kan 2013 bli en liten reprise på Vera Lysklætt-historien. Dama som kom inn på Tinget med forbløffende få stemmer. Jeg har i alle fall V inne på utjevning nok en gang.  


  

Partier i sosiale medier del 7: Arbeiderpartiet

Ap løftet seg fra 32-33 prosent til 35,4 prosent under valgkampen 2009 noe som var akkurat det de rødgrønne regjeringspartiene samlet sett trengte for å beholde et knapt flertall på Stortinget og dermed regjeringsmakten. Også høstens valg ble bra til lokalvalg å være for partiet, med 31,7 prosent. Vi må tilbake til 1987 for å finne et bedre lokalvalg for Ap.

I urolige tider søker flere velgere gjerne mot det kjente og trygge. Og trygghetspartiet framfor noe i norsk politikk er Ap. Når partiet til og med oppnår nesten 30 prosent blant skoleungdom, en velgergruppe de tradisjonelt har slitt tungt med å få grep om, så kan det være et signal om at "den alvorlige" nye ungdomsgenerasjonen nå også politisk søker mot det trygge. 22/7-terroren har i tillegg gitt en politisk oppvåkning blant mange unge som det skal bli interessant å se om holder i seg framover.

Ap er det partiet som har de største økonomiske ressursene. Gjenspeiles det i at partiet også er best på nett av alle? Vi skal se, og jeg starter som vanlig med Twitter.

Alle skal ikke med på Twitter

Ap var aller først ute med partikonto på Twitter. 10. februar 2008 etablerte man seg med en slik.
3 119 tweets har blitt formidlet i løpet av disse snart fire årene. Det gir en frekvens på drøyt to tweets pr dag i gjennomsnitt. Med sine 9 828 følgere er Ap Norges største twitterparti, knapt foran Venstre.

"Alle skal med" er partiets slagord. Men Ap inviterer ikke oss andre med på Twitter. Størstedelen av Aps tweets dreier seg om å promotere nettartiklene som legges ut på Arbeiderpartiet.no. Dernest prioriterer man å retweete noen Ap-folks tweets. Eksemplet til venstre fra tirsdagens twitterfeed er en god illustrasjon på hvordan man opptrer.

Bare unntaksvis kommer partiet seg ut av den monologorienterte Twittertilværelsen.

Som i svareksemplet til lektoren under som undrer seg over russefeiringens framtid:

Disse få unntakene viser at Ap kan hvis de vil på Twitter. Neste spørsmål blir da hvorfor de vil så sjelden? Det kan ha både med strategiske og ressursmessige forhold å gjøre. Kanskje er det monoton enveiskvitring det man faktisk tror en slik partikonto bør bestå av? Eller kanskje synes man det er bortkastet bruk av ressurser å la en eller flere bruke deler av sin tid på å kommunisere med andre på Twitter på en skikkelig måte. Dette er svar som bare Aps kommunikasjonsfolk og de over dem kan svare på. Jeg utfordrer kommunikasjonssjef Pia Gulbrandsen til å utdype sin tweet om at "alle gjør litt av alt og noen gjør mye av noe". Hvem gjør hva og hvorfor gjøres så lite på Ap-twitter?

For det er med store doser av undring jeg registrerer at partiet, som har vært lengst på Twitter, har  en framferd omtrent som en nybegynner.

Viser vei på Facebook

Frp har tidligere vært Norges største Facebookparti, målt i antall Likes. Men i år ble man passert av Ap. I løpet av dette året har Ap gått fra ca 5 000 til 47 000 noe som tilsvarer en vekst på over 800 prosent. Pilen føk rett til værs i kjølvannet av 22. juli, men framgangen var klar også i første halvår. Deretter har det vært en utflating, slik det framgår av grafen under. Her er Aps utvikling også sammenlignet med de andre partiene. 

     

Kilde: Reynir Johannesson. Rådgiver i Frps stortingsgruppe.

Vi ser også at det slett ikke bare er Ap som har opplevd økt interesse rundt sin Facebook-virksomhet i år, samtlige partier kan notere til dels klar framgang. Denne utviklingen kan si noe om at flere folk ønsker å vise politisk interesse i sosiale medier generelt, samt at Facebook har blitt en stor og viktig kanal å vise det på. Dette betyr at partiene også i større grad må møte folk der de er. Den økte interessen generer også mer engasjement og flere henvendelser til partiene både i form av spørsmål, innspill og kommentarer. Noe som jeg ser på som gjødsling av demokratiet vårt.

Partiene har nå to valg; enten å si at vi har ikke ressurser og kapasitet nok til å besvare. Eller at vi velger å prioritere og snakke med velgerne våre og andre interesserte. Ap ser ut til å ha valgt det siste på Facebook. For Ap-siden viser vei både når det gjelder dialog og tilføring av verdi, som er de to hovedkriteriene som vi har valgt å gjøre våre vurderinger på bakgrunn av. Særlig imponerer Ap på dialogdelen.



Det gis kommentarer og innspill både i kommentarfeltene der Ap selv har initiert informasjonen, og man besvarer også en rekke spørsmål og henvendelser når folk som er innom siden, selv initierer og åpner tråder.

I så måte går Ap klart utenpå de øvrige partiene på dette feltet. Følgerne opplever dermed å bli tatt på alvor, innspillene blir lest og kommentert av folk sentralt i Ap og man tilfører hverandre gjensidig verdi. På den måten fungerer Aps Facebookside som en levende politisk møteplass og ligner dermed på en velgerstand hvor det hver dag kryr av folk som vil møte og snakke med politikerne. Hvilke stands i en valgkamp opplever egentlig noe slikt..?

Aps Facebookside er pr i dag blant de fremste eksemplene her til lands på hvordan man, ved å ta i bruk  moderne digitale virkemidler, kan kommunisere både mer direkte og nå raskere ut til langt flere enn man kunne tidligere.

Betyr det at hverken politikere eller velgere lenger trenger de tradisjonelle mediene? Nei. Sosiale medier kommer i tillegg til, ikke i stedet for og supplerer vel så mye som de konkurrerer med TV, aviser og radio. Journalister som kan stille kritiske spørsmål og redaksjoner som kan sette sammen ulike fragmenter til en større helhet, er det behov for i all overskuelig framtid. Men dette samspillet mellom sosiale og tradisjonelle medier, der vi f.eks sitter på Facebook eller Twitter og diskuterer et TV-program, er noe som jeg tror vi bare vil se mer av i årene som kommer. Dette er et samspill som dermed også politikere og partier i større grad må forholde seg til.

Aps Facebook-side fortjener mye skryt. Men den har også et forbedringspotensial. Det er særlig to ting jeg vil holde fram i den forbindelse. For det første så registrerer jeg atter en gang et parti som velger å bruke statusfeltet primært til å lenke til artiklene på egen nettside. Det er et signal om at det er på arbeiderpartiet.no informasjonsinnholdet først legges, mens Facebook brukes først og fremst for å få spredd budskapet mer. En viss interaksjon mellom nettside, Facebook og Twitter er lurt. Men den ensidigheten som Ap og de andre partiene nå viser fram, der det pøses på fra egen nettside og ut til Facebook og Twitter, tror jeg på sikt blir for drøy. Variasjon er et stikkord. Å produsere innhold som er unikt for de ulike plattformene, tror jeg framover vil være en forutsetning for at stadig mer drevne og kresne velgere i sosial mediesammenheng skal gidde å engasjere seg og følge med. Vi som er på Facebook og Twitter er snart ikke fornøyd med bare å få tildelt "smuler". Her har derfor Ap en utfordring hva gjelder å framvise mer kreativitet.



Dernest så undrer jeg meg noe over den samhandlingen som foregår mellom Stoltenberg-siden og Ap-siden. En del av de spørsmål som rettes direkte til partilederen og statsministeren, blir besvart av "Arbeiderpartiet". Disse svarene havner også i Facebook-feeden på Ap-siden. Her er det noe som skurrer. De fleste forstår at Stoltenberg selv ikke kan svare på alt. Men kan ikke de rådgiverne og apparatet rundt ham, som svarer på hans vegne, svare direkte kun på Stoltenbergs side, i stedet for at dette går via Ap sin side? Slik dette nå framstår, så blir "Arbeiderpartiet" et litt snålt mellomledd. Og når man går inn på Ap sin side, så er det vel neppe svar på hva andre har spurt Stoltenberg om, som man vil ha?

Vil du være med Jens, eller spise middag med Jonas?                   

Det er umulig å unngå og legge merke til et stort bilde av Jens Stoltenberg og spørsmålet "Vil du være med?" i en snakkeboble når man frekventerer Arbeiderpartiet.no. Smart å invitere oss til deltakelse via et åpent spørsmål, tenker jeg.

           

Jeg klikker meg inn på snakkeboblen og blir da møtt av dette:

Hm. Så å "være med" er altså = være medlem av Ap. Bildene av betalingskortene gir meg assosiasjoner til netthandel. De færreste av oss er medlemmer av politiske partier. De færreste av oss har intensjoner om å bli medlem av noe parti. Bør ikke da svarene på et spørsmål om vi vil "være med" handle om også noen andre ting enn medlemskap? For det kan jo hende at vi vil være med og påvirke og spille inn forslag som vi mener er lure, uten at vi vil inn i Ap. Muligheten for å melde seg inn i partier er det naturlig at blir synliggjort på de respektive partienes  nettsider. Men så prangende som Ap her har valgt å gjøre det, synes jeg er å gå over en grense.

Jeg går tilbake til hovedsiden igjen. Tre saker ligger i hovedstrømmen. En er plukket ut som hovedsak og de to andre som undersaker. Bra grep!

Ved siden av ligger det en boks om hva som er partiets hovedsaker (Eldreomsorg og arbeid til alle), samt   noe om jeg vil spise "middag med Jonas" (som jeg kommer tilbake til) og deretter "Aktuelle temaer" som dreier seg om nytt partiprogram, statsbudsjettet 2012 og valg 2011. Og ved siden av dette igjen kan man legge inn sin e-postadresse og bli "holdt oppdatert". Under der er det en "Aktuelt på nett"-variant med Brattli-seminaret, profilering av en Ap-blogg samt den siste tweeten fra Arbeiderpartiet. Hver for seg interessante saker, men samlet på et brett, side om side på hovedsiden, blir det i meste i laget. I alle fall for meg, det er rett og slett litt vanskelig å konsentrere seg fordi det er så mye. Her tror jeg det er en ide å gjøre noen prioriteringer, fremme noe og kutte vekk noe annet, eller gi det en annen plassering.

Det ligger mye informasjon på Aps nettside. Å erverve seg kunnskap om hva Ap står for og hvordan partiet jobber, er helt essensielt hvis man ønsker å forstå vårt politiske system. Derfor hadde jeg gjerne sett at noe av stoffet var litt lettere tilgjengelig i den forstand at det tidvis tørre og kjedelige stoffet som presenteres i nyhetsstrømmen, ble spritet opp. På samme tid som det også er noe tiltalende ved det tørre og saklige i en tid der det kjappe og enkle har en tendens til å vinne fram. Her, som i det meste her i livet, gjelder det imidlertid å balansere på en bra måte og veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Ap er tidvis flinke til å variere ved å bruke Youtube-klipp, noe som jeg tror ikke minst den yngre garde setter pris på. Men alt i alt så synes jeg ikke Aps nyhetsartikler skiller seg ut i positiv forstand fra andres partiers tilsvarende informasjon. Og hvorfor får vi ikke vite hvem som skriver artiklene?

Ap profilerer ikke bloggerne sine i særlig grad på nettsiden. Det kan være en grunn for det. Dette er rett og slett et svakt punkt for partiet. Få Ap-folk i regjering og på Stortinget har fått noe særlig dreis på bloggingen sin. Når jeg leter godt, så
finner jeg et lite ikon nederst i venstre hjørne som man kan klikke seg inn på. Da spretter listen til venstre opp. Åtte navn nevnes; Gharkakhani, Torve, Gustavsen, Tajik, Michaelsen, Aasen, Pedersen og Stoltenberg. Kun sistnevnte sitter i regjeringen. Seks av de andre er stortingsrepresentanter, mens Drammens Masud Gharkakhanis er eneste lokalpolitiker. Trolig er det disse åtte man mener har de beste bloggene av sentrale Ap-folk.



     
Jeg skjønner ikke helt hvordan Tajik har fått plass på blogglisten. Det er ingen blogg, men en hjemmeside. En god sådan. Det er tilløp til gode bloggtakter blant de øvrige (Cecilie Staude har vurdert Stoltenberg), men ingen av dem har det jeg vil betegne som en god blogg med noenlunde jevnlig og brukbar frekvens på oppdateringene, spennende innhold og personlighet.



Ap har ellers sin bloggmøteplass i Mittarbeiderparti. Her er det Origos soneløsninger som utgjør utgangspunktet, og man må registrere seg for å kunne kommentere. Dette legger visse beskrankninger  på bloggingen og kan virke ekskluderende på interesserte, samtidig som det åpner for økende lojalitet blant de registrerte. Slik sett faller det inn i et mønster som vi har identifisert gjennom disse analysene: Parti-bloggerne når trolig først og fremst den harde kjernen, mens kommunikasjonen med folk som befinner seg i sfærene litt utenfor, blir svak.

Tilbake til Jonas. Eller Støre som jeg foretrekker å benevne utenriksministeren som. "Vil du spise middag med Jonas? Fram til nyttår har DU sjansen", står det å lese. Spennende. Hva skal til for å kunne diskutere med ham de utfordringene vi står overfor både her hjemme og der ute over en bedre middag, tenker jeg og klikker meg inn på "min" sjanse. Dette er hva som da møter meg:
         


 
Hæ - bilder av kredittkort nå igjen? "Verver du en venn før nyttår er du med i trekningen av en dag med Jonas Gahr Støre, deg selv og alle du verver. Har du ekstra lyst til å vinne? For hver person du verver øker sjansene. Hver verving teller som et "lodd" i trekningen" står det å lese.

Støre som utlodningspremie til flinke ververe altså. Forsåvidt en fiffig variant. Og Ap skal ha for kreativiteten. Men når dette kommer på toppen av den massive medlemsprofileringen som jeg omtalte innledningsvis, så blir det vel voldsomt. Man blir litt matt.

Må jobbes godt
Ap har en god Facebook-side. Den klart beste av de sju partiene som er vurdert. Partiet går foran på dialogfronten og viser hvordan økende politisk engasjement i sosiale medier kan møtes på en veldig bra måte. Derimot er Twitter-kontoen svak. Kjedelig og monotont monologisk. Mens nettsiden har flere bra elementer, men forstyrrende trekk som gjør at helhetsinntrykket svekkes. Bloggingen har også et veldig stort forbedringspotensial.

Totalt sett forteller dette meg at Ap er et parti som har kommet et godt stykke på vei hva gjelder å utvikle digitale løsninger der samkvem mellom samfunnsinteresserte mennesker kan få et godt utløp. Samtidig har analysen også avdekket ujevnheter som gjør at det må jobbes godt i tiden som nå kommer hvis partiet skal ligge der det håper å ligge i sosiale medier inn mot valget i 2013; klart i front.

I så fall tror jeg kommunikasjonsavdelingen og øvrige entusiaster i partiet i større grad må klare å få flere av de ledende politikerne i Ap med seg ut i den sosiale medieverdenen. Parallelt med at det må jobbes kontinuerlig med utvikling av kunnskap og skolering.