Vindmøllene må rives?

Sameopprøret setter den politiske agendaen og tvinger regjeringen på banen.


11. oktober 2021, rett etter den rødgrønne Stortingsvalgseieren, falt Høyesteretts-dommen om vindmøllene på Fosen. Dommen slo fast at vindkraftutbyggingen, som staten har brukt 6 mrd. kroner på, er ugyldig fordi den innebærer en krenkelse av reindriftssamene sin mulighet for å utøve sin kultur. 

Høyesterettsdommerne Øie, Skoghøy, Falkanger, Noer, Bull, Kallerud, Bergsjø, Falch, Berglund, Thyness og Steinsvik kom enstemmig fram til at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sitt vedtak i 2010 om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse, er ugyldig og strider mot FNs artikkel 27 om sivile og politiske rettigheter.

Du leser nå mitt analysebrev nr 8 i 2023. Du sikrer deg tilgang til alle mine hovedanalyser i hele 2023 ved å Vippse 500 kr til 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen "Politisk analyse".

Fra seier til skuffelse
Dette var en stor seier for reindriftssamene på Fosen som hadde gått til sak mot utbygger Fosen vind som har Statkraft som største eier. Samene mente at vindkraftanleggene på Storheia og Roan ødelegger svært viktige beiteområder for rein særlig om vinteren.

En seier som har blitt etterfulgt av 500 dager med skuffelse for samene. For dommen har, fram til nå, fått relativt liten oppmerksomhet. De 150 vindturbinene har hele denne tiden vært i full drift, til tross for at Høyesterett altså har fastslått at driften bryter med Menneskerettighetene og er basert på en ugyldig konsesjon.


Saken eksploderer
Men denne uken har saken eksplodert i offentligheten. Natur og Ungdom og ungdomsutvalget til Norske samers riksforbund (NSR nuorat) markerte 500-dagen på Eidsvolls plass foran Stortinget forrige torsdag. 13 aksjonister tok seg deretter inn i lobbyen i Olje - og Energidepartementet og var der helt fram til de ble båret ut av politiet natt til mandag. Artisten Ella Marie Hætta Isaksen var blant disse.

Aksjonene har tiltatt i styrke gjennom denne uken, de har blokkert stadig flere innganger til departementene og flere og flere mennesker har sluttet seg til. Deriblant den verdenskjente miljøaktivisten Greta Thunberg. Dette har bidratt til å øke oppmerksomheten også internasjonalt. Hun opplevde onsdag å bli båret bort av politiet fra inngangene til både Finansdepartementet og Miljødepartementet.

Riksmediene har sendt direkte fra demonstrasjonene, og det har blitt avholdt store TV-debatter om temaet. I dag avrundes demonstrasjonene i denne omgang med en markering ved Slottet ifm. Kongen i statsråd, samt en stormarkering foran Stortinget. Partenes posisjoner har fram til nå virket fastlåste, men det har vært bevegelse det siste døgnet.   

   

Tegning: Egil Nyhus

Uforståelig
Regjeringen, med olje- og energiminister Terje Aasland i front, har slitt stort med å forklare hvorfor tilsynelatende ingen ting er gjort for å etterkomme dommen. Det virker som man i det lengste har håpet at det skulle være mulig å finne en slags kompromissløsning der vindmøller, rein og samer kan leve i fred i fordragelighet side om side. Eller finne noen «avbøtende tiltak» som alle kan slutte seg til.

Det har vært forbløffende vanskelig for minister og regjering å beklage menneskerettsbruddene overfor reindriftssamene. Med det historiske bakteppet som ligger der med de urettene som er begått mot samene gjennom generasjoner, så er det tett på uforståelig.

 

Mange sitter med ansvar
Saken illustrerer også hvordan hensynet til samfunnets behov for energi og omlegging til fornybare kilder, kan stå mot hensynet til urfolks rettigheter. Derfor er det av stor prinsipiell betydning hvordan saken løses. Man har f. eks. noe av den samme tematikken under oppseiling med elektrifiseringen av Melkøya-anlegget i Finnmark. Rundt en tredel av Norge er mulige områder for reinbeite, dette kan bli kime til mange konflikter framover ved nye utbygginger.

Både SV, R, V, MDG, KrF, INP og PP har vært ute med klar støtte til vår tids Alta-aksjon. Mens H og Frp sitter nokså stille i båten. Kanskje ikke så rart all den tid dette er en sak som strekker seg tilbake helt til 2006 da Statkraft meldte sin interesse for utbygging av anlegg på Fosen. Mange regjeringer, også blå, har derfor vært inne i bildet. Og mange sitter dermed med det politiske ansvaret.

«Vente og se»
Det er likevel slik at det er de sittende styrende som må håndtere saken. Foreløpig føyer regjeringens avventende håndtering seg inn i et mønster der det etterlatte inntrykket hos mange velgere er at regjeringen «venter og ser».

Dette er uheldig for både Ap og Sp og en viktig forklaring på hvorfor oppslutningen om begge har rast. Derfor er det viktig for dem å vise mer handlekraft.  

Beklagelsen
Gårsdagens møte mellom sametingspresident Silje Karine Muotka, Aasland og landbruksminister Sandra Borch (Sp) munnet bl.a. ut i at regjeringen omsider ga sin beklagelse til reineierne. Det var helt avgjørende for å komme videre i saken. Borch innrømmet nokså klart at det pågår et menneskerettighetsbrudd, Aasland formulerte seg vagere. Også statsminister Støre hadde et møte i går med demonstrantene og frokost med Fosen-samene i dag, der han gjentok beklagelsen. Det har sittet svært langt inneogså for ham å kalle det et pågående menneskerettighetsbrudd, men han gikk lenger i den innrømmelsen i dag. 
    
Når det gjelder selve løsningen, så virker det som man fortsatt håper at rein og vindmøller kan leve side om side på Fosen. Det settes nå i verk en utredning som skal se på konkrete løsninger. Jeg har vanskelig for å se at utfallet kan bli noe særlig annet enn at vindmøllene, helt eller delvis, må rives. Fordi reinsamene har en klar Høyesterettsdom i ryggen som det må tas hensyn til.

Så gjenstår det å se hvor lang tid det tar før man kommer til denne konklusjonen. Søksmål fra Fosen Vind, som har trodd at de helt legitimt kunne sette opp anlegget, kan komme i kjølvannet, men det er nok en kamp som regjeringen heller må ta framfor å legge seg ut med både FN, menneskerettigheter, samer, miljøforkjempere og Høyesterett.              


Borgerlig Viken
Foreløpig har vi ikke sett hvordan, og om, Fosen-opprøret slår ut på opinionstallene. Mens vi venter på det, har jeg brukt uken til å studere ståa i fylkene våre. Det er jo bare seks måneder igjen til fylkestingsvalget og i mine analysebrev skal opinionsutviklingen følges tett hele veien inn til valget.

I min Pluss-utgave forrige tirsdag gikk jeg igjennom stillingen i Viken-området. Analysen viste at alle de tre nygamle fylkene Akershus, Buskerud og Østfold kan bli borgerlig styrt etter valget. Men det er nå svært jevnt i Østfold. Det har ikke kommet nye tall de siste dagene som endrer på den analysen.

Ap holder Innlandet?          
Hvis vi beveger oss et hakk nordover, til Innlandet, så ser det ut til at Ap kan beholde posisjonen som fylkets største parti. Min beregning, som bygger på siste lokale og nasjonale målinger, samt valghistorikk, tyder på at partiet ligger rundt 27 prosent. Vi bør da huske at dette tradisjonelt er partiets aller beste område i landet, så at man selv i kjernestrøkene er godt under 30, illustrerer også Aps store velgerproblemer for tiden.

H og Sp ser ut til å være i match om å bli nest størst i Innlandet. I 2019 var H hele 17 prosentpoeng bak Sp. Nå er H et lite hakk foran. Min modell viser et Frp på ca. ni prosent, det er en formidabel framgang fra svake 5,6 som de fikk her i 2019. SV ligger an til å bli Innlandets femte største parti midt på 6-tallet. Deretter følger R rundt 5.

PP har dette som en av sine beste fylker. Ikke umulig at de kan klare 3-tallet og i så fall ha mulighet for å passere MDG og blir sjuende største parti her. V og KrF ligger rundt 2 prosent. Demokratene fikk kun 0,2 prosent i 2019, men klarte 1,2 i 2021. Kan kanskje se 1-tallet.

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	PP	ND	Andre
Mars 23	5,0	6,7	27,4	17,0	3,1	1,9	2,4	18,5	9,4	3,2	1,0	3,9
Valg 19	2,8	4,9	34,1	28,7	4,6	1,9	2,1	11,7	5,6	2,5	0,2	0,9
Mandat 23	3	4	17	10	2	1	1	11	6	2
Endring	+1	+1	-3	-6	-1			+4	+3	+1

 

Bredt budsjettsamarbeid
Etter at Ap+Sp-samarbeidet i fylket gikk fløyten, sørget SV, MDG, KrF, V og PP for at Ap fikk den nødvendige støtten til fylkesbudsjettet for 2023. Disse seks partiene har ikke flertall på min mandatberegning. Ei heller Ap+Sp har flertallet inne. Det ligger dermed an til en ganske så åpen situasjon til høsten som vil kreve betydelig forhandlingsvilje fra opptil flere, hvis dagens opinionsbilde blir valgutfallet. 

Skulle Ap og Sp finne tilbake til hverandre igjen, så har heller ikke de to flertall. De vil måtte ha med SV. Ser Aud Hove og Sp i retning H, så vil H+Sp mangle enda mer på et flertall. De manglende mandatene kan de kanskje hente hos Frp+PP eller Frp+MDG, men slike konstellasjoner virker i utgangspunktet mindre realistiske. Også en teoretisk Ap+H-variant mangler her ett mandat på flertall noe som betyr at minst ett parti til må inkluderes også i en slik blokkoverskridende koalisjon.   

Mer fragmentert Innland
I sum synes opinionssituasjonen i Innlandet å peke i retning av at et fortsatt Ap-ledet fylke ser ut som det mest sannsynlige utfallet etter høstens valg. Men man går mot et mer fragmentert fylkesting i neste periode. Samarbeidskonstellasjonene er ikke åpenbare. Det vil kunne gi forhandlingsmuligheter for flere.  

Vurderinger og tall for fylkene Vestfold, Telemark, Agder, Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark får du i Pluss-utgaven som kommer allerede førstkommende tirsdag.


Du leser nå mitt analysebrev nr 8 i 2023. Du sikrer deg tilgang til alle mine hovedanalyser i hele 2023 ved å Vippse 500 kr til 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen "Politisk analyse".

Generell skuffelse

Velgervandringen bort fra Ap og Sp skyldes ikke primært strøm og omikron.  

Ap+Sp-regjeringen har opinionsmessig fått en historisk dårlig start på sine første 100 dager. Ap noterer 22 blank, mens Sp ligger under 10 på snittet av de seks første januar-målingene. Valgresultatene var hhv. 26,3 og 13,5. Det innebærer at de i sum har mistet rundt en kvart million velgere. Kommentariatet har synset friskt om forklaringene på dette. Svak pandemi-håndtering og galopperende strømpriser er momentene som nevnes oftest. Men vi trenger ikke bare synse, vi kan faktisk spørre velgerne! Det har jeg bedt målebyrået Sentio gjøre.


Dette er en mitt analysebrev nr 3 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere


22 prosent med endret preferanse
I perioden 10.–15. januar har målerne innhentet velgerdata på spørsmålet «Hva er hovedårsaken til at du ikke vil stemme på samme parti som ved stortingsvalget?». Spørsmålet ble stilt til samtlige respondenter som oppga at de har skiftet partipreferanse i stortingsundersøkelsen i januar. Totalutvalget var på 982 respondenter. Av disse oppga 794 preferanse. 78 prosent av dem har fastholdt sitt 2021-valg, mens 22 prosent har enten hoppet opp på gjerdet eller ville ha stemt på et annet parti nå.    

For lite forandring
Ap sliter med tunge lekkasjer til SV for tiden. I følge denne målingen er Aps netto tap til SV på 36 000 velgere. Noen av respondentene som har gått den veien gir eksplisitt utrykk for skuffelse over at SV ikke ble med i regjering. De øvrige synes i hovedsak at forandringene i retning mer venstreorientert politikk ikke er store nok. Altså ikke helt ulikt hovedbegrunnelsen SV selv oppga for ikke å bli med i regjering.

Ap har også merkbare netto lekkasjer til Høyre. Januar-måletallene antyder om lag 10 000 i minus til H. Også her er skuffelse et hovedstikkord, med undertemaer som Korona-håndtering, ledernes væremåte og næringspolitikk.                  
 

Sp-skuffelse
Sp sliter i enda større grad enn Ap med direkte velgerlekkasjer til H. 34 000 velgere har netto gått fra Sp til Høyre hvis Sentios januar-undersøkelse treffer. Skuffelse over Sp i regjering oppgis som hovedårsak for de fleste av disse. En er konkret på at økte avgifter som strøm og drivstoff er begrunnelsen, men de øvrige virker å legge en mer generell misnøye til grunn.

Sp trøbler også med lekkasjer til Frp og Rødt. Løftebrudd er et stikkord for de nye Frp-velgerne, mens de som har gått til Rødt nevner bl.a. skuffelse over sosialpolitikken.     

Mange gjerdesittere
Det er en trøst for både Ap og Sp at mange av deres 2021-velgere har satt seg på gjerdet i stedet for å gå rett til et annet parti. For Aps del utgjør denne andelen 54 prosent av de frafalne velgerne, mens av de som har gått fra Sp har 48 prosent havnet på gjerdet. Gjerdesitterne kan være lettere å vinne tilbake enn de som har gått til andre partier.

Svarene som Aps gjerdesittere gir, er ikke helt overraskende mer preget av usikkerhet mht. årsak for preferanseendringen enn de som har gått til andre partier. Men også blant disse er skuffelse et hovedstikkord. Korona, oppvekst og barnehage blir mer konkret nevnt. 

Strøm viktigere for Sps gjerdesittere
Også Sps gjerdesittere er preget av mer usikkerhet i sine begrunnelser. Her er det imidlertid interessant å se at flere konkret nevner strømprisene. Strøm virker dermed å være noe viktigere for frafalne Sp-ere enn tidligere Ap-velgere.     

Lysere regjeringsvår?
Det finnes også noen lyspunkt, sett med Ap og Sp-øyne, i materialet. For selv om mange velgere har forsvunnet, så holder tross alt det store flertallet fast ved sitt partivalg. Aps lojalitetsandel ligger i overkant av 70, Sps i underkant av 70.

Klarer man å mobilisere en del av gjerdesitterne sine i månedene som kommer, så bør ikke 24-25 prosents oppslutning være umulig for Ap. Og 11-12 prosent bør være innenfor rekkevidde for Sp. Men det fordrer at en del av de som har satt seg opp på gjerdet i skuffelse over regjeringsstarten, begynner å se noen resultater. Samt at regjeringen evner å vise fram politikken sin på en bedre måte. Det vil kunne gi dem en brukbar vår.       

Generell skuffelse
Etter å ha lest alle svarene fra velgere som stemte på Ap eller Sp ved valget i fjor høst, men som nå har endret sin preferanse, sitter jeg igjen med et inntrykk av at mange generelt er skuffet over partiet man stemte på og det partiet (foreløpig) får til i regjering. Dette generelle aspektet synes å være en langt viktigere beveggrunn enn strøm og Korona-håndtering, selv om dette også i noen synes å henge sammen.

Så kan man stille seg spørsmål om disse velgerne hadde i overkant høy tro på hva som var mulig å få til av endring på kort tid. Alternativt om Ap og Sp gjennom lang tid i opposisjon har bygd opp for høye forventninger til hva de kan få til.    

Regjeringens første 100 dager har vist at mange velgere er utålmodige. «Fredningstiden» synes å bli kortere, det må leveres nærmest fra dag 1. Ap og Sp har fått en skjev start. Det må de først og fremst ta ansvar for selv.

Dagens undersøkelse viser at det ikke nytter å skylde på strøm eller omikron.


Dette er en mitt analysebrev nr 3 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Rødgrønt år

 Store deler av 2021 ble en rødgrønn parademarsj. Men avslutningen av året stod ikke i stil.     

Dette er mitt siste analysebrev i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Erna Solberg gikk inn i 2021 og sitt åttende regjeringsår, langt bak opposisjonen på målingene. Januar-tallene viste at de tre regjeringspartiene H, KrF og V lå an til kun 65 mandater. Mens den rødgrønne opposisjonen av Ap, Sp, SV, R og MDG hadde over 100 mandater inne. Sp var jevnstort med Ap på rundt 20 prosent.

I nyttårstalen holdt statsministeren optimistisk fram at «snart kommer vår dag». Et par dager senere oppfordret hun folk til ikke å ha noen besøk hjemme. H fikk et nytt «Korona-løft» i kjølvannet av økende smittetall, nye mutasjoner og innstramninger etter nyttår. Partiets  oppslutning toppet ut rundt 26 prosent i februar og skulle aldri komme tilbake dit i valgåret.

Ap i trøbbel
I en Sentio-undersøkelse medio januar, ble velgerne som hadde byttet parti siden 2017-valget bedt om å begrunne dette. Rundt halvparten hadde ingen klar formening om hvorfor de hadde endret oppfatning. Det gjenspeilet en generelt stor grad av usikkerhet i velgermassen. Jeg tok en ekstra titt på hva Aps tidligere velgere svarte. Her ble dårligere politikk, svakt lederskap og mer negativ oppfatning av partiet nevnt som hovedårsaker til hvorfor man hadde forlatt det. Det så stygt ut for Jonas Gahr Støre. 

      Tegninger: Egil Nyhus

Listhaug overtar Frp
18. februar annonserte Siv Jensen at hun ikke ville ta gjenvalg til Stortinget. Hun trakk seg også som partileder. Sylvi Listhaug pekte seg ut som en naturlig etterfølger, med Ketil Solvik-Olsen som en like naturlig nestleder. De ble formelt valgt på landsmøtet i mai. Jensen tok Frp inn i regjering i 2013 og ble der i over seks år. Hun var finansminister like lenge. Men hun tok også Frp ut av regjering og etterlot seg et parti som lå helt nede på 8-tallet da hun trakk seg. Partiet løftet seg til rundt 10 da Listhaug ble valgt. Lederskiftet kan ha virket litt inn selv om politikken er viktigere enn personen for velgere flest. 

Med Listhaug som ny partileder, så er det reist flere spørsmål om det borgerlige samarbeidet vil slå enda flere sprekker. Listhaugs Frp gjør trolig et samarbeid med KrF og V vanskeligere. Det var forventet at Frp i større grad vil blankpusse profilen sin med innvandring som en enda klarere hovedpilar og med en tøffere retorikk. Anti-elite og protestpartiet Frp kan komme tilbake med Listhaug. Frps nye partileder lå også an til å bli en mer takknemlig hovedmotstander for de fleste partier. Foreløpig har disse spådommene bare sånn halvveis slått til. Særlig sliter hun og partiet med å få løftet innvandringssaken.

  

  MDG møtte motgang

MDG leverte et glitrende lokalvalg i 2019 og fikk sju prosent av stemmene. Miljø og klima lå an til å bli den klart viktigste enkeltsaken i velgernes øyne ved årets valg. Mye så mao. lyst ut for partiet. Men stortingsmålingene stoppet opp midt på 5-tallet sommeren 2020. Ifm. MDGs landsmøte i mars pekte jeg på at partiets sterke ensakspreg og stortingsvalgenes mer fokus på helhet og regjeringsalternativer, kunne skape utfordringer for partiet. Det store, nasjonale gjennombruddet forbi sperregrensen var ikke lenger så opplagt som det så ut til for bare noen måneder siden.
     

  

Lysning for Ap
16. april ble trinn 1 i gjenåpningen av landet iverksatt. Parallelt kom Korona-kommisjonens rapport som ga regjering og myndigheter gode skussmål for håndtering og handlekraft, men som var kritisk til forberedelser, importsmitte og uklar rollefordeling mellom Helsedirektorat og Folkehelseinstitutt. H sank litt og begge regjeringskameratene KrF og V slet med tall godt under sperregrensen, V var sågar nede på 2-tallet.

Parallelt var det begynt å lysne for Ap. Aps lojalitetstall vokste noe, det var tegn til plussforhold mot H og tendenser til bedre oppdemming av lekkasjer til Sp. I sum medførte dette at statsminister Støre ble stadig mer realistisk. Blokkflertallet var stabilt og stort i rødgrønn favør.   

 

 

  Miljø, utjevning, skole og distrikt

I april presenterte jeg en undersøkelse som viste at miljø holdt stand på topp av saker som velgerne mente var viktigst for sitt partivalg. Men utjevning seilte opp som nummer to, etterfulgt av skole og distrikt. Mai-undersøkelsen dokumenterte at MDG og Sp var stabile sakseiere på hhv. miljø og distrikt, mens Ap og H delte eierskapet til skole.

Venstreside-partiene Ap, SV og R hadde et bra grep om utjevning. Sakens økende viktighet var derfor en fordel for disse partiene og en ulempe for regjeringspartiene. Frp og KrF gjorde det svakt på alle disse fire toppsakene. I sum ga undersøkelsen et bilde at et relativt stabilt sakseirskapsmønster. Det forklarte også hvorfor det rødgrønne forspranget var solid.   

I bakgrunnsmaterialet merket jeg meg at Aps utjevningspolitikk syntes å appellere sterkt til Høyres velgere. Mange H-velgere svarte Ap hadde best politikk på feltet.  

 

Butter for Sp
Sp avrundet landsmøtesesongen i juni. Målingene viste i snitt rundt 17. Fortsatt et meget sterkt nivå, men likevel var det tegn som nå pekte i retning av avmatting. Intensiteten i strukturdebatten dabbet av, Ap var i ferd med å finne sin «vanlige folk»-løsning på de verste Sp-lekkasjene i distriktene og også H og Frp syntes å demme opp noe bedre opp nå. Parret med litt lavere velgerlojalitet ga dette et høytflyvende Sp en smule motgang inn mot sommerferien.

Likevel tydet alle indikatorer på et historisk sterkt valg for parti, kanskje på linje med det historiske «EU-valget» i 1993. 

 

Økt politisering av 22. juli
22. juli 2021 var det gått 10 år siden bomben i regjeringskvartalet gikk av og massedrapene på Utøya fant sted. Det var et angrep på AUF, på Arbeiderpartiet og på demokratiet vårt. Det tok livet av 77 mennesker. Mange unge mennesker som hadde det til felles at de ble drept fordi de engasjerte seg i å skape et samfunn de ville gjøre bedre. Angrepet utløste sterke følelser i hele landet, rosetog og sympati med alle berørte. Og gjør det fortsatt, ti år etter.

Den politiske betoningen av dagen var mer markant i år. Flere av de som opplevde terroren på nært hold, evnet å sette ord på de politiske sidene av sin historie via bøker, kronikker, innlegg og beskrivelser. Tonje Brennas bok i sommer er kanskje det fremst beviset på det. Sterkere politisk betoning åpnet også et rom for mer meningsbryting om temaet som setter større krav til balansekunst og respekt for hverandres synspunkt. Det setter samholdet på prøve.

Den sterke oppmerksomheten rundt dette ga ikke konkrete utslag på opinionsmålingene. Ap lå ganske stabilt på rundt 24 prosent.

   

Klima-rapporten dominerte i august
Rapporten fra FNs klimapanel ble lagt fram 9. august. Den dokumenterte på nytt økende temperatur, høy forekomst av CO2 i atmosfæren og menneskeskapt påvirkning. Det satte fyr på miljø-debatten i valgkampen og ga MDG ny vind i seilene. Partiet så igjen 5-tallet og enkeltmålinger viste over 6. Også SV og V steg. V hadde for øvrig en fin utvikling gjennom hele sommeren, bikket 4-tallet i august og så seg ikke tilbake inn mot valget.

Miljø-dominansen avtok imidlertid noe etter et par uker og mot slutten av måneden lignet valgkampen en god del på de foregående med debatter også om andre temaer som skole, distrikt, utjevning, helse og skatt. Men innvandring var fortsatt så godt som borte vekk fra agendaen. Den digitale valgkampen økte sin betydning, selv om smittesituasjonen var ganske god i de siste ukene før valget.     tortingsvalget 13. september. Rekordmange stemte på forhånd. Velgerne valgte denne gang å fordele sine stemmer slik:

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Valg 2021	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9	3,8	4,6	20,4	11,6	3,6
Valg 2017	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2	1,8
Differanse	+2,3	+1,6	-1,1	+3,2	+0,7	-0,4	+0,2	-4,6	-3,6	+1,8

SV, MDG, V, Sp og R ble valgvinnerne i betydningen gikk fram fra 2017. Rødt fikk den sterkeste framgangen i prosent, doblet sin oppslutning og leverte sitt klart beste valg noensinne. Sp gikk mest fram i prosentpoeng, men brakvalget uteble. H, Ap, Frp og KrF ble valgets tapere i den forstand at alle gikk tilbake målt mot 2017. Demokratene ble klart størst av «Andre».
 
Den borgerlige regjeringsblokken H, Frp, KrF og V fikk samlet 40,5 prosent. De oppnådde 48,8 prosent i 2017. Altså en tilbakegang på 8,3 prosentpoeng. Mens de rødgrønne opposisjonspartiene Ap, Sp, SV, MDG og R samlet 56 prosent mot 49,3 i 2017. En framgang på 6,7 prosentpoeng. Det var altså en stor velgerbevegelse i rødgrønn retning. Min ettervalganalyse viste at ønsket om noe annet enn det bestående var drivkraft for en god del av velgerne som skiftet side, men først og fremst gjaldt dette borgerlige velgere som gikk til Ap. For øvrig oppga velgerne for de ulike partiene relativt forutsigbare hovedgrunner for sitt valg.  

Mandatfordelingen 2021-25 ble slik: 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	PF
Valg 2021	8	13	48	28	3	3	8	36	21	1
Valg 2017	1	11	49	19	1	8	8	45	27
Differanse	+7	+2	-1	+9	+2	-5		-9	-6	+1

Den borgerlige blokken av H, Frp, KrF og V fikk 68 mandater og manglet dermed 17 mandater på å holde sitt flertall. Den rødgrønne blokken av Ap, Sp, SV, MDG og R fikk 100 mandater og dermed massivt flertall.

Ti partier ble representert på Stortinget 2021-25. Det er ny rekord og et tegn på fragmentering i velgermassen. Pasientfokus klarte å komme inn fra Finnmark på sin kampsak om sykehus i Alta. MDG satte rekord i komme nærmest sperregrensen uten å klare det. KrF falt under for første gang siden partiet ble landsomfattende.  

 

Yngste og mest kvinnerike Tinget noensinne
Våre 169 nye folkevalgte består av 91 menn og 78 kvinner. Det er klar, ny kvinnerekord. Vi fikk også det yngste Stortinget noensinne med en snittalder på under 46 år. 71 er nyvalgte. De rødgrønne vant terreng overalt og fikk uttelling i form av mandatgevinst i så godt som alle valgkretser. Kun i Vest-Agder ble det borgerlig mandatflertall. Rødts framgang kom på bred front i hele landet. Mens Sp gikk relativt mest fram i halvurbane strøk.

 

Maktskiftet
23. september innledet Ap, Sp og SV regjeringssonderinger i Hurdal. En uke etterpå trakk SV seg ut fordi de mente avstanden på miljø og fordeling ble for stor. Ap og Sp fortsatte med forhandlinger som munnet ut i en regjeringsplattform som var forholdsvis rund i formen, men med signaler om en ny retning både på skatt, fordeling og struktur. Ap fikk 11 statsråder og Sp åtte. Statsrådene bar preg av å være trygge valg, men med næringsminister Jan Vestre (Ap) som ett av få nye og spennende unntak.   

14. oktober fant regjeringsskiftet sted. Åtte år med Solberg-regjering var over. Aldri har en statsminister fra H sittet lenger. Tre elementer blir trolig stående etter henne:
- Skattelettelser
- Strukturreformer
- Krisehåndtering
Det var en bragd å holde det borgerlige samarbeidet noenlunde sammen i alle disse årene, og det var sterkt å gjenvinne flertallet i 2017. Men i 2021 var tiden ute. Hs prosjekt manglet.  

Maktskiftet foregikk i gode rammer. Gamle statsråder takket av og ønsket de nye velkommen. I Norge har vi lenge tatt dette som en selvfølge, men presidentskiftet i USA tidligere i 2021 viste at dette slett ikke er noen selvfølge. Det er derfor en verdi ved vårt politiske system som vi bør verdsette høyere. 

Avventende velgere
I de første ukene etter at den nye regjeringen tiltrådte, hersket det en avventende stemning blant velgerne. De fleste holdt fast ved sitt partivalg, og Ap og Sp holdt nivået fra valget. En Sentio-undersøkelse viste at få hadde et negativt inntrykk av regjeringen. Men det var heller ikke noen stor entusiasme å spore.


Den nye regjeringen la fram sine budsjettendringer, og budsjettforhandlingene med SV skred deretter fram med partimarkeringer som nok tydeliggjorde den rødgrønne uenigheten for en del velgere. Samtidig som det ble klarere hvorfor SV takket nei til å delta i regjeringen. Men man kom, som ventet, fram til en budsjettavtale som alle tre partier kunne stille seg bak.



I skyggen av dette valgte KrF ny leder. Kjell Ingolf Ropstad trakk seg etter pendlerbolig-saken og et svakt valg og Olaug Bollestad tok over. Det så en stund ut til at det kunne bli Dag Inge Ulstein, men han ønsket ikke stille som lederkandidat.

Historisk svak start
I desember begynte pilene å peke markert nedover for regjeringspartiene. Ap falt til 23 prosent og Sp ramlet til 11 på snittet av målingene. Totalt en nedgang på over fem prosentpoeng siden valget. Det utgjør 150 000 velgere i minus. Dette er den svakeste regjeringsstarten i dette årtusenet.  Lojaliteten viste klart synkende tegn for både Ap og Sp. Begge mister velgere til særlig H, SV og R. Og H var tilbake som landets største parti. 

Negativ oppmerksomhet rundt valget av stortingspresident Eva Kristin Hansen og pendlerbolig-runder, mer støy rundt valget av Masud Gharahkhani, samt budsjettuenigheten, kan forklare noe. De galopperende strømprisene bidrar nok også til å kaste et bedre lys over den negative opinionsutviklingen for regjeringen. En utvikling som til slutt medførte at regjeringen 17. desember måtte på banen med en støttepakke til husholdningene. Nye og inngripende restriksjoner før jul, og økende alvor rundt omikron, ga intet kriseløft.

    

Støre-regjeringen - styrke eller problem for Ap og Sp lokalt?
Med dette som bakteppe, holder Jonas Gahr Støre sin aller første nyttårstale i morgen. Statsministerrollen burde passe ham. Han har egenskaper som kan gjøre at han vokser inn i den på en fin måte. Men veien fram var lang. Hvetebrødsdagene ble usedvanlig korte. Utfordringene står i kø i 2022. Vi får nå se hva han og regjeringen er laget av. Året etter der kommer det også et lokalvalg. En rekke Ap og Sp-politikere lokalt er avhengig av en viss drahjelp sentralt for å forsvare viktige maktposisjoner. Får de den av Støre og co?

I øyeblikket ser det ikke så lyst ut, men 2022 vil gi oss en bedre pekepinn.  



Dette var mitt siste analysebrev i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.