mandag 12. mars 2012

KONY 2012 - spredning, forklaring og aspekter




De som undrer seg over hvordan man, via sosiale medier, kan lykkes med å få satt dagsorden med en sak som knapt noen tidligere har hørt om, og samtidig spredt et budskap til millioner av mennesker, bør ta en titt på Youtube-filmen om krigsforbryteren og geriljalederen Joseph Kony.

Filmen er laget av non-profit organisasjonen Invisible Children. Gjennom sterke "Hollywood"-virkemidler der bl.a. filmskaperens egen sønn, samt det nære forholdet til vennen i Uganda og hans bortrevne bror er et bærende element, treffer filmen noen følelser i oss som gjør at vi får lyst til å dele det vi har sett med folk i våre nettverk. Venner som i sin tur sprer det videre blant sine venner, bekjente og følgere. Denne delekulturen, som er framtredende i flere sosiale medier, bidrar dermed til en spredning som er massiv. Verving av barnesoldater er en sak som de aller fleste mener er dypt avskyelig. Dette er således en sak som har bred støtte. Men presentert på den tydelige måten som her gjøres, der vi kan gjøre et enkelt trykk på «deleknappen» for å vise at vi støtter saken, så blir holdningen lett å uttrykke. 

Samspill
Initiativtakerne har også lykkes med å få med seg kjendiser som Justin Bieber, Bono og Rihanna som – via sin posisjon som store forbilder for millioner av fans, åpenbart også bidrar til stor spredning. Man har også fått med seg amerikanske politikere. I et presidentvalgår som 2012 jo er i USA, så er timingen utmerket. Dessuten har man, som en konsekvens av at dette har blitt en snakkis i sosiale medier, også fått de tradisjonelle mediene interessert, noe som har gitt mange spaltemeter og bred TV- og radioplass i medier verden over – som i sin tur gir en samspilleffekt og dermed også gir spredningen et enda mye større løft. Det er altså flere faktorer som i sum har ført til ikke mindre enn 74 millioner visninger på Youtube (i skrivende stund - tallet øker for hver time som går) og et engasjement på Facebook som er enormt.


I dag ble jeg invitert av TV2s God Morgen Norge til å snakke med om dette temaet sammen med to av jentene som har engasjert seg i saken her til lands; Vilde Mohn og Nora Dahlberg. De er hhv. leder av Facebook-gruppene Kony 2012 Norway og Kony 2012 20.april Oslo. Møtet var interessant, og jentene har tatt initiativ til en markering som skal finne sted 20. april både i Oslo og andre steder i landet, der målet er at når vi våkner opp den 21. april, så skal Konys navn være overalt i landet. At mennesker ønsker å utgjøre en forskjell og engasjerer seg i saker som er godt utenfor vårt eget, lille navlelo er utmerket. Likegyldighet har vi mer enn nok av ellers. Og den rosen håper jeg at jeg også fikk formidlet på sending.

Ensidig
Samtidig bør denne saken også ses på med en kritisk innfallsvinkel. For den informasjonen som vi får presentert, er ensidig, lite balansert og til dels misvisende. I filmen framstår det som om Konys posisjon fortsatt er sterk i Uganda. Det stemmer ikke. Han er svekket og har flyktet til et av nabolandene, trolig Kongo. Filmen tegner derfor et bilde av Uganda som er noe gammelt.

Filmen framstår som en salgs dokumentar, men er mer følelsesdrevet enn informasjonsdrevet. Et annet, åpent spørsmål er om denne enorme oppmerksomheten om Kony vil føre til at han styrkes i stedet for å svekkes i sitt nærområde. Og hvordan skal han stoppes; gjennom at hans soldater nedkjempes og drepes, deriblant barnesoldatene? Det er noen av disse aspektene som vi bør tenke igjennom før vi ukritisk kaster oss på og videreformidler informasjonen. For vi bør huske på at vi, gjennom å opprette Facebook-kontoer, blogger osv. har fått en form for redaktøransvar. Et ansvar som vi bør ta. Et ansvar der kritisk holdning til både egne og andres ytringer inngår som et kjernepunkt.

Monopolet er brutt
Kony-saken viser at sosiale medier er i ferd med å utfordre den sterke agendasettingsmakten som journalister lenge har hatt. Journalister bestemmer ikke lenger hvilke saker vi skal mene noe om, vi kan i større grad sette agendaen selv. Monopolmakten er dermed brutt. Samtidig illustrerer dette også at informasjon i sosiale medier ikke konkurrerer ut vanlig journalistikk. For behovet for flere kilder og balanserte framstillinger vil alltid være der. Hvis vi kan se sosiale og tradisjonelle medier som medier som utfyller og supplerer hverandre, snarere enn som konkurrerer med hverandre, så tror jeg mediene kan tilføre hverandre kvaliteter som gjør at de faktisk blir bedre.      

Kony 2012 er derfor et interessant fenomen på så mange vis.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg inn en kommentar