Høyre størst

Høyre er nå landets største parti. Det rødgrønne forspranget er halvert, men er fortsatt stort. Valgoppgjørene i Østfold og Buskerud ser jevne ut.  


Pågripelsen og siktelsen av milliardæren Tom Hagen for drapet på kona Anne-Elisabeth Hagen preget ukens mediebilde. Helseminister Bent Høies takketale til ungdommen vil likevel huskes. Mange synes den var rørende, med stor spredning i sosiale medier.

De siste målingene har forsterket opinionsbildet vi har sett «etter Korona»: Velgerne verdsetter regjeringens håndtering. Høyre nyter godt av «styringseffekt» i krisetid. April-snittet viser framgang på hele sju prosentpoeng sammenlignet med mars-målingene «før Korona».

Tegning: Egil Nyhys

Ap så også ut til å profitere som «styringsparti», men framgangen har stoppet og partiet må se seg forbigått av Høyre. Sp har opplevd en tilbakegang på tre prosentpoeng i denne perioden, men ligger fortsatt høyt over sitt valgnivå fra 2017. Også MDG, Rødt og Frp har måttet tåle merkbar tilbakegang. Mens SV, KrF og V i hovedsak ligger på status quo. Jeg merker meg likevel at det har lysnet litt for KrF, partiet nærmer seg sperregrensen nedenfra.

 

	Rødt	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Valg 2017	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2
Mars 2020	4,4	7,7	24,3	17,1	5,9	3,4	3,1	19,0	13,1
April	3,6	7,3	24,9	14,4	4,5	3,6	3,0	26,0	11,5

Ap-kritikk
Arbeiderpartiet har gjort forsøk på å komme på offensiven de siste dagene. Retorisk ser vi nå en dreining fra konsensus og samhold om krisetiltak, til økende vekt på hva som kunne vært gjort annerledes. Både partiets helsetopp Ingvild Kjerkhol og partileder Jonas Gahr Støre har rettet krass kritikk mot manglende beredskapsplaner.

De mener at de strengeste «slå ned»-tiltakene kunne vært unngått hvis Norge hadde vært bedre forberedt. Det kan være ledd i en strategi der oppmerksomheten nå i større grad skal rettes mot samfunnskonsekvensene i form av mange ledige og permitterte, svekket næringsliv og økte utfordringer for sårbare barn og familier. Og dermed slå sprekker inn i det dominerende bildet av at den norske «slå ned»-strategien har lyktes godt, i betydningen få smittede og døde.      

Dette er et utdrag fra mitt nye analysebrev 5/2020. Ønsker du tilgang til hele dagens brev, så Vippser du 30 kr til 92237487 og oppgir din mailadr. Vil du abonnere på ukebrevet som kommer hver fredag, så koster det 300 kr for halvt år og 500 for helt. 

Opp og ned med MDG

Tegning: Egil Nyhus

Mye så lyst ut for MDG for noen uker siden. Partiet hadde lagt bak seg sitt klart beste lokalvalg noensinne med nesten sju prosent på landsplan, over 15 prosent i Oslo og tosifret i store kommuner som Trondheim, Bærum, Asker, Nordre Follo og Færder. For første gang her til lands var miljø den viktigste saken for flest velgere ved et valg.  På stortingsmålingene begynte partiet oftere og oftere å se 6-tallet. Veien lå åpen for at partiet ville bikke sperregrensen i 2021 med god margin og få en stortingsgruppe av bra størrelse. Men så kom Korona. Helsekrisen trengte miljøkrisen til side. Det rammer MDG. For de har høy velgertillit på miljø, men liten tillit i alle andre saker. Ensakspreget viser dermed nå svakhet. Det gjelder å få snudd dette for Une Bastholm og co, slik Egil Nyhus sin herlige tegning viser.

Velgermessig er hovedproblemet de siste ukene synkende velgerlojalitet. De fleste andre partier har enten et lojalitetsnivå som er stabilt eller stigende, men MDGs tall går i motsatt retning. Det er færre som holder fast ved sitt MDG-valg nå enn i februar. Likevel er et lojalitetsnivå på 60-tallet, som de i snitt ligger på, meget bra til partiet å være. Det kan holde til å bryte sperren, forutsatt at de trekker en del velgere fra andre partier og hjemmesittere.    

 Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 4/2020. Analysebrevene kommer hver fredag og koster 300 kr for halvt år og 500 kr for helt. Du tegner abonnement ved å betale via Vipps 92237487 for ønsket abonnement. Oppgi din mailadr og gled deg til ferske analyser hver fredag rett i innboksen. 

11 mandater mulig i 2021, men også 1..
Partiet har hatt en fin trend de siste ti årene, slik grafen under viser. Men partiet har sunket over ett prosentpoeng «etter Korona» og har nå et snittnivå midt på 4-tallet. Ved stortingsvalget i 2017 lå partiet rundt fire prosent i månedene og ukene før valget, men endte på drøyt tre. Det kan gjenta seg, partiet har en ung velgermasse som er mindre lojale. «Blokkuavhengige» MDG kan også i mindre grad enn f eks Venstre, håpe på taktiske stemmer fra andre partiers velgere. Derfor bør nok MDG ha tall over fem få uker før valget før de kan være noenlunde trygge på at det kommer til å holde helt inn.

Skulle MDG klare litt over fire prosent, så viser mine mandatberegninger at partiet kan få en stortingsgruppe på ca sju mandater. Tre «faste» mandater og fire utjevningsmandater. Oslo-mandatet deres er bankers, partiet har også en god mulighet i både Akershus og Hordaland.
MDG kan få rundt ni mandater hvis de får fem prosent; fire faste og fem utjevning. I så fall er det trolig Oslo som øker til to faste mandater. Kommer MDG opp i seks prosent, så er 11 mandater innen rekkevidde. Rogaland og Sør-Trøndelag kan da bli nye faste mandater, men et tredje mandat i Oslo kan heller ikke utelukkes.  

Utjevning i Agder?
Utjevningsmandatene er usikker materie å gå inn i pga. mange ukjente variabler å ta hensyn til. Men hvis vi forutsetter et valgresultat rundt fem prosent, og fire faste mandater til MDG i Oslo (2), Akershus og Hordaland, så kan Vest-Ager, Rogaland, Sør-Trøndelag, Aust-Agder og Møre og Romsdal være fem bra kandidater for utjevning. Men også valgkretser som Buskerud, Troms og Østfold er utjevningsaktuelle.

Skulle MDG igjen havne på 3-tallet, så er det en risiko for at de nok en gang blir stående igjen med Oslo-mandatet. Men de kan også få to eller tre; Akershus-mandatet er realistisk, selv om den nasjonale valgkampen ikke klaffer. Mandatutvidelsen der (fra 17 til 19) kan hjelpe dem. Og to mandater i Oslo er også mulig – tross skuffende landsoppslutning.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 4/2020. Analysebrevene kommer hver fredag og koster 300 kr for halvt år og 500 kr for helt. Du tegner abonnement ved å betale via Vipps 92237487 for ønsket abonnement. Oppgi din mailadr og gled deg til ferske analyser hver fredag rett i innboksen.       

Høyre sterke, men fortsatt rødgrønt flertall

Velgernes tillit til myndighetenes krisehåndtering og tiltak er fortsatt høy. Høyre nyter godt av styringseffekt i krisetid. Hvordan den gradvise åpningen av samfunnet de to nærmeste ukene blir gjennomført og tatt i mot, blir et avgjørende punkt for veien videre. 

I tabellen nedenfor har jeg beregnet partienes snittnivåer på målingene tatt opp «etter Korona» og sammenlignet med 2017-valget. Høyre ligger stabilt, de øvrige borgerlige ligger under. Særlig er Venstre og Frp et godt stykke bak oppslutningen fra sist. På rødgrønn side ligger Ap, tross en viss «Korona-framgang», bak sitt 2017-nivå. De øvrige opposisjonspartiene ligger over. Særlig ligger Sp og MDG bedre an, tross tilbakegang de siste ukene.      

	Rødt	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
e. Korona	3,5	7,3	25,5	14,5	4,4	3,3	2,8	25,2	12,0
Endring Valg 17	+1,1	+1,3	-1,9	+ 4,2	+1,2	-0,9	-1,6	+0,2	-3,2

Blokkmessig er stemmefordelingen 55-43 favør rødgrønt. 47-43 hvis MDG og Rødt tas ut.

Sp og MDG drivkraft i rødgrønn framgang
Hvordan ville mandatfordelingen på Stortinget blitt hvis vi forutsetter at dagens opinionsnivåer er valgresultatet? Under finner du mandatberegninger med utgangspunkt i dette. Mandatberegningen tydeliggjør hvordan særlig Sp og MDG er «drivkraften» i den rødgrønne framgangen, målt mot 2017. Mens Frp, KrF og V sine lave nivåer i øyeblikket utgjør hovedproblemet på borgerlig side.

I dette perspektivet blir Sp og MDGs videre vei ekstra interessant å følge: Stoppes tilbakegangen på rundt hhv. 14 og 4 prosent, eller er nedsiden deres enda dypere slik at flere av de mandatene som de pt. har inne, kan komme i spill i ukene og månedene som ligger foran oss?

	Rødt	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Mandater	2	13	47	26	8	3	2	46	22
Endring Valg 17	+1	+2	-2	+7	+7	-5	-6	+1	-5

Tre partier ligger under sperregrensen på fire prosent. Noen lever i den villfarelse at et parti må over sperregrensen for å bli representert på Stortinget. Men det er kun de 19 utjevningsmandatene som sperregrensen har betydning for. De øvrige 150 mandatene fordeles etter stemmegivningen i den enkelte valgkrets. Ett parti kan derfor komme inn på Stortinget hvis man står tilstrekkelig sterkt lokalt, selv om oppslutningen nasjonalt er svak.

Kystpartiet 1997-2005 var eksempel på det, med så høy oppslutning i Nordland at Steinar Bastesen ble valgt inn i to perioder. Aune-lista et annet eksempel med nok tilslutning i Finnmark til at Anders Aune ble valgt inn i 1989-93. På dagens storting er både MDG og Rødt eksempler på parti med representasjon, selv om man ikke nådde sperren nasjonalt. Begge hadde i 2017 høy nok oppslutning i Oslo til å få valgt inn hver sin representant.

Både Rødt, KrF og V ligger an til å bli representert på Tinget, selv om de i øyeblikket ikke har over fire prosent. Rødt ligger på min beregning inne med to representanter fra Oslo. KrF ligger inne med tre mandater fra hhv. Rogaland, Vest-Agder og Hordaland. Rogaland er det tryggeste av disse mandatene, med Hordaland som nr. 2. Mandatet i Vest-Agder er inne med liten margin. Venstre oppnår ett mandat i Oslo og ett mandat i Akershus på mine tall. Slik sett kan man si at Oslo og Akershus er Venstres «livsforsikring», selv om valgkampen skulle gå skeis. Interessant nok står altså vårt gamle bondeparti og distriktsparti, Venstre, sterkest i hovedstadsområdet.


Dette er et utdrag fra mitt nystartede analysebrev for abonnenter som kommer ut hver fredag. Har du lyst til å lese hele analysen, så send en melding til 92237487. Eller tegn et abonnement som koster 300 kr for halvt år eller 500 kr for helt år. Bruk gjerne Vipps 92237487.   

 

Hvordan vil Korona påvirke vårt politiske landskap?

Det er altfor tidlig å si noe velkvalifisert om hvordan Korona-situasjonen vil endre vårt politiske landskap. Og først og fremst er det, for oss alle, nå en tid for å lytte på de helsefaglige rådene og bidra som best vi kan i helsedugnaden ved å holde oss hjemme.

Men siden politisk analyse er jobben min, i alle fall en hel del av den, så har jeg kommet til at jeg må fortsette å analysere. Nå som markedet for foredrag og debatter, som er en viktig del av mitt livsgrunnlag, er borte, så kan jeg skrive mer (vippser du 92237487, så støtter du opp om arbeidet mitt med politiske analyser).

Jeg skal se litt på de tre siste krisene: Finanskrisen 2008, terroren 22. juli 2011 og flyktningekrisen 2015 for å finne ut hvordan disse har påvirket opinionen her til lands og se om vi kan trekke noen lærdommer som kan si noe om dagens situasjon.

Finanskrisen løftet Ap og senket Frp 15. september 2008 gikk storbanken Lehman Brothers konk. Markedet hadde mistet tilliten. Dette var starten på en omfattende finanskrise som raskt spredde seg fra land til land. Også til oss. Daværende finansminister Kristin Halvorsen dro gullkortet, og den rødgrønne regjeringen satte i gang en massiv motsyklisk politikk, som av mange velgere ble oppfattet som helt riktig medisin. Velgerne premierte først og fremst Ap og Jens Stoltenberg, som løftet seg fra nivåer godt nede på 20-tallet sommeren 2008, til langt oppe på 30-tallet høsten 08 og våren 2009 og endte med et valgresultat på 35,4, noe som bidro til at Stoltenberg-regjeringen ble gjenvalgt.

På opposisjonssiden fikk særlig Frp svi. Partiet hadde eventyrlige nivåer inne med over 30 prosent sommeren 2008, men falt gradvis tilbake gjennom høsten, hentet seg noe inn på vårparten, men sank ned til under 23 ved 2009-valget. Det ble mindre rom for den systemkritikken som partiet forfektet, markedet for trygghet økte. Høyre svingte en del i oppslutning gjennom dette året, men det mest interessante er at partiet begynte å nærme seg daværende storebror Frp, en utvikling som fortsatte etter valget. Ved siden av Aps løft, er utjevningen mellom Frp og H det trekket som fikk mest betydning for landskapet på lenger sikt. Dette ga etterhvert grobunn for et rollebytte på borgerlig side med Høyre i front. Av de øvrige partiene har jeg i grafikken under nøyd meg med å trekke fram Venstre, som lå på nesten seks prosent sommeren 2008, men som endte under sperregrensen ved valget 2009. Det er dog grunn til å tro at finanskrisen ikke hadde noen åpenbar innvirkning på dette.
 

     

22. juli styrket Ap og svekket Frp
22. juli 2011 fant de grusomme terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya sted. Angrepet var direkte rettet mot de styrende og mot Ap. Og Ap fikk et enormt løft på målingene i etterkant, mange velgere ønsket å vise sympati med et hardt angrepet parti. Et løft som avtok inn mot lokalvalget i 2011, men som likevel ga partiet et langt bedre resultat enn partiet ellers ville fått. Både Frp og Høyre falt markant i ukene etter terroren, men Høyre klarte å løfte seg igjen og fikk et bra 2011-valg, i motsetning til Frp.

"Terror-effekten" avtok gradvis, og våren 2012 lå Ap og Høyre igjen omtrent jenvnsides på målingene, slik de lå før terroren inntraff. Selv om Ap reiste seg noe gjennom valgkampen 2013, så ble det en soleklar borgerlig seier ved stortingsvalget og regjeringen Solberg overtok makten. Jeg sliter med å se noen klar tendens for de øvrige partiene, derfor er disse utelatt i grafikken nedenfor.
   

Flyktningekrisen bidro til Solberg-regjeringens gjenvalg
Sommeren 2015 og utover høsten preget flyktningekrisen i Middelhavet både medier og politikk. Opinionen dreide fra å være dugnadsorientert, til å bli mer opptatt av håndtering når flyktninger begynte strømme over grensen, ikke minst fra Russland. Denne opinionsdreiningen kom for sent for Frp hva gjaldt lokalvalget 2015, som ble elendig for deres vedkommende. Men den generelt økte oppmerksomhetom om flyktninge- og innvandringspolitikk var gunstig både for Frp og Høyre etterpå. Begge  ble belønnet av velgerne for den harde linjen som ble ført, selv om det i første rekke var Frp som opplevde et sterkt løft senhøsten 2015. Dette var, etter mine vurderinger, med på å redde gjenvalget i 2017 da innvandring var den viktigste saken for flest velgere, noe som bidro til å senke Ap. 

Fellesnevneren for disse tre krisene er at de største styringspartiene har fått et løft/"styringstillegg": Ap i 2008-09 og 2011, og Høyre og Frp i 2015-17. Samtidig ser vi at effekten har avtatt gradvis når krisen er over og andre faktorer igjen blir viktigere.

Korona løfter Høyre?
Hvilken lærdom kan vi trekke ut i fra vår nære historie mht. den pågående Korona-situasjonen? Enhver krise har sin egen dynamikk. Men klarer de styrende å håndtere det på en måte som oppfattes som god, slik Ap klarte i 2008 og H/Frp klarte i 2015, så er det grunn til å tro at største styringsparti kan forvente et løft i tiden som kommer. I praksis betyr det Høyre. De første tallene som jeg har sett, tyder også på at tilliten til den politiske regjeringsledelsen er økende. Så får vi se hva som blir inntrykket på lenger sikt. KrF og Venstre kan kanskje også oppleve en liten styringseffekt, men det er tivlsomt, også fordi en del av deres sympatisører kan gå til Høyre.  

Kriser gir et sterkt, politisk klima for kompromiss og samhold. Det gagner sjelden opposisjonspartiene som normalt framfører kritikk av det sittende styret. Men Ap bør likevel ha forutsetninger for styrke seg på målingene framover siden Ap, ved siden av Høyre, er det partiet som har høyest velgertillit på helse-feltet. Partileder Støre, tidligere helseminister og stabssjef i WHO under Brundtland, er også på hjemmebane på området. Jeg tror de partiene som står på ulike fløyer i vårt politiske landskap; SV, Rødt, Frp (høyre-venstre-aksen), MDG (vekst-vern) og Sp (sentrum-periferi) kan komme til å oppleve motgang på kort sikt. Imidlertid er det interessant om Sps bånd til bønder og sterk vektlegging av matsikkerhet, kan motvirke en slik antatt tendens.

Stortingsvalget 2021 er fortsatt et godt stykke unna. Men hvis dette er en krise som strekker seg over sommeren til høsten og kanskje endog både til vinteren 2020/21 og et godt stykke inn i neste år, så er det god grunn til å tro at det vil få betydning også for stortingsvalget. Et sterkere Høyre vil kunne gi økt spenning om valgutfallet, særlig fordi partiet nå vil kunne mobilisere en del 2017-velgerne som har satt seg på gjerdet. Men man må også klare trekke til seg en del velgere fra de rødgrønne opposisjonspartiene, for at styrkeforholdet skal utjevnes.
   
  

Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt arbeid i en tid der markedet for foredrag og debatter, som jeg ellers pusler med, er borte.

Tid for lederskap. Og dugnad.

Nå er det tid for lederskap. Av helseledere som har kunnskap og evner å formidle den. Av politiske ledere som har lyttet til folk som kan mer enn dem selv, deretter tar beslutninger der de peker ut en retning og klarer å sette ord på retningen slik at vi som lytter forstår hvorfor.

Vi lytter til fastlegene nå, vi lytter til kommuneoverlegen, vi lytter til helsedirektøren, vi lytter til lederen av Folkehelseinstituttet, vi lytter til ordføreren, vi lytter til helseministeren og vi lytter til statsministeren. Det er nå lederne viser oss hva de er lagd av. Det er nå de kan vise hva som bor i dem av klokskap, evne til å fatte gode beslutninger og kommunisere på en måte som skaper trygghet i befolkningen. Det er dette de er valgt for å gjøre. Nå gjelder det. Informasjonsbehovet vårt er enormt. Frykten og usikkerheten brer om seg.

Overraskende mange folk har nå tilsynelatende betydelig viruskompetanse. Feedene mine på Facebook og Twitter har de siste dagene kokt over av folk som mener mye om Korona. Fellesnevneren er at de tydeligvis vet best hva som bør gjøres og ikke gjøres. Jeg har også lyst til å kaste meg på og mene noe, skrive i denne kommentaren hva som virker lurt. Men jeg har kommet til en erkjennelse av at jeg slett ikke har helsekompetanse nok til å si noe som helst om hva som er smartest. Jeg aner ikke om den kinesiske, koreanske, danske eller svenske løsningen kan være bedre eller verre enn den norske. Så derfor velger jeg heller å tro at de som sitter på helsekompetansen i kommunen min og i landet mitt, har bedre forutsetninger til å ta de beslutninger som bør tas, og si det som bør sies. Kanskje er det en tid for flere av oss til å erkjenne dette, og gjøre det som vi blir oppfordret til å gjøre. Enten det er å droppe turen til Sverige, turen på hytta, russefesten eller lekingen i parken med naboungene. Selv om motviljen mot autoriteter sitter dypt i den norske folkesjelen, inklusive min.  

Lederne våre har tatt radikale grep: Samfunnet stenges i stor grad ned for å redusere smitten. Noen hevder det er for hysterisk. Andre mener tiltakene kom for sent. Men tiden for å slå politisk mynt er elendig. Det kan godt hende at dagene og ukene vi nå er inne i, vil definere det lederskapet som helsemyndigheter, lokal og sentral politisk ledelse utøver for mange år framover. En statsminister Solberg som fatter de riktige beslutningene da det gjaldt som mest, kan oppleve at et usannsynlig gjenvalg i 2021 med ett blir langt mer sannsynlig. En handlingslammet statsminister som bommet katastrofalt, kan oppleve at en opposisjonsleder, som for eksempel en ellers hardt prøvet Støre, plutselig framstår som den statslederen landet burde hatt.

Dette ser jeg fram til å analysere om en stund. Men ikke nå. Nå håper jeg at folk som har best kompetanse på helsefeltet, sitter i posisjoner der de bruker sin kompetanse til å styre oss i den retningen som det er fornuftig å styre. Og jeg håper at de av oss, som slett ikke har denne kompetansen, lytter til de rådene som gis. Det er kanskje kjedelig, men å lytte til det lederskapet vi faktisk har, og følge de faglige rådene som gis, er det beste vi kan gjøre nå. Tror jeg.

For det er ikke bare en tid for lederskap nå. Det er også en tid for dugnad. Og her kan vi alle bidra.

Dette er en litt bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 16. mars.

Opplever du verdi av denne kommentaren og ønsker støtte min virksomhet, så kan du vippse et valgfritt beløp på 92237487. Alle bidrag går til produksjon av mer innhold. 

Februar 2020: Rødgrønn ledelse 103-66

De borgerlige knapper noe innpå, men den rødgrønne ledelsen er fortsatt solid. 

De borgerlige (i betydningen H, Frp, KrF, V) vant en overlegen seier i 2013 og fikk hele 96 mandater, mot kun 73 for de rødgrønne (i betydningen Ap, Sp, SV, MDG, R). Solberg overtok regjeringsmakten fra Stoltenberg og greide gjenskape flertallet i 2017, men med noe mindre margin: 88-81.

De borgerlige beholdt flertallet fram til sommeren 2018, men deretter skiftet det til rødgrønt på målingene, og med økende margin fram til november 2019 da de rødgrønne ledet hele 113-56. I 2020 har de borgerlige tatt litt innpå, godt hjulpet av Frexit, og forspranget er pr februar 2020 nede i 103-66. 
 

Både KrF og Ventre ligger marginalt under sperregrensen på 4 prosent. Hvis jeg jekker begge partiene over, så synker forspranget ytterligere til 97-72. Altså omtrent samme rødgrønne margin som den borgerlige valgseieren i 2013.

Rødt ligger for øyeblikket noen tideler over sperregrensen på fire prosent. Senkes de under, f eks til 3,9, så skrumper forspranget ytterligere, men ikke med mer enn et par mandater til 95-74. MDG har langt bedre margin ned til sperren for tiden, med målinger i snitt godt oppe på 5-tallet. Men skulle også de havne under, så reduseres det rødgrønne forspranget til 91-78.

Selv om både KrF og V kommer over sperren, og Rødt og MDG ramler under, så er det altså likevel rødgrønt flertall med grei margin. I øyeblikket har de to blå, Høyre og Frp, en oppslutning på 34 prosent inne (H 19 og Frp 15). Denne må nok øke til opp i mot 40 prosent totalt, hvis valget skal bli jevnt. Alternativt må  KrF og/eller Venstre overraske og karre seg opp mot 5-tallet, da kan de klare seg med mindre.

Status når vi går inn i mars 2020 og har stortingsvalget 2021 halvannet år unna, er at den rødgrønne ledelsen fortsatt er solid. Det er mange faktorer som må gå de borgerliges vei hvis et sensasjonselt gjenvalg i 2021 skal finne sted.

Arealfaktoren bør skrotes

I 2003 vedtok Stortinget dagens valgordning der 150 faste stortingsmandatene fordeles på hvert av våre valgdistrikter etter en formel der hver innbygger teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor).  I tillegg ble ordningen med utjevningsmandater utvidet fra 8 til 19. Hvert valgdistrikt får ett utjevningsmandat.

Den nye ordningen skulle rette opp en del skjevheter i det gamle systemet både av geografisk og partimessig karakter og gjøre valgsystemet mer logisk. Samtidig satte man favoriseringen av utkant i system ved å tillegg arealet en eksplisitt verdi slik at velgere i store og folkefattige valgdistrikt får en stemme som er mer verdt enn velgere i små og folkerike valgdistrikt.

Litt mer logisk
I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet den fylkesvise mandatfordelingen 2001-05 med fordelingen slik den ble etter det nye systemet 2005-13. Tallene er ikke fullstendig sammenlignbare da den gamle ordningen hadde 157 faste mandater+8 utjevningsmandater, mens den nye har 150+19.   

Vi kan legge merke til at med den gamle ordningen kunne flere utjevningsmandater komme fra samme valgdistrikt. Som regel tilfalt disse mandatene de mest folkerike fylkene, 26 av de i alt 32 utjevningsmandatene som ble delt ut i perioden 1989-2005 tilfalt Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland, men antallet fra hvert fylke svingte fra periode til periode. Det nye systemet  gjorde den geografiske representasjonen mer forutsigbar.

Særlig Buskerud og Rogaland kom bedre ut med den nye ordningen, begge fikk to mandater flere i perioden 2005-13 enn i 2001-05 (hvis utjevningsmandatene regnes med). Det nye systemet førte også med seg økt representasjon fra Oslo, Akershus, Østfold, Vest-Agder, Troms og Finnmark. Derimot fikk spesielt Nordland svekket sin representasjon, men også Hordaland, Møre og Romsdal og Vestfold.

Forsterket overrepresentasjon av Finnmark
Siden mandatfordelingen bygger på antall innbyggere i valgdistriktene (i tillegg til arealet), så er det interessant å se på forholdet mellom innbyggertall og mandattall. Jeg har derfor delt innbyggertallene i fylkene i 2001 på mandatfordelingen, sammenlignet med tilsvarende tall fra 2005 og videreført beregningen også for 2009-valget. Resultatene ser du under: 
   

Finnmark, Nordland, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane kom best ut av den gamle ordningen, alle med en representasjon på rundt 20 000 innbyggere pr stortingsmandat. Overrepresentasjonen av Finnmark ble faktisk klart forsterket etter at den nye ordningen ble innført. Også Troms og Sogn og Fjordane kom litt bedre ut. Hovedbildet er likevel at proporsjonaliten ble noe bedret, slik intensjonen var. Men like fullt ser vi at de geografiske skjevhetene forble betydelige.         

Rogaland og Buskerud hadde de "dyreste" mandatene med 34 000 innbygere pr mandat. Vestfolds velgere overtok plassen som de dårligst representerte i landet da den nye ordningen første gang ble praktisert ved 2005-valget. I 2009 fikk Oslos velgere denne tvilsomme fornøyelsen.

Vestfolds velgere har minst verdi
Ordningen fungerer slik at mandattallene fra de 19 valgdistriktene justeres hvert 8. år i takt med befolkningsutviklingen. Den første justeringen i 2013 medførte at Oslo fikk to nye mandater. Akershus, Hordaland og Rogaland fikk hvert sitt. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane mistet ett mandat hver.

Mandatjuseringen medførte at Finnmarks velgere kom i en ytterligere særklasse hva gjelder stemmeverdi. Oppland overtok for Sogn og Fjordane som nest mest overrepresentert. Mens Vestfold forble landets mest underrepresenterte valgdistrikt. Sett bort i fra Finnmark. så gikk svingningene nå i antall innbyggere pr mandat innenfor intervallet 26 000 til 34 000. 2017-valget ble avholdt etter samme fordeling som i 2013. Befolkningsutviklingen medførte at Akershus inntok "førsteplassen" som mest underrepresentert, tett etterfulgt av Oslo og Vestfold.

Akershus +2, Oslo +1 og Møre og Romsdal, Buskerud og Oppland -1 i 2021
Ved stortingsvlget neste år, så skal det på nytt gjøres mandatjusteringer. Etter mine beregninger blir disse mindre enn hva som var tilfelle i 2013. Akershus ser ut til å kunne plusse på med to mandater, mens Oslo får ett mandat til. Buskerud, Møre og Romsdal og Oppland ligger an til å miste hvert sitt mandat.

Dette betyr at neste år vil Vestfolds velgere nok ha en stemme som er minst verdt i landet, etterfulgt av Oslo. Rogaland og Møre og Romsdal følger tett bak, sistnevnte er en nykommer i dette selskapet. Finnmarks velgere fortsetter støtt og stadig å være på desidert topplass hva gjelder stemmeverdi. Nord-Trøndelags og Nordlands velgere vil følge nærmest. 

Ny valgordning, nye valgdistrikt?
Valglovutvalget legger i mai fram forslag til ny valgordning. Ett av spenningsmomentene er hva som foreslås gjort med valgdistriktene. Skal dagens system med 19 beholdes eller skal man legge den nye fylkesstrukturen til grunn og redusere antallet til 11? Evt. finne en løsning et sted i mellom; f eks dele Viken og Troms og Finnmark i to? Og ikke minst; hva er det mulig å enes om politisk på Stortinget når dette skal behandles?

Ett annet viktig moment er hva man har tenkt å gjøre med arealfaktoren på 1,8 poeng. Skal denne videreføres slik at de geografiske skjevhetene består, skal man legge kun innbyggertallet til grunn eller noe i mellom som f. eks å redusere faktoren (eksempelvis til 1,4).

I tabellen nedenfor har jeg sett på hvordan mandatene ville vært fordelt på dagens 19 valgdistrikt hvis man kun la innbyggertallet til grunn. Både Oslo, Akershus, Hordaland, Rogaland, Buskerud og Vestfold ville ha økt sitt antall. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag, Finnmark og Sogn og Fjordane ville fått færre mandater.           

Fjern arealfaktoren
Til syvende og sist handler den geografiske fordelingen om hvilke argumenter og prinsipielle begrunnelser man bør tillegge mest vekt. Geografisk representasjon har lenge vært et viktig moment i det norske valgsystemet. Men finnes det i dag en god, prinsipiell begrunnelse for at en velger i Vestfold eller Rogaland skal ha en stemme som er vesentlig mindre verdt enn en velger i Nord-Trøndelag eller Finnmark? Etter mitt skjønn nei. I dagens moderne kommunikasjonssamfunn har velgerne omtrent samme påvirkningsmulighet, så fysisk avstand til hovedstaden er ikke lenger et særlig godt argument og ikke er i nærheten av å trumfe det demokratiske argumentet om "en velger- en stemme - en verdi".

Mitt ønske er derfor mer proporsjonalitet der velgerne får en stemme som er ca like mye verdt, framfor et system der verdien fortsatt vektes etter hvor stort areal velgeren har rundt seg. Tiden er inne for å rette opp de geografiske skjevhetene i valgsystemet vårt.     

Tiden er inne for å skrote arealfaktoren.   
     

Frexit-effekten: Frp øker. Sp, H og MDG faller

Januar 2020 ble historisk i norsk politikk. Frp ville ikke lenger sitte i Erna Solbergs firepartiregjering. Partiet mente Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp opplevde at de ga mer enn de fikk. IS-saken ble utløsende faktor, men exiten må ses i lys av det grunnleggende.
For et par uker siden mente jeg at Frps exit (Frexit) opinionsmessig ville slå positivit ut for dem selv, og kanskje også KrF, V og Ap. Mens H, Sp, MDG, S og Rødt kunne oppleve motgang. Hvordan har det gått foreløpig?

Frp øker kraftig
I skrivende stund (4. februar 2020) har vi seks målinger som er tatt opp i 2020 før Frexit og seks målinger etter. I tabelllen under har jeg beregnet et gjennomsnitt av begge de to "seksmålingsbolkene", sammenlignet dem og regnet differansen. Som ventet har Frps utgang fra regjeringen gitt partiet et løft; fem prosentpoeng i pluss er mye på så kort tid. Bakgrunnstallene viser klart økende lojalitet blant egne velgere og høyt tilsig fra Høyre. Dessuten er lekkasjene til Sp kraftig redusert. Også KrF, Ap og V kan notere noen tideler i pluss, men her er utslagene såpass små at vi bør avvente noen flere målinger for å trekke konklusjoner. 

Sp, Høyre og MDG faller
Sp har lenge kunnet framstå som nesten eneste opposisjonsalternativ i senter-periferi saker som politi-, kommune- og fylkesreform og ulv. Retorisk har de fungert som et anti-eliteparti, ikke ulikt Frp i "gamle dager" og fått mange velgere fra både Ap, H og Frp. Med Frp ute av regjering vil Sp nå kunne merke hardere kamp om «misnøyevelgerne». Partiet ligger fortsatt på pene 14 prosent, men dette er en nedgang på ca tre prosentpoeng sammenlignet med hva tallene viste før Frp gikk ut av regjering. Sp har fremdeles høy lojalitet blant egne velgere, men den er noe nedadgående. I tillegg henter partiet færre velgere fra Frp, H og Ap enn før exiten -  noe i sum forklarer nedgangen.

Høyre og Frp konkurrerer om en del av de samme velgerne, og det er tydelig at Frps bedrede appell går ut over Høyre; en del velgere går nå direkte rett fra H til Frp. I tillegg faller Høyres andel lojale velgere. Samtidig er det et lyspunkt for Høyre at de synes å ha redusert lekkasjene til Sp og Ap, dette bidrar til at Høyres netto fall er klart mindre enn Frps framgang. Et mulig etterlatt inntrykk etter Frexit er borgerlig kaos. Det er ekstra utfordrende for Høyre som har profittert mye på å være det trygge, blå styringsalternativet, dette bør kunne gi Ap en gyllen mulighet til appellere bedre til "lillavelgerne" som står mellom H og Ap. På den annen side kommer KrF og V til å dra H nærmere sentrum, noe som den samme velgergruppen kan komme til å se positivit på. Økt sentrumspreg på regjeringen kan også gi småpartiene bedre forutsetninger for å holde sperregrensen fra livet og redusere rommet for kritikk fra MDG, SV og Rødt noe. I første rekke virker det som om MDG har fått "smellen", lojalitetsandelen deres faller litt og partiet klarer ikke hente så mange velgere fra Ap og Høyre som før.     

Borgerlige +9 mandater
Hvordan slår disse opinionsbevegelsene ut på mandatfordelingen? Nedenfor har jeg regnet ut antatt mandatfordeling, gitt snittet av de seks målingene før Frexit, og sammenlignet med mandatfordelingen hvis snittet av de seks målingene etter Frexit legges til grunn: 

Frps framgang gir partiet en mandatgevinst på hele 10. Også KrF og Ap plusser på med ett mandat hver. Motpostene er Sp som mister 8 mandater og H og MDG som mister to hver. Dermed reduseres det rødgrønne forspranget fra 111-58 til 102-67. Hvis jeg jekker KrF og V opp over sperregrensen, så krymper forspranget ytterligere til 96-73. 

Fortsatt rødgrønt favorittstempel

I sum peker Frexit-effektene i retning av at Stortingsvalget 2021 ikke trenger bli den rødgrønne parademarsjen som det lenge har sett ut til. Men fortsatt er de rødgrønne klare favoritter til å overta makten neste år. Skal det bli virkelig jevnt, må altså de effektene vi har sett de siste par ukene, forsterke seg ytterligere inn mot valget.