Valgkampen uke 1

Valgkampens noe nølende uke 1 er tilbakelagt. Mye har handlet om Frp og ulike utspill og beklagelser fra diverse representanter for partiet. Men det har da blitt diskutert politikk også - uten at det foreløpig er mulig å se noen klar retning på temaene. Det er imidlertid først i neste uke at man kommer skikkelig i gang. Partilederdebatten til tirsdag, som blir en samsending mellom NRK og TV2, blir en meget interessant affære som kan sette tonen for mye. Særlig interessant blir det å se hvordan statsminister Jens Stoltenberg velger å opptre. Og det blir interessant hvordan de andre partilederne velger å forholde seg til ham.

Slik jeg tidligere har antatt, er det nå tegn som tyder på at Aps sympatieffekt er på hell. De siste målingene viser en tendens i retning avmatning. Effekten har også åpenbart slått inn ulikt fra kommune til kommune, selv om tendensen er klar overalt.

Storbyene Oslo og Bergen er blant de kommuner der effekten har vært relativt moderat. Et poeng i Oslo kan være at en viss "Fabian-effekt" har dempet Høyres fall der noe. Men vel så viktig; Aps framgang går til dels på bekostning av SV. Og Ap er helt avhengig av at SV holder et bra nivå oppe hvis ambisjonene om å ta Oslo skal ha realistiske sjanser. Jeg trodde Ap-sympatien ville så godt som utligne det borgerlige forspranget i Oslo, men det har kun redusert forspranget noe. Derfor har de borgerlige beholdt sitt favorittstempel her.

Derimot bærer det mot fire nye år med Rita Ottervik og co i Trondheim. Løpet er ikke kjørt for de borgerlige der, men de rødgrønne har nå skaffet seg et forsprang som det skal bli vrient å hente inn i løpet av de tre ukene som gjenstår.

Over halvparten av de velgerne som vil delta har nå bestemt seg for sitt valg. Men mange bestemmer seg sent, om lag en av tre bestemmer seg den siste uken. Og ca en av ti på selve valgdagen. Det er disse stemmene som på mange måter avgjør hvilken vei det vil blåse i år. Hvilke partier vil lykkes best med mobiliseringen de siste ukene og dagene?

Valgkampens agenda blir avgjørende. Kanskje ligger det an til at valgkampen blir mer lokal enn vanlig i år? I så fall burde det gavne Høyre og Sp som begge står sterkt ute i kommunene. Kanskje får Ap og Stoltenberg vist fram enda flere av sine beste lederegenskaper hvis en ny global økonomisk krise nå er under oppseiling? Det kan få usikre velgere til i enda grad slutte opp om Ap. Eller kanskje blir innvandring og integrering et vel så viktig spørsmål som noe annet? Det kan gavne Frp.

Samtidig viser tall fra den ferske boken til valgforsker Bernt Aardal og co fra valget i 2009 at det er vel så viktig for partiene at man har saksbredde som sakseierskap. Altså at partiene har bred velgertillit på flere  politikkfelt enn på bare ett eller to. Derfor er det viktig for Høyre at de gjør noe med sin akillleshæl; eldreomsorgen. Derfor er det viktig for Frp at de gjør noe med sin store svakhet i velgerøyne; skole. Derfor er det viktig for SV at de er noe mer enn et miljøparti og bl.a. henter tilbake noe av tilliten på skole. Osv.

Det partiet som lykkes med agendaen og har den beste bredden, vil vinne valget. Men en viktig utfordring er å balansere mellom å søke bredde og spisse sine sterkeste områder.