Høyrebølge

Denne analysen min stod på trykk i Drammens Tidende for et par uker siden:

Høyrebølge



I sommer lå Høyre langt nede. Nå er partiet i fint slag. Hva har skjedd?


For et halvt år siden ble det her i avisen publisert en meningsmåling som viste stusselige 12 prosent til Høyre i Buskerud – ett av partiets beste fylker. I valgkampen vokste partiet, og valgresultatet ble småpene 19,4 prosent og to Buskerud-mandater med god margin. Deretter har framgangen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger viser at Høyre nå har et Buskerud-nivå på 22-23 prosent inne. Det smaker det, om enn ikke akkurat 80-tall av, så i alle fall en smule fjærkre. Vi snakker altså om noe bortimot en Høyre-dobling på få måneder. Hva har skjedd?

Svaret er sammensatt. Men framgangen henger, slik jeg ser det, i hovedsak sammen med to forhold:

1. Høyre er gode.
2. De andre opposisjonspartiene roter og sliter.


For å ta det første først: Partileder Erna Solberg gjorde flere sterke TV-opptredener, den aller beste i Kristiansand i starten av valgkampen. Det bidro til å snu medievinklingen fra ”nedtur-Erna” til ”comeback-Erna”. Enda viktigere; trygghet og skole ble to sentrale elementer ved dette valget. Det profilerte Høyre på siden partiet nyter stor velgertroverdighet på begge felt. I tillegg ble Høyre for mange borgerlig orienterte velgere det beste håpet i.f.t. å stable et regjeringsalternativ på bena. Etter valget har Høyre, representert gjennom flere ferske, sterke stortingsnavn, framstått ryddige og gode til å få fram egen politikk.


Høyre har også fått god drahjelp fra sentrum. Venstre og Lars Sponheim rotet det til for seg selv ved å snakke altfor mye om regjeringsspill og garantier framfor å fokusere på egen politikk. Det førte til store lekkasjer til Høyre. Dessuten mistet Venstre en del av de velgerne som stemte taktisk i 2005 for å dra partiet over sperregrensen. Også til KrF har Høyre hatt et positivt bytteforhold de siste månedene. Høybråtens (og Sponheims) utpeking av Solberg som deres felles statsministerkandidat, hjalp godt på Høyres oppslutning.

Frp, med Siv Jensen i front, gjorde en tam valgkamp. Partiet kom i forsvarsposisjon og man ble kraftig kjørt på sammenhengene i politikken sin. Da er ikke partiet like godt. Frp fikk ikke godt nok fram partiets tre klart beste velgersaker; innvandring, eldreomsorg og skatt. Det sterke regjeringsfokuset ble også et dårlig tema for Frp. Etter valget har Frp slett ikke greid å komme på offensiven. Man er i stedet blitt stilt i skyggen av Høyre. På forunderlig vis er Frp, satt noe på spissen, nesten blitt redusert til Mette Hanekamhaug.


På toppen av det hele har jammen også Ap og Jens Stoltenberg de siste ukene gitt vekk noen av sine velgere til Høyre ved å komme med et sykefraværsforslag som det lukter Høyre av, samt drukne statsbudsjettet sitt i biodiesel. Er det de mildt sagt Stoltenberg-kritiske biografiene av Karita Bekkemellem, ført i pennen av DT-redaktør Odd Myklebust, og Åslaug Haga (hun kaller det rett nok en roman) som har fått vår statsminister til å kline til på begge områder samtidig?


Høyre kan imidlertid ikke forvente denne type drahjelp fra sine viktigste velgerkonkurrenter over tid. De store velgervandringene i retning Høyre de siste månedene, viser hvor fort velgertrender kan oppstå. De viser også hvor troløse mange moderne velgere er. Ting ser like fullt mye lysere ut for Høyre nå. Høyre har også den fordel at en del grunnleggende velgerstrukturer jobber i deres retning. Jeg tenker da primært på urbaniseringen, utdanningseksplosjonen og inntektsveksten. Kort sagt: Jo flere urbane mennesker med høy utdanning og høy inntekt det finnes i velgermassen, jo bedre er det for Høyre. For dette er velgergrupper der partiet som regel scorer høyt.

På kort sikt er det valget i 2011 som er neste Høyre-mål. I Buskerud skal meget sterke 07-resultater i kommuner som Øvre Eiker og Hurum forsvares. Og utstillingsvinduet Drammen vil Høyre selvsagt beholde og dermed slå tilbake Kolberg-initiativet ”Blå byer blir røde”. Deler av venstresiden peker på at Høyre har blitt store i Drammen fordi de ikke fører ”skikkelig” høyrepolitikk. De kan ha et poeng. Samtidig er det også slik at styring gjerne virker modererende. Eller sentrumsorienterende om du heller vil.

To år er imidlertid veldig lang tid i politikk. Ja, nesten en hel, liten evighet. Velgerpreferansene kan derfor endre seg både en og fem ganger innen den tid. Det gjør politikken ekstra spennende. Både for politikere, velgere og de av oss som forsøker å forklare hvorfor velgerne hopper dit de hopper.