Stabile KrF

KrF har ligget stabilt i sjiktet 3,5 - 4 prosent i tre år. Det er helt åpent om de klarer sperren i 2021.  

Oppslutningen om KrF har vært stabil gjennom de snart tre årene som har gått siden forrige stortingsvalg. Med tanke på alt partiet har vært igjennom, så er det forbløffende at KrF svinger såpass lite. Retningsvalget høsten 2018 påvirket i liten grad oppslutningen. Det kan tolkes som et uttrykk for at partiet er nede på «grunnfjellet» og at man har et gulv rundt tre prosent.

Data om velgeroverganger er beheftet med stor usikkerhet for såpass små partier som KrF. Men valgundersøkelsen 2017 indikerte høy lojalitet blant velgerne (ca tre av fire holdt fast ved KrF) og netto tap til Sp og Frp. Samt en viss utveksling av velgere med H og Ap. I tiden etter har Sp blitt en enda mer brysom velgerkonkurrent.

KrFs klarere plassering på borgerlig side nå enn i 2017, kan bety at partiet har bedre muligheter til å hente velgere hos Frp og H, men samtidig lavere potensial hos Ap og Sp. Men bildet mht. Sp er ikke helt entydig fordi det der også finnes velgere med blå preferanser. Et interessant spørsmål vil være om KrF, relativt sett, kommer til å styrke seg i sine kjerneområder i Sør-Vest, og svekke seg i de rødere delene av landet. Kanskje kan det blå retningsvalget demme bedre opp for lekkasjer til De Kristne. Det er mulig for KrF å hente noen velgere derfra, selv om antallet er begrenset (PDK fikk 8 700 stemmer i 2017).

Vinnersaken
Familiepolitikken er KrFs vinnersak, men man har tapt posisjon også her. I partiets siste glanstid rundt årtusenskiftet, sa nesten halvparten at KrF hadde best familiepolitikk. Nå sier om lag en av fem det samme. Det er likevel et bra nivå til et så lite parti å være. Økende oppmerksomhet om familien i dagens krisesituasjon, kan kanskje hjelpe dem.

KrF har også et visst potensial på helse og omsorg, men partiet opererer der i skyggen av de to store «helse og omsorgs-partiene» Høyre og Ap, og må nok primært søke å utvide sin nisje på feltet. Den aktuelle kampen mot liberalisering av bioteknologiloven kan være en god sak for partiet, særlig i Sør-Vest. Men Frps regjeringsfrigjøring har redusert KrFs sjanser for politisk gjennomslag her.

Taktisk stemmegivning?
Ett blåere KrF kan muligens «ta en Venstre» og nyte godt av taktisk stemmegivning fra Høyre-velgere som ønsker maksimere sjansen for borgerlig valgseier. Samtidig sitter nok en stemme på KrF lenger inne enn en stemme på Venstre for de fleste H-folk. Så potensialet er noe begrenset.

Det er klar overvekt av kvinner blant KrF-velgerne, kun SV har større kvinneovervekt. Ca en tredel av velgermassen deres er i aldergruppen 60+. Aldrende velgere er, naturlig nok, en utfordring på sikt fordi tiden der de faller fra, rykker stadig nærmere. På den annen side er eldre velgere mer stabile og møter i større grad opp på valgdagen enn yngre. Partier som Ap, Frp, H og Sp har omtrent den samme aldersprofilen som KrF, så det er en myte at KrF har et utpreget «aldersproblem». Ca. en tredel av KrFs velgere er under 40 år.

   Tegning: Egil Nyhus

50-50 om KrF klarer sperren
Hovedspørsmålet på kort sikt er om KrF klarer å holde sperregrensen på fire prosent fra livet i 2021. Det er helt åpent. Så lenge partiet befinner seg langt oftere under enn over på målingene, så virker sannsynligheten størst for at partiet ikke klarer det. Men KrF har et mobiliseringspotensial som er tilstrekkelig til at jeg pr i dag vurderer sjansen til omtrent 50-50. En blanding av partiets egen dyktighet og velgerkonjunkturer, vil avgjøre. Partiet har en svært høy andel medlemmer av sine velgere, det er en force.

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 8/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også vurderinger av valgkretsene i Agder, inklusive hvilke kandidater som ligger best an til å komme inn på Stortinget 2021-25.

Mer nasjonalisme! Eller?

Krisen gir økt fart på nasjonaliseringen. I Norge og internasjonalt. Men globalisering bør ikke avskrives. Hverken i USA, Brasil, Telemark eller Vestfold.

17. mai står for døren. I en tid der myndighetene i stor grad har stengt grensene. Staten har tatt sterk kontroll. Vi borgere har byttet vår frihet mot sikkerhet for vår helse. Nasjonalstaten har trådt fram, vist sin kraft ved å være vår garantist for trygghet. Vi har, kanskje noe overraskende, både akseptert og endog applaudert den autoritære stat.

Norge først
Situasjonen har skapt rom for sterkere nasjonale argumenter: Vi bør bli mer selvhjulpne. Produsere mer av maten vi spiser selv. Lage legemidler. Bedre smitteberedskapen. Pumpe mer motsykliske penger inn i økonomien for å hjelpe bedrifter og ledige forbi krisen. Politikernes viktigste oppgave er å finne løsninger som gagner interessene til norske innbyggere. Når krisen rammer, må vi ha stat, mat, medisiner, helsesystem og penger å stå i mot med.

Tegning: Egil Nyhus

Å sette egen nasjon først, er ikke noe nytt fenomen. Det var en viktig strømning i velgermassen også før Korona. Med presidentvalget i USA og Brexit i 2016 som to av de fremste eksemplene. Her hjemme har særlig Sp dekket det økte velgerbehovet for norske verdier. Sps framgang har flere årsaker, men dette trekket har hjulpet dem. «Kjøp norsk!», prediker Vedum. Regjeringsposisjon har temmet Frp her, men ny opposisjonstilværelse gir økte muligheter. Flere Frp-representanter har gått på barrikadene for å bære sin Norge-pin denne uken. Et symbolsk signal som vi sikkert vil se mer av også i reell politikk.


Global krise, global løsning
Globalistene kan komme enda mer på retur post-Korona. Det nære; hjemmet vårt, familien vår, lokalsamfunnet, vår nasjon, Norge blir viktigere. Det som er lenger borte; nabolandet, utlandet, det internasjonale, EU, FN, WHO blir underordnet. Nasjonaliseringen vinner fram.

Men bildet er ikke entydig. For krisen er jo global. Den forsterker vår avhengighet av hverandre. Viruset spredte seg raskt fra land til land. Vi må finne løsninger som fungerer og som også sprer fra land til land for å stoppe det. Vi er avhengig av å utveksle erfaringer og kunnskap med hverandre. Avhengig av forskning på tvers av landegrensene.

Verdens stater søker i stor grad å løse krisen nasjonalt. Løsningene varierer. Noen land får det bra til, andre sliter tungt. Det er sikkert mulig å la alle land seile sin egen sjø, men det er dårlig politikk. For løsningen er også på tvers av landegrenser. I Europa har vi bl.a. sett hvordan land som Østerrike, Tyskland og Sveits effektivt tok i mot og behandlet pasienter fra land der kapasiteten var sprengt. Finner ett land en god løsning på testing, sporing og isolering, er det fint at andre land lærer av dette. Gjør ett land noe mislykket, så trenger ikke andre land gjenta samme feil. Klarer man å utvikle en virkningsfull og trygg vaksine, så er det avgjørende at vaksinen deles globalt.


Balanse
Politiske løsninger vil derfor, nå som før, handle om å finne den gode balansen. Der hoveddiskusjonen vil være hvor balansen bør ligge mellom det nasjonale, regionale og globale. Selv den mest ihuga nasjonalist vil trolig erkjenne at en smule internasjonalt samkvem er en god ide. Den sterkeste globalist, vil kunne vedkjenne seg at visse nasjonale rammer er nødvendig. Nasjonalistene har nå fått mer ammunisjon på kort sikt, men globalistene er ikke ute av bildet. Det store flertallet finnes jo som kjent et eller annet sted i mellom her.

Men frontene mellom ytterpunktene kan bli sterkere.

               

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 7/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også vurderinger av valgkretsene Vestfold og Telemark, inklusive hvilke kandidater som ligger best an til å komme inn på Stortinget 2021-25. . 

Frp sliter

Norge gjenåpnes gradvis. Kritikken mot håndteringen vokser, men Høyre befester sin sterke posisjon. Frp trøbler og kan bli stående uten representasjon fra Innlandet.

Folk har i hovedsak sluttet opp om de strenge og inngripende tiltakene som regjeringen har besluttet i de spesielle to månedene vi nå har lagt bak oss. Det viser at tilliten til myndigheter og vårt politiske system er høy, selv om inntrykket ofte er det motsatte.

Opposisjonen har lagt uenighet til side og fokusert på konsensusorienterte løsninger. Men i takt med fallende smittetall, færre døde og store samfunnskonsekvenser, øker de kritiske røstene: Var tiltakene unødig sterke? Varte de for lenge? Var nedstengingen av barnehager og skoler faglig begrunnet? Bedriver regjeringen et slags informasjonsmonopol ved først å ta avgjørelser, deretter legge ut info om grunnlaget og unngå et fritt og kritisk ordskifte?

Opinionsmessig trer ett Korona-trekk fram som det sterkeste; Høyres frammarsj. Også Ap har gått noe fram, men langt mer beskjedent. MDG, Sp, Rødt og Frp har gått tilbake. Særlig har Frp problemer, partiet har sågar innledet mai med målinger under tosifret oppslutning.

Tegning: Egil Nyhus

Frexit-effekten avtok raskt
Det føles fjernt nå, men januar 2020 var historisk i norsk politikk. Frp ville ikke lenger sitte i Erna Solbergs firepartiregjering. Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp opplevde at de ga mer enn de fikk. Hjemhentelsen av IS-kvinnen og hennes to barn ble utløsende, men «Frexiten» må ses i lys av det grunnleggende.


Dette er utdrag fra mitt analysebrev nr 6/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ønsker du kun tilgang til denne utgaven, og lese mer om Frps strategi, dilemma og situasjonen i Hedmark og Oppland, så er det 30 kr.

Frps «frigjøring» slo positivt ut i opinionen. Partiet løftet seg fra 10-tallet til et nivå jevngodt med partiets 2017-valg på 15 prosent. «Frexit-effekten» var 4-5 prosentpoeng. Frp økte sin lojalitet kraftig, var i ferd med å tette lekkasjene til Sp og hente godt med velgere fra Høyre.

Så kom Korona. Frp ble mer usynlige og falt tilbake til nivået de var på før uttredenen av regjeringen, og er nå endog i ferd med å falle videre. Man sliter igjen med synkende lojalitetsnivå og økte lekkasjer til Sp og Høyre. Partiet klarer ikke å løfte sine beste saker: Innvandring, samferdsel og skatt. I den rekkefølgen. Agendaen har dreid i favør de styrende.

                                                                                     

 
 
Krise-dårlige Frp?
Frp har ingen god «krisehistorikk». Det gikk utfor under finanskrisen. Partiet hadde eventyrlige 30 prosent inne sommeren 2008, men falt gradvis tilbake gjennom høsten og fikk under 23 prosent ved 09-valget. Velgermarkedet for systemkritikk ble svekket, behovet for god styring og trygghet økte. Det gikk også dårlig etter terroren 22. juli 2011, partiet falt markant gjennom sensommeren og gjorde et svakt lokalvalg samme år på drøyt 11 prosent.

Og det går dårlig nå. Så det kan være grunn til å spørre om Frp er et parti bare for gode tider. Det er en forhastet slutning, agendaen avgjør. Under flyktningkrisen 2015-16 viste Frp evne til å styrke seg i krisetid. Mye fordi det var en krise som, etter hvert, ga god uttelling for partiets restriktivitet i innvandring- og flyktningspørsmålet. Partiet vokste og kom i mål i 2017 med et bra valgresultat, det bidro til at Solberg-regjeringen fortsatte.


Dette er utdrag fra mitt analysebrev nr 6/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ønsker du kun tilgang til denne utgaven for å lese mer om Frps strategi, dilemma og situasjonen i Innlandet, så koster det 30 kr. 

Uavgjort i Akershus?

Velgerne verdsetter regjeringens Korona-håndtering og har løftet Høyre fra 19 til 26 prosent. Høyre er dermed for tiden landets største parti. Et fornyet borgerlig flertall ved Stortingsvalget 2021 har rykket litt nærmere. Men regjeringspartnerne KrF og V sliter fortsatt under sperregrensen på målingene. Og Frp har betalt for deler av Høyres framgang. I sum har de fire borgerlige nå 74 stortingsmandater inne på mine beregninger, basert på snittet av de siste målingene. Det rødgrønne forspranget er halvert, men de borgerlige mangler fortsatt 11 av de 85 mandatene som gir flertall.

Skal borgerlig side lykkes ved valget neste år, så må de vinne Akershus. Høyre og Venstre står klart sterkere her enn landssnittet pga. markant oppslutning i Asker og Bærum og til dels Follo. I 2017 ble fordelingen av de 16 distriktsmandatene H 5, Ap 5, Frp 3, Sp 1, SV 1 og V 1. Altså 9-7 i borgerlig favør. I tillegg tok H utjevningsmandatet. Ap plukket sistemandatet (Tuva Moflag), men også Frps tredje mandat (Kari Kjos) kom inn med forholdvis liten margin.

Mandatfordelingen på valgdistriktene justeres neste år. Befolkningsøkningen medfører at Akershus får to flere mandater. Dermed vil det være 18 distriktsmandater, pluss ett utjevningsmandat, å kjempe om. Et valg i dag kunne gitt Høyre seks mandater. Ap ligger an til å beholde sine fem. Frp står i fare for å miste sitt tredjemandat og stå igjen med to. Både SV og V kan beholde sitt ene mandat. MDG ligger også inne med ett, mens Sp kan øke til to mandater. Blokkmessig vil i så fall stillingen endres fra 9-7 borgerlig til uavgjort 9-9.  Utjevningsmandatet er da holdt utenfor.

Hvordan blir Akershus-benken 2021-25 seende ut? Det kan bli vrient å slå seg inn på Aps topp fem hvis både Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Nina Sandberg, Åsmund Aukrust og Tuva Moflag går for gjenvalg. Tonje Brenna er et godt navn, men Romerike får neppe tre av fem øverste plasser.

Også Høyre-trioen Jan Tore Sanner, Tone Trøen og Henrik Asheim virker som sikre kort. Så er spørsmålet om Nils Aage Jegstad går for gjenvalg, Anne Kristine Linnestad eller Thomas Sjøvold er mulig Follo-erstatter. Turid Kristensen kan beholde sin 5. plass. Hårek Elvenes er potensiell sjettemann, men sterke folk som Paul Chaffey eller Lene Conradi kan kanskje melde seg på.

Anne Beathe Tvinnereim kan bli nominert som nr 2 på Akershus Sps
liste. Det kan gi stortingsplass

Hans Andreas Limi og Himanshu Gulati kan få reprise som toppduo for Frp.  Liv Gustavsen er et mulig navn på tredjeplass. Lone Kjølsrud eller Tom Staahle kan være jokere. Abid Raja og Solveig Schytz er trolig toppduo for Venstre igjen. Nicholas Wilkinson favoritt i SV. Sigbjørn Gjelsvik ligger godt an for Sp. Martha Tærud var nr to sist, neste år kan det bli Anne Beathe Tvinnereim (bildet). Lillestrøms varaordfører Thor Christian Grosås er et alternativ om man omgår "ordningen" med annenhver mann og kvinne.

Kristoffer Robin Haug er et trolig førstevalg i MDG, med Kristin Antun som mulig utfordrer. Ida Lindtveit Røse tapte nominasjonskampen mot Ingunn Ulfsten i KrF sist, men kan ta førsteplassen nå. Det blir interessant om Kristin Walstad eller Lars Salvesen kan utfordre henne. Silje Kjosbakken tar nok førsteplassen i Rødt.
 
Korona-håndteringen har økt sjansen for borgerlig seier, men de er avhengig av mer oppdrift i det drøye året som gjenstår. For uavgjort 9-9 i Akershus er et sikkert tegn på rødgrønn valgseier.

Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 5. mai 2020. 

Ønsker du å abonnere på mitt analysebrev som kommer hver fredag? Vipps 300 kr til 92237487 og oppgi din e-post-adresse, så får du et halvt år med ferske analyser rett i din innboks. Øker du beløpet til 500 kr, så får du analyser i ett år framover. 

Høyre størst

Høyre er nå landets største parti. Det rødgrønne forspranget er halvert, men er fortsatt stort. Valgoppgjørene i Østfold og Buskerud ser jevne ut.  


Pågripelsen og siktelsen av milliardæren Tom Hagen for drapet på kona Anne-Elisabeth Hagen preget ukens mediebilde. Helseminister Bent Høies takketale til ungdommen vil likevel huskes. Mange synes den var rørende, med stor spredning i sosiale medier.

De siste målingene har forsterket opinionsbildet vi har sett «etter Korona»: Velgerne verdsetter regjeringens håndtering. Høyre nyter godt av «styringseffekt» i krisetid. April-snittet viser framgang på hele sju prosentpoeng sammenlignet med mars-målingene «før Korona».

Tegning: Egil Nyhys

Ap så også ut til å profitere som «styringsparti», men framgangen har stoppet og partiet må se seg forbigått av Høyre. Sp har opplevd en tilbakegang på tre prosentpoeng i denne perioden, men ligger fortsatt høyt over sitt valgnivå fra 2017. Også MDG, Rødt og Frp har måttet tåle merkbar tilbakegang. Mens SV, KrF og V i hovedsak ligger på status quo. Jeg merker meg likevel at det har lysnet litt for KrF, partiet nærmer seg sperregrensen nedenfra.

 

	Rødt	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Valg 2017	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2
Mars 2020	4,4	7,7	24,3	17,1	5,9	3,4	3,1	19,0	13,1
April	3,6	7,3	24,9	14,4	4,5	3,6	3,0	26,0	11,5

Ap-kritikk
Arbeiderpartiet har gjort forsøk på å komme på offensiven de siste dagene. Retorisk ser vi nå en dreining fra konsensus og samhold om krisetiltak, til økende vekt på hva som kunne vært gjort annerledes. Både partiets helsetopp Ingvild Kjerkhol og partileder Jonas Gahr Støre har rettet krass kritikk mot manglende beredskapsplaner.

De mener at de strengeste «slå ned»-tiltakene kunne vært unngått hvis Norge hadde vært bedre forberedt. Det kan være ledd i en strategi der oppmerksomheten nå i større grad skal rettes mot samfunnskonsekvensene i form av mange ledige og permitterte, svekket næringsliv og økte utfordringer for sårbare barn og familier. Og dermed slå sprekker inn i det dominerende bildet av at den norske «slå ned»-strategien har lyktes godt, i betydningen få smittede og døde.      

Dette er et utdrag fra mitt nye analysebrev 5/2020. Ønsker du tilgang til hele dagens brev, så Vippser du 30 kr til 92237487 og oppgir din mailadr. Vil du abonnere på ukebrevet som kommer hver fredag, så koster det 300 kr for halvt år og 500 for helt. 

Opp og ned med MDG

Tegning: Egil Nyhus

Mye så lyst ut for MDG for noen uker siden. Partiet hadde lagt bak seg sitt klart beste lokalvalg noensinne med nesten sju prosent på landsplan, over 15 prosent i Oslo og tosifret i store kommuner som Trondheim, Bærum, Asker, Nordre Follo og Færder. For første gang her til lands var miljø den viktigste saken for flest velgere ved et valg.  På stortingsmålingene begynte partiet oftere og oftere å se 6-tallet. Veien lå åpen for at partiet ville bikke sperregrensen i 2021 med god margin og få en stortingsgruppe av bra størrelse. Men så kom Korona. Helsekrisen trengte miljøkrisen til side. Det rammer MDG. For de har høy velgertillit på miljø, men liten tillit i alle andre saker. Ensakspreget viser dermed nå svakhet. Det gjelder å få snudd dette for Une Bastholm og co, slik Egil Nyhus sin herlige tegning viser.

Velgermessig er hovedproblemet de siste ukene synkende velgerlojalitet. De fleste andre partier har enten et lojalitetsnivå som er stabilt eller stigende, men MDGs tall går i motsatt retning. Det er færre som holder fast ved sitt MDG-valg nå enn i februar. Likevel er et lojalitetsnivå på 60-tallet, som de i snitt ligger på, meget bra til partiet å være. Det kan holde til å bryte sperren, forutsatt at de trekker en del velgere fra andre partier og hjemmesittere.    

 Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 4/2020. Analysebrevene kommer hver fredag og koster 300 kr for halvt år og 500 kr for helt. Du tegner abonnement ved å betale via Vipps 92237487 for ønsket abonnement. Oppgi din mailadr og gled deg til ferske analyser hver fredag rett i innboksen. 

11 mandater mulig i 2021, men også 1..
Partiet har hatt en fin trend de siste ti årene, slik grafen under viser. Men partiet har sunket over ett prosentpoeng «etter Korona» og har nå et snittnivå midt på 4-tallet. Ved stortingsvalget i 2017 lå partiet rundt fire prosent i månedene og ukene før valget, men endte på drøyt tre. Det kan gjenta seg, partiet har en ung velgermasse som er mindre lojale. «Blokkuavhengige» MDG kan også i mindre grad enn f eks Venstre, håpe på taktiske stemmer fra andre partiers velgere. Derfor bør nok MDG ha tall over fem få uker før valget før de kan være noenlunde trygge på at det kommer til å holde helt inn.

Skulle MDG klare litt over fire prosent, så viser mine mandatberegninger at partiet kan få en stortingsgruppe på ca sju mandater. Tre «faste» mandater og fire utjevningsmandater. Oslo-mandatet deres er bankers, partiet har også en god mulighet i både Akershus og Hordaland.
MDG kan få rundt ni mandater hvis de får fem prosent; fire faste og fem utjevning. I så fall er det trolig Oslo som øker til to faste mandater. Kommer MDG opp i seks prosent, så er 11 mandater innen rekkevidde. Rogaland og Sør-Trøndelag kan da bli nye faste mandater, men et tredje mandat i Oslo kan heller ikke utelukkes.  

Utjevning i Agder?
Utjevningsmandatene er usikker materie å gå inn i pga. mange ukjente variabler å ta hensyn til. Men hvis vi forutsetter et valgresultat rundt fem prosent, og fire faste mandater til MDG i Oslo (2), Akershus og Hordaland, så kan Vest-Ager, Rogaland, Sør-Trøndelag, Aust-Agder og Møre og Romsdal være fem bra kandidater for utjevning. Men også valgkretser som Buskerud, Troms og Østfold er utjevningsaktuelle.

Skulle MDG igjen havne på 3-tallet, så er det en risiko for at de nok en gang blir stående igjen med Oslo-mandatet. Men de kan også få to eller tre; Akershus-mandatet er realistisk, selv om den nasjonale valgkampen ikke klaffer. Mandatutvidelsen der (fra 17 til 19) kan hjelpe dem. Og to mandater i Oslo er også mulig – tross skuffende landsoppslutning.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 4/2020. Analysebrevene kommer hver fredag og koster 300 kr for halvt år og 500 kr for helt. Du tegner abonnement ved å betale via Vipps 92237487 for ønsket abonnement. Oppgi din mailadr og gled deg til ferske analyser hver fredag rett i innboksen.       

Høyre sterke, men fortsatt rødgrønt flertall

Velgernes tillit til myndighetenes krisehåndtering og tiltak er fortsatt høy. Høyre nyter godt av styringseffekt i krisetid. Hvordan den gradvise åpningen av samfunnet de to nærmeste ukene blir gjennomført og tatt i mot, blir et avgjørende punkt for veien videre. 

I tabellen nedenfor har jeg beregnet partienes snittnivåer på målingene tatt opp «etter Korona» og sammenlignet med 2017-valget. Høyre ligger stabilt, de øvrige borgerlige ligger under. Særlig er Venstre og Frp et godt stykke bak oppslutningen fra sist. På rødgrønn side ligger Ap, tross en viss «Korona-framgang», bak sitt 2017-nivå. De øvrige opposisjonspartiene ligger over. Særlig ligger Sp og MDG bedre an, tross tilbakegang de siste ukene.      

	Rødt	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
e. Korona	3,5	7,3	25,5	14,5	4,4	3,3	2,8	25,2	12,0
Endring Valg 17	+1,1	+1,3	-1,9	+ 4,2	+1,2	-0,9	-1,6	+0,2	-3,2

Blokkmessig er stemmefordelingen 55-43 favør rødgrønt. 47-43 hvis MDG og Rødt tas ut.

Sp og MDG drivkraft i rødgrønn framgang
Hvordan ville mandatfordelingen på Stortinget blitt hvis vi forutsetter at dagens opinionsnivåer er valgresultatet? Under finner du mandatberegninger med utgangspunkt i dette. Mandatberegningen tydeliggjør hvordan særlig Sp og MDG er «drivkraften» i den rødgrønne framgangen, målt mot 2017. Mens Frp, KrF og V sine lave nivåer i øyeblikket utgjør hovedproblemet på borgerlig side.

I dette perspektivet blir Sp og MDGs videre vei ekstra interessant å følge: Stoppes tilbakegangen på rundt hhv. 14 og 4 prosent, eller er nedsiden deres enda dypere slik at flere av de mandatene som de pt. har inne, kan komme i spill i ukene og månedene som ligger foran oss?

	Rødt	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Mandater	2	13	47	26	8	3	2	46	22
Endring Valg 17	+1	+2	-2	+7	+7	-5	-6	+1	-5

Tre partier ligger under sperregrensen på fire prosent. Noen lever i den villfarelse at et parti må over sperregrensen for å bli representert på Stortinget. Men det er kun de 19 utjevningsmandatene som sperregrensen har betydning for. De øvrige 150 mandatene fordeles etter stemmegivningen i den enkelte valgkrets. Ett parti kan derfor komme inn på Stortinget hvis man står tilstrekkelig sterkt lokalt, selv om oppslutningen nasjonalt er svak.

Kystpartiet 1997-2005 var eksempel på det, med så høy oppslutning i Nordland at Steinar Bastesen ble valgt inn i to perioder. Aune-lista et annet eksempel med nok tilslutning i Finnmark til at Anders Aune ble valgt inn i 1989-93. På dagens storting er både MDG og Rødt eksempler på parti med representasjon, selv om man ikke nådde sperren nasjonalt. Begge hadde i 2017 høy nok oppslutning i Oslo til å få valgt inn hver sin representant.

Både Rødt, KrF og V ligger an til å bli representert på Tinget, selv om de i øyeblikket ikke har over fire prosent. Rødt ligger på min beregning inne med to representanter fra Oslo. KrF ligger inne med tre mandater fra hhv. Rogaland, Vest-Agder og Hordaland. Rogaland er det tryggeste av disse mandatene, med Hordaland som nr. 2. Mandatet i Vest-Agder er inne med liten margin. Venstre oppnår ett mandat i Oslo og ett mandat i Akershus på mine tall. Slik sett kan man si at Oslo og Akershus er Venstres «livsforsikring», selv om valgkampen skulle gå skeis. Interessant nok står altså vårt gamle bondeparti og distriktsparti, Venstre, sterkest i hovedstadsområdet.


Dette er et utdrag fra mitt nystartede analysebrev for abonnenter som kommer ut hver fredag. Har du lyst til å lese hele analysen, så send en melding til 92237487. Eller tegn et abonnement som koster 300 kr for halvt år eller 500 kr for helt år. Bruk gjerne Vipps 92237487.   

 

Hvordan vil Korona påvirke vårt politiske landskap?

Det er altfor tidlig å si noe velkvalifisert om hvordan Korona-situasjonen vil endre vårt politiske landskap. Og først og fremst er det, for oss alle, nå en tid for å lytte på de helsefaglige rådene og bidra som best vi kan i helsedugnaden ved å holde oss hjemme.

Men siden politisk analyse er jobben min, i alle fall en hel del av den, så har jeg kommet til at jeg må fortsette å analysere. Nå som markedet for foredrag og debatter, som er en viktig del av mitt livsgrunnlag, er borte, så kan jeg skrive mer (vippser du 92237487, så støtter du opp om arbeidet mitt med politiske analyser).

Jeg skal se litt på de tre siste krisene: Finanskrisen 2008, terroren 22. juli 2011 og flyktningekrisen 2015 for å finne ut hvordan disse har påvirket opinionen her til lands og se om vi kan trekke noen lærdommer som kan si noe om dagens situasjon.

Finanskrisen løftet Ap og senket Frp 15. september 2008 gikk storbanken Lehman Brothers konk. Markedet hadde mistet tilliten. Dette var starten på en omfattende finanskrise som raskt spredde seg fra land til land. Også til oss. Daværende finansminister Kristin Halvorsen dro gullkortet, og den rødgrønne regjeringen satte i gang en massiv motsyklisk politikk, som av mange velgere ble oppfattet som helt riktig medisin. Velgerne premierte først og fremst Ap og Jens Stoltenberg, som løftet seg fra nivåer godt nede på 20-tallet sommeren 2008, til langt oppe på 30-tallet høsten 08 og våren 2009 og endte med et valgresultat på 35,4, noe som bidro til at Stoltenberg-regjeringen ble gjenvalgt.

På opposisjonssiden fikk særlig Frp svi. Partiet hadde eventyrlige nivåer inne med over 30 prosent sommeren 2008, men falt gradvis tilbake gjennom høsten, hentet seg noe inn på vårparten, men sank ned til under 23 ved 2009-valget. Det ble mindre rom for den systemkritikken som partiet forfektet, markedet for trygghet økte. Høyre svingte en del i oppslutning gjennom dette året, men det mest interessante er at partiet begynte å nærme seg daværende storebror Frp, en utvikling som fortsatte etter valget. Ved siden av Aps løft, er utjevningen mellom Frp og H det trekket som fikk mest betydning for landskapet på lenger sikt. Dette ga etterhvert grobunn for et rollebytte på borgerlig side med Høyre i front. Av de øvrige partiene har jeg i grafikken under nøyd meg med å trekke fram Venstre, som lå på nesten seks prosent sommeren 2008, men som endte under sperregrensen ved valget 2009. Det er dog grunn til å tro at finanskrisen ikke hadde noen åpenbar innvirkning på dette.
 

     

22. juli styrket Ap og svekket Frp
22. juli 2011 fant de grusomme terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya sted. Angrepet var direkte rettet mot de styrende og mot Ap. Og Ap fikk et enormt løft på målingene i etterkant, mange velgere ønsket å vise sympati med et hardt angrepet parti. Et løft som avtok inn mot lokalvalget i 2011, men som likevel ga partiet et langt bedre resultat enn partiet ellers ville fått. Både Frp og Høyre falt markant i ukene etter terroren, men Høyre klarte å løfte seg igjen og fikk et bra 2011-valg, i motsetning til Frp.

"Terror-effekten" avtok gradvis, og våren 2012 lå Ap og Høyre igjen omtrent jenvnsides på målingene, slik de lå før terroren inntraff. Selv om Ap reiste seg noe gjennom valgkampen 2013, så ble det en soleklar borgerlig seier ved stortingsvalget og regjeringen Solberg overtok makten. Jeg sliter med å se noen klar tendens for de øvrige partiene, derfor er disse utelatt i grafikken nedenfor.
   

Flyktningekrisen bidro til Solberg-regjeringens gjenvalg
Sommeren 2015 og utover høsten preget flyktningekrisen i Middelhavet både medier og politikk. Opinionen dreide fra å være dugnadsorientert, til å bli mer opptatt av håndtering når flyktninger begynte strømme over grensen, ikke minst fra Russland. Denne opinionsdreiningen kom for sent for Frp hva gjaldt lokalvalget 2015, som ble elendig for deres vedkommende. Men den generelt økte oppmerksomhetom om flyktninge- og innvandringspolitikk var gunstig både for Frp og Høyre etterpå. Begge  ble belønnet av velgerne for den harde linjen som ble ført, selv om det i første rekke var Frp som opplevde et sterkt løft senhøsten 2015. Dette var, etter mine vurderinger, med på å redde gjenvalget i 2017 da innvandring var den viktigste saken for flest velgere, noe som bidro til å senke Ap. 

Fellesnevneren for disse tre krisene er at de største styringspartiene har fått et løft/"styringstillegg": Ap i 2008-09 og 2011, og Høyre og Frp i 2015-17. Samtidig ser vi at effekten har avtatt gradvis når krisen er over og andre faktorer igjen blir viktigere.

Korona løfter Høyre?
Hvilken lærdom kan vi trekke ut i fra vår nære historie mht. den pågående Korona-situasjonen? Enhver krise har sin egen dynamikk. Men klarer de styrende å håndtere det på en måte som oppfattes som god, slik Ap klarte i 2008 og H/Frp klarte i 2015, så er det grunn til å tro at største styringsparti kan forvente et løft i tiden som kommer. I praksis betyr det Høyre. De første tallene som jeg har sett, tyder også på at tilliten til den politiske regjeringsledelsen er økende. Så får vi se hva som blir inntrykket på lenger sikt. KrF og Venstre kan kanskje også oppleve en liten styringseffekt, men det er tivlsomt, også fordi en del av deres sympatisører kan gå til Høyre.  

Kriser gir et sterkt, politisk klima for kompromiss og samhold. Det gagner sjelden opposisjonspartiene som normalt framfører kritikk av det sittende styret. Men Ap bør likevel ha forutsetninger for styrke seg på målingene framover siden Ap, ved siden av Høyre, er det partiet som har høyest velgertillit på helse-feltet. Partileder Støre, tidligere helseminister og stabssjef i WHO under Brundtland, er også på hjemmebane på området. Jeg tror de partiene som står på ulike fløyer i vårt politiske landskap; SV, Rødt, Frp (høyre-venstre-aksen), MDG (vekst-vern) og Sp (sentrum-periferi) kan komme til å oppleve motgang på kort sikt. Imidlertid er det interessant om Sps bånd til bønder og sterk vektlegging av matsikkerhet, kan motvirke en slik antatt tendens.

Stortingsvalget 2021 er fortsatt et godt stykke unna. Men hvis dette er en krise som strekker seg over sommeren til høsten og kanskje endog både til vinteren 2020/21 og et godt stykke inn i neste år, så er det god grunn til å tro at det vil få betydning også for stortingsvalget. Et sterkere Høyre vil kunne gi økt spenning om valgutfallet, særlig fordi partiet nå vil kunne mobilisere en del 2017-velgerne som har satt seg på gjerdet. Men man må også klare trekke til seg en del velgere fra de rødgrønne opposisjonspartiene, for at styrkeforholdet skal utjevnes.
   
  

Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt arbeid i en tid der markedet for foredrag og debatter, som jeg ellers pusler med, er borte.

Tid for lederskap. Og dugnad.

Nå er det tid for lederskap. Av helseledere som har kunnskap og evner å formidle den. Av politiske ledere som har lyttet til folk som kan mer enn dem selv, deretter tar beslutninger der de peker ut en retning og klarer å sette ord på retningen slik at vi som lytter forstår hvorfor.

Vi lytter til fastlegene nå, vi lytter til kommuneoverlegen, vi lytter til helsedirektøren, vi lytter til lederen av Folkehelseinstituttet, vi lytter til ordføreren, vi lytter til helseministeren og vi lytter til statsministeren. Det er nå lederne viser oss hva de er lagd av. Det er nå de kan vise hva som bor i dem av klokskap, evne til å fatte gode beslutninger og kommunisere på en måte som skaper trygghet i befolkningen. Det er dette de er valgt for å gjøre. Nå gjelder det. Informasjonsbehovet vårt er enormt. Frykten og usikkerheten brer om seg.

Overraskende mange folk har nå tilsynelatende betydelig viruskompetanse. Feedene mine på Facebook og Twitter har de siste dagene kokt over av folk som mener mye om Korona. Fellesnevneren er at de tydeligvis vet best hva som bør gjøres og ikke gjøres. Jeg har også lyst til å kaste meg på og mene noe, skrive i denne kommentaren hva som virker lurt. Men jeg har kommet til en erkjennelse av at jeg slett ikke har helsekompetanse nok til å si noe som helst om hva som er smartest. Jeg aner ikke om den kinesiske, koreanske, danske eller svenske løsningen kan være bedre eller verre enn den norske. Så derfor velger jeg heller å tro at de som sitter på helsekompetansen i kommunen min og i landet mitt, har bedre forutsetninger til å ta de beslutninger som bør tas, og si det som bør sies. Kanskje er det en tid for flere av oss til å erkjenne dette, og gjøre det som vi blir oppfordret til å gjøre. Enten det er å droppe turen til Sverige, turen på hytta, russefesten eller lekingen i parken med naboungene. Selv om motviljen mot autoriteter sitter dypt i den norske folkesjelen, inklusive min.  

Lederne våre har tatt radikale grep: Samfunnet stenges i stor grad ned for å redusere smitten. Noen hevder det er for hysterisk. Andre mener tiltakene kom for sent. Men tiden for å slå politisk mynt er elendig. Det kan godt hende at dagene og ukene vi nå er inne i, vil definere det lederskapet som helsemyndigheter, lokal og sentral politisk ledelse utøver for mange år framover. En statsminister Solberg som fatter de riktige beslutningene da det gjaldt som mest, kan oppleve at et usannsynlig gjenvalg i 2021 med ett blir langt mer sannsynlig. En handlingslammet statsminister som bommet katastrofalt, kan oppleve at en opposisjonsleder, som for eksempel en ellers hardt prøvet Støre, plutselig framstår som den statslederen landet burde hatt.

Dette ser jeg fram til å analysere om en stund. Men ikke nå. Nå håper jeg at folk som har best kompetanse på helsefeltet, sitter i posisjoner der de bruker sin kompetanse til å styre oss i den retningen som det er fornuftig å styre. Og jeg håper at de av oss, som slett ikke har denne kompetansen, lytter til de rådene som gis. Det er kanskje kjedelig, men å lytte til det lederskapet vi faktisk har, og følge de faglige rådene som gis, er det beste vi kan gjøre nå. Tror jeg.

For det er ikke bare en tid for lederskap nå. Det er også en tid for dugnad. Og her kan vi alle bidra.

Dette er en litt bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 16. mars.

Opplever du verdi av denne kommentaren og ønsker støtte min virksomhet, så kan du vippse et valgfritt beløp på 92237487. Alle bidrag går til produksjon av mer innhold.