Opinion ligger, i vanlig stil, fryktelig lavt på Ap. De markerer seg også ved ligge høyest av alle både på Venstre og Rødt. Byrået er for tiden det som generelt avviker desidert mest fra snittet og hadde jeg jobbet der, ville jeg definitivt stilt meg et og annet spørsmål om det man holder på med er av en kvalitet man kan være bekjent av.
Frp har fått to målinger på rappen under 20 nå, hvis vi også tar med dagens fra Synovate. Trolig er det snakk om en viss Birkedal-effekt. Men legg merke til at Frp ble målt på lave 20-tall av stort sett alle byråer også før saken sprakk. Det er således grunn til foreløpig å moderere velgerdramatikken en smule.
Når jeg bruker snittet av Sentios tre og Infacts og Norstats to målinger slik at de får en vekt lik ett byrå, kommer jeg ut med følgende totale gjennomsnittstall for mars:
Vårt Lands vanligvis nøkterne Erling Rimehaug var relativt tidlig ute og spekulerte forholdsvis friskt i at SV nå kan nyte godt av en Lofoten-effekt. Og ser man måneden under ett, så er det en klar tendens til at SV oppnår bedre målinger i siste halvdel da verneseieren var et kjent faktum for velgerne. Vi må likevel være forsiktige med å trekke forhastede slutninger. Dette kan også være et utslag av noen tilfeldige sammenfall, og jeg synes foreløpig at grunnlaget er for tynt til å kunne fastslå at SV har styrket sin posisjon vesentlig. Her vil i alle fall jeg se an april-målingene først.
En ting er endringene målt mot februar, men vi bør også ha et noe bredere tidsperspektiv på dette og i alle fall trekke trådene tilbake til valget i 2009. Hovedbildet ligger da fast: Ap er langt unna sitt valgnivå, mens Høyre ligger langt over det de oppnådde for halvannet år siden. Oppslutningen om Høyre og Frp er nå samlet sett på 49 prosent. Det er således slett ikke noe grunnlag for å hevde at høyreballongen sprekker, slik Dagsavisens Arne Strand nylig hevdet. Et slikt resultat ville vært tidenes blåvalg.
Samtidig er det grunn til å vie poenget om at de nå har bikket litt under 50, en viss oppmerksomhet. For det betyr at dette trolig ikke ville holdt til å kapre et rent flertall på Stortinget, slik det framgår av min mandatsimulering under.
Hva ville skjedd i en situasjon der Høyre og Frp ikke har flertall, men det borgerlige flertallet er klart - hvis man regner inn KrF og Venstre? Dette er et scenario som pr i dag ser ut som det mest sannsynlige valgutfallet i 2013 etter min vurdering. Selv om det selvsagt er langt fram dit ennå.
Hverken KrF eller Venstre er særlig sugne på å sitte i regjering med Frp, for å si det pent. Og Frp-støtte til en H+KrF+V-regjering som de selv ikke deltar i, sitter fryktelig langt inne. En mulig "kompromissløsning" er da at Høyre danner regjering alene. Dette er en mulighet som særlig kan bli aktuell hvis Høyre blir såpass sterke at man havner godt oppe på 20-tallet og kanskje sågar opp i mot 30.
Hva tror du - er en ren Høyre-regjering en reell mulighet?
Et sterkt Høyre er det sikreste kortet for at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering etter 2013. En ren Høyre-regjering vil jo minne om 81-valget, og Willoch som måtte gå alene fordi KrF hadde gitt garantier i abortsaken. Så noe lignende kan vel trolig skje etter 2013, hvis minipartiene skal fortsette å levere ut garantier om hvem de ikke skal styre sammen med ;)
SvarSlettHvordan anser du muligheten for at H+FrP går sammen i en veldig sterk mindretallsregjering. Da vil de kunne hente støtte fra Venstre i økonomiske spørsmål, mens KrF vil støtte de i verdi/sosial-spørsmål. Etter hvert kan kanskje både KrF og V innlemmes, når de ser at samarbeidet fungerer bra? (FrP har antakeligvis måttet moderere politikken sin i regjering)
En forutsetning for at en mindretallsregjering av H+Frp overtar, er at den sittende regjeringen sier at valgresultatet er så svakt at de går av. Vi bør her huske at Stoltenberg ønsket å klamre seg til makten selv etter det elendige 2001-valget, så dette er en forutsetning som åpenbart ikke kan tas for gitt (et annet spørsmål er om det er Stoltenberg som da sitter - jeg tror at det fort i stedet kan være Støre..). Velger regjeringen å bli sittende, så må den da eventuelt kastes av KrF og/eller V, i tillegg til de to blå. Vil noen av dem gjøre det? Jeg tviler.
SvarSlettHvis regjeringen frivillig går, så er derimot sjansene vesentlig bedre. Vi bør huske at det ikke er investitur her til lands, dvs. at et stortingsflertall ikke trenger uttrykke tillit til en ny regjering for å kunne tiltre.
Kommer en mindretallsregjering av H+Frp til makten, så kan den - hvis den er sterk, kanskje bare trenge støtte fra ett annet parti fra sak til sak og dermed kan man veksle mellom V, KrF og Ap, som du er inne på.
Et annet sentralt poeng er styrkeforholdet mellom H og Frp. Skal en topartiregjering stables på beina, så tror jeg det er en fordel at de to partiene er noenlunde jevnbyrdige. Et 30-15-forhold den ene eller andre veien vil gjøre at det minste partiet vil kunne betakke seg for en slik koalisjon.
Takk for svar!
SvarSlettDu antar at Støre er kronprinsen i AP? Det virker som om de fleste gjør det for tiden, siden han er tydeligvis den i regjeringen med størst popularitet. Giske virker jo mer ambisiøs, og faktisk dyktigere (ex. at han som en fra APs venstreside greier å tekke næringslivet ganske bra i sin nåværende post).
Det er også en svakhet for Støre at han kun har erfaring fra en statsrådspost. Utenriks er det forøvrig stor konsensus om i norsk politikk. Til tross for dette gjorde han en særdeles svak figur under Libya-krisen. Støre og regjeringen var helt fraværende i forhold til militær intervensjon. Det er Frankrike og Storbritannia vi må takke for å presse FN til i 12.time å unngå en massakre (i motsetning til hva FN greide i Rwanda og Balkan).
Poenget mitt er iallfall at mediene har til dels hauset opp Støres kandidatur. Det vil også være uheldig for ham selv å måtte møte disse enorme forventningene...
Ja, tror det blir Støre som overtar. Står mellom ham og Giske. Men skulle Stoltenberg velge å sitte og gjøre et svakt 13-valg, så er Giskes muligheter større. For da kan det komme et press nedenfra om noe nytt/litt annen kurs (kall det gjerne venstredreining), og Støre representerer først og fremst en videreføring av Stoltenberg-linjen.
SvarSlettStoltenberg ønsker nok Støre, og jeg tror han ser dette og trekker seg neste år slik at Støre får ett år på å byggge seg opp til valget. Med mindre ønsket om bli legendarisk og bli gjenvalgt to ganger på rad for en flertallsregjering blir så fristende at han ikke greier å la vær...